Frille

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Frille er et skandinavisk ord for elskerinne, ei slags fordums utenomekteskapelig ekstra «kone». Det var vanlig at konger, adelsmenn og storbønder i Skandinavia hadde friller i tidligere tider, mens det å inngå ekteskap i første rekke var et politisk og/eller økonomisk kontraktsforhold.

Frillene kunne ofte være ressurssterke kvinner fra de samme sosiale lag som mannen som hun knyttet seg til. Et slik eksempel kan være Sigurd Jorsalfares frille Borghild Olavsdatter, som ble mor til den senere Magnus IV. Slik kunne frillene ha en posisjon både ut fra mannen hun var knyttet til, og ikke minst ut fra de barn hun kunne få med ham.

Arveretten var slik at barn av friller hadde samme arverett til for eksempel tronen som ektefødte barn.

Friller i hedensk tid[rediger | rediger kilde]

Island hadde de fleste høvdinger fra slutten av 1100-tallet og frem til 1260-årene forhold til flere friller samtidig. Slik inngikk de i forpliktende relasjoner til de mest innflytelsesrike familiene i lokalbefolkningen. Forholdene ble inngått med samtykke fra jentenes familier, som dermed sikret seg ekstra beskyttelse. Jentene selv hadde sikret sin stilling i samfunnet. Fikk frillen en sønn som siden ble høvding, kastet det glans over familien hennes, og uansett var det for mange bedre å være høvdingfrille enn gift med en fattig bonde. Giftet høvdingen seg, kunne han sende frillen hjem uten å bli uvenner med familien hennes, og hun selv kunne fortsatt giftes bort. [1]

Friller i middelalderen[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1100-tallet bestemte biskop Øystein Erlendsson at friller ikke fikk motta sakramenter hvis de ikke lovet å gifte seg, men i 1280 kom det motsvar fra Eirik Magnussons formynderstyre der det het: «Det er forbudt at en mann blir tvunget til den ed at han skal gifte seg med den kvinnen som han hadde til frille, når han ligger med henne etter at han gikk til skrifte og bot.» Ugifte stormenn holdt seg fortsatt med friller, men ønsket ikke å etterkomme kirkens påbud om å gifte seg med dem. [2] Utover 1300-tallet kom biskopene med flere påbud om at folk som levde i frilleforhold, skulle gifte seg, men den eneste norske kvinnen man kjenner til som har bøtet for å ha levd i frilleforhold, er Groa Munansdatter som i 1317 tilbød seg å bøte for 23 års ulovlig samliv med Simon på Tangen.

En statutt fra det norske bispekollegiet i 1340-årene slo fast at «frilleliv og all slags legemslyst som gjøres ved menneskers avleorganer utenfor ekteskapet, er bannet og forbannet av Gud selv og den hellige kirke». Kirken hadde alltid forlangt at munker og nonner skulle leve i sølibat, og fra 1237 gjaldt kravet også sokneprester i Norge. [3]

I en forordning fra 1305 innskjerpet Håkon V at ekteskap var den eneste lovlige samlivsformen, og markerte forskjellen mellom lovlige hustruer og friller ved at hustruer fikk bære «slikt kledebon som Gud unner dem». Til sammenligning fikk friller og løse kvinner ikke ha dyrere klær enn at de kostet 2 1/2 engelske skilling pr alen, og silke, gull og sølv fikk de ikke gå med. Men siden 2 1/2 engelske skilling tilsvarte to tredjedeler av prisen for en ku, har de likevel kunnet kle seg pent, selv etter middelalderens målestokk, da folk kunne investere formuer i et presentabelt antrekk. [4]

Kjente friller[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jón Vidar Sigurdsson: Den vennlige vikingen (s. 31), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4
  2. ^ Arnvid Nedkvitne: Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år (s. 120), forlaget Spartacus, 2011, ISBN 978-82-304-0070-8
  3. ^ Arnvid Nedkvitne: Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år (s. 117)
  4. ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge (s. 124-5), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5