Liverpool FC

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Liverpool
Liverpool Football Club
Liverpool
Stiftet 15. mars 1892
Kallenavn The Reds/Pool
Hjemmebane Anfield, Liverpool
Kapasitet 45 276[2]
Liga Premier League
Annet Nr. 7 i
Premier League
i 2012/13-sesongen
Administrasjon
Styreleder Tom Werner
Adm. direktør Ian Ayre
Hovedtrener Brendan Rodgers[1]
Kit left arm shoulder stripes white stripes half.png Kit body liverpoolfc 0810 h.png Kit right arm shoulder stripes white stripes half.png
Kit shorts.svg
Hjemmedrakt
Kit left arm.png Kit body shoulder stripes black shirt.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Bortedrakt

Liverpool Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Premier League. Klubben ble stiftet i 1892 og ble valgt inn i The Football League i 1893. «The Reds», som er kallenavnet til fotballklubben, spiller hjemmekampene sine på Anfield i Liverpool. Byen Liverpool ligger ved elven Mersey ved Irskesjøen, i den engelske regionen Nordvest-England.

De siste årene har Liverpool FC vært eid av George Gillett og Tom Hicks. Den 15. oktober 2010 ble klubben solgt til New England Sports Ventures,[3] som senere skiftet navn til Fenway Sports Group, ved John W. Henry og Tom Werner.

Historie[rediger | rediger kilde]

Etableringen og starten av klubbens historie[rediger | rediger kilde]

I 1884 da Anfield ble bygd spilte Everton der, men etter en krangel om leien i 1892 flyttet de til Goodison Park, cirka en kilometer unna. John Houlding som da stod med en fotballbane og noen spillere, etablerte Liverpool Football Club. Liverpool ble stiftet 15. mars 1892, og allerede i sin første sesong varslet Liverpool om kommende storhetstider ved å vinne de lokale mesterskapene Lancashire League og Liverpool District Cup. Sin første kamp i det Engelske ligasystemet spilte de 2. september 1893 mot Middlesbrough Ironopolis. De vant 2-0 med den aller første scoringen av Malcolm McVean.

På slutten av 1800-tallet rykket Liverpool opp i divisjonene, og i 1901 vant de sitt første seriemesterskap. Etter at de vant sitt andre seriemesterskap i 1906, ble den legendariske tribunen «The Kop» bygd.

I 1914 kom klubben til sin første FA-Cup-finale, i en kamp Liverpool tapte 0-1 for Burnley. Denne finalen var den siste som ble spilt på Crystal Palace og den første som ble spilt med en monark til stede, kong Georg V var nemlig der. Året etter lå Liverpool FC midt på tabellen og møtte i siste serierunde Manchester United, som måtte vinne for å ikke rykke ned. Etter en forrykende kamp som Manchester United vant 2-0, ble fire spillere fra hvert av lagene utestengt fra fotball på livstid på grunn av uoverensstemmelser som skjedde under kampen.

1919-1939: Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig ble suspensjonene på spillerne opphevet, med den begrunnelse av at klubbene trengte all hjelp de kunne få etter alle tapene under krigen.

Etter krigen ble David Ashworth ansatt som manager, og han innførte nye og mer moderne treningsmetoder.

I 1921-22 og 1922-23 vant klubben seriemesterskapet med England-back Ephraim Longworth som kaptein. På den tiden kom også Liverpools første legendariske keeper Elisha Scott, som var i klubben i hele 22 år, frem til 1934. David Ashworth sa opp som manager i klubben og dro til Oldham Athletic i 1923, og da ble Matt McQueen, som tidligere hadde sittet i styret i klubben, ansatt som manager. Han klarte ikke å fortsette suksessen til sin forgjenger, og i 1928 måtte han gå av på grunn av dårlig helse, George Patterson tok over etter ham. Under Patterson lå klubben som regel midt på tabellen og de klarte heller ikke å markere seg i cup-sammenheng. I sesongen 1935/36 havnet de på 19.plass og holdt på å rykke ned etter å bare ha vunnet 3 av de siste 20 kampene. Svake resultater i en kombinasjon med sykdom gjorde at Patterson gikk av etter sesongen. I sin tid i klubben signerte han spillere, som skulle bli sett på som legendariske, slik som Jack Balmer og Phil Taylor. Han signerte til og med Matt Busby, som ironisk nok skulle bli en legendarisk manager hos erkerivalen Manchester United. George Kay ble ansatt som manager i klubben, og han klarte ikke å gjøre klubben til noen storklubb før den offisielle fotballen i England ble stoppet på grunn av andre verdenskrig.

1945–1959: «Liddellpool»[rediger | rediger kilde]

Etter krigen var Liverpool med i FA-cupen sesongen 1945/46, men ble slått ut av Bolton Wanderers i fjerde runde. Sesongen etter ble ligaspillet startet opp igjen, og Liverpool ble seriemestere, ett poeng foran Wolverhampton Wanderers og Manchester United. Med på laget var blant annet den hurtige målscoreren Billy Liddell, som hadde kommet til klubben allerede i 1939, men måtte vente med ligadebuten til etter krigen. På venstrebacken hadde de Bob Paisley, som senere skulle bli en legendarisk trener i klubben, på spissplassene hadde de spillere som Jack Balmer og Albert Stubbins. Ligaseieren i 1947 var starten på en storhetstid. Samtidig fikk Liverpool sin første storscorer i Billy Liddell, han var en av Liverpoolspillerne som holdt virkelig høy klasse. Billy Liddells innflytelse på laget var så stor at det ble kalt for «Liddellpool». Liverpool gikk til FA-cup-finalen i 1950, men tapte der 0-2 for Arsenal. Manageren George Kay hadde dårlig helse, og i januar 1951 gikk han av som manager. Han ble erstattet av Don Welsh, som hadde vært gjestespiller hos Liverpool under krigen. Under Don Welsh' ledelse fortsatte laget å slite, og ikke en gang Billy Liddell kunne hindre dem fra nedrykk i 1953/54-sesongen. De lyktes ikke bedre i andredivisjon, og kom på ellevteplass, som var klubbens dårligste plassering noensinne. Managerens periode i stolen var en stor skuffelse, dermed fikk han sparken i 1955/56-sesongen. Phil Taylor, som hadde vært med og vunnet serien som spiller i 1947 og jobbet som trener i klubben, tok da over som manager. Han ledet klubben til en tredjeplass og en fjerdeplass i andre divisjon før han sa opp i klubben i november 1959. Han ble dermed den eneste manageren i klubben som ikke har ledet Liverpool i den øverste divisjonen. I løpet av sin tid i klubben hentet han Roger Hunt, som etter hvert skulle bli en av klubbens toppscorere gjennom tidene.

Bill Shanklys revolusjon[rediger | rediger kilde]

I 1959 ble Bill Shankly i Huddersfield Town, tilbudt jobben som manager i Liverpool. Han aksepterte tilbudet men på en betingelse, at styret i klubben ikke skulle legge seg opp i laguttak og spillerkjøp. Shankly fikk det som han ville, og startet jobben med å gjøre Liverpool til et storlag. Shankly kom med nye treningsmetoder og ny spillestil. Hans filosofi var at det var bedre å spille ballen til en medspiller enn å sparke ballen fremover i håp om at den kanskje havnet hos en medspiller. Shankly fikk tak i flere nye spillere og frigjorde de som ikke passet inn på laget. Unge spillere som høyrevingen Ian Callaghan og høyrebacken Chris Lawler fikk sjansen på laget, og Shankly kjøpte den storvokste midtstopperen Ron Yeats fra Dundee United og angriperen Ian St. John fra Motherwell. På trenersiden ble Bob Paisley og Joe Fagan ansatt som assistenttrenere, og etter to sesonger i andredivisjon vant de serien i 1962 og rykket opp til øverste divisjon. Etter den andre sesongen i øverste divisjon vant klubben serien for sjette gang i klubbens historie i 1964. De avsluttet sesongen fire poeng foran andreplassen Manchester United og angriperne Roger Hunt og Ian St. John stod for 52 av lagets 92 ligamål. I sesongen 1964/65-sesongen avsluttet de som nummer syv i ligaen, men i FA-cupen gikk det bedre og i finalen møtte de Leeds United, og etter 90 målløse minutter ble det ekstraomganger. Roger Hunt ga Liverpool ledelse etter innlegg av Gerry Byrne, men Billy Bremner scoret igjen like etter, og sju minutter før slutt scoret Ian St. John målet som gjorde at Liverpool vant FA-cupen for første gang i klubbens historie. Sesongen etter kom klubben til semifinalen i Europacupen, men røk der ut mot Inter Milan. Den sesongen etablerte den steinharde midtstopperen Tommy Smith seg på laget. De vant ligaen den sesongen med bare 14 spillere, og 9 av dem spilte minst 40 av de 42 kampene. Etter fremgangene på midten av 60-tallet skulle det drøye litt før Liverpool fikk sin neste store tittel. Liverpool var fortsatt en av toppklubbene i ligaen, men mot slutten av 1960-tallet begynte spillerne på Shanklys første topplag å dra på åra. Shankly innførte en generasjonsveksling og hentet inn unge spillere fra de lavere divisjonene, som Steve Heighway, Emlyn Hughes, John Toshack og målvakten Ray Clemence. Spillere som Ian Callaghan, Chris Lawler og Tommy Smith var fortsatt i laget, og de kom igjen til finalen i FA-cupen i 1971. Året etter ble Kevin Keegan hentet til klubben og to år etter vant de ligaen igjen, mye på grunn av samarbeidet mellom Keegan og John Toshack. I UEFA-cupen vant de 3-2 over Borussia Mönchengladbach i finalen, og vant dermed sitt første europeiske trofé. I 1973/74-sesongen kom Liverpool på andreplass i ligaen, og vant FA-cupen for andre gang. Liverpool vant overlegent 3-0 over Newcastle United i finalen, etter to mål av Kevin Keegan og ett av Steve Heighway. Etter den sesongen sluttet Shankly som manager og overlot roret til sin assistent Bob Paisley. Det siste han gjorde før han sa opp var å hente Ray Kennedy fra Arsenal.

Bob Paisley fører arven videre[rediger | rediger kilde]

Da Bill Shankly gikk av ble han erstattet av assistenten Bob Paisley, som hadde vært i klubben som både spiller og trener siden 1939. Paisley fortsatte der forgjengeren slapp og kjøpte spillere som passet inn i klubbens spillestil. Han første kjøp var høyrebacken Phil Neal, som fra sesongen 1975/76 ikke mistet en kamp på åtte år. Han kjøpte også inn den kreative og løpssterke midtbanespilleren Terry McDermott. I sin første sesong som trener kom de på tredjeplass i serien og kom til andre runde i Cupvinnercupen, der vant de 11-0 over norske Strømsgodset i første runde, noe som er deres største seier gjennom tidene. I 1976 ble de seriemester for niende gang, etter å ha havnet ett poeng foran overraskelseslaget Queens Park Rangers. De vant også UEFA Cupen for andre gang etter en 3-2 seier hjemme på Anfield mot Club Brugge etter mål av Ray Kennedy, Jimmy Case og Kevin Keegan, før de klarte 1-1 på bortebane etter mål av Keegan.

Liverpool vant serien også i 1976/77-sesongen da de var ubeseiret på Anfield. De vant også Europacupen den sesongen etter en 3-1 seier over Borussia Mönchengladbach, etter mål av Terry McDermott, Tommy Smith og Phil Neal på straffe. Dette var også Kevin Keegan sin siste kamp før han ble solgt for 500 000 pund til Hamburger SV. De kom også til FA-Cupens finale, men der tapte de 2-1 for Manchester United.

Før 1977/78 sesongen ble Kenny Dalglish hentet inn for rekordsummen 440 000 pund for å erstatte Kevin Keegan. Paisley hentet også inn midtstopperen Alan Hansen, som kom til å spille hele 600 kamper for klubben. De kom på andreplass i ligaen, syv poeng bak Nottingham Forest. De kom også til finalen i Ligacupen for første gang, men tapte også der for Nottingham Forest. De vant Europacupen igjen, etter en seier over Club Brugge. Sesongen etter ble de slått ut allerede i første runde. I serien derimot hadde de 30 seiere med 85 mål og 16 baklengs i løpet av hele sesongen.

Sesongen 1978/79 ble innledet med en 7-0 seier over Tottenham Hotspur.

I 1979/80 vant de serien igjen, men de ble slått ut i semifinalen i både i FA Cupen og Ligacupen. I 1981 vant de Ligacupen for første gang, da de vant over West Ham United, etter å først ha spilt 1-1 og så vunnet 2-1 i omkampen. Det ble også seier i Europacupen for tredje gang på fem år, etter seier over Real Madrid i ParisParc des Princes etter mål av Alan Kennedy.

I 1981/82-sesongen etablerte Ian Rush seg på laget og ble toppscorer med 30 mål. Man fikk også en ny keeper i Bruce Grobbelar, som erstatter for Ray Clemence. De kjøpte også Mark Lawrenson for rekordsummen 900 000 pund, som gjorde ham til Storbritannias dyreste forsvarsspiller. De vant samtidig ligaen, fire poeng foran Ipswich Town. De vant også Ligacupen etter en 3-1 seier over Tottenham Hotspur. Sesongen deretter vant de ligaen igjen, og vant også Ligacupen etter en 2-1 seier over Manchester United i finalen. Etter den sesongen gikk Paisley av som trener for klubben med hele seks ligamesterskap, tre ligacupermesterskap, tre europacupseierer og en UEFA-cupseierer.

Tilskuertragedier men videre sportslig opptur[rediger | rediger kilde]

Minnesmerket etter Hillsborough-tragedien

Den tidligere assistenten Joe Fagan tok over etter Paisley, og klarte i sin første sesong og vinne tre store titler. Liverpool avsluttet serien tre poeng foran Southampton FC, og ble dermed seriemestere for tredje året på rad. Dessuten scoret Ian Rush ytterlige 32 mål. De fikk sin fjerde strake seier i Ligacupen, men veien til finalen var lang med flere omkamper. I finalen på Wembley mot Everton ble det 0-0, men i omkampen på Maine Road ble det 1-0 med eneste scoring av Graeme Souness. Lagets tredje tittel for sesongen kom da de beseiret italienske AS Roma i Roma i finalen i Europacupen. På veien mot finalen beseiret de Odense Boldklub, Athletic Bilbao, Benfica og FC Dinamo Bucureşti. I finalen ga Phil Neal Liverpool ledelsen, men Roberto Pruzzo utlignet straks. Det ble ingen flere mål og kampen ble avgjort på straffespark. Steve Nicol misset det første straffesparket, men målvakten til Liverpool Bruce Grobbelar psyket ut flere av Romas spillere. Bruno Conti og Francesco Graziani misset på straffesparkene sine. Alan Kennedy scoret på det avgjørende straffesparket for Liverpool.

Før sesongen 1984/85 ble den danske midtbanespilleren Jan Mølby hentet inn fra Ajax. Tidligere hadde man også kjøpt midtbanespilleren John Wark fra Ipswich. Wark ble klubbens toppscorer den sesongen, men Liverpool klarte ikke å forsvare tittelen og kom på andreplass bak den lokale rivalen Everton. De kom til finalen i Europacupen der de tapte for Juventus etter ett straffesparkmål av Michel Platini, men kampen på Heysel stadion ble overskygget av Heysel-tragedien. Noen Liverpool-supportere brøt seg gjennom stengslene og gikk til angrep på Juventus-supporterne som forsøkte og flykte. Trykket ble for stort og tribunene raste over publikum og 39 mennesker mistet livet, de fleste italienere, og Liverpool ble utestengt fra europeisk cupspill i seks år. De øvrige engelske klubbene ble utestengt i fem år.

Joe Fagan ga seg som trener bare timer før Heysel-tragedien og Kenny Dalglish tok over som spillende manager. Sesongen 1985/86 tok de The Double, ved at man vant både ligaen og FA-Cupen. I serien avsluttet de to poeng foran Everton, som de også slo i finalen i FA-cupen. De vant der 3-1 etter to mål av Ian Rush og ett av Craig Johnston. Året etter endte man syv poeng bak Everton i ligaen. I Ligacupfinalen tapte de 2-1 for Arsenal. På veien til finalen hadde de beseiret Fulham 10-0. Sommeren 1987 ble toppscoreren Ian Rush solgt til Juventus, men Dalglish hadde ett halvt år tidligere hentet inn John Aldridge, som nærmest var en kopi av Rush. De kjøpte dessuten den tekniske venstrevingen John Barnes fra Watford, som i sin første sesong ble kåret til årets spiller i England. De kjøpte også spissen Peter Beardsley fra Newcastle United. De vant dermed serien ni poeng foran Manchester United. Men de tapte finalen i FA-Cupen mot Wimbledon FC.

Før sesongen 1988/89 ble Ian Rush kjøpt tilbake fra Juventus. Liverpool kom på andreplass i ligaen bak Arsenal som vant på målforskjell. Men de vant i alle fall FA-Cupen etter å ha slått Everton 3-2 i finalen. Ian Rush ble, som i finalen i 1986, helt med to mål i finalen. I semifinalen mot Nottingham ForestHillsborough Stadium 15. april 1989 inntraff engelsk fotballs kanskje største tribuneulykke, da 96 personer døde som følge av at for mange ble sluppet inn og dermed ble mange presset og kvalt i hjel. Dette førte til Taylorrapporten, som bestemte at innen 1994 skulle det ikke være bur rundt tilskuerne og det skulle ikke være ståplasser i de øverste divisjonene i England.

Sesongen 1989/90 tok Liverpool sitt attende seriemesterskap, blant annet etter å ha beseiret Crystal Palace 9-0. I FA-Cupens semifinale tapte de allikevel mot samme lag 4-3. Kenny Dalglish gikk av midtveis i sesongen etter. Ronnie Moran tok over for resten av sesongen og førte laget til en andreplass. Med den andreplassen den sesongen hadde klubben vært blant de to beste ti år på rad. Etter sesongen ble Graeme Souness ansatt som manager, han hadde tidligere vært en legendarisk spiller i klubben.

Nedturen på 1990-tallet[rediger | rediger kilde]

Graeme Souness fikk en ganske god start som trener for Liverpool. De kom bare på sjetteplass i ligaen, men de vant FA-Cupen etter å ha beseiret Sunderland AFC 2-0 på Wembley, etter mål av Michael Thomas og Ian Rush. De gjorde retur i Europacupen den sesongen, men ble slått ut av UEFA Cupen i fjerde runde mot Genoa CFC. Etter seieren i FA-Cupen lyktes ikke Souness i noen fremganger, og etter et overraskende tap mot Bristol City i femte runde av FA-Cupen i januar 1994, gikk Souness av som manager. Roy Evans som hadde vært spiller og trener i klubben siden 1960-tallet, tok over som manager. Han hadde vært med i Liverpools ”Boot room” der blant annet Shankly, Paisley og Fagan planla strategier og taktikker.

Evans tok over ett lag med unge talenter som Robbie Fowler og Steve McManaman, og sesongen 1994/95 vant Liverpool Ligacupen etter en 2-1 seier over Bolton Wanderers, der begge målene ble scoret av Steve McManaman. Sommeren 1996 satte de britisk overgangsrekord da de kjøpte spissen Stan Collymore fra Nottingham Forest for 8,5 millioner pund. Fowler og Collymore utgjorde ett farlig spisspar og veteranen Ian Rush måtte ofte sitte på benken. Laget gikk til finalen i FA-Cupen i 1996, men ble slått 1-0 av Manchester United. Etter sesongen gikk Ian Rush over til Leeds United, etter å ha lagd 346 mål på 660 kamper for Liverpool. Den neste sesongen ledet Liverpool ligaen ved flere tilfeller, men endte til slutt på fjerdeplass. Laget tok seg også til semifinalen i Cupvinnercupen men tapte der for franske Paris Saint-Germain. Sesongen 1997/98 kom Liverpool på tredjeplass i Premier League og den unge spissen Michael Owen etablerte seg i a-lagstroppen. Han ble toppscorer den sesongen og ble dessuten Englands herrelandslag i fotballs yngste debutant.

Et nytt årtusen startes med utenlandske trenere[rediger | rediger kilde]

Anfield, januar 2007 under en kamp mot Arsenal
«The Kop» på Anfield, januar 2007 under en kamp mot Arsenal

Gérard Houllier ble hentet inn sommeren 1998, og startet et samarbeid med Roy Evans. Evans sluttet imidlertid samarbeidet i november, og dermed var Houllier manager for Liverpool. Houllier hentet spillere som Sami Hyypiä, Dietmar Hamann og Gary McAllister og i tillegg kom talentet Steven Gerrard opp fra akademiet. 2000-tallet startet lovende for Liverpool ved at Houllier ledet dem til seier i UEFA Cupen, Ligacupen og FA-Cupen i sesongen 2000/01. Sesongen etter kom Liverpool på andreplass i ligaen, og de vant Ligacupen i 2003. Men Houllier greide aldri å lede Liverpool til seier i ligaen eller Europacupen. I sine senere sesonger i klubben slet han med å kvalifisere klubben til Europecupen til tross for store investeringer i spillere, samt kritikk for uattraktiv og ensidig fotball. Til dels også på grunn av manglende støtte hos supporterne, forlot Houllier klubben 24. Mai 2004. [1]

Da tok Rafael Benitez over, og kjøpte inn en del spanske spillere, og fikk de lokale spillerne Jamie Carragher og Steven Gerrard til virkelig å glitre. Han førte Liverpool til seier i Champions League i 2004/05-sesongen, med en av de mest spennende finalene i Eurpacupens historie mot AC Milan. En kamp hvor Liverpool lå under 3-0 ved pause, men tre scoringer i 2. omgang på seks minutter gjorde at kampen gikk til ekstraomganger og straffesparkkonkurranse. Denne vant Liverpool 3-2. I 2005/2006-sesongen vant Liverpool FA-Cupen med seier mot West Ham United i finalen, også dette på straffesparkkonkurranse i en kamp som endte 3-3. Sesongen 2006/07 startet med at Liverpool vant Community Shield over Chelsea FC med vinnermål av Peter Crouch.

Gillett og Hicks overtar[rediger | rediger kilde]

6. februar 2007 kjøpte Tom Hicks og George Gillett opp aksjene til David Moores, som hadde vært i hans familie i over 50 år. Liverpool hadde vært på leting etter nye eiere i over tre år, og det så lenge ut til at Dubai International Capital skulle ta over, men etter mye somling kom Gillett og Hicks og tok over i stedet, og dagen er siden blitt kjent som «Takeover Tuesday». Liverpool avsluttet sesongen 2006/07 på tredjeplass i Premier League. I de nasjonale cupene ble Liverpool ved begge tilfellene slått ut av Arsenal FC, og de ble slått ut med mindre enn en ukes mellomrom i hver turnering, mens i Europacupen kom de til finalen for andre gang på tre år og også denne gang var det mot AC Milan, Liverpool tapte 2-1 etter at Filippo Inzaghi scorte to for Milan mens Dirk Kuyt scorte ett for Liverpool.

4. juli 2007 ble det så klart for Liverpool sin dyreste signering noensinne da spanjolen Fernando Torres ble kjøpt for ca. 18 millioner £ fra Atletico Madrid. Dette rekordkjøpet ble kjapt etterfulgt av to andre dyre innkjøp, hhv Yossi Benayoun og Ryan Babel (sistnevnte til 11,5 millioner £). Liverpool kjøpte i denne perioden også mer enn 12 nye unge spillere fra syv ulike nasjoner. 25. juli 2007 ble så planene for Liverpool sin nye stadion med plass til 60 000 tilskuere, en kostnad på £300 millioner og en ferdigstillelsedato til sesongen. I november 2007 har det kommet ut at denne prisen steget til omtrent £400 millioner.2010/2011.[4] Det er økende misnøye med eierne blant Liverpoolfansen. Senest 13. september marsjerte flere tusen Liverpoolfans i protest mot Hicks og Gillett før en hjemmekamp mot Manchester United (som Liverpool vant 2-1). Pengemangel, brutte løfter og interne intriger i klubben er alle grunner til den sterke mistroen mot eierne. Litt senere sparket Hicks og Gillet Rick Parry.

NESV overtar[rediger | rediger kilde]

New England Sport Ventures overtok klubben midten av oktober 2010, etter flere runder i retten gikk Liverpool til slutt seirende ut og kunne etter noen dager offentliggjøre oppkjøpet av klubben. Noe av det første NESV (med John Henry i spissen) gjorde, var å ansette en sportslig direktør, i Damien Comolli. Etter en trøblete start på sesongen var fansen igjen misfornøyd. I januar 2011, bare et par dager før 3. runde i FA-cupen mot Manchester Utd, fikk daværende manager Roy Hodgson sparken. Ny manager ble Kenny Dalglish. Kampen mot Manchester United tapte de 1-0, en kamp som av mange blir husket for reaksjonene på dommeravgjørelsene til Howard Webb, blant annet at Ryan Babel i ettertid postet en lenke til et bilde av dommeren i United-trøya. Babel ble for dette straffet av FA i ettertid. Det skulle gå lengre tid før Dalglish kunne notere seg for en seier i comebacket som manager. Etter 2-1 mot Blackpool og 2-2 mot Everton, dro Liverpool til Molineux og besøkte Wolverhampton Wanderers. 3-0 ble resultatet. Liverpool vant 3-1 over Manchester United på Anfield den 6. mars 2011. Den 23. april 2011 vant Liverpool overraskende 5-0 over Birmingham, en klubb Liverpool ikke hadde vunnet over på flere år, og som i tidligere møter ofte har holdt Liverpool til uavgjort eller tap.

Farger og klubbmerke[rediger | rediger kilde]

Toppen på Shankly gates "You`ll never walk alone" og jernutsmykkningene på toppen er også en del av Liverpool sitt merke

Liverpools tradisjonelle farger er rødt og hvitt, men i starten spilte laget med blåhvite trøyer. På starten av 1900-tallet begynte de å spille med røde trøyer og hvite kortbukser (fargene på strømpene vekslet gjennom årene mellom svart, rødt og hvit). Under Bill Shanklys tid ble det berømte helrøde antrekket introdusert. Før en Europacup kamp mot Anderlecht i 1964 kom Shankly inn i garderoben og bad Ron Yeats ta på seg ett par røde kortbukser som skulle matche de røde trøyene. Tanken var at det skulle ha en psykologisk effekt - spillerne så større og farligere ut og motstanderne skulle bli engstelige. Shankly likte det han så, og når Ian St. John foreslo at man skulle ha røde strømper, ble den klassiske Liverpool-drakten født.[5]

Liverpools reservedrakt har ofte bestått av hvite trøyer, svarte kortbukser og hvite strømper. På slutten av 1970-tallet introduserte de et tredje draktsett, som de skulle bruke mot klubber som spilte i rødt og hvitt, som for eksempel Sunderland AFC. I noen sesonger på 1980-tallet, var drakten helgrå. På 1990-tallet forekom det reservedrakter med grønne trøyer og hvite kortbukser, mens det på slutten av 1990-tallet og starten av 2000-tallet har vært store utskiftninger når det kommer til reservedrakten. Dagens reservedrakter består av hvit trøye med røde detaljer og sorte shorts, og tredjedraktene er hvite lilla og mørkegrå med gulldetaljer i et svært uvanlig mønster.[6]

Liverpools klubbmerke utgjør et skjold med teksten "Liverpool Football Club". På skjoldet finnes det en avbildning av en såkalt Liverbird, en fantasikrysning mellom en ørn og en skarv. Liverbird er også symbolet for byen Liverpool. Ovenfor skjoldet er teksten "You'll Never Walk Alone" sammen med jernutsmykningen som finnes på toppen av Shankly Gates ved Anfield. Ved siden av skjoldet er det to flammer som symboliserer Hillsborough Memorial, som er en minneplass utenfor Anfield, satt inn i merket for å hedre de 96 Liverpool-supporterne som døde i Hillsborough-tragedien i 1989.

Meritter[rediger | rediger kilde]

Liverpool FC er det laget i England som har blitt ligamester nest flest ganger, med 18 ligamesterskap (etter Manchester United som har 20). Siden Liverpool rykket opp i 1. divisjon i 1962 har laget aldri vært dårligere enn nr 8 i den øverste serien.

Trofe Sesong Antall
1. divisjon 1900/1901, 1905/1906, 1921/1922, 1922/1923, 1946/1947, 1963/1964, 1965/1966, 1972/1973, 1975/1976, 1976/1977, 1978/1979, 1979/1980, 1981/1982, 1982/1983, 1983/1984, 1985/1986, 1987/1988, 1989/1990 18
2. divisjon 1893/1894, 1895/1896, 1904/1905, 1961/1962 4
FA-Cup 1964/1965, 1973/1974, 1985/1986, 1988/1989, 1991/1992, 2000/2001, 2005/2006 7
Ligacupen 1980/1981, 1981/1982, 1982/1983, 1983/1984, 1994/1995, 2000/2001, 2002/2003, 2011/2012 8
Charity Shield 1964/1965 (Delt), 1965/1966 (Delt), 1966/1967, 1974/1975, 1976/1977, 1977/1978 (Delt), 1979/1980, 1980/1981, 1982/1983, 1986/1987 (Delt), 1988/1989, 1989/1990, 1990/1991, 2001/2002, 2006/2007 15
Champions League 1976/1977, 1977/1978, 1980/1981, 1983/1984, 2004/2005 5
UEFA-cupen 1972/1973, 1975/1976, 2000/2001 3
UEFA Super Cup 1977, 2001, 2005 3
Lancashire League 1892/1893 1
ScreenSport Super Cup * 1985/1986 1
Carlsberg Trophy 1997/1998, 1998/1999, 1999/2000 3
Reserve Liga 1956/1957, 1968/1969, 1969/1970, 1970/1971, 1972/1973, 1973/1974, 1974/1975, 1975/1976, 1976/1977, 1978/1979, 1980/1981, 1981/1982, 1983/1984, 1984/1985, 1989/1990, 1999/2000, 2007/2008 17
FA Youth-Cup 1995/1996, 2005/2006, 2006/2007 3

* ScreenSport Super Cup ble kun arrangert 1 gang spredd over 2 sesonger, det vil si Finalen ble spilt høsten 1986. Dette på grunn av Fotball-VM 1986.

Spillerstallen[rediger | rediger kilde]

Navn og trøyenummer oppdatert 4. september 2013.[7]
Nummer Spiller Nasjonalitet I klubben siden Tidligere klubb

Målvakt

1 Brad Jones Australia 2010 Middlesbrough
22 Simon Mignolet Belgia 2013 Sunderland
25 José Manuel Reina Spania 2005 Villareal
52 Danny Ward Wales 2012 Wrexham

Forsvar

2 Glen Johnson England 2009 Portsmouth
3 José Enrique Spania 2011 Newcastle United
4 Kolo Touré Elfenbenskysten 2013 Manchester City
5 Daniel Agger Danmark 2006 Brøndby
16 Sebastián Coates Uruguay 2011 Nacional
17 Mamadou Sakho Frankrike 2013 PSG
20 Aly Cissokho Frankrike 2013 Valencia (på lån)
26 Tiago Ilori Portugal 2013 Sporting
34 Martin Kelly England 1997 Egen stall
35 Conor Coady England 2005 Egen stall
37 Martin Škrtel Slovakia 2008 Zenit
38 Jon Flanagan England 2010 Egen stall
43 Ryan McLaughlin Nord-Irland 2011
45 Stephen Sama Tyskland 2009 Borussia Dortmund
47 Andre Wisdom England 2008 Bradford City
49 Jack Robinson England 2008 Egen stall
51 Lloyd Jones Wales 2011 Plymouth Argyle

Midtbane

8 Steven Gerrard Kaptein England 1987 Egen stall
10 Philippe Coutinho Brasil 2013 Inter
11 Oussama Assaidi Marokko 2012 Heerenveen
12 Victor Moses Nigeria 2013 Chelsea (på lån)
14 Jordan Henderson England 2011 Sunderland
21 Lucas Leiva Brasil 2007 Grêmio
24 Joe Allen Wales 2012 Swansea City
30 Suso Spania 2010 Cádiz CF
31 Raheem Sterling England 2010 Queens Park Rangers
33 Jordan Ibe England 2011 Wycombe Wanderers

Angrep

6 Luis Alberto Spania 2013 Sevilla
7 Luis Suárez Uruguay 2011 Ajax
9 Iago Aspas Spania 2013 Celta Vigo
15 Daniel Sturridge England 2013 Chelsea
29 Fabio Borini Italia 2012 AS Roma
36 Samed Yeşil Tyskland 2012 Bayer Leverkusen
48 Jerome Sinclair England 2011 West Bromwich Albion
50 Adam Morgan England 2002 Egen stall

Spillere i kursiv er på utlån til annen klubb.

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Flest kamper

Nr. Spiller År Kamper[8] Snitt
1 Ian Callaghan 1959-1978 857 45,1
2 Jamie Carragher 1997-2013 737 46,0
3 Ray Clemence 1968-1981 665 51,2
Emlyn Hughes 1966-1979 665 51,2
5 Ian Rush 1980-1996 660 40,2
6 Phil Neal 1974-1986 650 54,0
7 Tommy Smith 1962-1978 638 39,8
8 Steven Gerrard 1998- 634
9 Bruce Grobbelaar 1981-1994 628 48,2
10 Alan Hansen 1977-1990 620 47,9

Flest mål

Ian Rush er den spilleren som har scoret flest mål for Liverpool
Nr. Spiller År Mål[9] Snitt
1 Ian Rush 1980-1987 & 1988-1996 346 23,0
2 Roger Hunt 1959-1970 286 26,0
3 Gordon Hodgson 1926-1936 241 24,0
4 Billy Liddell 1938-1960 228 10,4
5 Robbie Fowler 1993-2001 & 2006-2007 183 19,6
6 Kenny Dalglish 1977-1990 172 13,2
7 Steven Gerrard 1998- 159
8 Michael Owen 1997-2004 158 19,8
9 Harry Chambers 1919-1928 151 16,8
10 Sam Raybould 1900-1907 130 16,3

Publikumsrekorder

Rekord Motstander Tilskuertall År
Flest tilskuere i en ligakamp Chelsea FC 51 757 1949
Flest tilskuere i en FA-cupkamp Wolverhampton Wanderers FC 61 905 1952
Flest tilskuere i en Ligacupkamp Nottingham Forest FC 50 880 1980
Flest tilskuere i en Europacupkamp FC Barcelona 55 104 1976
Minst antall tilskuere i en ligakamp Loughborough Town 1 000 1895
Minst antall tilskuere i en ligakamp

(etter andre verdenskrig)

Scunthorpe United FC 11 976 1959
Minst antall tilskuere i en FA-cupkamp Newton 4 000 1892
Minst antall tilskuere i en FA-cupkamp

(etter andre verdenskrig)

Chester City FC 11 207 1946
Minst antall tilskuere i en Ligacupkamp Brentford FC 9 902 1983
Minst antall tilskuere i en Europacupkamp Dundalk FC 12 021 1982

Kjente spillere som tidligere har spilt for klubben[rediger | rediger kilde]

   

Nordmenn som har spilt for klubben[rediger | rediger kilde]

 

Kjente norske supportere[rediger | rediger kilde]

 

Andre kjente supportere[rediger | rediger kilde]

Managere[rediger | rediger kilde]

Oppdatert pr: 1. juni 2012.

Liverpools nåværende manager er Brendan Rodgers.
John McKenna var sammen med W. E. Barclay Liverpools første manager, fra 1892 til 1896.
Nasjon Navn Ansatt fra Ansatt til Første kamp Ligakamper Tot. kamper
Irland / England John McKenna / W. E. Barclay 15. mars 1892 august 1896 3. september 1892 88 131
England Tom Watson 17. august 1896 6. mai 1915 1. september 1896 678 742
Irland David Ashworth 18. desember 1919 21. desember 1922 20. desember 1919 127 139
Skottland Matt McQueen 13. februar 1923 15. februar 1928 17. februar 1923 210 229
England George Patterson 7. mars 1928 6. august 1936 7. mars 1928 348 366
England George Kay 6. august 1936 januar 1951 29. august 1936 324 357
England Don Welsh 21. mars 1951 4. mai 1956 23. mars 1951 218 232
England Phil Taylor mai 1956 17. november 1959 18. august 1956 143 150
Skottland Bill Shankly 1. desember 1959 12. juli 1974 19. desember 1959 609 783
England Bob Paisley 26. juli 1974 1. juli 1983 17. august 1974 378 535
England Joe Fagan 1. juli 1983 28. mai 1985 20. august 1983 84 131
Skottland Kenny Dalglish 30. mai 1985 21. februar 1991 17. august 1985 224 307
England Ronnie Moran 22. februar 1991 15. april 1991 23. februar 1991 9 10
Skottland Graeme Souness 16. april 1991 28. januar 1994 20. april 1991 115 157
England Roy Evans 31. januar 1994 12. november 1998 5. februar 1994 172 226
England / Frankrike Roy Evans / Gérard Houllier 16. juli 1998 12. november 1998 16. august 1998 12 18
Frankrike Gérard Houllier 12. november 1998 24. mai 2004 14. november 1998 216 307
Spania Rafael Benítez 16. juni 2004 3. juni 2010 10. august 2004 228 350
England Roy Hodgson 1. juli 2010 8. januar 2011 17. juli 2010 20 35
Skottland Kenny Dalglish * 8. januar 2011 16. mai 2012 9. januar 2011 56 74
Nord-Irland Brendan Rodgers 1. juni 2012 21. juli 2012

* = andre periode som manager.

Reservelagstroppen[rediger | rediger kilde]

Spillere på utlån[rediger | rediger kilde]

25 José Manuel Reina Spania På utlån til Napoli til 2014.05.31
49 Jack Robinson England På utlån til Blackpool til 2014.05.31
35 Conor Coady England På utlån til Sheffield United til 2014.01.03
11 Oussama Assaidi Marokko På utlån til Stoke City til 2014.05.31
29 Fabio Borini Italia På utlån til Sunderland til 2014.05.31
30 Suso Spania På utlån til Almería til 2014.05.31

Trenerstab 2012/13-sesongen[rediger | rediger kilde]

Stilling Nasjon Navn
Manager Nord-Irland Brendan Rodgers
Assistent manager Wales Colin Pascoe
Førstelagstrener England Mike Marsh
Målvaktstrener Nederland John Achterberg
Reservelagsmanager Spania Rodolfo Borrell
Lege England Zaf Iqbal
Fitnesstrener Australia Darren Burgess
Fitnesstrener England Jordan Milsom
Fitnesstrener Australia Phil Coles
Fysioterapaut England Chris Morgan
Fysioterapaut(Reserver) England Matt Konopinski
Massør England Paul Small
Massør England Sylvan Richardson
Akademi Manager Wales Steve Cooper

«You'll Never Walk Alone»[rediger | rediger kilde]

Rodgers og Hammerstein skrev sangen «You'll Never Walk Alone» til Broadway-musikalen Carousel i 1945. Senere fremførte Gerry and the Pacemakers låta i klubber i Liverpool rundt starten av Merseybeat-gullalderen. Sangen ble bandets tredje hit på rad etter å ha blitt sluppet på plate i oktober 1963, og ble særlig populær på The Kop, der fansen sang den samtidig som den ble spilt på høyttalerene før kampene. Etter at den forsvant fra musikklistene fortsatte «kopites» å synge den, og «You'll Never Walk Alone» har blitt spilt og sunget på Anfield siden.

Liverpool FCs damer[rediger | rediger kilde]

Liverpool har også et damelag ved navn Liverpool LFC, som spiller i FA Women's Premier League Northern Division.

Klubben ble etablert i 1989 som Newton LFC. De byttet navn til Knowsley LFC to år senere, og var med å etablere FA Women's Premier League. Siden 1994 har de hatt tillatelse av Liverpool FC til å bære deres navn. De var i øverste divisjon helt til 2000 da de rykket ned, før de rykket opp igjen i 2004, men rykket ned i slutten av sesongen etter å bare ha vunnet to kamper. Rivalene deres er Everton LFC, Tranmere Rovers LFC og City LFC. De spiller sine kamper på Valerie Park i Prescot i Merseyside.

Spillerstall[rediger | rediger kilde]

  • Nicky Davies
  • Kim Griffiths
  • Vanessa James
  • Hannah Williams
  • Kelsey Evans
  • Sarah Field
  • Gayle Formston
  • Natalie Holt
  • Vicky Jones
  • Lesley McGowan
  • Jackie McLaughlin
 
  • Katy Nocton
  • Betty Old
  • Jo Traynor
  • Kali Whitbread
  • Louise Wright
  • Jackie Bertie
  • Tammy Byrne
  • Caroline Charlton
  • Kelly Davies
  • Micha Deane
  • Gill Hart
  • Jenny Jones
 
  • Kelly Jones
  • Jenna Miller
  • Lucy Osbourne
  • Natalie Sage
  • Danielle Sheen
  • Rachel Snellgrove
  • Joanne Edwards
  • Cheryl Foster
  • Shelly James
  • Claire Jenkins
  • Chantelle Parry
  • Jade Thomas

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Rodgers named Reds boss». skysports.com. BSkyB (1. juni 2012). Besøkt 1. juni 2012.
  2. ^ http://www.premierleague.com/en-gb/clubs/profile.stadium.html/liverpool
  3. ^ Liverpool FC (15. oktober). Liverpool FC sold to NESV (engelsk). www.liverpoolfc.tv. Besøkt 1.januar 2011.
  4. ^ liverpoolfc.tv – NEW STADIUM
  5. ^ «Shankly: the hero who let me down» (online)
  6. ^ Liverpools farger (online)
  7. ^ Liverpool FC – First Team på liverpoolfc.com Besøkt 4. september 2013.
  8. ^ (en)All time top appearances LFChistory.com Besøkt 4. september 2013.
  9. ^ (en)All time top goalscorers LFChistory.com Besøkt 4. september 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Liverpool FC – bilder, video eller lyd