Junkerdalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Oversikt over Junkerdalen mot nord etter at den første snøen har falt i september. Solvågtinden er det markerte fjellet til venstre.

Junkerdalen (lulesamisk: Juńńkárvuobme)[1] er en dal i Saltdal kommune i Nordland fylke. Den er en sidedal til Saltdalen og begynner ved Storjord, strekker seg herfra i sørøstlig retning mot Graddis og riksgrensen mot Sverige. Begynnelsen på Junkerdalen er en trang kløft kalt Junkerdalsura hvor Junkerdalselva går i fosser og stryk før den har samløp med Lønselva og etter dette kalles Saltdalselva. Sidedalene Tjårrisdalen og Skaitidalen går ut fra Junkerdalen i nordlig retning. Oppe i dalen renner Graddiselva og Skaitielva sammen og herfra heter elva Junkerdalselva. Mellom Tjårrisdalen og Junkerdalsura ligger bygda Junkerdal.

Hele dalen er rundt 22 km lang fra Storjord til grensen mot Sverige. Fra enden av Junkerdalsura og videre oppover dalen er høyden rundt 200 moh og dalen har liten stigning her, men omtrent der sidedalen Skaidi begynner blir dalen bratt. Ved riksgrensen er høyden rundt 600 moh. Dalen er omgitt av store fjell hvor de meste markerte er Solvågtinden og Båtfjellet. Det er bosetning i hele dalen. Riksveg 77 mot Sverige går gjennom hele dalen. Junkerdalen er kjent for sin usedvanlige flora, og Junkerdalsura naturreservat og Stor-Graddis naturreservat er etablert i området. Dalen har ellers mye furuskog, men også bjørk og blandingsskog. Tidligere var det en fjellstue på Graddis. Før riksveg 77 ble anlagt gikk det en sti og en telegraflinje over til Sverge.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Amund Helland skriver i sin utførlige beskrivelse om Saltdalen fra 1908 at det i Junkerdalen er skifer og at dalen er dannet under siste istid. Junkerdalsura mener han er en dal under dannelse som graves ut av Junkerdalselva. Videre mener han at Junkerdalen en gang må ha vært en innsjø, men at denne er tappet ut ved at elven langsomt har gravd seg stadig dypere ned i Junkerdalsura.[2] Helland sier at fjellene rundt Junkerdalen har eiendommelige former, han nevner da Solvågtinden, Båtfjellet og Tausa. Tjernfjellet på sydsiden er av granitt og er mindre merkelig.[3] Båtfjellet består av glinsende, blygrå og svart skifer med kvartsskifer, og disse forekomstene finnes også i øvre deler av Junkerdalen.[4]

Dalbunnen i Junkerdalen består av sand og grus, og en del stein av ulik størrelse. Dalbunnen er dekket av tynn og magert jord.[5] Junkerdalselva har endret løp flere ganger gjennom dalbunnen, og Helland beskriver at det er flere meandre. Junkerdalsura er trang og derfor hender det at dalbotnen settes under vann i vårflommen.[6]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Junkerdalsura[rediger | rediger kilde]

Fra Junkerdalsura der Junkerdalselva renner i stryk og fosser.

I tidligere tiden var vegen til Junkerdalen kun en sti over fra Evenesdalen over Solvågskaret. Helland skriver at det er anlagt en vei oppover Junkerdalsura. Denne svært trange kløften har store partier med steinur på begge sider. Vegen oppover Junkerdalsura ble anlagt langs elva og stedvis er den høyt over den. Fjellveggene rund er bratte og det går ofte både snø- og steinras. Helland sier at vegen er bygget som ridevei, men at den kjøres av alle. Veien er så smal at det ikke plass til stabesteiner, dessuten vil stabesteiner uansett bli revet ned av ras. Rasene som går ned i Junkedralsura om vinteren og våren starter helt oppe ved Solvågtinden. Helland beskriver disse til å være så kraftige at de fyller veien og elveleiet, og stopper ikke før de når et godt stykke oppover i lia på den motsatt siden av kløften. Lufttrykket i fronten av rasene er så «stærkt, at hele rækker af træer kastes overende, saa de ligger bortover som græs, der er slaaet med ljaa».[7]

Hoveddalen[rediger | rediger kilde]

Junkerdalselva dannes oppe i Junkerdalen ved at Graddiselva og Skaidielva har samløp ved Lappbrulia. Graddiselva har sine kilder i Sverige og går i fosser nedover de forrevne fjellområdene i Graddis. Junkerdalselva renner rolig gjennom selve Junkerdalen.

Tjørrisdalen og Skaididalen er trange kløfter der de går inn i Junkerdalen. Det har siden gammel tid gått en ferdselsvei gjennom Junkerdalen via Gradis og over til Sverige. Passhøyden ligger på Svensk side og er på 686 moh.[8]

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Marisko Cypripedium calceolus er en av de plantene som kan finnes i Junkerdal.

Junkerdalen ligger i regnskygge i forhold til Svartisen, og har et forholdsvis varmt og tørt sommerklima. Klimaet og gunstig berggrunn har gitt livsgrunnlag til svært mange plantearter. Plantelivet i de østlige delene ble allerede i 1928 fredet som Junkerdalen-Balvatnet plantefredningsfelt. Junkerdal nasjonalpark ble vedtatt i 2004 og omfatter områder i Junkerdalen og Balvatnet i Fauske kommune. I nasjonalparken finnes en rekke fjellområder med planter med stor botanisk rikdom. Flere av vegetasjonstypene er generelt sjeldne så som kantlynghei og reinrosehei med lapprose. Mange av plantene i nasjonalparken finnes ellers bare lengre nord, eller på andre kontinenter. Noen av de spesielle plantene er grønlandsstarr, bergjunker, fjellvalmue, halvkulerublom, svartbakkestjerne og fjellsolblom. Andre sjeldne planter i nasjonalparken er høgfjellsklokke, sølvkattefot, brannmyrklegg og lodnemyrklegg.[9]

Den rik berggrunnen i Junkerdalen gir grunnlag for rik vegetasjon som igjen gir grunnlag for et rikt og variert dyreliv. Mange sjeldne og truede fugler hekker i området, blant andre jaktfalk, kongeørn, smålom, storlom, bergand, havelle, svartand og sjøorre. Jerv og gaupe har fast tilhold i Junkerdalsområdet, og fjellrev, bjørn og oter streifer gjennom området. Reinbeite foregår hele året.[10]

Følgende dagsommerfugler med nordlig utbredelse er registrerte i nasjonalparken: Polargulvinge, heklagulvinge, iduns rutevinge, polarblåvinge og andromedasmyger. Følgende dagsommerfugler med utbredelse både i Nord-Norge og i fjellområdene i Sør-Norge er registrerte: Tors perlemorvinge og Nornens ringvinge. Av disse dagsommerfuglene er polarblåvinge klassifisert som sjelden, det samme er Iduns rutevinge. Andre arter som er registrert er nattflyene båndfjellfly og grått fjellbakkefly, der begge klassifisert som sjeldne, og svartflekksmyger som er klassifisert som hensynskrevende. Det er området ved Solvågvatnet og Båtfjellet som er spesielt viktige for dagsommerfugler og nattfly.[11]

Historie[rediger | rediger kilde]

Junkeren Preben von Ahnen ga ifølge tradisjonen navn til dalen[rediger | rediger kilde]

Junker Preben von Ahnen førte et felttog gjennom Junkerdalen i 1659 og ga dermed navn til dalen.

Amtmann og junker Preben von Ahnen (1606-1675) holdes ifølge tradisjonen for å være den som har gitt navn til dalen i forbindelse med et felttog til Sverige, kjent som Preben von Ahnens felttog til Nasa. Kong Fredrik III ber Preben von Ahnen om å foreta et felttog inn i Sverige for å ødelegge sølvgruvene i Nasafjell og gruvebyen Silbojocki. Disse isolerte gruvesamfunnene lå rett innenfor grensen fra Saltdal, noe sør for Junkerdalen. I midten av august 1659 går Preben von Ahnen gjennom Junkerdalen med sitt felttog som består av rundt 100 mann, de fleste fra Saltdal.[12]

Knut Bergsland har ment at nordnorske navn av denne typen kan ha sitt opphav i samisk, altså den samiske mytologiske Junkar eller «Stohrjunckar» som er en gud. Ordet kan tidlig være lånt fra samisk.

Tidlig samisk bosetning[rediger | rediger kilde]

P. Simonsens registreringer «Funn og fortidsminner i Indre Salten» fra 1958 har ingen beskrivelser av arkeologiske funn i Junkerdalen, annet enn hvalknokler ved Solvågfjell. Det er ingen datering av disse funnene.[13] Imidlertid er arkeologiske undersøkelser fra nyere tid gjort, disse viser mange spor etter samenes liv i Junkerdalen, se avsnittet om kulturminner lenger ned.

Major Peter Schnitler skriver i sin grenseeksaminasjonprotokoller fra 1742 – 1745 at Junkerdalen er ubeboelig, men at det om sommeren er samer som holder til der. Fra Sverige og til Saltdalen gjennom Junkerdalen er det bare samer som ferdes. Sjeldent går andre gjennom dalen, men når det skjer at noen fra Piteås Lapmark kommer gjennom Junkerdalen skjer det om sommeren når elvene er minst. Ferden må helst gå til fots, og i liten grad kan en ri til hest. «Om Vinteren er ikke fremkommendes med Hest, eller til Fodz: men man maa enten løbe paa Skier, eller kiøre Kieredst, som Finnene giør; Paa den Maaden man paa Sneen farer allestedz over Bierg og Dale.»[14]

Johan Dyring skrev en reiseberetning i 1900 med tittel «Junkersdalen og dens flora» som ble sendt til Kirkedepartementet, dessuten trykket som artikkel i Nyt magasin for naturvidenskaberne. Denne er gjengitt i Saltdalsboka 1986.[15] I denne artikkelen nevnes det at Junkerdalen ble bebygget på 1800-tallet, i Skaididalen kom det rydningsmenn fra Rana i 1843 og svensker bosatte seg i Tjørisdalen i 1878. Videre sier han at nomadiserende fjellsamer hold til i Junkerdalen. I nedre del av Junkerdalen ved Solvågli er en samisk gravplass kjent. Under Båtfjellet er det dessuten en hule hvor det er ildsted, tørrestenger og andre samiske gjenstander.[16]

Søren Christian Sommerfelts botaniske beskrivelse av Junkerdalsura[rediger | rediger kilde]

Søren Christian Sommerfelt er prest i Saltdal fra 1818 til 1824, i tillegg til studier i teologi har han også lest naturvitenskapelige emner. I sin tid i Saltdal legger han grunnlaget for sitt viktige botaniske verk, nemlig «Supplementum Florae lapponicae» fra 1826. Navnet henspiller på at det er et tillegg til svensken Göran Wahlenbergs verk fra 1812, «Flora lapponica». Sommerfelts verk om planter er fortsatt er et viktig kildeverk.[17] En del av undersøkelsen sine gjorde Sommerfelt i Junkerdalsura. Verket gir en oversikt over 700 nord-norske plantearter.[18]

Vei opp til Junkerdalen[rediger | rediger kilde]

Junkerdalsura og veien langs Junkerdalselva.

I årene 1871-79 anlegges en smal og 5,4 km lang vei opp gjennom Junkerdalsura, men som nevnt er denne svært utsatt for stein- og snøras. Videre fra gården Junkerdalen er det anlagt en vei mot øst over Graddis og innover mot Sverige. En veg anlegges i årene 1892-95 fra Bleiknes til Junkerdalsura på ca. 13 km. Anlegget deles inn i fem parseller hvorav de to vanskeligste utføres av staten, og de andre ved pliktarbeid organisert av Saltdal kommune.[19]

Oppe i Junkerdalen er den fredede Djeveldalsbrua.

Beskrivelse av livsgrunnlaget Junkerdalen i 1900[rediger | rediger kilde]

Oppstilling for fotografering i Junkerdalen. Solvågtinden i bakgrunnen.
Oppstilling for fotografering utenfor en av gårdene i Junkerdal.

Dyring refererer til en undersøkelse fra 1897 der befolkningen er i Junkerdalen utgjorde 107 personer. Av dette bodde 82 personer i selve hoveddalen, resten bodde i Tjøris, Skaidi og Graddis. Befolkningen er nordmenn, samer og svensker, hvor det er inngått mange blandingsekteskap. Det er også en del mennesker som er innvandret fra Solør og Valdres. Språket er oppblandet med ikke-norske ord og uttrykk.[15]

En karakteristisk bygningskonstruksjon som nevnes av Dyring er en spesiell «lappebod» oppsatt på en høy pele. Boden står så høyt at en voksen mann kan stå under den, og hensikten er å unngå at jerv skal få anledning til å stjele matvarer. Videre nevner Dyring at det dyrkes noe bygg og noen ganger rug, men ofte ødelegger frost avlingen, og han sier at kornet dyrkes mest for halmens skyld. Det dyrkes poteter, men dette utgjør lite av kostholdet. I Junkerdalen er det rundt 60 kyr, det er noen få hester, men en mengde sauer og geiter. På grunn av det ustadige været hender det ofte at høyet bæres inn halvtørt, men det oppbevares første midlertidig i utløer med sterk gjennomtrekk, dermed unngås ødeleggelse av foret. Seterdrift er ukjent. I tillegg til gårdsdrift driver folkene i dalen med skogsdrift, det tas ut never som selges til taktekking nede i Rognan og det drives med tjærebrenning i stort omfang. Jakt og fiske er viktig og utgjør en viktig inntekt ved at ryper selges på Rognan og sendes sørover. Fisk er viktig tilleggskost om vinteren.[20]

Helland skriver forøvrig at laks går helt opp til Junkerdalen etter at noen steiner er sprengt vekk i Junkerdalselva for å forenkle tømmerfløtingen.[21]

Dyring beskriver tjærebrenningen som dalens viktigste næringsveg som gir pengeinntekter. Fete fururøtter samles om høsten og vinteren, og tas i private skoger og i statens skoger. I det siste tilfellet betales det avgift. I en tjæremile kan det utvinnes 1600-1800 liter, men opptil 10 000 liter er mulig i svært gunstige tilfeller. Hver hektoliter kan bli betalt med 12-15 kroner, og Dyring beskriver at dette gir ikke så få kontakter i dalen. Tjæren selges til kystdistriktene, og noe går til byttehandel.[22]

Andre næringsveger er transport av varer innovere til svenske grensedistrikter, men Dyring sier at mellomriksloven har begrenset inntektene fra denne virksomheten. En annen virksomheten i vekst er overnatting for turister. De fleste som reiser over til Sverige er kobberverksarbeidere og geseller. Bodø og Omegns Turistforening har ved århundreskiftet fått etablert noen stier og åpnet dalen for turister. Det er også en del unge menn i dalen som deltar på Lofotfisket.

Helland gjør i sin beskrivelse av Junkerdalen referanse til Dyring som er biolog og har vært på studie i dalen. Dyring refereres slik: «Paa de omliggende fjelde i skifergebetet har den arktiske vegetasjon en af sine skjønneste og mest bekjente forekomste i vort land. Det er den arktiske flora, der i visse retninger endog naar op mot den berømte forekomst paa Dovre omkring Knutshø og Kongsvold, som har skaffet dalen dens botaniske anseelse.»[23]

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

Kulturminnene i Junkerdalen viser at området er et tradisjonelt samisk bosettings- og bruksområde. Det finnes rike og variert kulturminner, som spenner over et langt tidsrom, og belyser samenes ulike leve-og driftsmåter i innlandsdaler og høyfjell. En finner her sporene etter samisk tilpasning fra veidekulturen til reinnomadisme, og fast bosetning i utmarksområdene. Den viser ulik utnyttelse av fjell, vann, elv- og dalområder. Kulturminnene er også typisk for grenseområder mellom tradisjonell samisk og ekspanderende norsk bosetting.[24] I de høyereliggende delene av dalene finnes spor etter gårdenes utmarksslåtter med blant annet gressmark og høyløer. Utmarksslåtter og høyløer er spor etter både samisk og norsk fehold i dalene. Kulturminnene er ofte svært vage og vanskelig å se, og tilgjengeligheten er dårlig på grunn av de store avstandene. De har størst verdi for dem som driver friluftsliv i området.[25]

Junkerdalen i dag[rediger | rediger kilde]

Ny riksveg 77 ble åpnet til Junkerdal sent på 1950-tallet. Og denne går høyt over Junkerdalsura på sørsiden av denne og i siden av Tjernfjellet. Mellomriksveien til riksgrensen ble åpnet i 1974. Denne vegen er utsatt om vinteren og den planlagte Tjernfjelltunnelen vil forbedre veiforbindelsen betydelig.

Tilsammen bor det i dag noe under 100 innbyggere i Junkerdalen. Dalen har egen skole, kombinert gymsal/samfunnshus som er bygd på dugnad (1995).[26] Riksveg 77 fører med seg en del turisme og det er meget gode muligheter for turer i området, med merkede DNT-løyper. I Junkerdalen er det et turistsenter med overnattingsmuligheter, campingplass og kaffe.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Junkerdalen». Faktaark. Kartverket. Besøkt 21. januar 2017. 
  2. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 9.
  3. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 10.
  4. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 13.
  5. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 23.
  6. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 18.
  7. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 7.
  8. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten side 7.
  9. ^ Christian Brun-Jenssen: Forvaltningsplan for Junkerdal nasjonalpark side 14.
  10. ^ Christian Brun-Jenssen: Forvaltningsplan for Junkerdal nasjonalpark side 15.
  11. ^ Christian Brun-Jenssen: Forvaltningsplan for Junkerdal nasjonalpark side 16.
  12. ^ Marit Kulseth (1992). «Prebn von Ahnens felttog til Nasa». Saltdalsboka 1992. Saltdal kommune. ISBN 82-7416-027-4. 
  13. ^ P. Simonsen: Funn og fortidsminner i Indre Salten. Side 7.
  14. ^ «Major Peter Schnitlers grensekomisjonsprotokoller 1742-1745 – Almindelig beskrivelse over Salten». Jan Dagfinn Monssen – Lokalhistorie fra Saltdal og Salten. Besøkt 28. desember 2014. 
  15. ^ a b Johan Dyring: Junkersdale side 52.
  16. ^ Johan Dyring: Junkersdale side 53-54.
  17. ^ «Christian Sommerfelt». Foreningen SNL. Besøkt 28. desember 2014. 
  18. ^ «Søren Christian Sommerfelt - Sogneprest og botaniker». Jan Dagfinn Monssen - Lokalhistorie for Saltdal og Salten. Besøkt 28. desember 2014. 
  19. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 39.
  20. ^ Johan Dyring: Junkersdale side 54-55.
  21. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 17.
  22. ^ Johan Dyring: Junkersdale side 55-56.
  23. ^ Amund Helland: Norges land og folk side 8.
  24. ^ Stine Barlindhaug: Bruks og verneplan for Junkerdal/Balvatn side 38.
  25. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn BV39
  26. ^ «Junkerdalen». Bygdelaget i Junkerdal. Besøkt 10. januar 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]