Yes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yes
Yes
Yes i 1977
Opphav England England
Periode 19701981
19832004
2008
Sjanger Progressiv rock
Plateselskap Atlantic, Atco, Arista, Victory, Sanctuary, Rhino, Eagle, Frontiers
Nettsted YesWorld.com
Medlemmer
Chris Squire
Steve Howe
Alan White
Jon Davison
Geoff Downes
Tidligere medlemmer
Se medlemsseksjonen

Jon Anderson i 1977

Yes er et progressivt rockeband som ble dannet i London i 1968 av Jon Anderson, Chris Squire og Peter Banks. Bandet anses for å være et av de største og viktigste bandene innen progressiv rock, spesielt på grunn av albumene Fragile, utgitt i 1971, og Close to the Edge fra 1972, som regnes som definerende for hele sjangeren. Yes er også kjent for sine fantasy-inspirerte platecovere, de fleste laget av Roger Dean. Bandet har solgt over 33 millioner album verden over.[1] Per 2012 består bandet av vokalist Jon Davison, bassist Chris Squire, gitarist Steve Howe, keyboardist Geoff Downes og trommeslager Alan White.

Yes ble midlertidig lagt på is mellom 2004 og 2008, men er igjen et høyst aktivt band. Bandet (inkludert tidligere vokalist Benoît David samt medvirkning fra Oliver Wakeman) ga ut et nytt album, Fly from Here, sommeren 2011.[2] Bandet var på turné i Nord-Amerika i juli og august 2011,[3] og var på en Europa-turné i november og desember 2011.[4]

Anderson og Squire ble fra starten i 1968 til 2008 regnet som hovedkjernen i bandet, etter som Squire har deltatt på alle utgivelsene og Anderson hadde vært med på alle unntatt en. Den «klassiske» besetningen regnes allment for å inkludere Anderson, Squire, Howe, White og Rick Wakeman.

Til tross for mange utskiftninger blant medlemmene, har bandet klart å overleve i over 40 år og har fremdeles en stor internasjonal skare med tilhengere.[5]

Bandets historie[rediger | rediger kilde]

1968–1970[rediger | rediger kilde]

Tony Kaye
Bill Bruford
Steve Howe

Chris Squire og Peter Banks spilte sammen i psykedelisk rock-bandet The Syn som hadde moderat suksess i 1967, men etter en stund sluttet begge i bandet for å starte et nytt band sammen med vokalisten Jon Anderson. Det nye bandet het Mabel Greer's Toyshop, og hadde som målsetning å videreutvikle det The Syn hadde gjort. På trommer fikk de med seg Bill Bruford, som ble med etter å ha svart på en annonse i musikkavisen Melody Maker, samt Clive Bailey på keyboard. Sommeren 1968 sluttet Bailey i bandet og studiomusikeren Tony Kaye ble hentet inn for å erstatte ham. Etter kort tid ønsket de å endre navnet på bandet. Banks kom med forslaget Yes fordi han syntes det var «kort, presist og positivt» og at det ville se bra ut på plakater, noe resten av bandet var enig i.

Den 4. august 1968 spilte Jon Anderson (vokal), Chris Squire (bass), Peter Banks (gitar), Bill Bruford (trommer) og Tony Kaye (keyboard) for første gang konsert som Yes. Denne besetningen ga ut debutalbumet Yes i 1969 som besto av to coverlåter («Every Little Thing» av The Beatles og «I See You» av The Byrds) samt et par omarbeidede Mabel Greer's Toyshop-låter som var skrevet sammen med Clive Bailey, og resten var nyskrevet materiale. Debutalbumet kan beskrives som god pop, men bandets ønske var at de skulle eksperimentere mere med musikken.

Oppfølgeren Time and a Word i 1970 ble derfor spilt inn sammen med et klassisk orkester, og var den spede begynnelsen til den symfoniske stilen bandet snart skulle bli kjent for. Det er to coverlåter på dette albumet også, nemlig «No Opportunity Necessary, No Experience Needed» av Richie Havens og «Everydays» av Stephen Stills. Anderson hadde samarbeidet litt med en tidligere bandkollega fra bandet The Warriors, David Foster, og sammen skrev de «Sweet Dreams» og tittelkuttet «Time and a Word», som begge regnes som Yes-klassikere. Anderson viste også fram sin «kosmiske hjerne» på låta «Astral Traveller», en låt som var en pekepinn på hva som skulle komme senere, både med det tekstmessige og med det komplekse lydbildet der bruk av kontrapunkt og synkoperte rytmer var fremtredende.

Peter Banks var sterkt kritisk til bruken av et symfonisk orkester, og mente bandet burde ta en retning i mere rendyrket rock. Det var enighet innad i bandet at noe måtte gjøres, og at de manglet en egen klart definert «sound». Men nå ble store deler av kritikken lagt på gitarist Banks, som hadde Pete Townshend fra The Who som sitt store forbilde. Banks hadde massevis med rockeriff, men var ikke den virtuosen på gitaren som resten av bandet mente de trengte for å ta steget videre musikalsk. Jon Anderson (med tilnavnet «Napoleon»)[6] og Chris Squire sparket ut Peter Banks[7] før Time and a Word ble utgitt, og erstattet ham med den 23 år gamle gitaristen Steve Howe.

Howe kom fra bandet Tomorrow, som hadde en hit med låta «My White Bicycle» i 1968. Howe var den teknisk gode gitaristen bandet ønsket. I tillegg spilte Howe på alle slags strengeinstrumenter og kunne dermed tilføre bandet mange nye lydbilder og stemninger. Howe er avbildet på coveret til Time and a Word, men det er Peter Banks som spiller på albumet. Begge de to første albumene solgte for dårlig i følge plateselskapet Atlantic Records, og de ga bandet beskjed om at platekontrakten ville bli avsluttet hvis ikke det tredje albumet solgte betydelig bedre.

LydteknikerTime and a Word var Eddy Offord, og utover på 1970-tallet skulle han få mye av æren for det spesielle lydbildet til Yes. Som med-produsent og lydtekniker på de neste fem studioalbumene og ett konsertalbum, klarte han å formidle den intrikate og komplekse musikken på en utsøkt måte. Han var også lydtekniker på Yes-konsertene. Offord var en oppfinnsom lydtekniker og hjalp bandet med å skape stemningsfulle lydbilder og med å finne de riktige lydeffektene. Men hans viktigste oppgave var kanskje å holde Anderson og Squire i tømmene, slik at de ikke ble for egenrådige.[8]

1971–1972[rediger | rediger kilde]

Rick Wakeman i 2003
Steve Howe i 1977
Alan White i 2003

Den nye besetningen ga ut bandets tredje album, The Yes Album i 1971. Dette albumet innledet bandets storhetstid og inneholder mange av klassikerne som er blitt obligatoriske i live-repertoaret. Howe fikk også vist seg fram og var med på å trekke bandet videre mot det ønskede målet om eksperimentelle og virtuose komposisjoner. Et godt eksempel på dette er hans gitarsolo på låten «Yours Is No Disgrace». Andre viktige komposisjoner fra dette albumet er «I've Seen All Good People» og «Starship Trooper». Anderson og Howe fant tonen, og duoen ble etter hvert bandets viktigste låtskrivere for en periode framover. The Yes Album ble den salgssuksessen bandet ønsket og trengte, og plutselig sto de foran en unik mulighet til å realisere sin visjon. Plateselskapet ga bandet frie tøyler, og de kunne nå slippe løs sin enorme kreativitet uten å bekymre seg for kommersielle hensyn.

Anderson var imidlertid ikke fornøyd med at Kaye nektet å spille mellotron og synthesizer, og tok kontakt med studiomusiker og Strawbs-keyboardist Rick Wakeman. Wakeman regnes som oppfinneren av «keyboard-racket», i det han spilte på svært mange tangentinstrumenter på en gang og ordnet dette ved å stable flere instrumenter oppå hverandre og sto inni en ring av tangentinstrumenter. Anderson var fast bestemt på at han trengte Rick Wakeman for å realisere bandets fulle potensial. Tony Kaye ble derfor sparket og fikk hjelp av Anderson og David Foster til å danne et nytt band, som fikk navnet Badger.

Wakeman hadde på sin side blitt mektig imponert over Yes, og han takket ja da han ble invitert på en jam session. Det ble fullklaff fra første tone – og i løpet av sesjonen var de allerede kommet et godt stykke nærmere det som skulle bli deres første album med Rick Wakeman, Fragile fra 1971. Som forgjengeren inneholder også dette albumet mange av bandets største klassikere, som for eksempel bandets første hitsingel «Roundabout», i tillegg til låtene «Heart of the Sunrise», «South Side of the Sky» og «Long Distance Runaround». Det musikalske uttrykket Yes nå introduserte, var den lange, episke komposisjonsstilen. På «Heart of the Sunrise», som er over elleve minutter lang, hører man musikalske og rytmiske temaer og overganger som bearbeides og utvikles. Denne komposisjonsmetoden ble etter hvert Yes' varemerke.

Musikalsk var de nå nær sin visjon for bandet og nådde i 1972 et høydepunkt med albumet Close to the Edge, en tittel som ofte brukes som betegnelse på progrocken generelt og som definitivt markerer et av dens høydepunkter. Albumet består av tre kutt, tittelsporet «Close to the Edge», «And You And I» og «Siberian Khatru». Albumet klarer det kunststykket å være fylt med lange og komplekse komposisjoner med klassiskinspirert struktur, samtidig som det faktisk «rocker». Close to the Edge regnes for å være en milepæl innen progressiv rock, og alt Yes gjorde framover ble målt etter dette mesterverket. Men enkelte kritikere mente at de overdrev, overdramatiserte og overkompliserte rockemusikken. Komposisjoner på over 20 minutter hadde ikke noe med rock å gjøre, mente de. Anderson parerte med en fleip om at «Yes' neste prosjekt var å tonesette bibelen».[9]

En annen som begynte å tvile på at dette var fremtiden, var trommeslager Bill Bruford. Albumets komplekse struktur ble litt i overkant for Bruford, som var med å fullføre albumet, men som sluttet i bandet da det var ferdig. Han var kritisk til måten de spilte inn låtene, bit for bit og så klippe og lime i studio, og han hadde nettopp møtt Robert Fripp, som ønsket ham over til King Crimson. Dette – kombinert med personlige motsetninger mellom ham og Chris Squire – gjorde at han sluttet i bandet. Bill Brufords trommer var en viktig del av soundet til Yes i denne perioden, i og med at han spilte en jazz-inspirert form for rock.

Bruford ble erstattet av Alan White, som blant annet hadde spilt sammen med John Lennon og George Harrison fra The Beatles. Selv om også han hadde en fortid i forskjellige jazz-band, var White ansett som en typisk rocketrommeslager med en mer kontant spillestil. Dette skulle uansett vise seg å passe godt inn i planene til Anderson og Howe som nå jobbet med sitt aller største prosjekt. Han fikk nå anledning til å vise fram sin allsidighet og tilpasningsdyktighet som trommeslager. White fikk tre dager å øve inn materiale på, og den fjerde dagen spilte han konsert med resten av Yes på åpningen av verdensturneen i 1972. Whites vellykkede innhopp i bandet ble dokumentert på det triple konsertalbumet Yessongs som ble utgitt i mai 1973 samtidig som konsertfilmen med samme navn.

1973–1976[rediger | rediger kilde]

Chris Squire i 1973

Anderson hadde i løpet av 1972 kastet sine øyne på noen hinduistiske tekster som han ble svært fascinert av. Han delte denne fascinasjonen med Steve Howe og sammen satt de på hotellrom rundt om i verden mens de var på turné og skrev på materialet til bandets neste album. Under stemningsfulle seanser med levende lys satt Anderson og Howe og komponerte musikk og skrev meningsfylte tekster. Dette ble etter hvert til konseptalbumet Tales from Topographic Oceans fra 1973, et dobbeltalbum med et spor per side: «The Revealing Science of God (Dance of the Dawn)» på side en, «The Remembering (High the Memory)» på side to, «The Ancient (Giants Under the Sun)» på side tre og på side fire er «Ritual (Nous Sommes du Soleil)».

Til tross for at dette er et dobbeltalbum og at komposisjonene er hver rundt 20 minutter lange, ble utrolig nok dette albumet en enorm kommersiell suksess. Dette er et album fansen strides om og det har sine klare tilhengere som regner det som et høydepunkt, mens andre misliker det og betegner det som overpretensiøst. Det inneholder mye klassisk Yes av høy klasse – men som Anderson selv har sagt i ettertid, hadde de akkurat litt for lite musikk, og litt for mye plass å fylle opp. De hadde for mye til en enkel, men for lite til en dobbel LP. «Det er slikt som kan skje når ambisjonene er på sitt høyeste og energien er på sitt laveste», sa Anderson i et intervju i 1991.[10]

Den generelle oppfattelsen blant musikkjournalister så ut til å være negativ.[11] Nå begynte betegnelser som «pompøse dinosaurer» og «flinkis-musikk» å bli brukt, betegnelser bandet senere har slitt med. Som en følge av den negative kritikken, trakk de seg unna pressen og ga sjeldnere og sjeldnere intervjuer. Dette fikk nok den motsatte virkningen av hva bandet trodde, og nå virket det som om enkelte journalister fikk en nesten fiendtlig holdning til bandet. Midt oppe i dette negative trykket solgte albumene som aldri før, og konsertsalene var alltid utsolgt.

Nå fikk også Wakeman nok av disse lange komposisjonene som krevde ekstremt nitid studioarbeid. Han koblet av med å opptre på albumet Sabbath Bloody Sabbath med Black Sabbath på høsten 1973 under pauser i innspillingen av Tales from Topocraphic Oceans. I tillegg hadde han med albumet The Six Wives of Henry VIII innledet en solokarriere (som i løpet av 90-årene førte til at han må regnes som en av de artistene i verden som har utgitt flest album). Derfor var Wakeman bare måtelig interessert i Tales From Topographic Oceans, og han mente det var for mye «dødtid» i musikken. Han var også kritisk til sin egen rolle i lydbildet på dette albumet, og mente det besto i å holde samme akkord over lengre tid, så en ny lang akkord, og så videre. Hans misnøye var blitt så stor at han sluttet i bandet da turneen var ferdig. Et berømt bilde fra den turneen viser Wakeman med en tallerken med curry midt under en konsert.[12] Dette viste seg godt betegnende for hvor lite engasjert han var i den nye musikken. Han sluttet i Yes på sin 25-års dag og kunne nå vie seg til sine mesterverk som soloartist, nemlig Journey to the Centre of the Earth fra 1974 og The Myths and Legends of King Arthur and the Knights of the Round Table fra 1975.

Patrick Moraz under konsert

Sveitseren og piano-virtuosen Patrick Moraz overtok tangentene og ble med på det mest eksperimentelle av alle Yes-album, nemlig Relayer fra 1974. Moraz hadde på slutten av 1960-tallet spilt med en rekke kjente navn innen jazz-sjangeren, og ble hentet inn for å gi Yes muligheten til å realisere sine ambisjoner om «å gå hele veien» musikalsk sett. På det nye albumet gikk de store skritt videre og laget nok et album fansen var delt i synet på. Noen mente dette albumet var genialt, nettopp fordi de her tok skrittet fullt ut, mens andre mente at de her havnet «over the edge» nok en gang.

Faktum er at den episke «The Gates of Delirium» og den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over» har fått en ny renessanse på 1990- og 2000-tallet og regnes nå som to av de største klassikerne til bandet. Den mest jazz-inspirerte komposisjonen på albumet, «Sound Chaser» regnes nok fremdeles som et interessant eksperiment. «The Gates of Delirium» er hovedsakelig skrevet av Anderson, som her var inspirert av Leo Tolstojs Krig og fred. Både tekstmessig og musikalsk maler Anderson et bilde av krigens grusomheter og fredens herlighet. «To Be Over» er Howes lett «Anderson-ifiserte» låt om et kjærlighets/samlivsbrudd. «Sound Chaser» er en vill hyllest til musikk og den friheten musikken kan og bør være.

Yes tok en pause, som ble benyttet til diverse soloprosjekter utgitt i 1975/76. Patrick Moraz var med på to turneer i 19741975 (Relayer-turneen) og i 1976 (Solo Album-turneen), og han var med på å skrive materiale til et nytt album da han plutselig fikk beskjed om at han ikke var ønsket i bandet lengre.

Nå ble en skeptisk Rick Wakeman på ny innkalt for å komme og spille på et nytt album med Yes. Han ble med under forutsetning av at han bare skulle opptre som studiomusiker, men da han hørte materialet bandet jobbet med, ble han overbevist om å bli med som fulltidsmedlem av bandet igjen.

1977–1979[rediger | rediger kilde]

Chris Squire i 1978

Dette materialet ble til albumet Going for the One, som er regnet som et av bandets sterkeste album. Det kom ut midt under punkens store periode, men gikk likevel som tittelen skulle tilsi rett til første plass. Yes hadde nådd sin hittil høyeste salgsmessige popularitet og fikk sin største hit i England med singelen «Wondrous Stories». Sterke låter som tittelsporet «Going for the One», «Parallells», «Turn of the Century» og «Awaken» gjør at albumet holder en god Yes-standard.

Albumet ble spilt inn i Montreux i Sveits, og de brukte litt utradisjonelle måter å spille inn musikken på. Rick Wakeman var nå tilbake på tangenter og ville spille inn kirkeorgel på et par av låtene, og dette fikk de til ved å leie en telefonlinje fra kirken til studioet. Wakeman var ellers delaktig i å skape et mer moderne sound da han lot Hammond-orgelet og Mellotronen være og kun spilte på moderne synthesizere på de andre låtene.

Moraz har lenge hevdet at han burde fått sin del av æren for flere av låtene på dette albumet.[13] Han fikk i det minste en «spesiell takk» på inner-coveret til albumet. «Awaken» regnes som Yes' siste store episke komposisjon fra storhetstiden på 1970-tallet, og Anderson har sagt at det er den innspillingen han er mest fornøyd med av alle fordi samtlige medlemmer bidro med sitt beste.[14] Den påfølgende turneen ble en suksessfull affære i Europa og USA, og fremtiden så nå utrolig lys ut for bandet.

Albumet Tormato fra 1978 skulle dessverre ikke leve opp til disse forventningene. Det er ikke regnet som dårlig, men det var likevel en klar nedtur etter Going for the One. Minimalistisk produksjon og lite inspirasjon må ta mesteparten av skylden for nedturen, men på låter som «Release, Release», «On the Silent Wings of Freedom» og «Onward» hører man fremdeles potensialet til noe som kunne blitt større. Her benyttet alle i bandet konvensjonelle rock-instrumenter, og det ble brukt minimalt med lydeffekter. I tillegg til en noe kjedelig lydmiks, mente fans av «det klassiske Yes» at det ble for spinkelt og albumet ble sett på som et forsøk på å gjøre Yes om til et vanlig rockeband.

Yes forberedte seg på å spille inn et nytt album i 1979, det uutgitte albumet som i ettertid er blitt kalt Golden Age eller Paris-innspillingene. Med problemer som musikalsk uenighet og etter en rekke tilfeldigheter og uhell, blant annet brakk White beinet etter en tur på rulleskøyter,[15] gikk de lei, og innspillingene kom ikke lengre enn til demostadiet. Resultatet ble at Wakeman sluttet igjen – og det samme gjorde også frontfigur Jon Anderson. Dette så ut som en krise bandet ikke kunne overleve.

Flere av demoene som ble spilt inn kan høres i mikset versjon på samleboksen In a Word: Yes (1969 - ) og på ny-utgivelsen av Tormato fra 2004 som ekstra-titler. Her er også demoen av låten «Everybody's Song», der det mest sannsynlig er Patrick Moraz som spiller keyboards. Denne låten ble spilt inn under forberedelsene til albumet Going for the One, noe som underbygger Moraz' påstand om at han fortjente mere enn et «takk» for sin medvirkning der.

Men for Yes var det nå kritisk. Med både Anderson og Wakeman ute av bandet, hadde de færreste tro på at bandet skulle reise seg igjen.

1980–1981[rediger | rediger kilde]

Geoff Downes

Squire, Howe og White var usikre på om de skulle fortsette under navnet Yes, og fortsatte videre som en trio uten navn. De traff via sitt management duoen The Buggles, bestående av sanger og bassist Trevor Horn og keyboardist Geoff Downes, som hadde en hit med låta «Video Killed the Radio Star» (den første låta som noensinne ble spilt på MTV). Til Yes-fansens store sjokk ble disse invitert av Squire til å jobbe med de nye låtene han og Howe hadde skrevet, og etter en stund ble de medlemmer av et nytt Yes.

Downes og Horn bidro også med eget materiale, som ble omarbeidet sammen med Squire og Howe for å «Yesifiseres». Denne besetningen lagde så albumet Drama i 1980. På dette albumet finner man gullkorn som for eksempel «Machine Messiah», «Into the Lens» og «Tempus Fugit». Albumet er variert, men naturlig nok med sterk hovedvekt på rytmer, bass og gitar. Det som nok overrasket fansen mest var det tyngre, nesten heavy metal-liknende soundet på flere av låtene.

Problemet var ikke albumet, men den påfølgende turneen, som ble en katastrofe. Trevor Horn ville til å begynne med ikke høre noe snakk om at han skulle synge på scenen, men turneen var allerede booket og Squire greide å overtale ham. Squire insisterte på at musikken skulle spilles i original toneart, noe som lå litt for høyt i forhold til Horns stemmeleie. Dette gjorde at Horns stemmebånd ble slitne tidlig i konsertene, med det resultat at han store deler av konsertene sang direkte surt. Når han i tillegg skulle synge i Andersons stemmeleie på låter som «Close to the Edge» og «And You And I», bare måtte det gå fullstendig galt. Fansen møtte opp for å demonstrere mot vokalist Trevor Horn og ropte taktfast «We want Jon!». Dette gjorde at Horn, som allerede var livredd for å gå på scenen, nektet å fortsette. Turneen måtte avbrytes, og Trevor Horn sluttet i bandet.

Steve Howe og Geoff Downes slo seg sammen med Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer, samt John Wetton, fra blant annet King Crimson, og dannet bandet Asia. Yes var i praksis oppløst, og kun Chris Squire og Alan White var igjen. De slo seg sammen med Jimmy Page, gitaristen fra Led Zeppelin, da hans band nettopp var blitt oppløst etter at trommeslager John Bonham døde. Page ville ha med Robert Plant i bandet, som gikk under navnet XYZ (som skulle bety Ex Yes og Zeppelin). Squire, White og Page spilte inn en del musikk sammen, og det hele virket lovende inntil Robert Plant dukket opp og mente at musikken var altfor komplisert. Da falt dette bandet fra hverandre, og Page og Plant sluttet.[16] I desember 1981 ga Squire og White som duo ut jule-singelen «Run With the Fox».

1982–1987[rediger | rediger kilde]

Trevor Rabin

I Los Angeles møtte Squire og White i 1982 en artist fra Sør-Afrika ved navn Trevor Rabin, som hadde flyttet til England i 1978, og som nå bodde i USA. Sammen dannet de bandet Cinema, med Rabin som vokalist og gitarist (samt tidvis keyboardist). De fikk inn igjen Tony Kaye fra originalbesetningen, som bragte med seg sitt gamle hammondorgel inn på 1980-tallet (mens Rabin tok seg av moderne synthesizere). Cinema var klare til å spille inn sitt første album da plateselskapet foreslo at de måtte få med Jon Anderson i bandet.

Anderson ble kontaktet av Chris Squire, som lot han få høre noen demoer, og han var villig til å stille på den betingelsen at bandet skulle hete Yes og skulle låte som Yes. Selv om Trevor Rabin syntes det var en god idé å få med Anderson, var han ikke like fornøyd med navneskiftet. Andersons ultimatum til tross ble soundet kraftig modernisert for å tilpasses lydbildet på 1980-tallet, samtidig som visse klassiske Yes-elementer ble bevart. Den tidligere vokalisten i bandet, Trevor Horn, var hentet inn som produsent, og han var en av foregangsfigurene når det kom til «moderne lydbilder». Horn ble opprinnelig spurt om å være med som vokalist, men hadde den katastrofale Drama-turneen i friskt minne og takket raskt nei. Men han ville mere enn gjerne produsere bandet.

Resultatet forelå i 1983 som albumet 90125. Albumet inneholdt bandets tredje og største singelhit, «Owner of a Lonely Heart». Singlene «Leave It» og «It Can Happen» kom også relativt høyt opp på hitlistene. Instrumental-låten «Cinema» vant en Grammy i klassen Beste Rock-instrumental.[17] Turneen som fulgte ble en suksess, og både gamle og nye fans av bandet møtte opp i hopetall. Et konsertalbum, 9012Live: The Solos, sammen med konsertfilmen 9012Live dokumenterer denne turneen. Både albumet og filmen ble kraftig kritisert av den eldre fansen for å utelate flere av 1970-tallssangene som ble spilt under konsertene.

Nye Yes var et faktum, og det som kan kalles Trevor Rabin-perioden (eller Yes-West), var innledet. Denne perioden er også sterkt omdiskutert blant fansen. Noen mener det var bra at de ble mer moderne, og at de viste at de kunne fornye seg. Andre mener Rabin-perioden fjernet bandet for mye fra soundet i «gullalderen», og misliker Rabin-perioden sterkt. Saken var at Yes på linje med de fleste 1970-tallsband tilpasset seg et nytt sound på 1980-tallet, noe som nødvendigvis måtte innebære et visst brudd med fortiden. Chris Squire var rask til å påpeke at Rabin faktisk var årsaken til at Yes i det hele tatt fremdeles eksisterte. Noe av det samme hadde tidligere skjedd med Genesis da Phil Collins tok over vokaljobben etter at Peter Gabriel sluttet. Trevor Rabin ble den «kommersielle» syndebukken, på samme måte som Collins ble det i Genesis-fansens øyne.

Denne besetningen utga også albumet Big Generator i 1987, som ikke solgte like bra som forgjengeren. Mye av årsaken til det var at det gikk over fire år mellom albumene, noe som ansees av bransjen som for lang tid når man skal selge et «hit-band». Til tross for dette ble det solgt over to millioner album. Mange Yes-fans mente at albumet nok var et steg i riktig retning musikalsk sett, og særlig låtene «Shoot High, Aim Low» og «I'm Running» ble godt mottatt av tilhengerene av det «gamle» Yes. På hit-listene gikk det ikke like bra som i 1983, men de kom et stykke opp på listene med singlene «Love Will Find a Way» og «Rythm of Love».

Noe av kritikken av albumet gikk ut på at det hørtes for mye ut som et Trevor Rabin-soloalbum, og Jon Anderson mente at hans ideer ikke ble tatt hensyn til i stor nok grad. Anderson og Rabin hadde noen kraftige musikalske diskusjoner, og Anderson bestemte seg for å forlate bandet nok en gang.

1988–1995[rediger | rediger kilde]

Deretter oppstod en underlig situasjon, der Yes fikk to parallelle besetninger. Den ene bestod av Squire, White, Rabin og Kaye, (som hadde rettighetene til navnet Yes), mens den andre bestod av Anderson, Bruford, Wakeman og Howe, som etterhvert kalte seg Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH). Sistnevnte kvartett utga det selvtitulerte albumet Anderson Bruford Wakeman Howe i 1989 med Tony Levin fra King Crimson på bass. Dette var et album med melodiske og komplekse komposisjoner, som virkelig viste at progressiv rock også kunne ha en framtid. Albumet innebar en tilbakevending til soundet som Yes hadde på albumet Going for the One, men likevel tilpasset et nytt tiår. Bandet som faktisk het Yes strevde og hadde fått med seg Roger Hodgson (vokalist i Supertramp) for å spille inn nytt materiale. Etter en stund fant de ut at de hadde hatt det gøy sammen, men at de ikke passet sammen musikalsk.

I 1990 startet ABWH innspillingene til et nytt album som var planlagt å hete Dialogue, men Anderson oppdaget at den andre besetningen (som i 1983 opprinnelig kalte seg Cinema) også arbeidet med et nytt album. Da oppstod ideen om å bringe de to delene sammen til et åttemannsband. Meningen var at de skulle samarbeide på hverandres låter, for så å samle seg som et «mega-Yes». Jon Anderson løp mellom studioene for å legge vokalen på alle låtene, mens Chris Squire møtte opp i studio sammen med ex-ABWH og la på bakgrunnsvokal på noe. Det er Tony Levin som spiller bass på ABWH-delen av låtene. Samtidig spilte Howe og Wakeman inn sine bidrag til Yes-Westlåtene i studioer hjemme i England, og postet så båndene til USA.

Resultatet ble et mer eller mindre håpløst album med uforløst potensial, kalt Union. På grunn av overproduksjon av produsent Jonathan Elias og innblanding av utallige studiomusikere, invitert av Elias, ble dette albumet nærmest fordømt av Yes-medlemmene selv. Rick Wakeman fortalte at han «hørte på den i bilen, og kastet den ut av vinduet i sinne». Han sa også at han «kaller albumet for «Onion» (løk), ettersom jeg gråter av å høre på den».[18] Steve Howe var også sint, og sa at «det som Jonathan Elias mixet hørtes ut som søppel» og «ingenting av det jeg bidro med er med på albumet. Alt mitt er blitt erstattet med spilling fra nesten hver eneste gitarist i California».[19] Den påfølgende turneen med samme besetning ble derimot en kjempesuksess.

Etter denne turneen ble det av Yes' management vedtatt at besetningen fra Trevor Rabin-perioden skulle videreføres, så Howe, Bruford og Wakeman ble kastet ut. Både de som ble kastet ut av bandet og fansen av «klassiske Yes» var forundret og skuffet over denne beslutningen. Dette endte opp med et musikalsk ustabilt album i 1994, kalt Talk. Albumet ble en salgsmessig flopp, men dette var det albumet fra Rabin-perioden som minnet mest om Yes fra «gamle dager». Her finnes flere låter med episk potensial, som for eksempel «Endless Dream» og «I Am Waiting». En låt fra samarbeidet med Roger Hodgson, «Walls», ble omarbeidet og spilt inn.

Dessuten var dette et av de første albumene som ble spilt inn 100 % digitalt, og i denne teknikkens spedbarnsalder hadde produsent Rabin store problemer med datamaskinenes lave minnekapasitet. Derfor tok innspillingen lang tid, og alle gikk lei av all ventingen på grunn av de tekniske problemene. Dessuten hadde Rabin – i følge en lettere irritert Chris Squire – tatt seg den frihet å overdubbe noen låter med sitt eget basspill i stedet for Squires. Etter innspillingen takket både Trevor Rabin og Tony Kaye for seg og forlot Yes for godt.

Yes live, juni 1998.

1996–2001[rediger | rediger kilde]

Billy Sherwood
Igor Khoroshev

Jon Anderson satt nå med store planer for fremtiden til Yes. Han, Chris Squire og Alan White tok kontakt med Steve Howe og Rick Wakeman som ble invitert inn igjen i bandet. Nå skulle det bli mere enn en vanlig gjenforening, sa Anderson. De spilte tre konserter i San Luis Obispo i California, og bandet gikk inn i studio for å spille inn flere nye låter. Det ble utgitt to doble konsertalbum fra disse konsertene, Keys to Ascension i 1996 og Keys to Ascension 2 i 1997.

Disse platene inneholdt også det nye studiomaterialet, senere utgitt separat som Keystudio. Disse platene viser et band som koser seg på scenen, og som har funnet frem til alt det klassiske materialet fra 1970-tallet igjen. Wakeman ønsket opprinnelig at det nye studiomaterialet skulle gis ut på et eget album allerede i 1996, men det ble ikke noe av Know, som var det foreslåtte navnet på albumet.[20] Det ble lovet nye turneer og album i god gammel stil fra Yes.

Men så sluttet Wakeman igjen på grunn av uenigheter om bandets framtid og det han mente var dårlige beslutninger. Inn kom Billy Sherwood (gitar og keyboard) og litt senere Igor Khoroshev (keyboard). Denne besetningen utga to album, først det «kommersielle krumspringet» Open Your Eyes i 1997, der man omarbeidet materiale som opprinnelig var ment for et soloalbum fra Chris Squire. Deretter spilte de inn det meget solide albumet The Ladder i 1999, hvor man finner sterke låter som «Homeworld (The Ladder)», «It Will Be a Good Day (The River)» og «New Language». Dette albumet hadde en musikalsk retning som minnet om storhetstiden på 1970-tallet, noe produsenten Bruce Fairbairn bestrevde seg på å få til. Han elsket de gamle albumene og ville finne tilbake den sounden de hadde på den tiden. Da Fairbairn uventet døde i mai 1999, gjensto det litt miksing, og det måtte bandet selv ordne med. Tittelkuttet «Homeworld: The Ladder» var musikk til dataspillet Homeworld.

Personlige motsetninger gjorde at Sherwood og Khoroshev forsvant ut av bandet før «Masterworks»-turneen i 2000. Yes utga i 2001 sitt foreløpig siste album, med et symfoniorkester istedenfor keyboard. Salgstallene var til dels skuffende, men fansen var enige om at albumet Magnification viste et Yes i god form. Den etterfølgende Yessymphonic-turneen ble også en kjempesuksess. Nå turnerte bandet med et symfoniorkesteret European Festival Orchestra, og hadde med keyboardisten Tom Brislin. Under denne turneen spilte de flere låter som de ikke hadde framført live på lenge, som for eksempel «The Gates of Delirium» og «Ritual». Bandet turnerte fram til desember 2001, og nå ville de ha Wakeman med i bandet igjen.

Turn of the Century 2002–2008[rediger | rediger kilde]

Chris Squire i 2003
Steve Howe i 2009

Fans som følte seg litt snytt da Rick Wakeman forlot bandet i 1996, var i ekstase da Wakeman annonserte sin retur til Yes den 20. april 2002 og spilte i bandet på deres neste turné. Den klassiske besetningen opplevde at de igjen sto i publikums søkelys, ikke minst da de feiret 35-årsjubileet med konserter i 2004. Etter en internettundersøkelse om de mest populære Yes-sangene ble «South Side of the Sky» spilt på konsertene, litt overraskende ettersom den sjelden ble spilt selv under den originale Fragile-turneen.

11. november 2004 spilte Trevor Rabin, Steve Howe, Chris Squire, Alan White og Geoff Downes «Cinema» og «Owner of a Lonely Heart» under Prince's Trust konserten på Wembley Arena, til ære for tidligere vokalist og produsent Trevor Horn. En kilde mente grunnen til at Jon Anderson ikke stilte opp skyltes at han, etter doktorens ordre, trengte å hvile og at Wakeman takket nei til å delta på grunn av Andersons fravær.

Fra 2004 til 2008 lå Yes i dvale, og i påvente av eventuelt nye album skrev de kontrakt med Image Entertainment og andre utgivere som skal utgi gamle konsertopptak, musikkvideoer og intervjuer på DVD. Howe, Squire, Wakeman og White har alle gitt uttrykk for at de ønsker å spille inn nytt materiale samt turnere som Yes, men Anderson har vært i mot dette på grunn av sviktende helse. Dermed dukket det opp diverse soloprosjekter. White startet en ny gruppe, «White», sammen med Geoff Downes. Debutalbumet, også kalt White, ble utgitt 18. april 2006. I 2004 ble Squire med på gjenforeningen av hans gamle band fra tiden før Yes, The Syn.

Planer om en turné med White, The Syn og Steve Howe, som ville inkludert Yes-medlemmene i tillegg til sangeren Kevin Currie fra White, der de skulle framføre sanger fra Drama ble avlyst. White ble med i The Syn i 2006. 16. mai 2006 annonserte Squire at han hadde sluttet i The Syn.[21] Samme dag la Asia, med Howe og Downes, fram sine planer om en gjenforeningsturné[22] som startet i september 2006. Anderson og Wakeman turnerte sammen i oktober 2006, med sanger fra Yes, sine respektive solokarrierer og fra ABWH.

Anderson komponerte ny musikk sammen med Trevor Rabin.[23] På hvilken måte eller om de har tenkt å presentere dette for publikum, vites ennå ikke. Første halvår av 2008 turnerte Anderson i USA og Canada, mens Howe reiste rundt med Asia. White turnerte med sitt nye prosjekt Circa:. I 2008 sluttet White i Circa: for å bli med i planleggingen for en ny turné med Yes.

Yes live i 2008

In the Present-turneen – 2008[rediger | rediger kilde]

For å markere sitt 40-årsjubileum var planen å reise ut og gi konserter under banneret «Close to the Edge and Back». Men alle konserter ble avlyst 4. juni 2008 på grunn av Andersons helseproblemer. I følge et presseskriv hadde Jon Anderson hatt et akutt astmaanfall og trengte å hvile i minst seks måneder. Planene var at Anderson, Squire, Howe og White skulle erstatte Rick Wakeman med hans sønn, Oliver Wakeman, ettersom også Wakeman fikk beskjed av doktoren om å kutte ned på sin turné-virksomhet.[24]

Anderson sa at Yes forberedte fire «lange, multi-tematiske komposisjoner» til turneen. De skulle være «veldig annerledes». Men etter de dårlige salgstallene til Magnification, har Anderson sagt at å «sette sammen et album er ikke logisk lengre», og det er ikke gitt noen uttrykk for om, hvis eller hvordan dette materialet skal utgis.[25]

Turneen In the Present begynte 4. november 2008 i Ontario i Canada, med Howe, Squire & White sammen med Oliver Wakeman på keyboard og canadieren Benoît David på vokal.[26] Konsertene ble booket som «Howe, Squire and White of YES», selv om de stadig vekk ble referert til som bare «Yes».[27][28] Konsertalbumet In the Present – Live from Lyon ble innspilt under bandets Europa-del av turneen, og dokumenterer bandets konsert i Lyon i Frankrike 1. desember 2009. Albumet ble utgitt i november 2011.

Nye medlemmer og turneer 2009–2010[rediger | rediger kilde]

Benoît David under konsert med Yes
Oliver Wakeman under konsert med Yes

Den 11. februar 2009 ble Chris Squire innlagt på sykehus med akutt behov for operasjon i et ben. Dermed måtte turneen først utsettes, og deretter, den 19. februar ble det klart at resten av turneen var blitt avlyst.[29] Årsaken til dette var at Squire fikk beskjed av sin lege om å hvile i minst en måned.

I april 2009 sendte Yes ut et presseskriv der de annonserte en ny USA-turné sammen med Asia med start 26. juni 2009.[30] Igjen var det Benoît David og Oliver Wakeman som spilte sammen med Squire, Howe og White. Denne gangen ble David og Wakeman inkludert under navnet Yes som bandets nye, foreløpig uoffisielle medlemmer. Turneen «Yes with very special guest Asia» pågikk hele sommeren i USA, og dermed fikk begge gruppenes gitarist, Steve Howe, nok å henge fingrene i.

Jon Anderson la også planer for sommeren 2009, da han reiste ut på en Europa-turné han kalte «Have Guitar Will Travel».[31] Den første konserten fant sted i Warszawa i Polen 30. juni 2009.

Under et intervju med Chris Squire 15. oktober 2009 på den britiske radiokanalen Planet Rock, ble Oliver Wakeman og Benoît David presentert som offisielle medlemmer av bandet. Squire sa ikke noe om hvorvidt Jon Anderson samtidig hadde sluttet.

Yes var senhøsten 2009 aktive med en Europa-turné med start i Bratislava i Slovakia 31. oktober. Bandet spilte i Oslo 11. desemberSentrum Scene. Denne Europa-delen av turneen, «Yes on Tour Europe Fall 2009», var ikke Asia med på.[32]

Turneen «Yes On Tour: US Winter 2010» startet 2. februar 2010 i Civic Center i Poughkeepsie i New York, og bandet ga totalt 18 konserter i USA frem til 28. februar. Chris Squire snakket om planer om innspilling av et nytt album når denne turneen var over.[33] Etter vinterturneen startet bandet planleggingen av en sommerturné i USA sammen med Peter Frampton. «Yes On Tour: US Summer 2010» startet 8. juni 2010 i Raymond F. Kravis Center for the Performing Arts i West Palm Beach i Florida. Totalt spilte bandet 22 konserter i løpet av turneen.[34]

Fly from Here 2011–[rediger | rediger kilde]

4. oktober 2010 startet Yes innspillinger av nye låter med tanke på utgivelse av et nytt album før sommeren 2011. Produsent er tidligere vokalist i Yes, Trevor Horn.[35] 29. oktober 2010 skrev Yes under en platekontrakt med Frontiers Records[1].

31. mars 2011 ble Geoff Downes presentert som bandets nye keyboardist.[36] Downes var også medlem under Drama-perioden fra 1980 til 1981. 9. april 2011 bekjentgjorde Oliver Wakeman på sitt offisielle nettsted at han ikke lengre var medlem av Yes.[37] Albumet Fly from Here ble utgitt sommeren 2011, nesten ti år etter bandets forrige studioalbum, Magnification.

Yes dro ut på en Europa-turné i november og desember 2011, og spilte på Sentrum Scene i Oslo 7. desember 2011.[38] Etter konserten i Oslo ble vokalist Benoît David syk, og de tre siste konsertene på turneen ble avlyst.[39] David sluttet i bandet tidlig i 2012, og ble erstattet av Jon Davison.[40]

Yes' musikkstiler[rediger | rediger kilde]

Psykedelisk rock[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1960-tallet var det en voksende andel av nye band som ville utforske det The Beatles hadde gjort på albumene Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, Magical Mystery Tour, The White Album og Abbey Road nærmere. Først kom en bølge av psykedelisk rock, som de fremtidige medlemmene i Yes var med på i sine respektive band på den tiden. Enkelte av låtene på bandets første album, Yes, var påvirket av den psykedeliske rocken. Som eksempel kan nevnes låta «Harold Land» som var kraftig inspirert av Pink Floyds første singel, «Arnold Layne», skrevet av Syd Barrett.

Progressiv rock[rediger | rediger kilde]

Litt senere utviklet dette seg til lengre og mer komplekse instrumentale komposisjoner, konsepter og låter som sømløst ble flettet sammen. På begynnelsen av 1970-tallet kom en dreining fra det psykedeliske over til det progressive, enten i en rock-form, eller som folk rock-basert. Dette skillet kunne i mange tilfeller bli uklart og usynlig, og progressiv rock ble en fellesnevner for dette.

Låtene «Starship Trooper» og «Yours Is No Disgrace» er gode eksempler på at flere slike «under-sjangere» blir benyttet i samme låt, og Yes omfavnet på mange måter det meste av dette spekteret. Symfonisk rock var også et begrep som ble benyttet om Yes' musikk, noe som er betegnende for hele albumet Close to the Edge.

Improvisasjon var også viktig innen progressiv-sjangeren, og dermed fikk man jazz-beslektede komposisjoner som «The Gates of Delirium» og «Sound Chaser». Samtidig ble det eksperimentert med andre musikk-sjangere, som på «To Be Over» og «Awaken» med asiatisk-inspirert musikk. Dessuten country på «To Be Over» og på «Yours Is No Disgrace».

Rock og pop[rediger | rediger kilde]

Med albumet Going for the One vendte Yes tilbake til enklere og kortere låter, selv om det progressive ble ivaretatt. Tormato og Drama er album der rock er et slags startpunkt, og det progressive blir på en måte underlagt det primære rock-uttrykket. På 1980-tallet hadde Yes et lydbilde av ren rock og pop, ikke ulikt mange andre band på den tiden. Altså hadde bandet gitt opp noe av det som var unikt for sjangeren progressiv rock. Fra midten av 1990-tallet viste Yes igjen (med noen få unntak) at de hadde modernisert lydbildet innenfor sjangeren progressiv rock.

Yes' tekster[rediger | rediger kilde]

Bandets tekster kan løst defineres i fire hovedgrupper: Litteraturinspirerte, Kosmiske, Spirituelle og Samtidskommenterende. For det meste var det Jon Anderson som skrev tekstene, enten alene eller i samarbeid med de andre medlemmene. Selv om en av de andre presenterte en ferdig låt med tekst til Anderson, ville han modifisere teksten slik at han kunne relatere til meningen med den, og sørge for at det ble sangbart og passet inn i musikken.

Litteraturinspirerte:

Disse tekstene er gjerne inspirert av Tolkien (fantasy) og Leo Tolstoj (skjønnlitteratur). Eksempler er «Close to the Edge» og «The Gates of Delirium».

Kosmiske:

Romfarts-eventyr og utforskning av andre planeter, som for eksempel i låtene «Astral Traveller», «Starship Trooper» og «Arriving UFO».

Spirituelle:

En slags religiøs, dypere mening i tekstene. Et godt eksempel er hele albumet Tales from Topographic Oceans og på låtene «Awaken», «Heart of the Sunrise» og «And You And I».

Samtidskommenterende:

Yes sin versjon av protestvisene. Eksempelvis mot Vietnam-krigen i «Yours Is No Disgrace» eller mot hvalfangst på «Don't Kill the Whale».

Dette er selvfølgelig ikke de eneste «kategoriene» tekstene kan plasseres i, men en slags pekepinn på hovedlinjene. På låten «Going for the One» viser for eksempel Anderson sin humoristiske sans og selvironi. Mange har forsøkt å finne meninger med tekstene til Yes, men Anderson har sagt at det viktigste er at ordene er gode å synge, meningen med ordene er sekundært. Det finnes tekster som er ganske konkrete også, som «South Side of the Sky» som faktisk handler om farene ved fjellklatring.

Plateomslag[rediger | rediger kilde]

Roger Dean

Yes ble kjent ikke bare for musikken, men også for sitt visuelle tilbud til platekjøperene. Fantasifulle og abstrakte platomslag ble et slags varemerke for hele sjangeren progressiv rock, og Yes benyttet fra Fragile til Relayer seg av kunstneren Roger Deans fantasy-inspirerte malerier som plateomslag. Det var også Dean som laget den mest kjente versjonen av Yes-logoen, og han var også med på å designe scene-showet til bandet.

På albumene Going for the One og Tormato lagde Hipgnosis omslagene, og de var ikke slik verken bandet eller fansen forventet. Senere benyttet bandet forskjellige designere og kunstnere, men gikk tilbake til Roger Dean fra og med Keys to Ascension i 1996. I tillegg ble omslaget til albumet Anderson Bruford Wakeman Howe fra 1989 laget av Dean.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Tidligere medlemmer

Tidslinje for medlemmer av Yes[rediger | rediger kilde]

Konserter i Norge[rediger | rediger kilde]

Yes under konsert i Ekeberghallen den 11. november 1977.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Se egen artikkel: Yes' diskografi

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b YesWorld.com - «YES Signs New Worldwide Recording Deal with Frontiers Records»
  2. ^ Yesworld.com - Fly from Here
  3. ^ Yesworld.com - Yes on Tour, «Summer Tour with Styx»
  4. ^ Yesworld.com - Yes on Tour, Europe 2011
  5. ^ YES' musikk, diskografi, MP3, videoer og anmeldelser
  6. ^ Intervju med Anderson på guardian.co.uk
  7. ^ Notes from the Edge, intervju med Banks 25. august 1994
  8. ^ Intervju med Offord i Notes from the Edge
  9. ^ Notes from the Edge – Yes and God
  10. ^ Intervju med Anderson på videoen YesYears fra 1991
  11. ^ Yes - Over The Edge av Chris Welch fra Melody Maker på forgottenyesterdays.com
  12. ^ Intervju med Wakeman i dailymail.co.uk
  13. ^ Notes from the Edge, intervju med Moraz 14. desember 2000
  14. ^ Intervju med Anderson på videoen YesYears fra 1991
  15. ^ Intervju med White på videoen YesYears i 1991
  16. ^ Notes from the Edge, intervju med White
  17. ^ Allmusic.com
  18. ^ David Watkinson, Perpetual Cange – side 75 ISBN 0-85965-297-1
  19. ^ Notes from the Edge, intervju med Howe 1. oktober 1993
  20. ^ Notes from the Edge, intervju med Wakeman 7. mars 1997
  21. ^ http://chrissquire.com/cs_newsmain.html
  22. ^ Asia gjenforenes med 25-års jubileumsturné
  23. ^ Notes from the Edge, intervju med Anderson 20. mars 2008
  24. ^ Yes Tour Planned for 2008 (Planlagt Yes-turné i 2008)
  25. ^ Yes Reveals 'Very Different' New Material
  26. ^ Rock band Yes to tour with replacement singer
  27. ^ creatives.as4x.tmcs.net
  28. ^ Ticketmaster.com
  29. ^ Åpent brev fra Alan White til alle Yes-fans angående avlysningen av In the Present-turneen
  30. ^ Presseskriv – Yes, they can!, fra YesWorld.com
  31. ^ Nyhet på Jon Andersons offisielle nettsted JonAnderson.com
  32. ^ Yesworld.com med turné-plan
  33. ^ Intervju med Chris Squire på DigitalJournal.com
  34. ^ Turnéliste på Yesworld.com
  35. ^ Bondegezou.co.uk - Yes news: New music
  36. ^ Heavyrocktheplaylist.blogspot.com – «Yes New Album Fly from Here Out in July», 31. mars 2011. Besøkt 17. april 2011
  37. ^ OliverWakeman.co.uk – «Statement about Oliver being replaced in YES...» 9. april 2011. Besøkt 17. april 2011
  38. ^ Yesworld.com – Yes on Tour Europe Autumn 2011
  39. ^ Yesworld.com – «Press Release»
  40. ^ Noise11.com – «Yes Recruit Another New Singer», 8. februar 2012