Takspon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Treshingel på trekirken Pranjani, Serbia.

Takspon eller spon er korte rektangulære trestykker brukt som taktekking. Teknikken er gammel og ble i Norge trolig først brukt på kirker fra omkring 1200. Senere ble det til trolig brukt på en del andre bygg.[1] Tekking med spon og tjære er nevnt i noen skriftlige kilder fra 1300-tallet i Norge. I Sverige og Danmark er bruk av spon dokumentert fra 1500 eller tidligere, trolig var det i Danmark utbredt som tekkemetode i senmiddelalderen.[2] Teknikken er kjent fra middelalderen i England der kong Henrik III sørget for at Marlborough Castle fikk nytt spontak.[3]

Takflis er som takspon men tynnere (0,5-0,7 cm tykke) og legges i tre eller fire lag med overlapp også sideveis.[1] De blir lagt med overlapp omtrent på samme måte som takstein.[4] Spontak er kjent blant annet fra stavkirkene og brukes fortsatt ved vedlikehold av disse. Det kalles også flistak særlig når trestykkene er 20-30 cm lange og 8 cm bred, og kløvet fra kubber. Rett, kvistfri og tettvokst gran eller osp er særlig egnet, furu har også vært brukt (malmfuru regnes som særlig holdbar[5] og ifølge Gunnarsjaa var furu det vanligste på kirketak, også eik ble brukt[6]). Kløvingen gjøres med øks eller en spesiell sponkniv som har skaft i begge ender av bladet. Ved bruk av kniv eller øks er fibrene hele (til forskjell fra saging og høvling der fibrene blir kappet) og vannet renner lettere av. Spon egner seg bedre på bratte tak enn på slakke. Når fibrene er hele blir også materialet mer holdbart. Takspon kan være opp til en alen lang og en halv alen bred. Større impregnerte trestykker kalles også treshingel (tresjingel). Takspon ble tradisjonelt festet til et bordtak, og det forekom at lange spon ble lagt over et torvtak og holdt på plass av steiner og lange stenger. Et tjærebredd spontak kan holde i opp til 100 år, men uten slik beskyttelse kan det vare så kort som 10 år. Tjæren trekker lite inn i treverket og vaskes etter hvert av.[1][7][8][9]

Ved gjenreising av Øye stavkirke ble taket dekket med tjærebredd spon.[10] Det brukes også kreosotimpregnerte spon til restaurering av stavkirker og andre historiske bygg.[9] Urnes stavkirke, Rinde stavkirke og Thomaskirken på Filefjell hadde en periode planketak som ble dekket av takspon festet med nagler.[11] Til restaurering brukes det også saget spon. I 1992 ble deler av spontaket på Hopperstad stavkirke skiftet der eldste spon var fra 1890. Saget spon har en mer absorberende overflate og tjæren blir mindre holdbar.[12] På kirker brukes spon som er tilspissete eller har innsving i nedre ende noe som blant annet gir taket et diagonalmønster.[6] I 1892 ble Nevernes kirke tekket med 15 cm lange spon, det gikk med omkring 100 000 spon.[13] Ifølge Stokke er «taksjingel» spon skåret med sag.[3] I Trøndelag og på Nordmøre kalles saget spon også for «skingel». Saget spon ble vanlig i Norge fra rund 1870.[5][6] «Singel» er trolig et gammelt germansk ord som kan bety både rullestein og planke/plankeverk.[14] «Skingel» eller «skingle» kan også være en tilsvarende flat, tynn stein.[15] Bræde eller kløvd spon var en form for lange spon (60-110 cm) brukt på Østlandet. Stikke eller stukken spon var kløvd spon på omkring 30-40 cm lengde og 7-10 cm bredde, og ble vanlig i Norge fra rundt 1850 da spiker ble billig.[6] Spon har også vært brukt til kledning av vegger.[2]

Detalj av Borgund stavkirke med tjærebredd spontak.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Bøhn, John (1983). Gode råd om tak på eldre hus. [Oslo]: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring i samarbeid med Treopplysningsrådet. 
  2. ^ a b Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. Oslo: Gyldendal. 1971. 
  3. ^ a b Stokke, Løve (1997). Hus og husbygging i Romsdalen: ord og uttrykk, byggjeskikk og handverkstradisjon. Molde: Romsdalsmuseet. ISBN 8290251610. 
  4. ^ «takspon». Store norske leksikon (norsk). 29. september 2014. Besøkt 16. september 2017. 
  5. ^ a b Godal, Jon Bojer (1994). Tre til tekking og kleding: frå den eldre materialforståinga. [Oslo]: Landbruksforl. ISBN 8252916236. 
  6. ^ a b c d Gunnarsjaa, Arne (1999). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt forlag. ISBN 8279350071. 
  7. ^ Hauge, Tore (1994). Littlemannen og skoftungen: faguttrykk om trehus og tømring. [Oslo]: Teknologisk institutt, TI-forl. ISBN 8256706686. 
  8. ^ Hogsnes, Bjørn (1992). Praktisk lafting. Oslo: Yrkesopplæring. ISBN 8258508873. 
  9. ^ a b Apneseth, Terje (1999). Småskala sagbruksvirksomhet i Norge =: Small-scale sawmills in Norway. Oslo: Norsk treteknisk institutt. 
  10. ^ Hermundstad, Knut (1888-1976) (1965). Øye stavkyrkje. [Vang]. 
  11. ^ Sandvig, Anders (1947). Vår gamle bondebebyggelse: hva Maihaugen forteller. Lillehammer: [De Sandvigske samlinger] ; Oslo : I kommisjon: Noregs boklag. 
  12. ^ Egenberg, Inger Marie (2000). Tjærebreing av stavkirker fra middelalderen. Oslo: Norsk institutt for kulturminneforskning. ISBN 8242611637. 
  13. ^ Karstensen, Per (1993). Nevernes kirke 100 år: 1893-1993 : hilsen til jubileet : 100-årsberetning. [Storforshei]: Nevernes menighetsråd ; [Mo i Rana] : Rana museums- og historielag. 
  14. ^ Falk, Hjalmar (1991). Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms antikvariat. ISBN 8252525482. 
  15. ^ Gyldendals store konversasjonsleksikon. [Oslo]: Gyldendal. 1972. ISBN 8205002681.