Internasjonal kvinneliga for fred og frihet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
IFFF Logo.svg
Offisielt navnInternasjonal kvinneliga for fred og frihet
Grunnlegger(e)Jane Addams
Stiftet28. april 1915[1]
LandSveits
HovedkontorGenève
Nettstedhttps://www.wilpf.org (engelsk)
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet på Commons
Jane Addams og Emily Greene Balch var begge ledere av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, og mottok Nobels fredspris i henholdsvis 1931 og 1946.
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 1915 i Den Haag. Fra venstre: 1. Lucy Thoumaian – Armenia, 2. Leopoldine Kulka – Østerrike, 3. Laura Hughes – Canada, 4. Rosika Schwimmer – Ungarn, 5. Anita Augspurg – Tyskland, 6. Jane Addams – USA, 7. Eugenie Hanner – USA, 8. Aletta Jacobs – Nederland, 9. Chrystal Macmillan – England, 10. Rosa Genoni – Italia, 11. Anna Kleman – Sverige, 12. Thora Daugaard – Danmark, 13. Louise Keilhau – Norge.

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF; engelsk: Women’s International League for Peace and Freedom, WILPF) er en internasjonal, kvinnelig fredsorganisasjon, stiftet i 1915.

Stiftelsen[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen ble stiftet 28. april 1915 da over 1 000 kvinner fra 12 krigførende og nøytrale land kom sammen til en stor fredskonferanse i Haag. Richard J. Evans beskrev grunnleggerne som «en liten gruppe modige og prinsippfaste kvinner fra den venstre ytterkanten av borgerlig-liberal feminisme».[2] Fredsaktivister tilknyttet organisasjonen har to ganger mottatt Nobels fredspris. Den første var Jane Addams, som mottok Nobelprisen i 1931, mens den andre var Emily Greene Balch. Sistnevnte mottok Nobelprisen i 1946. Medlemmene av det internasjonale styret i IKFF har forslagsrett til Nobels fredspris.[3]

Nederlandske kvinner inviterte også norske kvinner til å delta. Da ingen organisasjoner påtok seg oppgaven, ble det Emily Arnesen som arrangerte valget til en delegasjon. Det ble valgt åtte norske utsendinger til Haag. Foruten Emily Arnesen ble valgt Louise Keilhau, Dagny Bagn, Valentine Dannevig og Hannah Isaachsen. Fra andre organisasjoner møtte Elida van Damm-Luth (Lærerindeforeningen), Signe Mohn (Odd Fellow-logen) og Fredrikke Hagerup Borchgrevink (Lillehammer Kvinderåd). Fredrikke Mørch reiste som privat deltaker.[4]

I Nederland ble det besluttet å danne en sentralkomite kalt Kvinnenes Verdensforbund for varig fred. Komiteen skulle ha fem medlemmer fra hvert land, for å skape tilslutning til programmet og for å kunne sikre deltakelse i det internasjonale møte som kongressen besluttet skulle foregå i Haag, samtidig med fredsforhandlingene. Arnesen og Keilhau ble valgt inn i kongressens eksekutivkomite.[4]

Det ble opprettet en norsk avdeling av organisasjonen, kalt Norsk Gruppe av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet.[5] I den norske gruppen var Emily Arnesen, Valentine Dannevig, Ellen Gleditsch, Martha Larsen Jahn (1875–1984) og Louise Keilhau.[6]

Etter andre verdenskrig var Gitta Jønsson, Johanne Reutz Gjermoe (fra 1946) og Ingrid Eide (nestleder 1961) sentrale medlemmer.[7] IKFF regnes tradisjonelt til den borgerlige kvinnebevegelsen i Norge og ble under den kalde krigen oppfattet som vestliglojal; organisasjonen la også vekt på å ha tillit hos de norske myndighetene.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.wilpf.org[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Evans, Richard J. (1987). Comrades and Sisters: Feminism, Socialism and Pacifism in Europe, 1870–1945. Palgrave Macmillan. s. 130. 
  3. ^ «Kriterier for forslagsstillere - Nobel Peace Prize». www.nobelpeaceprize.org (norsk). 30. august 2021. Besøkt 8. november 2021. 
  4. ^ a b Norsk gruppe av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 1915-1940. [Oslo]: [Internasjonal kvinneliga for fred og frihet]. 2015. s. 9. 
  5. ^ «Jane Addams : tildelt Nobels fredspris i 1931. Kvinneligaens president 1915-1929. Ærespresident til sin død 1935». urn.nb.no (norsk). Norsk Gruppe av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet. 1939. Besøkt 8. januar 2018. 
  6. ^ Erichsen, Bodil Chr. (2018). Norske kvinners liv og kamp. Res publica. s. 205. ISBN 9788282260640. 
  7. ^ «Pryser, Tore: Johanne Reutz - fra arbeiderbevegelsen til fredsbevegelsen». Portretter fra norsk historie. Oslo: Universitetsforl. 1993. s. 198. ISBN 8200211738. 
  8. ^ Ekelund, Øyvind (2008). Ulike veier til fred: organisert fredsaktivisme i Norge 1953–1963, ISBN 9788292959008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Internasjonal_kvinneliga_for_fred_og_frihet&oldid=22042288»