Hopp til innhold

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
Offisielt navnInternasjonal kvinneliga for fred og frihet (WILPF, LIFPL, LIMPAL, IKFF, IKFF, IKFF, KILFF)
Stiftet28. april 1915[1]
LandSveits
HovedkontorGenève
StyrelederJoie Ada Onyesoh (2018)[2]
MedlemskapCampaign to Stop Killer Robots[3]
Forum Menschenrechte[4]
Deutsches Friedenskartell
Conference of NGOs[5][6]
Grunnlegger(e)Jane Addams
Nettstedwww.wilpf. (en)
Kart
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
46°13′18″N 6°08′22″Ø
Jane Addams og Emily Greene Balch var begge ledere av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, og mottok Nobels fredspris i henholdsvis 1931 og 1946.
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 1915 i Den Haag. Fra venstre: 1. Lucy Thoumaian – Armenia, 2. Leopoldine Kulka – Østerrike, 3. Laura Hughes – Canada, 4. Rosika Schwimmer – Ungarn, 5. Anita Augspurg – Tyskland, 6. Jane Addams – USA, 7. Eugenie Hanner – USA, 8. Aletta Jacobs – Nederland, 9. Chrystal Macmillan – England, 10. Rosa Genoni – Italia, 11. Anna Kleman – Sverige, 12. Thora Daugaard – Danmark, 13. Louise Keilhau – Norge.

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF; engelsk: Women’s International League for Peace and Freedom, WILPF) er en internasjonal, kvinnelig fredsorganisasjon, stiftet i 1915.

Stiftelsen

[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen ble stiftet 28. april 1915 da over 1 000 kvinner fra 12 krigførende og nøytrale land kom sammen til en stor fredskonferanse i Haag. Richard J. Evans beskrev grunnleggerne som «en liten gruppe modige og prinsippfaste kvinner fra den venstre ytterkanten av borgerlig-liberal feminisme».[7] Fredsaktivister tilknyttet organisasjonen har to ganger mottatt Nobels fredspris. Den første var Jane Addams, som mottok Nobelprisen i 1931, mens den andre var Emily Greene Balch. Sistnevnte mottok Nobelprisen i 1946. Medlemmene av det internasjonale styret i IKFF har forslagsrett til Nobels fredspris.[8]

Nederlandske kvinner inviterte også norske kvinner til å delta. Da ingen organisasjoner påtok seg oppgaven, ble det Emily Arnesen som arrangerte valget til en delegasjon. Det ble valgt åtte norske utsendinger til Haag. Foruten Emily Arnesen ble valgt Louise Keilhau, Dagny Bagn, Valentine Dannevig og Hannah Isaachsen. Fra andre organisasjoner møtte Elida van Damm-Luth (Lærerindeforeningen), Signe Mohn (Odd Fellow-logen) og Fredrikke Hagerup Borchgrevink (Lillehammer Kvinderåd). Fredrikke Mørch reiste som privat deltaker.[9]

I Nederland ble det besluttet å danne en sentralkomite kalt Kvinnenes Verdensforbund for varig fred. Komiteen skulle ha fem medlemmer fra hvert land, for å skape tilslutning til programmet og for å kunne sikre deltakelse i det internasjonale møte som kongressen besluttet skulle foregå i Haag, samtidig med fredsforhandlingene. Arnesen og Keilhau ble valgt inn i kongressens eksekutivkomite.[9]

Det ble opprettet en norsk avdeling av organisasjonen, kalt Norsk Gruppe av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet.[10] I den norske gruppen var Emily Arnesen, Valentine Dannevig, Ellen Gleditsch, Martha Larsen Jahn (1875–1984) og Louise Keilhau.[11] Etter andre verdenskrig var Gitta Jønsson, Johanne Reutz Gjermoe (fra 1946) og Ingrid Eide (nestleder 1961) sentrale medlemmer.[12]

Politikk

[rediger | rediger kilde]

IKFF regnes til den borgerlige eller borgerlig-liberale kvinnebevegelsen, og beskrives gjerne som dens «venstre ytterkant».[7] Blant de store internasjonale borgerlige kvinneorganisasjonene var IKFF regnet som den mest progressive, med International Council of Women (ICW) som den mest konservative og International Alliance of Women (IAW) i en mellomposisjon som representerte en mer hovedstrømsliberal linje. I 1920- og 1930-årene var IKFF den eneste av disse som var villig til å åpent og tydelig gå ut mot fascismen. Under den kalde krigen havnet IKFF i en krevende posisjon fordi Sovjetunionen aktivt brukte «fredsarbeid» til å fremme sine interesser i multilateralt arbeid og innflytelsesoperasjoner, og det ble derfor viktig for IKFF å distansere seg fra sovjettilknyttede «fredsorganisasjoner». IKFF ble derfor ansett som «vestliglojal» under hele den kalde krigen. Også for IKFF i Norge var det alltid viktig å ha tillit hos de norske myndighetene.[13]

IKFF har videreført sin progressive tradisjon og har internasjonalt vært svært tydelig i støtten til transpersoners rettigheter, og har undertegnet en rekke uttalelser som støtter transpersoner og kjønnsmangfold. Under FNs menneskerettighetsråds 58. sesjon i 2025 fremførte Women Deliver en muntlig uttalelse på vegne av 114 sivilsamfunnsorganisasjoner, herunder internasjonale IKFF, Amnesty International og norske Inkluderende feminisme-initiativet, der organisasjonene oppfordret medlemsstatene til å innfri forpliktelsene fra Beijing-plattformen og sikre alle jenters og kvinners menneskerettigheter, inkludert seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. De uttalte at «til tross for normative fremskritt forblir løftene som ble gitt til jenter og kvinner i all sin mangfoldighet i Beijing en fjern drøm for mange, herunder jenter og kvinner som rammes av flere og sammensatte former for diskriminering, slik som jenter og kvinner med funksjonsnedsettelser, tenåringsjenter, urfolksjenter og -kvinner, og transkvinner».[14][15]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ www.wilpf.org[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ https://www.wilpf.org/international-board/.
  3. ↑ www.stopkillerrobots.org, besøkt 5. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ www.forum-menschenrechte.de, besøkt 29. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ «Member Organizations», besøkt 26. desember 2025[Hentet fra Wikidata]
  6. ↑ ngocongo.org, besøkt 8. februar 2025[Hentet fra Wikidata]
  7. 1 2 Evans, Richard J. (1987). Comrades and Sisters: Feminism, Socialism and Pacifism in Europe, 1870–1945. Palgrave Macmillan. s. 130.
  8. ↑ «Kriterier for forslagsstillere - Nobel Peace Prize». www.nobelpeaceprize.org (på norsk). 30. august 2021. Besøkt 8. november 2021.
  9. 1 2 Norsk gruppe av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 1915-1940. [Oslo]: [Internasjonal kvinneliga for fred og frihet]. 2015. s. 9.
  10. ↑ «Jane Addams : tildelt Nobels fredspris i 1931. Kvinneligaens president 1915-1929. Ærespresident til sin død 1935». urn.nb.no (på norsk). Norsk Gruppe av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet. 1939. Besøkt 8. januar 2018.
  11. ↑ Erichsen, Bodil Chr. (2018). Norske kvinners liv og kamp. Res publica. s. 205. ISBN 9788282260640.
  12. ↑ «Pryser, Tore: Johanne Reutz - fra arbeiderbevegelsen til fredsbevegelsen». Portretter fra norsk historie. Oslo: Universitetsforl. 1993. s. 198. ISBN 8200211738.
  13. ↑ Ekelund, Øyvind (2008). Ulike veier til fred: organisert fredsaktivisme i Norge 1953–1963, ISBN 9788292959008
  14. ↑ «FNs menneskerettighetsråd: IFI og 113 partnere ber medlemsstatene innfri forpliktelsene fra Beijing-plattformen». IFI. Besøkt 15. november 2025.
  15. ↑ «High Level Panel on Human Rights Mainstreaming February 24th, 2025» (PDF). Besøkt 15. november 2025.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Internasjonal_kvinneliga_for_fred_og_frihet&oldid=25747610»