Flekterende språk
Flekterende språk, fusjonerende språk[1] eller bøyningsspråk er i språktypologien språk av syntetisk type[2] der grensa mellom de enkelte morfene i orda er uklar fordi den delen av ordet som angir betydning smelter sammen med endelsene.[3] [4] De enkelte morfene kan uttrykke flere grammatiske forhold (samlemorfer). Slike språk har ofte indre bøyning av typen avlyd eller omlyd.[5] Norsk regnes som flekterende blant annet fordi en enkelt bøyningsendelse kan uttrykke flere grammatikalske forhold.[6]
Indoeuropeiske språk er flekterende språk, særlig de eldre indoeuropeiske språka og eldre utviklingssteg av moderne språk. Det rekonstruerte indoeuropeiske urspråket har også vært et utpreget flekterende språk.[7] Norsk og mange andre indoeuropeiske språk har imidlertid utvikla seg i agglutinerende retning, ofte beskrevet som «språklig forenkling». Norrønt var et mer utpreget flekterende språk enn moderne norsk.[8] I norrønt hadde hvert ord flere former enn i moderne norsk som er resultat av sterk forenkling siden norrøn tid. I norrønt ble ordets rolle i setningen uttrykt ved ordets form, og skulle være samsvar (kongruens) mellom ord i samme setningsledd og setningsledd som fungerer sammen (samme kasus, samme person, samme tall).[9] Flere verb som i norrønt var sterke er blitt svake i moderne norsk: flá – fló → flå – flådde. Tendensen ser ut til å fortsette: skjære – skar → skjære – skjærte. Dansk utviklet seg fra et flekterende språk til et analytisk språk i middelalderen og var omkring 1350 i vesentlig trekk utviklet der det er i dag.[7]
Gresk, latin og arabisk er utpreget flekterende språk, mens tyrkisk og tamil er typisk agglutinerende språk.[10][5] Vietnamesisk og klassisk kinesisk er språk uten flekterende innslag.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Språkvitenskap: en elementær innføring. Oslo: Universitetsforl. 1982. ISBN 8200062732.
- ^ «syntetiske språk – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. juni 2017.
- ^ a b Aikhenvald, A. Y. (2007). Typological distinctions in word-formation. Language typology and syntactic description, 3, 1-65.
- ^ «flekterende språk – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. juni 2017.
- ^ a b Øzerk, Kamil (1993). Andrespråksinnlæring: innføring i språkpedagogiske kunnskapsområder, teorier og modeller. Oslo: Universitetet i Oslo, Pedagogisk forskningsinstitutt.
- ^ Hognestad, Jan K. (1997). Tonemer i en høytonedialekt: en undersøkelse med utgangspunkt i Egersund bymål. Oslo: Samlaget. ISBN 8252151280.
- ^ a b Skard, Vemund (1973). Norsk språkhistorie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200022870.
- ^ Johannessen, Janne Bondi (1990). Automatisk morfologisk analyse og syntese: tonivåmodellen benyttet på norsk substantivbøying. GCS. ISBN 8270991503.
- ^ Leitre, Arild (1975). Språket vårt før og nå. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205078068.
- ^ Kelly, B., Wigglesworth, G., Nordlinger, R., & Blythe, J. (2014). The acquisition of polysynthetic languages. Language and Linguistics Compass, 8(2), 51-64.