Relayer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Relayer
Format Studioalbum
Artist, band Yes
Utgitt 13. desember 1974
Innspilt august–oktober 1974
Sjanger progressiv rock
Lengde 40.32
Plateselskap Atlantic Records
Produsent(er) Yes og Eddie Offord
Anmeldelse(r)
Yess kronologi
Tales from Topographic Oceans
(1973)
Relayer Yesterdays
(1975)

Relayer er det syvende studioalbumet fra det engelske progressiv rock-bandet Yes, utgitt i desember 1974. Det er også det eneste studioalbumet fra Yes der Patrick Moraz medvirker. Han erstattet Rick Wakemankeyboard etter at Wakeman forlot bandet i mai 1974. Vangelis var også en av kandidatene til å erstatte Wakeman, men på grunn av sin bakgrunn innen jazz ble Moraz foretrukket. Albumet har da også et klart jazz-inspirert lydbilde.

Albumet kom på 5. plass på Billboard 200 i USA, på 4. plass på UK Albums Chart i Storbritannia[1] og på 18. plass på VG-lista topp 40 i Norge.[2]

Struktur[rediger | rediger kilde]

Navnet Relayer er hentet fra teksten til låten «The Remembering (High the Memory)» fra det foregående albumet Tales from Topographic Oceans. Albumet har samme format som Close to the Edge, med en episk komposisjon på over 20 minutter og to mindre på ca. ni minutter, selv om musikkstilen er litt annerledes. Her er det improvisasjon som er hovedpoenget.

Den episke komposisjonen «The Gates of Delirium» er inspirert av Leo Tolstojs bok Krig og fred. Den inneholder lengre improvisasjoner fra alle medlemmene, og har noen av de mest aggressive musikk-passasjene Yes har spilt inn. Den er ikke delt inn i satser med egne titler slik komposisjonen «Close to the Edge» er, men man kan høre tre klart forskjellige momenter. I innledningen kaller man sammen troppene, og man gjør klar til strid. I det andre partiet høres hvordan instrumentene aggressivt krasjer i hverandre for å beskrive slaget. I avslutningen kommer et stille og sørgmodig, nærmest sentimentalt parti som beskriver våpenstillen og sorgen over de falne i slaget. Avslutningen ble i redigert utgave utgitt som singelen «Soon».

«Sound Chaser» er spor nummer to, og er en ren øvelse i instrumental jazz-improvisasjon. Vill og synkopert, men også disiplinert, motsetningene mellom frihet og disiplin innen musikk fremheves. Spor nummer tre, som er den country- og asiatisk-inspirerte «To Be Over», er en vakker, melodisk, men kompleks komposisjon der samspillet mellom tangentene og gitarstrengene driver musikken til et nesten tårevått avslutningsparti.

Yes har på dette albumet benyttet flere instrumenter som er unike, i og med at Patrick Moraz tok i bruk flere prototyper av synthesizere, som enten ble modifisert før de ble lagt ut for salg, eller som aldri kom i produksjon. Dessuten benyttet de metall-skrap som de slo mot hverandre for å illustrere krigen (sverd mot rustning) i «The Gates of Delirium».

Sporliste[rediger | rediger kilde]

Tekst og musikk av Jon Anderson, Chris Squire, Steve Howe, Alan White og Patrick Moraz.

1. «The Gates of Delirium» – 21:50
2. «Sound Chaser» – 9:26
3. «To Be Over» – 9:06

Bonusspor på ny-utgivelsen fra 2003[rediger | rediger kilde]

4. «Soon» (singelversjon, redigert fra «The Gates of Delirium») – 4:18
5. «Sound Chaser» (singelversjon) – 3:13
6. «The Gates of Delirium» (innnspilt under øvelse i studio) – 21:16

Personell[rediger | rediger kilde]

Ny-utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • 1988 – Atlantic – CD
  • 1994 – Atlantic – CD (Remaster)
  • 2001 – Japansk Limited Edition
  • 2003 – Rhino – LP & CD (Remaster med bonusspor)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]