Going for the One

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Going for the One
Format Studioalbum
Artist, band Yes
Utgitt 22. juli 1977
Innspilt høsten 1976
våren 1977
Sjanger progressiv rock
Lengde 38.49
Plateselskap Atlantic Records
Produsent(er) Yes
Anmeldelse(r)
Yess kronologi
Yesterdays
(1975)
Going for the One Tormato
(1978)

Going for the One er det åttende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt sommeren 1977. Etter et lengre opphold fra bandet grunnet solo-prosjekter, presenterer bandet et friskt og moderne album. Rick Wakeman kom tilbake til bandet etter at Patrick Moraz forlot Yes høsten 1976. Moraz var med på et tidlig stadium av låtskrivingen og innspillingen, men er ikke kreditert for sin innsats, annet enn en spesiell takk på innercoveret.

Albumet kom på 8. plass på Billboard 200 i USA, på 1. plass på UK Albums Chart i Storbritannia[1] og på 7. plass på VG-lista topp 40 i Norge.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

På høsten 1976 møttes Yes i Sveits for å skrive låter og spille inn et nytt album. Etter kort tid fikk Patrick Moraz beskjed om at hans tjenester ikke var ønsket mere, og Rick Wakeman ble kontaktet for å medvirke på albumet som studiomusiker.

Ikke lenge etter at Wakeman var på plass, ble han av Chris Squire bedt om å komme tilbake til bandet som fulltids-medlem, noe Wakeman takket ja til fordi han likte musikken. Senere den kvelden satt Wakeman og leste den siste utgaven av musikkavisen Sounds, der han kunne lese at han var tilbake i Yes. Han syntes dette var vel kjapt levert, og spurte manager Brian Lane om dette. Wakeman hadde jo sagt ja kun få timer før. «Kvalifisert gjetning. Av og til er det slik en manager må jobbe», var svaret fra Lane.

Musikken er denne gangen mere rock-inspirert enn noen av de tidligere albumene, og tittellåten «Going for the One» og «Parallels» kan nesten klassifiseres som rene rockelåter. Her er også to rene ballader, «Turn of the Century» og singelhiten «Wondrous Stories». Stavingen av «Wondrous» er tilsiktet og ingen skrivefeil av «Wonderous». Til slutt på albumet finner vi «Awaken», som er regnet som Yes' siste episke komposisjon. Dette er en komposisjon som av Jon Anderson blir nevnt som hans favoritt-låt av Yes.

Dette er også det første av to albumcovere som er laget av Hipgnosis, som er mest kjent for sine platecovere for Pink Floyd.

Sporliste[rediger | rediger kilde]

  1. «Going for the One» (Jon Anderson) – 5:32
2. «Turn of the Century» (Jon Anderson/Steve Howe/Alan White) – 7:56
3. «Parallels» (Chris Squire) – 5:53
4. «Wondrous Stories» (Jon Anderson) – 3:49
5. «Awaken» (Jon Anderson/Steve Howe) – 15:31

Bonusspor på ny-utgivelse fra 2003[rediger | rediger kilde]

6. «Montreux's Theme» (Steve Howe/Chris Squire/Jon Anderson/Alan White) – 2:38
7. «Vevey (Revisited)» (Jon Anderson/Rick Wakeman) – 4:46
8. «Amazing Grace» (Trad. arr. Chris Squire) – 2:36
9. «Going for the One» (innspilling av øvelse i studio) (Jon Anderson) – 5:10
10. «Parallels» (innspilling av øvelse i studio) (Chris Squire) – 6:21
11. «Turn of the Century» (innspilling av øvelse i studio) (Jon Anderson/Steve Howe/Alan White) – 6:58
12. «Eastern Number» (tidlig versjon av «Awaken») (Jon Anderson/Steve Howe) – 12:16

Personell[rediger | rediger kilde]

Ny-utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • 1988 – Atlantic – CD
  • 1994 – Atlantic – CD (Remaster)
  • 2001 – Japansk Limited Edition
  • 2003 – Rhino – LP & CD (Remaster med bonusspor)

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Going for the One, CD notater på innercover av Tim Jones, 2003
  • Allmusic.com
  • Top Pop Albums 1955-2001, Joel Whitburn, 2002

Referanser[rediger | rediger kilde]