Suffragette

Lederne Annie Kenney (1879–1953, til venstre) og Christabel Pankhurst (1880–1958) i The Women's Social and Political Union (WSPU) omkring 1908. WSPU ble stiftet i 1903 og var en aktivistisk kampanjeorganisasjon for kvinnelig stemmerett i Storbritannia. Det var medlemmer i denne gruppa som først ble kalt «suffragetter», radikale, kvinnelige forkjempere for stemmerett.

En suffragette blir arrestert av britisk politi i London 1910-1915. Storbritannia fikk stemmerett for kvinner først i 1928.

Suffragette betegner en deltager i bevegelsen som arbeidet for kvinnelig stemmerett (fra engelsk suffrage, «stemmerett») i Storbritannia. Ordet ble først brukt om den mest radikale delen av bevegelsen, men ble etter hvert utvidet til å omfatte en større del av kvinnebevegelsen.

Forskjellen på suffragetter og suffragister[rediger | rediger kilde]

Suffragetter anså at det var nødvendig å bryte gjeldende lover for å fremme sine synspunkter, i motsetning til suffragistene, som tok avstand fra lovbrudd.^[1] Suffragistbevegelsen startet tidlig på 1860-tallet, og i 1897 dannet de organisasjonen National Union of Women's Suffrage Societies (NUWSS). I 1903 brøt en gruppe kvinner med NUWSS fordi de mente at strategien med å holde seg innenfor gjeldende lovverk ikke førte frem. Særlig var de frustrert over NUWSS leder Millicent Fawcett. I spissen for utbryterne var Emmeline Pankhurst.^[1] Hun etablerte en ny organisasjon kalt Women's Social and Political Union (WSPU).^[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bevegelsen bestod av en rekke organisasjoner som var løst sammenknyttet. Suffragettene tok ofte i bruk radikale virkemidler, som å lenke seg til fortausrekkverk, sette fyr på postkasser og knuse vinduer. Disse handlingene fikk ekstra stor oppmerksomhet, og var i samtiden svært sjokkerende for de fleste, nettopp fordi det var kvinner som utførte dem. En av de mest dramatiske hendelser skjedde i 1913, da Emily Davison under Epsom Derby gikk ut foran kong Georg Vs hest. Hun døde etter fire dager av skadene hun fikk. Mange av suffragettene ble fengslet, og flere av dem valgte da å sultestreike, med det resultat at de ble tvangsmatet.

I 1913 vedtok det britiske parlamentet den såkalte Cat and Mouse Act, en lov som skulle hindre suffragettene i å få sympati fra allmennheten. Den åpnet for løslatelse av fengslede suffragetter som hadde blitt syke av sultestreiking, og ny fengsling av dem når de hadde kommet til hektene igjen.

Under første verdenskrig ble det en alvorlig mangel på arbeidsføre menn i Storbritannia, siden mange menn var blitt sendt til fronten. Kvinner ble derfor satt inn i tradisjonelle mannsyrker, og dette førte til at mange fikk et nytt syn på kvinners evner og muligheter. Under krigen ble kvinnebevegelsen mer politisk orientert, og i 1918 vedtok parlamentet en lov som gav stemmerett til en del kvinner: De over 30 som var huseiere, hustruer av huseiere, bosatt på eiendommer med mer enn 5 pund årlig leie og de som hadde britiske universitetseksamener. I USA foregikk en parallell kamp, som endte med det 19. tillegg til grunnloven som gav kvinner stemmerett i 1920. I Storbritannia fikk kvinner stemmerett på like vilkår som menn i 1928.

Paraderende suffragetter, i USA kalt suffragister, i New York i 1915. 20 000 kvinner skal ha deltatt i protestmarsjen. Amerikanske kvinner fikk stemmerett i 1920.