Ikkespredningsavtalen

Ikkespredningsavtalen (engelsk Nuclear Non-Proliferation Treaty også kalt NPT-avtalen) er en internasjonal traktat om ikke å spre atomvåpen i verden. Den ble underskrevet i London, Moskva og Washington 1. juli 1968, og trådte i kraft fra 5. mars 1970.

Avtalen er i dag (2006) undertegnet av 188 suverene stater.

Avtalens innhold

Avtalen forbyr stater som har atomvåpen å overføre disse til land som ikke har atomvåpen fra før. Atommaktene skal heller ikke oppmuntre eller hjelpe andre land med å skaffe seg slike våpen.

Avtalen forbyr også stater uten atomvåpen å motta slike og å framstille dem. Stater uten atomvåpen skal inngå kontrollavtaler med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) med ikke-spredning for øyet. Ellers skal medlemslandene hjelpe hverandre med å gjøre bruk av atomenergien til fredelige formål. De skal også forhandle seg fram til en stopp på atomkappløpet, til atomnedrustning og til generell og fullstendig nedrustning.^[1]

Litt historikk

Pr. 31. desember 1982 hadde 120 land gitt sin tilslutning til ikkespredningsavtalen. Norge gjorde det i 1969. 74 land som ikke selv har atomvåpen (inkludert Norge) har gitt sin tilslutning til en tilleggsavtale med IAEA om sikringstiltak under NPT. I 1977 ble 15 land som produserer kjernekraftutstyr enige om retningslinjer for eksport av kjernekraftmateriale. Denne uformelle sammenslutningen ble først kjent som «London-klubben» men er idag kjent som Nuclear Suppliers Group. I 1975 og 1980 ble det holdt internasjonale konferanser for å gjennomgå landenes oppfølging av NPT.

Svakheter ved avtalen

Mange har pekt på at avtalen har store svakheter. Det er særlig de statene som ikke har skrevet under og som samtidig har skaffet seg et atomvåpen-arsenal som bidrar til å undergrave avtalens legitimitet. De etablerte atommaktenes (særlig USA) utvikling av nye typer atomvåpen bidrar også til å undergrave avtalen, samt deres motvilje til å ruste ned.

NPT-avtalen er de siste årene kommet under økende press ved at enkelte land søker å skaffe seg kjernevåpen. Nord-Korea har annonsert at landet har trukket seg fra ikke-spredningsavtalen og hevder å ha skaffet seg kjernevåpen. Det er fortsatt betydelig usikkerhet omkring Irans atomprogram. Avsløringen av et ulovlig nettverk for leveranse av kjernefysisk teknologi og utstyr (Khan-nettverket) har avdekket åpenbare svakheter i det globale ikke-spredningsregimet. I lys av at terroristgrupper søker å skaffe seg kjernevåpen, er det maktpåliggende å tette smutthullene i ikke-spredningsregimet. Dette har vært hovedprioriteringen til kjernevåpenstatene anført av USA og Storbritannia i NPT-sammenheng.

Det stilles også spørsmål om hvorvidt kjernevåpenstatene er i ferd med å gi kjernevåpen økt militær og politisk betydning. Flere land innenfor Den alliansefrie bevegelsen (NAM), anført av Egypt og Malaysia, har derfor vært skeptiske til å binde seg til nye ikke-spredningstiltak uten sterkere framdrift på nedrustningsområdet. Arabiske land krever også framgang i arbeidet med å etablere en kjernevåpenfri sone i Midtøsten, som også skal omfatte Israel. Videre krever NAM-landene folkerettslig bindende garantier mot å bli utsatt for eller truet med kjernevåpen. Dette er noe USA og Russland ikke er rede til å etterkomme.

Norges holdning

I likhet med andre vestlige land har Norge understreket at det er kjernevåpenstatene selv som har hovedansvaret for å bygge ned sine kjernevåpenarsenaler. Fra norsk side finner man det derfor ikke hensiktsmessig å legge slike forhandlinger til et multilateralt forum, da dette vil kunne redusere kjernevåpenstatenes ansvar og svekke det politiske presset på dem. Det er derimot maktpåliggende å støtte opp om NPT-avtalen og sikre at avtalens forpliktelser blir gjennomført.

Stater som har undertegnet avtalen

Stater som ikke har skrevet under eller trukket seg fra avtalen

Nord-Korea (undertegnet avtalen i 1985, men trakk seg fra avtalen i 2003).
Israel (har aldri undertegnet avtalen)
India (har aldri undertegnet avtalen)
Pakistan (har aldri undertegnet avtalen)

Se også

Traktaten om forbud mot kjernevåpen

Referanser

^ Dirk Roland Haupt: Förhandla om kärnvapennedrustning - Skyldighet enligt 1968 års icke-spridningsfördrag; i: Kungliga Krigsvetenskapsakademiens Handlingar och Tidskrift, 219:e årgången (2015), andra häftet, sid 114-130 (på svensk)

Eksterne lenker

[1] Dirk Roland Haupt: Förhandla om kärnvapennedrustning - Skyldighet enligt 1968 års icke-spridningsfördrag; i: Kungliga Krigsvetenskapsakademiens Handlingar och Tidskrift, 219:e årgången (2015), andra häftet, sid 114-130 (på svensk)

[1]