Genitiv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kasus
Abessiv
Ablativ
Absolutiv
Akkusativ
Adessiv
Adverbial
Allativ
Antessiv
Aversiv
Benefaktiv
Dativ
Delativ
Direkte
Distantitiv
Distributiv
Distributiv-temporal
Dubitiv
Eksessiv
Ekvativ
Elativ
Essiv
Formell essiv
Modal essiv
Evitativ
Final
Formal
Genitiv
Illativ
Inessiv
Instruktiv
Instrumentalis
Karitiv
Causal
Kausal-final kasus
Komitativ
Lativ
Lokativ
Medial
Modal
Multiplikativ
Nominativ
Oblik
Objektiv
Partitiv
Perlativ
Possessiv
Postessiv
Postposisjonell
Preposisjonell
Privativ
Proksimativ
Prolativ
Prosekutiv
Separativ
Sosiativ
Subessiv
Sublativ
Superessiv
Superlativ
Temporal
Terminativ
Translativ
Vialis
Vokativ
Morfosyntaktisk parallellstilling
Absolutiv
Akkusativ
Ergativ
Instrumentalis
Instrumental-komitativ
Intransitiv
Nominativ
Pegativ

Genitiv (fra latin casus genetivus, på norsk: bøyningen som angir opprinnelse) er en kasus som betegner et forhold, først og fremst et eiendomsforhold, mellom et substantiv i genitiv og et annet substantiv.

Genitiv i norsk[rediger | rediger kilde]

Det er uenighet om norsk har genitiv som fungerende kasus i dag[1][2].

Genitivskasus opptrer blant annet i faste uttrykk som «til bords», «til fots» og «til fjells». Dette kalles «genitivsuttrykk». Man finner imidlertid også genitiv i former som slutter på -ens (dødsens og havsens) og i sammensetninger.

Genitiv som kasus i norsk[rediger | rediger kilde]

Det man tradisjonelt betegner som genitivform, blir i andre grammatikksystemer betegnet som klitikon [1].

Sammensetninger[rediger | rediger kilde]

E-en som binder sammen mange substantiver til å bli et sammensatt ord, har sitt opphav i genitiv flertall av substantiver (-a, som utviklet seg til å bli -e) [3].[omstridt ] Denne kan man se i ord som mannemot, flokkevis og guttebarn. Det er også en del ord som har s som bindeledd, for eksempel i morsmål, kveldsmat og årstall. I noen tilfeller kan man også se at e angir flertall mens s angår entall, som i gudstro (troen på én gud) versus gudetro (troen på flere guder) [3].

Ved bruk av stedsnavn i faste forbindelser står substantivet gjerne ubøyd, som i Oslo rådhus og Bergen by.[4]

Å bytte ut s-endelsen med «sin» eller liknende former kalles for garpegenitiv.[1]

Diskusjon rundt genitiv i norsk[rediger | rediger kilde]

Det er en viss uenighet rundt hvordan genitiv skal klassifiseres i norsk grammatikk. Dette gjelder for så vidt også for engelsk. Mens The Cambridge Grammar of the English Language (2002) og Riksmålsgrammatikk (1986) konkluderer med at genitiv er en kasus i engelsk, konkluderer eksempelvis Norsk referansegrammatikk (1999) og Norsk morfologi (1993) med at det dreier seg om et klitikon eller et bøyingsaffiks.

Genitiv som klitikon eller bøyingsaffiks[rediger | rediger kilde]

Noen grammatikere mener i dag at genitiv ikke fungerer som en egen kasus i norsk.[1][2][5][6]. Disse grammatikerne peker blant annet på at «genitivs s» i norsk ikke ser ut til å fungere på samme måte som genitiven i språk hvis genitiv det er mer enighet om, slik som norrønt.

I tradisjonell grammatikk sies det at norsk har genitivsformer på -s. Genitiv av for eksempel mannen kan sies å være mannens. Noen av dem som mener at genitiv ikke er et fungerende kasus på norsk i dag, regner imidlertid s-formen som et klitikon[1] eller et spesielt bøyingsaffiks.[7] Disse forklaringene skyldes at genitiv på norsk bokmål, nynorsk og riksmål ikke ser ut til å fungere som et morfologisk bøyingssuffiks for et substantiv, men som en markør for en nomenfrase. Dette kan man se i tabellen under (nomenfrasen er markert med klammeform rundt seg):

Bokmål Nynorsk Riksmål
[Kongen]s sønn er stor
[Kongen av Norge]s sønn er stor
[Kongen av Norge i dag]s sønn er stor
[Noreg]s mållag
[Noreg og Sverige]s mållag
[Noreg, Sverige og fleire andre]s mållag
[vitenskapsmenn]s oppdagelse
[en av våre vitenskapsmenn]s oppdagelse
[en av våre fremste vitenskapsmenn]s oppdagelse [8]

På norsk er ordet som står rett foran «genitivs s» ikke alltid et substantiv, men kan være alt som kan stå på slutten i en nomenfrase, som for eksempel et verb: [Uka som kommer]s nyheter eller også et possessivt determinativ: [Faren min]s planbok. Tradisjonelt sett står genitivsbøyinga til kjernen i nomenfrasen. På norrønt ville kongen av Norges sønn være sonr [konungsins af Noregi] (sønn [kongens av Norge]).[9] På latin ville det vært filius [regis ab Norvegia] (sønn [konges av Norge]).

Genitiv som fungerende kasus[rediger | rediger kilde]

Andre grammatikere mener at genitiv er en fungerende kasus.[10] De fremholder at genitiv kan settes til enkeltord (og da kun substantiver), eller til substantivfraser. Når s-en settes til en substantivfrase, kalles den ofte «genitivsfrase».[11]

I boka Riksmålsgrammatikk er genitiv er oppført som eneste kasus i fortsatt bruk i normert norsk,[12] og at genitivendelsen kun settes til siste ord i gruppen når genitiv blir benyttet i ordgrupper.[4]

Ikke-possesiv genitiv[rediger | rediger kilde]

I visse tilfeller angir genitiv ikke noe direkte eierforhold.

  • Genetivus qualitatis: En annenklasses bokser
  • Genetivus hebraicus (også kalt genetivus superlativus): Bøkenes bok, kongenes konge
  • Genetivus auctoris: Beethovens skjebnesymfoni
  • Genetivus explicativus eller definitivus: Husets eier, troens frelse, hvor genitivformen forklarer en gitt egenskap ved substantivet.

Genitivus qualitatis uttrykker en kvalitet ved substantivet det står til. Dette kan også gjelde for ord som gammeldags, treseters, utenbys. Den siden som hevder at genitiv ikke finnes som kasus i norsk, bemerker at annenklasses har status som adjektiv i bokmål, nynorsk [13] og riksmål [14] . Dette gjelder også for eksempel gammeldags[15][16].

Hva angår genitivus hebraicus, genitivus auctoris og genitivus explicativus, kan man konstruere substantivfraser hvor s-endelsen vil komme på slutten av nomenfrasen. Setningene kan virke unaturlige, men kan ikke avskrives som ugrammatikalske.

Genitivus hebraicus - [Kongene i dag]s konge
Genitivus auctoris - Beethoven, [en av de store komponistene på 1800-tallet]s, skjebnesymfoni
Genetivus explicativus - [troen om at alle skal gjenfødes]' frelse.

Genitiv i andre germanske språk[rediger | rediger kilde]

Genitiv i engelsk[rediger | rediger kilde]

For å uttrykke eierform bruker engelsk en endelse med apostrof og s ('s) – som ofte betegnes som et klitikon – eller of.

[The Queen of England]'s arrival
The arrival [of the Queen of England]

Det forekom også garpegenitiv i tidlig moderne engelsk [17], spesielt i formen his, som the king his palace, men også i form av her og their. Samuel Pepys' dagbok har blant annet the House of Lords their proceedings i sin dagbok i 1667: This day I hear hath been a conference between the two Houses about the bill for examining accounts, wherein the House of Lords their proceedings in petitioning the King for doing it by commission is in great heat voted by the Commons (...) [18]. Bruken av denne genitivsformen gikk imidlertid markant ned på 1600-tallet [17].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Kristoffersen, Simonsen & Sveen (2005), s. 290
  2. ^ a b Faarlund, Lie & Vannebo (1997), s. 19
  3. ^ a b Faarlund, Lie & Vannebo (1997), s. 73)
  4. ^ a b Coward, s. 77
  5. ^ Enger (2000), s. 67
  6. ^ Simonsen, Endresen & Hovdhaugen (1988) 109
  7. ^ Rønhovd (1993), s. 40-42
  8. ^ Coward, 1986, s. 77
  9. ^ Se for eksempel Sörla saga sterka, XX kapituli: «Sörli inn sterki, sonr konungsins af Noregi, hefir oss hingat sent ok lætr þér kunngera, at hann býðr þér sátt ok sæmd fyrir konunginn Hálfdan, föður þinn, ok þat allt fé, er konungr átti, þar með vináttu sína ok fóstbræðralag ok alla þá sæmd, er hann kann frekast at veita ykkr bræðrum.» (uthevelse lagt til)
  10. ^ Payne og Huddleston (2002) s. 479–481
  11. ^ Vinje (1999), s. 35-36
  12. ^ Coward, s. 75
  13. ^ Bokmålsordboka|Nynorskordboka - søk: førsteklasses. Lest 15. november 2015.
  14. ^ Knudsen og Sommerfelt, 1983, s. 78
  15. ^ Bokmålsordboka|Nynorskordboka - søk: gammelsdags. Lest 15. november 2015.
  16. ^ Knudsen og Sommerfelt, 1983, s. 1444
  17. ^ a b Dons, Ute. 2004, s. 45
  18. ^ Pepy, Latham og Matthews, 1667 [2000], s. 4

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Coward, Gorgus (1986). Riksmålsgrammatikk. Oslo: Dreyers Forlag. S. 72-80. ISBN 82-09-10311-3
  • Dons, Ute (2004). Descriptive Adequacy of Early Modern English Grammars. Berlin: Walter de Gruyter.
  • Faarlund, Jan Terje; Lie, Svein & Vannebo, Kjell Ivar (1997). Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Knudsen, Trygve & Sommerfelt, Alf (1983). Norsk riksmålsordbok. Oslo: Kunnskapsforlaget.
  • Kristoffersen, Kristian Emil; Simonsen, Hanne Gram & Sveen, Andreas (red.) (2005). Språk - En grunnbok. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Payne, John; Huddleston, Rodney (2002). "Nouns and noun phrases". I: Huddleston, Rodney; Pullum, Geoffrey. The Cambridge Grammar of the English Language. Cambridge; New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-43146-8.
  • Pepys, Samuel; Latham, Robert (red); Matthews, William (red) (1667 [2000]). The Diary of Samuel Pepys, vol 8: 1667. University of California Press
  • Rønhovd, Jarle (1993). Norsk morfologi. Oslo: Gyldendal
  • Simonsen, Anne Gram; Endresen, Rolf Theil & Hovdhaugen, Even (1988). Språkvitenskap : en elementær innføring. Oslo: Universitetsforlaget
  • Vinje, Finn-Erik (1999). Riktig norsk. Oslo: Cappelen.