Vete

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Restene etter en vete (på trøndersk kalt våttå) fra vikingtidaTiller. Veter var signalbål eller bålplasser som særlig i middelalderen ble reist og tent på fjelltopper og høyder, særlig nær kysten, for effektivt å varsle om angrep over store avstander.

Vete, vedvarde eller ildvarde (norrønt viti, «tegn, merke, varde», nynorsk vite) eller baun og baune (etter dansk bavn) er et signal- eller varselbål som inngår i et varslingssystem basert på lyssignaler. Det er oppbygd som en forberedt bålplass som ble brukt for å varsle ufred over et større område. Når krig truet, ble vardene bemannet, og ved et eventuelt angrep ble bålene tent slik at meldinger om at alle våpenføre menn skulle samles for å verge landet, kunne sendes over store avstander. Slike systemer er kjent fra mange steder og tidsperioder. Liknende eksempler er bruk av lys- og røyksignaler for å formidle beskjeder i det klassiske Hellas og i Romerriket og nordamerikanske prærie- og ørkenindianernes røyksignaler. I nyere tid har morsesignaler blitt formidlet ved hjelp av lyskastere, for eksempel mellom krigsskip. Annen optisk telekommunikasjon er blant annet optisk telegraf og bruken av semaforflagg.

Veter blir ofte omtalt som varder, men dette er steiner som er samlet i haug eller oppreist som grensemerker eller veimerker. Begrepet brukes også om sjømerker. Varde brukes ofte om en vete uten at forskjellen presiseres nærmere. På østnorsk er ordet vete omdannet i samsvar med jamvektsloven. Ordet er første ledd i mange stedsnavn, som Vettakollen i Oslo, Våttåkammen i Trondheim og Vattafjellet i Namsos.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kommunevåpenet for Huddinge i Sverige viser en brennende vete (vårdkasesvensk), en vedstabel tent som varselild.
Vettakollen i Oslo er et av flere steder som har navn etter bruken av veter. Bildet viser åsen og bebyggelsen sett fra Slemdal i 1919.
Dansk bavnehøj («vetehaug») i form av en rundhaug ved Kirke Syv i Roskilde kommune.
Stolpe for tradisjonell signalild mot kysten ved bymuren i Berwick-upon-Tweed i England. Bålet i kurven tennes for å markere begivenheter i byen og sende signal til de neste postene i landet. Muren ble reist under dronning Elisabeth på 1500-tallet, men signalsystemet har eldre røtter; det ble brukt til å varsle om angrep fra både vikinger, skotter og den spanske armada under napoleonskrigene.

I Skandinavia[rediger | rediger kilde]

I Skandinavia ble veter trolig benyttet så tidlig som i eldre jernalder, men kan ha vært i bruk tidligere. I Norge er det spesielt to perioder som er kjent for vetebygging og vetetjeneste. Den første er fra Håkon den godes tid frem til begynnelsen av 1300-tallet, mens den andre er fra Christian IVs tid til frem til 1814. De første kjente omtalene av veter imidlertid tidlige, allerede noe etter år 650 ble det bygd veter i riket til kong Hertjov av Hordaland.

Veter blir gjerne delt i de som tilhører stamlinjene for rask varsling og de som tilhører nettverk for lokal varsling. De som tilhører stamlinjene, har gjerne lange sprang mellom hver vete, avstanden er rundt 15-30 km mellom de enkelte. Dette gjorde det mulig å tenne de i rask rekkefølge og slik sende beskjed om ufred. Disse vetene lå ofte slik til at det ikke var mulig å se de nede i dalene, derfor var det lokale vetesystem som varslet videre. I de lokale vetesystemene var det typisk 4-7 km mellom de enkelte vetene og det måtte tennes langt flere for å sende beskjed over samme avstand som for stamlinjene.

Veter og vetevakt er omtalt i Gulatingsloven. Senere er det kommet til vetestuer for de som skulle holde vakt, men disse er ikke omtalt i Gulatingsloven. Det første store kjente vardesystemet strakte seg, i følge historiske kilder, langs hele kysten fra Båhuslen til Varangerfjorden. Det var også avgreininger innover fjordene. En av vardene i dette systemet var Vettakollen i Oslo kommune. Denne har vært vardeplass for Aker og det opprinnelige Oslo. Det er også kjent at det et system av veter som gikk fra Gulen kommune, innover Sognefjorden og over Filefjell til Vang i Valdres. Gulatinget dekte Sognefjorden, og til og med 1125 hørte også deler av Valdres og Hemsedal inn under området.

Magnus Lagabøters landslov (1274–1275) og bylov (1276) gjentar i hovedsak Gulatingslovens bestemmelser, men legger til noen tillegg og mildner straffene for ikke å følge loven. Senere gir Håkon 5. Magnusson et lovpåbud i 1318 hvor han pålegger bøndene i Tunsberg og Follo at de skal bygge viter og vakthus slik loven påbyr.

Under Christian IV på 1600-tallet, ble trusselen fra Sverige avgjørende for plasseringen av vetene. Systemet ble nå lagt fra svenskegrensen innover Østlandet og Trøndelag, med avgreininger innover dalførene. Enkelte veter fra denne perioden har blitt bevart frem til nyere tid. Disse viser at de stort sett besto av 3-3,5 m lange stokker stablet i en ring på mellom 4 og 5 m. Ved vetene ble det satt opp vetehytter av tre eller stein.

Det er med Christian IV's norske lov fra 1604 at sammenblandingen av vete og varde oppstår. Begrepet vetevakt (vita vorðu, vita vorðr) blir oversatt til «vedvarder» i kapittel IV Udfare- eller Landsværnsbalken; «Er der feide formodendis paa riget, da skal vædvarder oc vardehusze færdig gjøris. Ombudsmand skal lade bønderne tilsige vædverder færdig at gjøre paa steder, de aff gammel tid verit haffuer. De bønder, som bor i den fjerding næst hosz vædvarder, skulle varder oc vardehusze bygge met tag paa oc fire dørre paa huert husz»

Bestemmelser om vakthold ved vetene ble igjen innskjerpet ved utbruddet av Gyldenløvefeiden i 1675. I Christian V's norske lov ble de gamle forordningene noe forenklet, men i hovedsak gjentatt. Vetene ble deretter brukt i Den store nordiske krig fra 1700 til 1721 og deretter i krigsårene fra 1807 til 1814.

Sverige opprettholdt vakter ved vetene lengre enn Norge, og de innskjerpet bestemmelsene 1853 i forbindelse med Krimkrigen. I 1854 krysset en flåtestyrke utenfor Vinga i Göteborgs skjærgård i Kattegat. Dette ble tolket av vetevakten som et mulig angrep på Sverige og veten ble tent. I løpet av 24 timer spredte meldingen seg fra vete til vete, fra Vinga gjennom Götaland og Svealand og helt opp til Stockholm.

Under innledningen til første verdenskrig høsten 1914, reiste Södermanlands landstormstrupper en vetekjede langs seilingsleia og innfarten til Södertälje. Bakgrunnen var at vaktstasjonene langs seilingsleia manglet telefon og vetene skulle derfor fungere som signaler til militærets kommandoplasser. Vaktstasjonene hadde med en skjebnens ironi blitt plassert på gamle veteplasser.

Funksjon[rediger | rediger kilde]

Treverket i veten reises på høykant eller tømres opp slik at den får form av en tipi eller lavvo. Overflaten kan tettes slik at den bli tett slik at vetens innside holdes tørr. Virket i veten skal være slik at veten brenner intenst, gjerne tjærerik tørrfuru. Avhengig av hvor langt signalet skal nå så avpasses høyden. Fra Sverige er det kjent at med en omkrets på ca. 5 meter ble høyden 10-12 meter. Vedkassen er tom inni, men har ferdig tennmateriale så den raskt får overtenning. Kassen har en liten døråpning og er åpen i toppen. En velbygd vete kunne derfor også fungere som overnattingssted for vetevakten.

Avhengig av om veten tennes på dagen eller natten ble det brukt forskjellige materialer under opptenningen. Om natten var det viktig å få mye ild slik at en fikk mye lys, mens om dagen var det viktig å få mye røyk. Flammene, og røyken, vil slå opp gjennom åpningen i toppen av veten. Ved å åpne og lukke døråpningen til veten kunne en regulere lufttilgangen til ilden. Når det kommer luft til flammene, får en overtenning og det skyter opp kraftige flammer og røyk gjennom åpningen i toppen av vedkassen. Når flammene og røyken blinker på dette viset, er det mulig å skille brannen fra andre naturlig forekommende branner.

Annet[rediger | rediger kilde]

Vardebrenning har i nyere tid blitt brukt av politiske protestgrupper som en symbolhandling og demonstrasjon for å markere en politisk mening. Ett eksempel er EU-mostandernes vardeaksjon som varsel om alvorlig nasjonal fare under EF-stridighetene i Norge i 1972.[1] Også Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja viste sin motstand mot oljeboring i nordområdene med vardebrenning i 2011 og 2013.[2]

Barneregla og utvelgelsesleken «Elle melle deg fortelle» handler om hvordan ilden melder og mobiliserer krigsskip i leidangen, en ordning innført av Håkon den Gode på 900-tallet.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Tollnes, Roar L.; Veter og varder i Vestfold
  • Vetene i Lærdal
  • Nordfjord Panorama: Vetestova
  • Gulowsen, I.; De gamle Varder. Hist. tidskr.,4. rekke, 5. bind, Kra 1909.
  • Løland, Jacob Sverre; Vitane – vårt norrøne varslingssystem. Ætt og Heim. Rogaland Historie- og Ættesogelag 1968.
  • Kleiber, Boris; Alstadsteinen i lyset av nye utgravninger ved Kiev. Viking 1965.
  • Søderberg, Nils Vilhelm; Gotländska vårdkasar. Arkiv 1947.
  • Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder XIX – Varde og Vete.Oslo 1975.
  • Beutlich, F.; Norges sjøvæbning – Kysttelegrafen, 1750 - 1809, kart s. 330.