Tormod Torfæus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thormod Torfæus, 1600-tallet, av ukjent kunstner. Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot

Thormod Torfæus, også kjent som Þormóður Torfason (født 27. mai 1636 i Engey ved Reykjavík, Island, død 31. juli 1719 i Stangaland i Karmøy, Rogaland) var en islandsk-norsk historiker. Han levde store deler av sitt voksne liv i Kopervik og døde også der, 83 år gammel.

Torfæus var Kongelig historiker av kongedømmet Danmark-Norge. Han gjorde mye for å berge gamle manuskripter fra middelalderen og oversatte flere eldre islandske tekster til dansk. Blant hans mest kjente forfatterskap er Historia Vinlandiœ Antiquœ (1705); Grœnlandia Antiqua (1706); og Historia Rerum Norvegicarum (1711). Historia Rerum Norvegicarum ble utgitt på latin i fire bind og var den første omfattende presentasjon av norsk historie siden Snorre Sturlassons Heimskringla1200-tallet.

Liv[rediger | rediger kilde]

Thormod Torfæus ble født på Engey, Island i 1636 og ble utdannet på Københavns Universitet. I 1660 fikk han arbeid som kongelig oversetter av «islandske antiquiteter», det vil si oldtidsmanuskripter på Island. I 1664 utnevnte kong Frederik III ham til ‘stiftamtskriver’ i daværende Stavanger stift og i 1682 til Kongelig histograf for Norge. I 1665 giftet han seg med den velhavende enken Anna Stangeland fra Kopervik som opprinnelig kom fra Stavanger og hadde eiendommer der. Ekteskapet ga ingen barn, men det er påstått at Torfæus hadde flere etterkommere utenfor ekteskap.

Torfæus hadde et hissig gemytt. Etter et forlis utenfor Skagen i Danmark i 1671 reiste han videre til Samsø. Der kom han i krangel med en annen gjest i et vertshus og drepte ham med kården. For dette drapet fikk Torfæus en dødsdom, men siden det visstnok var gjort i selvforsvar, søkte han benådning og fikk den innvilget av dansk Høyesterett. Torfæus engasjerte seg også for andre mennesker, og i 1680 berget han blant andre en uskyldig norsk kvinne som var dømt til å bli brent som heks.

Historiker[rediger | rediger kilde]

Som kongelig historiker av Danmark-Norge var Tormod Torfæus opprinnelige oppdrag å skrive historien om det norske riket. Dette ble også hans livsverk, fullført i 1711. Underveis i arbeidet skrev også Torfæus flere mindre verker, blant annet om de norske bilandene Grønland, Orknøyene og Færøyene. I tillegg til dette skrev han også et verk om de danske konger og dynastienes rekkefølge (1702) og om det gamle Vinland (1705).

I likhet med andre historikere fra renessansen og opplysningstiden var Torfæus farget av periodens historiesyn og en skriftlig tradisjon svært annerledes enn den moderne. Dette viser gjennom i hans lengste verk, Historia Rerum Norvegicarum, som i moderne tid kan fremstå som et nokså upålitelig og fantasifullt verk. Torfæus blander både kjemper, samisk trolldom og demoner inn i det historiske narrativet til nordmennene[1]. Om en derimot vurderer Torfæus verk på samtidens premisser, er både han og Norgeshistorien et eksempel på tradisjonene, forestillingene og fantasiene i tidlig moderne historietradisjon. Professor ved Universitet i Oslo, Erling Sandmo, har skrevet om Torfæus' samtid:

«På Torfæus' tid var sjangeren preget av en vedvarende forpliktelse overfor Bibelen, en iherdig opptatthet av språk og etymologi, en generell, ‘antikvarisk’ interesse for alt som står igjen som levninger etter fortiden, en grunnleggende universell orientering, en overskridende interesse både for det vi ville kalle natur, og det vi ville kalle kultur, og endelig av en sterk filologisk forpliktelse overfor tekster, både de historiske kildene og andre historiske fremstillinger av fortiden.[...] Hos Torfæus finnes alt i stort format, han er et helt kompendium av sin tids historiske tenkning – noe som igjen er typisk for den tidens historikere.»[2]

Torfæus viktigste arbeid for ettertiden var som antikvar. Tidlig i sin karriere jobbet han som kongelig oversetter av islandske manuskripter og han både samlet og oversatte mange gamle tekster fra den norrøne middelalderen. Mesteparten av disse tekstene var det vi i dag kategoriserer som islandsk sagalitteratur. Flere kjente manuskripter fra middelalderen har fått sine navn fra Torfæus' beskrivelser, eks. Fagrskinna og Morkinskinna («den fagre skinnboka» og «boka med morkent skinn»). Disse manuskriptene ble senere brukt av Torfæus som kilder til flere av hans historiske verker og slik sett var Torfæus tidlig ute med å benytte det norrøne sagamaterialet i en større historisk sammenfatning. Torfæus var allikevel ikke alene om å oversette og benytte middelalderens sagalitteratur. Flere av hans skandinaviske kolleger benyttet eldre norrøne manuskripter med ulike motiv og resultater, eksempelvis de svenske historikerne Johannes Messenius (1579-1636) og Olaus Rudbeck (1630-1702).

Torfæus virke som historiker må også ses i sammenheng med det danske og det svenske rivaleriet i perioden. At denne rivaliseringen tok svært konkret form i historieskrivingen kommer frem i et brev fra 1689 mellom Torfæus og hans islandske kollega og brevvenn Arne Magnusson. I brevet advarer Arne Magnusson mot svenske agenter som forsøkte å samle gamle manuskripter i Norge og ba Torfesen om å passe på. Torfesen svarte at han fryktet et svensk overfall ved en ny nordisk krig og at han ikke turte å oppbevare for mange av den danske kongens bøker hos seg selv[3]. Rivaliseringen med Sverige er en mulig forklaring på hvorfor den danske kongemakten var villig til å finansiere en historie for det samme norske riket som de 100 år tidligere hadde integrert i sitt eget. En annen mulig forklaring er at den danske kongen ønsket å heve statusen til det norske lydriket i sammenheng med kongens stadige maktkamp med den danske adelen.

Torfæus hadde gjennom store deler av sin karriere et tett samarbeid med sin kollega og brevvenn, den islandske antikvaren Árni Magnússon. Deres samarbeid har overlevd gjennom en årelang brevkorrespondanse, oversatt og utgitt av Kristian Kålund i 1916.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Commentatio historica de rebus gestis Færeyensium seu Faröensium (1695). "Historien om Færøyene og innbyggernes bedrifter".

Orcades, seu Rerum Orcadensium historiae (1697). "Om Orknøyenes historie".

Series dynastarum et regum Daniae (1702). "Rekkefølgen av de danske monarker og dynastier".

Historia Vinlandiae antiqvae (1705). "Historien om det gamle Vinland".

Historia Hrolfi Krakii (1705). "Historien om Rolf Krake".

Gronlandia antiqva, seu Veteris Gronlandiae descriptio (1706). "Beskrivelse av det gamle Grønland".

Historiæ rerum Norvegicarum (1711) "Norges historie".

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Minnestøtte over Torfæus i norsk marmor fra Gjellebæk, utført av Johannes Wiedewelt og oppsatt 1778 i Mindelunden ved Jægerspris slottSjælland.

Tormod Torfæus' antikvariske arbeid med de gamle islandske manuskriptene gjorde tekstene tilgjengelig for en bredere allmennhet, danske og nordmenn foruten lesere i det øvrige Europa. Det som ble skrevet om norsk historie i det neste hundre år var stort sett basert på Torfæus’ arbeid. Dansk-norske Ludvig Holberg, som selv var historiker, priste hans arbeid for å være «en av de prægtigste og anseeligste Historier, som nogensinde er komne for Lyset». Hans rykte dalte senere i hundreårene etter hans død da historiefaget endret seg. I sin oversettelse av Torfæus' brevveksling med Árni Magnússon i 1916 skrev Kristian Kålund om Torfæus manglende kildekritikk: «Hans kritik var lidet udviklet, og han delte tidens overtro; varsler og drømme havde betydning for ham, så vel som horoskobberegning til bestemmelse af skæbnen.»[3]

Torfæus kan i dag regnes både som en pioner og som en «godtroenhetens apostel»[2]. Hans historiske arbeid kan anerkjennes, ikke som en moderne kildekritiker forut for sin tid, men som nettopp en typisk historieforfatter av sin egen samtid. Professor Jon Gunnar Jørgensen ved Universitetet i Oslo skriver: «Torfæus var ikke forut for sin tid, han var tidstypisk, og han var stor i sin tid. En kan ikke klandre noen for ikke å være forut for sin tid. [...] Om Torfæus ikke lenger nyter tillit som historiker, har han verdi som forteller og fortjener en plass i litteraturhistorien.»[4]

Torfæus skrev alle sine verk på latin og dette har utvilsomt gjort forfatterskapet hans mindre tilgjengelig for ettertiden. Sakte men sikkert har de ulike verkene kommet ut i oversatte utgaver, og i dag er størsteparten av Torfæus' bøker tilgjengelig på moderne språk. I 1866 ble hans Rerum Orcadensium historiae, eller Orknøyenes historie, utgitt på Engelsk, oversatt av den da avdøde engelske poeten Alexander Pope. I 1927 ble en dansk oversettelse av Gronlandia antiqva, eller Det gamle Grønland, utgitt av Oslo Etnografiske Museum. Denne versjonen var oversatt av Torfæus selv, men virker ikke å ha vært tidligere utgitt. I 2004 ble Historia Vinlandiae antiqvae, eller Historien om det gamle Vinland oversatt til norsk av Egil Kraggerud og utgitt av Torfæus-stiftelsen. Den samme stiftelsen jobbet også med oversettelsen av Torfæus' hovedverk Historia rerum Norvegicarum til norsk. Denne utgaven ble overrakt kong Harald som en gave fra Universitetet i Stavanger ved en høytidelighet den 17. januar 2005. Den 8. april 2008 ble de første tre bindene av Tormod Torfæus, Norges Historie utgitt. Det sjette og siste bindet i serien ble fullført og utgitt i 2014.

I Mindelunden ved Jægerspris slott på Sjælland, står en minnestøtte i marmor over Torfæus.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Torfæus, Tormod (2008). Norges Historie Bind 1. Eide Forlag. ISBN 9788251407168. 
  2. ^ a b Erling Sandmo. «Prosa.no "Hvor norske er norgeshistoriene?"». Besøkt 1. juni 2015. 
  3. ^ a b Kålund, Kristian (1916). Brevveksling med Torfæus. København: Gyldendal. 
  4. ^ Jon Gunnar Jørgensen (2008). «Tormod Torfæus og det fantastiske i sagalitteraturen». Idunn.no. Besøkt 1. juni 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]