Borregaard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Borregaard
Borregaard 01.JPG
Org.formASA
Org.nummer998 753 562
Bransje Kjemisk prosessindustri
Etablert1889
HovedkontorSarpsborg, Norge
Produkt(er) Spesialcellulose, etanol, lignin, vanillin og farmasøytiske produkter.
Styreleder Jan Anders Oksum
Adm. dir. Per Arthur Sørlie
Antall ansatte1050
Omsetning4,16 mrd
Resultat497 mill
Nettsidehttp://www.borregaard.no
Jernbanevogner med granbasert biomasse fra Borregaard fabrikker, Sarpsborg stasjon.

Borregaard (OSE: BRG) er et norsk industrikonsern og allmennaksjeselskap med hovedkontor i Sarpsborg. Konsernet var en del av Orkla frem til børsnoteringen i oktober 2012. Omsetningen i 2017 var på 4,61 milliarder kroner, selskapet hadde 1065 årsverk, og ledes av Per A. Sørlie. Driftsresultatet for 2017 ble på 749 millioner kroner.

Borregaard produserer biokjemikalier basert på tømmer. Ved å utnytte de ulike bestanddelene i tømmerstokken produserer selskapet lignin, spesialcellulose, vanillin, bioetanol og mikrofibrillær cellulose til en rekke anvendelser innen blant annet landbruk og fiskeri, byggeindustri, farmasi og kosmetikk, næringsmidler, batterier og biodrivstoff. Borregaard har salgskontorer og produksjonsenheter i 16 land i Europa, Amerika, Asia og Afrika.

Historie[rediger | rediger kilde]

The Kellner Partington Paper Pulp Co. Ltd. ble etablert i Manchester 17. mai 1889. Byggingen av cellulose- og papirfabrikker i Sarpsborg startet raskt etterpå. Den første cellulosefabrikken sto ferdig i 1891. De tidligste årene var preget av sterk utbygging og i de neste ti årene ble det bygget papirfabrikk, karbidfabrikk og et vannkraftverk. Allerede i 1909 var Borregaard landets største industriarbeidsplass.

I 1918 ble selskapet kjøpt tilbake på norske hender av Aktieselskapet Borregaard for 100 millioner kroner. Hjemkjøpet ble betegnet som en stor nasjonal begivenhet der Skogeierforbundet spilte en sentral rolle. Hjalmar Wessel ble første generaldirektør i selskapet.

Borregaard kjøpte Denofa-Lilleborg i 1959 og Stabburet i 1975.

I 1986 ble Borregaard fusjonert med Orkla.

I oktober 2011 ble det kjent at Orkla ville fisjonere ut Borregaard fra sitt konsern, men man var usikre på om bedriften ville havne på børsen eller bli kjøpt opp av nye eiere. Våren 2012 byttet bedriften (med unntak av kraftverket) navn fra "Borregaard Industries Limited", til "Borregaard AS". Grunnen til at kraftverket beholdt sitt gamle navn var at Orkla ville beholde kraftverket. Vannkraftverket ble nemlig bygget før hjemfallsretten trådte i kraft og konsernet kan dermed beholde det til evig tid. 18. oktober 2012 ble Borregaard skilt ut av Orkla og notert på børsen, og har nå blitt "mindre" med tanke på diverse eierskap bedriften hadde før fusjonen med Orkla.

Legionellasaken[rediger | rediger kilde]

8. juni 2005 ble det bekreftet at en legionærsyke-epidemi, forårsaket av Legionella-bakterien, hadde sin smittekilde fra en scrubber ved det aerobe renseanlegget ved Borregaards fabrikkanlegg i Sarpsborg.[1] Denne epidemien rammet minst 56 personer, hvorav ti døde.[2]

I juli 2008 var det igjen mistanke om en legionella-smittekilde ved Borregaard.[3]

Generaldirektører[rediger | rediger kilde]

Fabrikkanlegget i Sarpsborg[rediger | rediger kilde]

Produkter[rediger | rediger kilde]

Borregaards fabrikkanlegg i Sarpsborg produserer bl.a.:

Prosessen[rediger | rediger kilde]

Tømmerrenseriet[rediger | rediger kilde]

Borregaard benytter seg av grantømmer som råstoff til sine produkter. Råstoffet ankommer Borregaard som både ferdigkuttet flis fra sagbruk, og som hele tømmerstokker. Tømmerstokkene blir vasket, strippet for bark og kuttet opp i flishuggeren.

Kokeriet[rediger | rediger kilde]

Fra tømmerrenseriet blir flisa transportert nesten 750 meter på transportbånd til modningssiloene. Der oksideres harpiksen i treverket for å ikke sette flekker i ferdigvaren. Fra siloene transporteres modnet flis til kokeribygningen. I kokeriet benyttes sulfittprosessen hvor flisa kokes i syre ved høy temperatur og trykk. Under koket løser ligninet(bindemiddelet i treverket) seg fra cellulosefibrene og hemicellulosen, og gjøres vannløselig. Etter endt kok vaskes lignin, sukkerarter og kokesyre fra fibrene, sukkeret og ligninet sendes til etanolfabrikken og ligninfabrikken og cellulosen sendes til blekeriet. Det er i blekeriet, at viskositeten blir bestemt.

Blekeriet[rediger | rediger kilde]

Cellulosefibrene fra kokeriet ankommer blekeriet som en brun masse. Her behandles cellulosen kjemisk i flere prosesstrinn og det er i blekeriet at cellulosens kvalitet og egenskaper blir bestemt, som viskositet, lyset og renhet. Ut fra blekeriet er cellulosen en hvit masse som sendes til tørkemaskinen.

Tørkemaskinen[rediger | rediger kilde]

Cellulosemassen fra blekeriet inneholder mye vann som fjernes i tørkemaskinen. Først siles vannet ut, deretter presses vannet ut av massen før massen tørkes ved å rulles over 98 store og varme sylindere hvor vannet damper av. Det er i tørkemaskinen at kvaliteter som tykkelse, gramvekt og fuktighet blir bestemt. Ferdig tørket cellulosemasse blir pakket i ruller og baller (kuber med ark).

Bioetanolfabrikken[rediger | rediger kilde]

Sukkeret i tømmeret tilsettes gjær som spiser på noe av sukkeret og lager etanol. Denne etanolen blir destillert til 96% og 100% etanol som blant annet selges til innblanding i bensin. Etter at etanolen er destillert ut, blir ligninet sendt til ligninfabrikken og vanillinfabrikken.

Ligninfabrikken[rediger | rediger kilde]

Ligninstoffene fra tømmeret blir videreforedlet i flere trinn i ligninfabrikken etter det har vært innom bioetanolfabrikken og vanillinfabrikken.

Vanillinfabrikken[rediger | rediger kilde]

Lignin er også råvare til aromastoffet vanillin. Gran inneholder vanillin-molekylet. Gjennom flere kjemiske prosesstrinn under høy temperatur og trykk får vanillinpulveret ved hjelp av ekstraksjon og oksidasjon en renhet på over 99%. Det meste av verdens vanillinproduksjon baserer seg på petrokjemisk råvare, og Borregaard er nå den eneste aktøren i verden som lager vanillin fra tømmer.

Miljø[rediger | rediger kilde]

Klimagassutslipp[rediger | rediger kilde]

Det samlede CO2-utslippet fra Borregaard var på 487449 tonn i 2017, ned fra 508160 året før. Borregaards direkte utslipp av klimagassen CO2 stammer i hovedsak fra fossilt brensel som brukes i produksjon av varmeenergi. 92% av de direkte CO2-utslippene stammer fra Borregaards virksomhet i Sarpsborg, 6% fra den tyske virksomheten og de resterende 2% stammer fra selskapets aktiviteter i USA, Spania, Tsjekkia, og Storbritannia. [4]

Utslipp til vann[rediger | rediger kilde]

En stor del av prosessvannet behandles for å holde utslippsnivåene av klororganiske forbindelser (AOX) og KOF i tråd med utslippstillatelsen.

Nåværende utslippstillatelse for KOF er på 69 tonn per dag. Utslippene forventes redusert til 59 tonn per dag fra 2019, for å være i samsvar med BAT-nivåer for utslipp til vann.

Overvåkingen viser at utslipp av lett nedbrytbart organisk materiale (KOF) fra Borregaard har forårsaket en oppblomstring av bakterier som dekker bunnsedimenter nedstrøms utslippene. Som følge av dette, varierer den økologiske statusen mellom dårlig og svært dårlig i umiddelbar nærhet av utløpet, noe som har konsekvenser for den ville laksestammen i Glomma. Dette bøtes på ved utsetting av laks. [4]

Utslipp til luft[rediger | rediger kilde]

Borregaards utslipp til luft, SO2, nitrogenoksider (NOx) samt støvpartikler, påvirker lokale luftforhold og stammer fra forbrenning av drivstoff, tørkeprosesser og bruk av SO2 i produksjonsprosessene (Sarpsborg).

Utslipp til luft i 2017 (2016-tall i parantes): SO2 84 tonn (79 tonn) NOx 167 tonn (189 tonn) Støvpartikler 67 tonn (50 tonn) [4]

Forurensing i grunnen[rediger | rediger kilde]

I perioden 1949-1997 benyttet Borregaard kvikksølvbasert teknologi for produksjon av kloralkali ved fabrikkanlegget i Sarpsborg. Dette førte til forurensing av grunnen i området rundt fabrikken. I 1994 bygget Borregaard en grunnvannsbarriere og etablerte et overvåkingsprogram for vann. [4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Legionellasmitten kom trolig fra et skrubberanlegg». Nasjonalt folkehelseinstitutt. 8. juni 2005. Arkivert fra originalen 8. januar 2013. Besøkt 24. juli 2008. 
  2. ^ «Bredt samarbeid ga løsningen på Legionellagåten i Sarpsborg». Nasjonalt folkehelseinstitutt. 4. januar 2008. Arkivert fra originalen 16. juli 2011. Besøkt 24. juli 2008. 
  3. ^ «Samme bakteriestamme i prøve fra Borregaard som i pasientprøver». Fhi.no (Folkehelseinstituttet). 23.07.2008. Arkivert fra originalen 13. mai 2009. Besøkt 24. juli 2008. 
  4. ^ a b c d Bærekraftsrapport 2017 (PDF). Borregaard. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]