Syd Barrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Syd Barrett
Roger Keith Barrett
Født 6. januar 1946
England Cambridge, England
Død 7. juli 2006 (60 år)
England Cambridge, England
Yrke Musiker
Vokalist
Sjanger Psykedelisk Rock
Progressiv rock
Instrument Gitar, Vokalist, Bass, Mandolin, Banjo
Aktive år 1964 - 1974
Plateselskap Harvest/EMI

Roger Keith Barrett, mest kjent som Syd Barrett (født 6. januar 1946 i Cambridge, England, død 7. juli 2006 i Cambridgeshire, England), var en av grunnleggerne av det britiske rockebandet Pink Floyd. Han var bandets første frontfigur, som låtskriver, gitarist og hovedvokalist. Selv om hans musikkarrière var kort på grunn av psykiske problemer og utstrakt misbruk av det narkotiske stoffet LSD, har hans påvirkning på artister fra 1960-tallet og senere generasjoner vært meget stor. Hans bandkollegers senere suksess og hans mystiske forsvinning fra rampelyset har bidratt til at det i starten av det 21. århundre fortsatt er en meget stor interesse rundt Barrett.

Syd Barrett vokste opp i et hjem hvor hans talent for musikk og maling ble oppmuntret. Han oppdaget tidlig rock, men jazz var på denne tiden den mest toneangivende musikksjangeren og tenåringsguttene snek seg inn på den lokale jazzklubben, hvor båndene til kretsen rundt Pink Floyd ble knyttet. Sammen med skolekameraten David Gilmour brukte han all ledig tid på skole og fritid til å øve på gitar. Da han i tenårene sammen med Gilmour besøkte en konsert med Bob Dylan var Syd Barrett som besatt. Han gikk hjem og skrev en låt som ble innspilt i 1970 som «Bob Dylan Blues», men som først ble utgitt på samlealbumet The Best of Syd Barrett: Wouldn't You Miss Me? i 2001.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Pink Floyd[rediger | rediger kilde]

Etter at Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright i et års tid hadde mislyktes med å starte et levedyktig band, kom de tre i kontakt med Syd Barrett og gitaristen Bob Klose i 1965. Barrett hadde på dette tidspunktet flyttet til London for å begynne på kunstcollege, og videreutvikle sine evner som maler. Barrett gav bandet navnet «The Pink Floyd Sound» etter de to amerikanske bluesartistene Pink Anderson og Floyd Council. Barrett skrev de fleste av bandets låter, men det var først da Bob Klose mot slutten av 1965 forlot bandet, som nå bare het «The Pink Floyd», at Barrett også ble sologitarist. Etter hvert ble også «The» sløyfet fra bandnavnet. Pink Floyd ble i løpet av kort tid et stort navn på mange av Londons undergrunnsscener og etter at de fikk kontakt med managerene Peter Jenner og Andrew King, fikk Pink Floyd platekontrakt med EMI-selskapet Harvest. Barrett skrev låtene til bandets to første singler, «Arnold Layne» og «See Emily Play» ,som kom på henholdsvis 20. og 6. plass på de britiske singlelistene.

Han skrev 8 av 11 låter alene, og bidro sammen med resten av bandmedlemmene på ytterligere to til Pink Floyds debutalbum The Piper at the Gates of Dawn som ble utgitt i 1967. Albumet blir den dag i dag regnet som en milepæl innen psykedelisk musikk. Men allerede på denne tiden var det klart at suksessen var i ferd med å bli for mye for Syd Barrett. På konserter kunne hans utilregnelige oppførsel føre til at det nesten var umulig for bandet å opptre. På en konsert sto Barrett og stirret tomt ut i luften mens han spilte samme akkord hele tiden. Etterhvert fikk Pink Floyds trommeslager Nick Mason hentet inn Barretts gamle venn fra Cambridge, David Gilmour, som det femte medlemmet. Først var det meningen at Gilmour skulle fylle inn for Barrett under konsertene. Etter en stund sluttet Pink Floyd å ta med Barrett på konserter, men de håpet fremdeles at han kunne bidra som låtskriver på albumene. Likevel skrev han sangen «Jugband Blues» til Pink Floyds neste album A Saucerful of Secrets samtidig som han spilte på noen av de andre låtene. Bandet spilte også inn «Vegetable Man» og «Scream Thy Last Scream» til albumet, men disse ble utelatt på grunn av de dystre tekstene. Barrett hadde også en skisse til en fjerde sang til A Saucerful of Secrets, men da bandet skulle øve inn «Have You Got It Yet» endret han tekst og melodi hver gang de kom til refrenget. Dette var det som fikk begeret til å renne over for de andre bandmedlemmene, har Roger Waters senere fortalt.

Solokarriere[rediger | rediger kilde]

De andre bandmedlemmene glemte aldri Syd Barrett, og da han skulle lage sitt første soloalbum The Madcap Laughs var David Gilmour produsent, med god hjelp fra Roger Waters, under siste del av innspillingen. Også Malcolm Jones og Peter Jenner bidro som produsenter på et album der innspillingene startet i slutten av 1968. Det ble først utgitt i januar 1970 og nådde en 40. plass på de britiske hitlistene etter generelt gode anmeldelser. Tekstene på albumet bekrefter Barretts fascinasjon for en drømmende verden med et figurgalleri som få andre kunne ha kommet opp med. Allerede i februar samme år startet innspillingen av det andre soloalbummet som rett og slett fikk navnet Barrett. Gilmour var igjen produsent, denne gang sammen med Richard Wright. Gilmour har senere fått kritikk for måten han produserte albumene på, fordi han tok vare på flere ubrukelige opptak av Barrett. Disse har i re-mastrede versjoner blitt utgitt i offisielle versjoner, og mange mener at Barrett blir hengt ut istedenfor at intensjonen om å gi en mer autentisk opplevelse av opptakene blir oppfylt. Barrett som ble utgitt i november 1970 klarte i motsetning til forgjengeren ikke å nå opp på albumlistene i Storbritannia. Deprimert av dette og sin generelle tilstand, flyttet Barrett hjem til sin mor i Cambridge. Han forsøkte en kort periode å komme tilbake som musiker i bandet Stars i 1972 og gjorde noen spede opptak til et soloalbum i 1974. Gjennom 70-tallet bodde han periodevis i et leilighetskompleks i London, men etter 1981 flyttet han for godt hjem til sin mor i Cambridge.

Senere år[rediger | rediger kilde]

De siste 30 årene brukte Barrett stort sett tiden på å male, mens han levde et enkelt liv. Han elsket også å stelle i hagen. Han brukte utelukkende sitt fødenavn: Roger Keith Barrett. På grunn av Pink Floyds globale suksess, og inntektene fra royalties, led ikke Barrett noen økonomisk nød. Hans søster, som hadde best kontakt med ham på hans eldre dager, var blant familiemedlemmene som ba om at offentligheten respekterte hans ønske om å få gå videre med livet sitt i fred. Det skjedde riktignok bare i liten grad. Stadig vekk forsøkte media og fans å komme i kontakt med Barrett, men de ble i de aller fleste tilfellene avvist. Video filmet i skjul blant buskene rundt hjemmet hans og mens han tok sine daglige turer for å kjøpe aviser ble solgt på internett. Så sent som i forkant av Live 8-konserten ble det publisert ferske bilder av Barrett i britiske aviser, tatt på gaten i Cambridge.

Påvirkning[rediger | rediger kilde]

Pink Floyd[rediger | rediger kilde]

Det er neppe noen andre som har vært mer påvirket av Syd Barrett enn de gamle bandkameratene i Pink Floyd. Albumet Wish You Were Here er i stor grad en hyllest av Syd Barrett, spesielt gjennom tittelsporet og på «Shine On You Crazy Diamond», der de første bokstavene i de første, tredje og femte ordet kanskje ikke er noen tilfeldighet. Det som derimot var en tilfeldighet, var vedkommende som dukket uanmeldt opp under innspillingene av låten i Abbey Road Studios 5. juni 1975: Syd Barrett. Men den overvektige mannen med det glattbarberte hodet som gikk og bar på en tannbørste var ikke lett å kjenne igjen, selv for tidligere nære venner. Roger Waters og Richard Wright var de som først så hvem han var. David Gilmour var i ferd med synge bakgrunnsvokalen på «Shine On...», og har fortalt at de fikk sjokk av opplevelsen. Syd Barrett hadde kommet for å fortelle at han var klar for å slutte seg til gruppen igjen. Men det var et tilbud som selv ikke han tok alvorlig. Han forlot innspillingsstudioet. Det var siste gang hans forhenværende bandkolleger så ham. Roger Waters har i senere intervjuer ikke lagt skjul på at han gråt etter denne opplevelsen.

Også på Pink Floyds dobbeltalbum The Wall er hovedpersonen Pink delvis basert på Syd Barretts skjebne. Da David Gilmour holdt en halvakustisk konsert i 2001 fremførte han «Terrapin» fra Barretts soloalbum The Madcap Laughs. Da han fulgte opp med en miniturné i 2002 spilte han en jazzinspirert versjon av «Dominoes» fra Barrett. Da et gjenforent Pink Floyd spilte under Live 8 2. juli 2005 i London sa Roger Waters under introen av «Wish You Were Here»: – Vi gjør dette for de som ikke kunne være tilstede her i kveld, og selvsagt spesielt for Syd.

Cover[rediger | rediger kilde]

Flere artister har gjort coverversjoner av Syd Barrett-låter de siste-årene, som R.E.M. David Bowie, The Jesus and Mary Chain, Robert Smith (fra The Cure), The Smashing Pumpkins, Julian Cope, My Bloody Valentine, Captain Sensible (fra The Damned) og Robyn Hitchcock. Disse og flere andre artister har ikke lagt skjul for sin fascinasjon og beundring for Syd Barrett. Skuespilleren Johnny Depp sa i 2005 at han har planer om å lage en film som tar utgangspunkt i Syd Barretts liv.

Død[rediger | rediger kilde]

Fredag 7. juli 2006 døde Roger Keith Barrett i all stillhet. Først fire dager senere ble meldingen om dødsfallet offentliggjort verden over. Barrett hadde i mange år slitt med sviktende helse grunnet en diabetes 2 han ikke pleiet ordentlig, men dødsårsaken var kreft i bukspyttkjertelen, noe som ble diagnostisert for sent for behandling i mai 2006. Begravelsen fant sted i det private rom – helt i henhold til hvordan han hadde levd den siste halvdelen av sitt liv.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Album med Pink Floyd[rediger | rediger kilde]

Soloalbum[rediger | rediger kilde]

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Minneord[rediger | rediger kilde]