Genitiv
Genitiv (fra latin casus genetivus, på norsk: bøyningen som angir opprinnelse) er en kasus som betegner et forhold, først og fremst et eiendomsforhold, mellom et substantiv i genitiv og et annet substantiv.
Genitiv i norsk
[rediger | rediger kilde]Det er uenighet om norsk har genitiv som fungerende kasus i dag.[1][2]
Genitivskasus opptrer blant annet i faste uttrykk som «til bords», «til fots» og «til fjells». Dette kalles «genitivsuttrykk». Man finner imidlertid også genitiv i former som slutter på -ens (dødsens og havsens) og i sammensetninger.
Bygdenavnet Flatraket i Nordfjord har et genitivsuttrykk ved bruken av preposisjonen «til»: «Eg ska reise te Flatraks.»
Genitiv som kasus i norsk
[rediger | rediger kilde]Det man tradisjonelt betegner som genitivform, blir i andre grammatikksystemer betegnet som klitikon.[1]
Sammensetninger
[rediger | rediger kilde]E-en som binder sammen mange substantiver til å bli et sammensatt ord, har sitt opphav i genitiv flertall av substantiver (-a, som utviklet seg til å bli -e).[3][omstridt ] Denne kan man se i ord som mannemot, flokkevis og guttebarn. Noen ord har s som bindeledd, for eksempel i morsmål, kveldsmat og årstall. I noen tilfeller kan man også se at e angir flertall mens s angår éntall, som i gudstro (troen på én gud) versus gudetro (troen på flere guder).[3]
Ved bruk av stedsnavn i faste forbindelser står substantivet gjerne ubøyd, som i Oslo rådhus og Bergen by.[4]
Å bytte ut s-endelsen med «sin» eller liknende former kalles for garpegenitiv.[1]
Diskusjon rundt genitiv i norsk
[rediger | rediger kilde]Det er en viss uenighet rundt hvordan genitiv skal klassifiseres i norsk grammatikk. Dette gjelder for så vidt også for engelsk. Mens The Cambridge Grammar of the English Language (2002) og Riksmålsgrammatikk (1986) konkluderer med at genitiv er en kasus i engelsk, konkluderer eksempelvis Norsk referansegrammatikk (1997) og Norsk morfologi (1993) med at det dreier seg om et klitikon eller et bøyingsaffiks.
Genitiv som klitikon eller bøyingsaffiks
[rediger | rediger kilde]Noen grammatikere mener i dag at genitiv ikke fungerer som en egen kasus i norsk.[1][2][5][6] Disse grammatikerne mener blant annet at «genitivs s» på norsk ikke ser ut til å fungere på samme måte som genitiven i språk hvis genitiv det er større enighet om, slik som norrønt.
I tradisjonell grammatikk sies det at norsk har genitivsformer på -s. Genitiv av for eksempel mannen er mannens. Noen av dem som mener at genitiv ikke er et fungerende kasus på norsk i dag, regner imidlertid s-formen som et klitikon[1] eller et spesielt bøyingsaffiks.[7] Disse forklaringene skyldes at genitiv på norsk bokmål, nynorsk og riksmål ikke ser ut til å fungere som et morfologisk bøyingssuffiks for et substantiv, men som en markør for en nomenfrase. Dette kan man se i tabellen under (nomenfrasen er markert med klammeform rundt seg):
| Bokmål | Nynorsk | Riksmål |
|---|---|---|
| [Kongen]s sønn er stor [Kongen av Norge]s sønn er stor [Kongen av Norge i dag]s sønn er stor |
[Noreg]s mållag [Noreg og Sverige]s mållag [Noreg, Sverige og fleire andre]s mållag |
[vitenskapsmenn]s oppdagelse [en av våre vitenskapsmenn]s oppdagelse [en av våre fremste vitenskapsmenn]s oppdagelse [8] |
På norsk er ordet som står rett foran «genitivs s» ikke alltid et substantiv, men kan være alt som kan stå på slutten i en nomenfrase, som for eksempel et verb: [Uka som kommer]s nyheter eller også et possessivt determinativ: [Faren min]s planbok. Tradisjonelt sett står genitivsbøying til kjernen i nomenfrasen. På norrønt ville kongen av Norges sønn være sonr [konungsins af Noregi] (sønn [kongens av Norge]).[9] På garpelatin ville det vært filius [regis ab Norvegia] (sønn [konges av Norge]), mens det på klassisk latin ville hett filius regis Norvegiae, altså Norges konges sønn.
Genitiv som fungerende kasus
[rediger | rediger kilde]Andre grammatikere mener at genitiv er en fungerende kasus.[10] De fremholder at genitiv kan settes til enkeltord (og da kun substantiver), eller til substantivfraser. Når s-en settes til en substantivfrase, kalles den ofte «genitivsfrase».[11]
I boken Riksmålsgrammatikk er genitiv er oppført som eneste kasus i fortsatt bruk i normert norsk,[12] og det blir oppgitt at genitivendelsen kun skal settes til siste ord i gruppen når genitiv blir benyttet i ordgrupper.[4]
Ikke-possesiv genitiv
[rediger | rediger kilde]I visse tilfeller angir genitiv ikke noe direkte eierforhold.
- Genetivus qualitatis: En annenklasses bokser
- Genetivus hebraicus (også kalt genetivus superlativus): Bøkenes bok, kongenes konge
- Genetivus auctoris: Beethovens skjebnesymfoni
- Genetivus explicativus eller definitivus: Husets eier, troens frelse, hvor genitivformen forklarer en gitt egenskap ved substantivet.
Genitivus qualitatis uttrykker en kvalitet ved substantivet det står til. Dette kan også gjelde for ord som gammeldags, treseters, utenbys. Den siden som hevder at genitiv ikke finnes som kasus i norsk, bemerker at annenklasses har status som adjektiv i bokmål, nynorsk[13] og riksmål.[14] Dette gjelder også for eksempel gammeldags.[15][16]
Hva angår genitivus hebraicus, genitivus auctoris og genitivus explicativus, kan man konstruere substantivfraser hvor s-endelsen vil komme på slutten av nomenfrasen. Setningene kan virke unaturlige, men kan ikke avskrives som ugrammatikalske.
Genitivus hebraicus – [Kongene i dag]s konge
Genitivus auctoris – Beethoven, [en av de store komponistene på 1800-tallet]s, skjebnesymfoni
Genetivus explicativus – [troen om at alle skal gjenfødes]' frelse.
Genitiv i andre germanske språk
[rediger | rediger kilde]Genitiv i engelsk
[rediger | rediger kilde]For å uttrykke eierform bruker engelsk en endelse med apostrof og s ('s) – som ofte betegnes som et klitikon – eller of.
- [The Queen of England]'s arrival
- The arrival [of the Queen of England]
Det forekom også garpegenitiv i tidlig moderne engelsk,[17] spesielt i formen his, som the king his palace, men også i form av her og their. Samuel Pepys' skriver blant annet the House of Lords their proceedings i sin dagbok fra 1667: This day I hear hath been a conference between the two Houses about the bill for examining accounts, wherein the House of Lords their proceedings in petitioning the King for doing it by commission is in great heat voted by the Commons (...)[18] Bruken av denne genitivsformen gikk imidlertid markant ned på 1600-tallet.[17]
Genitiv på tysk
[rediger | rediger kilde]I tillegg til det som gjelder for norske genitivformer, har tysk også såkalt partitiv genitiv, som angir at et substantiv er en del av en større mengde, for eksempel «Ein Teil der Kinder» (endel el. en del av barna).[19]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e Kristoffersen, Simonsen & Sveen (2005), s. 290
- ^ a b Faarlund, Lie & Vannebo (1997), s. 19
- ^ a b Faarlund, Lie & Vannebo (1997), s. 73)
- ^ a b Coward, s. 77
- ^ Enger (2000), s. 67
- ^ Simonsen, Endresen & Hovdhaugen (1988), s. 109
- ^ Rønhovd (1993), s. 40-42
- ^ Coward, 1986, s. 77
- ^ Se for eksempel Sörla saga sterka, XX kapituli: «Sörli inn sterki, sonr konungsins af Noregi, hefir oss hingat sent ok lætr þér kunngera, at hann býðr þér sátt ok sæmd fyrir konunginn Hálfdan, föður þinn, ok þat allt fé, er konungr átti, þar með vináttu sína ok fóstbræðralag ok alla þá sæmd, er hann kann frekast at veita ykkr bræðrum.» (uthevelse lagt til)
- ^ Payne og Huddleston (2002) s. 479–481
- ^ Vinje (1999), s. 35-36
- ^ Coward, s. 75
- ^ Bokmålsordboka|Nynorskordboka - søk: førsteklasses. Lest 15. november 2015.
- ^ Knudsen og Sommerfelt, 1983, s. 78
- ^ Bokmålsordboka|Nynorskordboka - søk: gammelsdags. Lest 15. november 2015.
- ^ Knudsen og Sommerfelt, 1983, s. 1444
- ^ a b Dons, Ute. 2004, s. 45
- ^ Pepy, Latham og Matthews, 1667 [2000], s. 4
- ^ Duden: Partitiv
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Coward, Gorgus (1986). Riksmålsgrammatikk. Oslo: Dreyers Forlag. S. 72-80. ISBN 82-09-10311-3
- Dons, Ute (2004). Descriptive Adequacy of Early Modern English Grammars. Berlin: Walter de Gruyter.
- Faarlund, Jan Terje; Lie, Svein & Vannebo, Kjell Ivar (1997). Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget.
- Knudsen, Trygve & Sommerfelt, Alf (1983). Norsk riksmålsordbok. Oslo: Kunnskapsforlaget.
- Kristoffersen, Kristian Emil; Simonsen, Hanne Gram & Sveen, Andreas (red.) (2005). Språk - En grunnbok. Oslo: Universitetsforlaget.
- Payne, John; Huddleston, Rodney (2002). "Nouns and noun phrases". I: Huddleston, Rodney; Pullum, Geoffrey. The Cambridge Grammar of the English Language. Cambridge; New York: Cambridge University Press. ISBN 0-521-43146-8.
- Pepys, Samuel; Latham, Robert (red); Matthews, William (red) (1667 [2000]). The Diary of Samuel Pepys, vol 8: 1667. University of California Press
- Rønhovd, Jarle (1993). Norsk morfologi. Oslo: Gyldendal
- Simonsen, Anne Gram; Endresen, Rolf Theil & Hovdhaugen, Even (1988). Språkvitenskap : en elementær innføring. Oslo: Universitetsforlaget
- Vinje, Finn-Erik (1999). Riktig norsk. Oslo: Cappelen.