Tusse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Tussefolk», postkort av eventyrtegneren Theodor Kittelsen (1857–1914) utgitt 1908

Tusse eller tuss, i flertall tusser, er i mange norske bygder navn på noen av de vanligste overnaturlige vesnene eller vettene i norsk folketradisjon, nemlig huldrefolket, også kalt «de underbuans» eller «underjordiske». Norrønt þurs eller þuss betyr «troll».[1]

«Tussebryllup», postkort av Th. Kittelsen utgitt ca. 1948.

Tussene har et liv som gjenspeiler menneskenes skikker. Mennene, kalt «huldrekaller», «tusseladder» og annet, blir i folketroen ofte framstilt som kortvokste, grå- eller blåkledte[1] gubber, mens huldrene blir skildret som vakre kvinner med kuhale og innhul rygg. Tussene bor under jorda, men gjerne nær mennesker i tilknytning til gårder og særlig setre. Mange sagn forteller om samkvem med mennesker, ofte til gjensidig nytte.[1]

Mens tussene var hedenske i resten av landet, ble de ansett som «kristnet» i Setesdal, der det lokale synet på tusser var at de gikk i kirke, at de bygget kirker og hadde egne prester. De hadde samme opphav som mennesker, selv om tussetradisjonene i Setesdal var blandet sammen med overleveringer om huldrer og underjordiske i resten av landet. «Tussehaugene» lot seg lett identifisere som gamle gravhauger, og på lørdager ble det i Setesdal ofret øl, lefse og førstegrøde til tusser og vetter. Begge grupper ble regnet som skytsånder som rådet for hjemmets trivsel og velferd, mye som romernes lares.[2]

Mens man ennå drev med seterdrift, var det god skikk å banke på seterdøra ved ankomst for sesongen og spørre om man fikk bo der den sommeren. Gjorde man ikke det, kunne huldrefolket hevne seg ved å gjøre buskap syk, eller gjøre ugagn og hærverk på gods og gård.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Tusser» i Store norske leksikon (fri gjenbruk)
  2. ^ Olav Aukrust: Dødsrikets verdenshistorie, bind 2 (s. 178), forlaget Grøndahl Dreyer 1995, ISBN 92-504-2256-2

Se også[rediger | rediger kilde]