Hopp til innhold

Ikkespredningsavtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Deltakelse i Ikkespredningsavtalen
  Signert og ratifisert
  Tilsluttet
  Overholder etter traktat, men utenfor
(Taiwan)
  Trukket seg
(Nord-Korea)
  Ikke signert
(India, Israel, Pakistan, Sør-Sudan)

Ikkespredningsavtalen (engelsk Nuclear Non-Proliferation Treaty også kalt NPT-avtalen) er en internasjonal traktat om ikke å spre atomvåpen i verden. Den ble underskrevet i London, Moskva og Washington 1. juli 1968, og trådte i kraft fra 5. mars 1970.

Avtalen er i dag (2006) undertegnet av 188 suverene stater.

Avtalens innhold

[rediger | rediger kilde]

Avtalen forbyr stater som har atomvåpen å overføre disse til land som ikke har atomvåpen fra før. Atommaktene skal heller ikke oppmuntre eller hjelpe andre land med å skaffe seg slike våpen.

Avtalen forbyr også stater uten atomvåpen å motta slike og å framstille dem. Stater uten atomvåpen skal inngå kontrollavtaler med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) med ikke-spredning for øyet. Ellers skal medlemslandene hjelpe hverandre med å gjøre bruk av atomenergien til fredelige formål. De skal også forhandle seg fram til en stopp på atomkappløpet, til atomnedrustning og til generell og fullstendig nedrustning.[1]

Litt historikk

[rediger | rediger kilde]

Pr. 31. desember 1982 hadde 120 land gitt sin tilslutning til ikkespredningsavtalen. Norge gjorde det i 1969. 74 land som ikke selv har atomvåpen (inkludert Norge) har gitt sin tilslutning til en tilleggsavtale med IAEA om sikringstiltak under NPT. I 1977 ble 15 land som produserer kjernekraftutstyr enige om retningslinjer for eksport av kjernekraftmateriale. Denne uformelle sammenslutningen ble først kjent som «London-klubben» men er idag kjent som Nuclear Suppliers Group. I 1975 og 1980 ble det holdt internasjonale konferanser for å gjennomgå landenes oppfølging av NPT.

Svakheter ved avtalen

[rediger | rediger kilde]

Mange har pekt på at avtalen har store svakheter. Det er særlig de statene som ikke har skrevet under og som samtidig har skaffet seg et atomvåpen-arsenal som bidrar til å undergrave avtalens legitimitet. De etablerte atommaktenes (særlig USA) utvikling av nye typer atomvåpen bidrar også til å undergrave avtalen, samt deres motvilje til å ruste ned.

NPT-avtalen er de siste årene kommet under økende press ved at enkelte land søker å skaffe seg kjernevåpen. Nord-Korea har annonsert at landet har trukket seg fra ikke-spredningsavtalen og hevder å ha skaffet seg kjernevåpen. Det er fortsatt betydelig usikkerhet omkring Irans atomprogram. Avsløringen av et ulovlig nettverk for leveranse av kjernefysisk teknologi og utstyr (Khan-nettverket) har avdekket åpenbare svakheter i det globale ikke-spredningsregimet. I lys av at terroristgrupper søker å skaffe seg kjernevåpen, er det maktpåliggende å tette smutthullene i ikke-spredningsregimet. Dette har vært hovedprioriteringen til kjernevåpenstatene anført av USA og Storbritannia i NPT-sammenheng.

Det stilles også spørsmål om hvorvidt kjernevåpenstatene er i ferd med å gi kjernevåpen økt militær og politisk betydning. Flere land innenfor Den alliansefrie bevegelsen (NAM), anført av Egypt og Malaysia, har derfor vært skeptiske til å binde seg til nye ikke-spredningstiltak uten sterkere framdrift på nedrustningsområdet. Arabiske land krever også framgang i arbeidet med å etablere en kjernevåpenfri sone i Midtøsten, som også skal omfatte Israel. Videre krever NAM-landene folkerettslig bindende garantier mot å bli utsatt for eller truet med kjernevåpen. Dette er noe USA og Russland ikke er rede til å etterkomme.

Norges holdning

[rediger | rediger kilde]

I likhet med andre vestlige land har Norge understreket at det er kjernevåpenstatene selv som har hovedansvaret for å bygge ned sine kjernevåpen­arsenaler. Fra norsk side finner man det derfor ikke hensiktsmessig å legge slike forhandlinger til et multilateralt forum, da dette vil kunne redusere kjernevåpenstatenes ansvar og svekke det politiske presset på dem. Det er derimot maktpåliggende å støtte opp om NPT-avtalen og sikre at avtalens forpliktelser blir gjennomført.

Stater som har undertegnet avtalen

[rediger | rediger kilde]

Stater som ikke har skrevet under eller trukket seg fra avtalen

[rediger | rediger kilde]
  • Nord-Korea (undertegnet avtalen i 1985, men trakk seg fra avtalen i 2003).
  • Israel (har aldri undertegnet avtalen)
  • India (har aldri undertegnet avtalen)
  • Pakistan (har aldri undertegnet avtalen)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Dirk Roland Haupt: Förhandla om kärnvapennedrustning - Skyldighet enligt 1968 års icke-spridningsfördrag; i: Kungliga Krigsvetenskapsakademiens Handlingar och Tidskrift, 219:e årgången (2015), andra häftet, sid 114-130 (på svensk)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]