Steve Howe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Steve Howe
Stephen James Howe
Steve Howe
Steve Howe i 1977
Født 8. april 1947 (67 år)
England London
Sjanger Progressive rock, folk rock
Instrument gitarer, mandolin, banjo, dobro, Pedal steelgitar, lutt, Elektrisk sitar, bass, vokal
Aktive år 1968–idag
Nettsted http://www.stevehowe.com
Band
Yes
Tidligere band
Tomorrow
Anderson Bruford Wakeman Howe
GTR
Asia

Stephen James «Steve» Howe (født 8. april 1947 i London i England) er en engelsk gitarist og låtskriver, mest kjent som medlem i progressiv rock-bandet Yes fra 1970 til 1981, fra 1991 til 1992 og fra 1996 til dags dato. Han har også spilt i The Syndicats, Bodast, Tomorrow, Asia og GTR, samt at han hele tiden har vært en meget aktiv solo-artist.

Howe ble som ung inspirert av Les Paul og gruppen Tennessee Ernie Ford med gitaristene Speedy West og Jimmy Bryant. I tillegg var han også interessert i klassisk gitar og jazz, og han har nevnt Barney Kessel[1] som en inspirasjonskilde. Han nevner også Chet Atkins som en stor kilde til inspirasjon, og adopterte Atkins' prinsipp om at en gitarist bør kunne spille hvilken som helst stilart.[2]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han fikk sin første gitar i julegave som 12-åring og begynte etterhvert å spille på lokale utesteder.[3] Han kjøpte sin første el-gitar i 1961.[4] I 1964 kjøpte han gitaren som skulle bli hans «varemerke», en Gibson ES-175D. Den første plateinnspillingen han gjorde, var Chuck Berrys Maybellene i 1964 med The Syndicats. I 1968 spilte han inn album med både Tomorrow (som først het The In Crowd) og Bodast.[2][5]

Howe takket nei til tilbud om å bli med i The Nice og Jethro Tull fordi han forventet at Bodast skulle få platekontrakt. Plateselskapet som etterhvert signerte bandet gikk kort etter konkurs. Han ble så kontaktet av Yes som trengte en erstatter for Peter Banks som hadde spilt gitar på bandets to første album.

Yes[rediger | rediger kilde]

Våren 1970 ble Howe medlem av Yes og spilte sin første konsert med bandet i Queen Elizabeth Hall den 21. mars samme år. I August 1970 ble albumet Time and a Word utgitt, og til tross for at Howe ikke spilte på dette albumet, var han avbildet på USA-versjonen av coveret.

Howes første album for Yes var The Yes Album, der Howes elektriske og akustiske gitar ga bandet en ny dimensjon. Da Rick Wakeman kom med i bandet i 1971 og de ga ut albumet Fragile, ble fundamentet for det klassiske «Yes-soundet» lagt. Med Yes utviklet Howe sin teknikk på mange forskjellige strenge-instrumenter, blant annet pedal steelgitar, dobro, lutt, mandolin og banjo. Han skapte en ny unik stil innen rock-musikk med nye og spennende måter å gripe an instrumentene på. Med Yes' eksperimentelle stil og Howes klassisk og jazz-inspirerte teknikker ble bandet et av de ledende innen progressiv rock på 1970-tallet.[6]

Asia og GTR[rediger | rediger kilde]

Han fortsatte i Yes fram til 18. april 1981, da det ble annonsert at Yes var oppløst. Yes «sto opp fra de døde» bare to år senere, men da med Trevor Rabin som gitarist. Howe konsentrerte seg nå om bandet Asia som han hadde startet sammen med Geoff Downes, John Wetton og Carl Palmer. Etter en stund sluttet Howe grunnet uoverensstemmelser med Wetton, som på den tiden hadde visse problemer med alkohol. Senere har Howe deltatt på flere gjenforeningskonserter og sågar en 25-årsjubileumsturné, samt at det er planer for fremtiden med Asia. I 1985 startet han sammen med Steve Hackett fra Genesis bandet GTR (uttales:gitar). Denne supergruppen ble kortlivet, og ga kun ut albumet GTR før både Howe og Hackett gikk tilbake til sine respektive solo-prosjekter.

ABWH, og så Yes igjen[rediger | rediger kilde]

I 1989 spurte Jon Anderson Howe, Wakeman og Bill Bruford om de skulle prøve å spille inn noen sanger sammen. Resultatet ble gruppen Anderson Bruford Wakeman Howe som ga ut albumet med samme navn. Dette forårsaket en rettslig tvist, da enkelte konsertarrangører annonserte bandet under navnet Yes. Chris Squire hevdet at han hadde rettighetene til navnet, ettersom han ikke hadde lagt ned bandet.[7] Squire fikk rettighetene utenfor rettsalen, men snart skulle alle sår leges. I 1991 samlet de to «rivaliserende» gruppene seg til ett stort Yes, og ga ut albumet Union. Det er stor enighet innen alle de involverte Yes-medlemmene at denne platen er et produkt med uforløst potensial. For mange utenfor gruppen ville ha en finger med i spillet, og albumet ble ikke den triumfen mange ventet. Den påfølgende turneen var derimot en stor suksess.

Etter Union-turneen gikk Howe tilbake til sine solo-arbeider før han i 1995 var tilbake i bandet. Howe har spilt på alle albumene Yes har gitt ut fra og med Keys to Ascension som kom i 1996.[8]

Solo og jazz-trio, Yes og Asia[rediger | rediger kilde]

Steve Howe har hele tiden hatt diverse prosjekter i gang, i tillegg til Yes og solokarrieren. I 2007 startet han jazz-trioen Steve Howe Trio sammen med sin sønn Dylan på trommer og med Ross Stanley på Hammond-orgel.

Howe var på høsten 2008 og tidlig i 2009 på turné med en ny inkarnasjon av Yes. Denne turneen (In The Present) ble avlyst i februar da kollega Chris Squire måtte på sykehus og operere i et ben. Den 19. mars 2009, som annonsert, startet han og de tre andre original-medlemmene i Asia «Phoenix 2009»-turneen i Moskva i Russland. Den ble avsluttet 24. april 2009, og sommeren 2009 spilte Howe både i Yes og Asia under turneen Yes with very special guests Asia.

Howe var med på Yes' Europa og USA-turneer høsten 2009 og vinteren 2010, og spilte under bandets sommerturné i USA i juni og juli 2010. Høsten 2010 gikk Howe i platestudio sammen med resten av Yes og produsent Trevor Horn for innspillinger til det nye Yes-albumet, Fly from Here, som ble utgitt sommeren 2011.[9]

Solo-diskografi[rediger | rediger kilde]

For diskografi med Yes, se Yes' diskografi

  • Beginnings (1975)
  • The Steve Howe Album (1979)
  • Turbulence (1991)
  • The Grand Scheme of Things (1993)
  • Not Necessarily Acoustic (1994)
  • Homebrew (1996)
  • Quantum Guitar (1998)
  • Pulling Strings (1999)
  • Portraits of Bob Dylan (1999)
  • Homebrew 2 (2000)
  • Natural Timbre (2001)
  • Skyline (2002)
  • Elements (2003)
  • Guitar World (2003)
  • Spectrum (2005)
  • Remedy Live (2005)
  • Homebrew 3 (2005)
  • Motif (2008)
  • The Haunted Melody med Steve Howe Trio (2008)
  • Travelling med Steve Howe Trio (2010)
  • Homebrew 4 (2010)

Gjesteopptredener[rediger | rediger kilde]

  • Lou Reed – albumet Lou Reed (spiller gitar på hele albumet) (1972)
  • The Dregs – «Up in the Air» på albumet Industry Standard (1982)
  • Fish – «Time and a Word» på albumet Yin and Yang (1995)
  • Frankie Goes to Hollywood – «Welcome to the Pleasuredome» på albumet Welcome to the Pleasuredome (1984)
  • Queen – «Innuendo» på albumet Innuendo (1991)

Videografi[rediger | rediger kilde]

  • Classic Rock Legends (2002)
  • Careful With That Axe (2004)
  • Steve Howe's Remedy Live (2005)

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]