Polens geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Polens geografi
Polens geografi
Koordinater: 52°00′N 20°00′Ø
Land Polen Polen
Grenser Hviterussland (605 km), Tsjekkia (658 km), Tyskland (456 km), Litauen (91 km), Russland (Kaliningrad oblast) (206 km), Slovakia (444 km), Ukraina (428 km)
Areal 312 679 km²
Høyder
 – Høyeste:
 – Laveste:

Rysy 2 499 m
Raczki Elblaskie, -1,8 m
Landegrenser 2 888 km
Kystlinje 491 km
Naturressurser Kull, svovel, kobber, naturgass, jern, sink, bly, salt, dyrkbart areal
Arealbruk
 – Dyrket mark
 – Beitemarker
 – Skog
 – Annet

47%
13%
29%
10%
Irrigert land 1 000 km2
[[Fil: |210x300px|]]

Polen er et land i Sentral-Europa, øst for Tyskland. Generelt er Polen en kontinuerlig slette fra Østersjøen i nord til Karpatene i sør. På denne sletten går variasjoner i terrenget hovedsakelig i strekk fra øst til vest.

Kysten av Østersjøen mangler naturlige havner bortsett fra Gdańsk-Gdynia-regionen og Szczecin lengst nordvest. Den nordøstlige delen, kalt De masuriske sjøer, er tynt befolket og mangler jordbruks- og industriressurser. Sør og vest for sjøene strekker en vid slette seg mot Sudetene ved grensen til Tsjekkia og Slovakia i sørvest og til Karpatene ved grensen til Tsjekkia, Slovakia og Ukraina i sørøst.

Landet strekker seg 876 km fra nord til sør og 689 km fra øst til vest. Det totale arealet til landet er 312 843 km², inkludert innsjøer, noe som gjør det til Europas niende største land med hensyn til flatemål. Polens moderne grenser formet seg i 1945, etter at andre verdenskrig var slutt. I forhold til situasjonen i 1939 ble landets grenser skjøvet vestover inn i tidligere tyske områder, på bekostning av de østlige områdene som ble avgitt til Sovjetunionen. Polen grenser til Tyskland i vest, Tsjekkia og Slovakia i sør, Ukraina og Hviterussland i øst og Litauen og den russiske provinsen Kaliningrad oblast i nordøst.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Polens geologiske struktur er skapt av kontinentalkollisjonen mellom Europa og Afrika de siste 60 millioner år, samt kvartenær isbreaktivitet. Begge prosessene formet Sudetene og Karpatene. Morenelandskapet i nordlige Polen inneholder jord bygd hovedsakelig opp av sand eller leirjord, mens elvedalene i sør fra istiden inneholder ofte løss. Kraków-Częstochowa-høylandet, Pieniny-fjellene og Vest-Tatra består av kalkstein, mens Høy-Tatra, Beskidene og Karkonosze består hovedsakelig av granitt og basalter. Kraków-Częstochowa-høylandet er en av verdens eldste fjellkjeder.

Topografi[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av Polen tatt fra Landsat7
Hypsometry

Den gjennomsnittlige høyden i Polen er 173 meter over havet, og bare 3 % av landet, langs den sørlige grensen, ligger over 500 meter over havet. Det høyeste punktet er Rysy på 2499 meter over havet i Tatrafjellene i Karpatene, 95 km sør for Kraków. Omtrent 60 km² langs Gdanskbukten ligger under havnivå. Polen er tradisjonelt delt inn i fem topografiske soner fra nord til sør.

Det sentrale slettelandet[rediger | rediger kilde]

Den største topografiske sonen, det sentrale lavlandet, er smalt i vest, men vider seg så ut mot nord og sør østover i landet. Langs den østlige grensen strekker denne sonen seg 200 km fra nordøst til grensen i sør. Terrenget er for det meste flatland, men brytes enkelte steder av nederoderte morener eller smeltevannsdaler. Det sentrale slettelandet deles av en rekke større elver, som Bug, Wisła, Noteć, Warta eller Odra. Odra avtegner de schlesiske lavlandene i sørvest, mens Wisła definerer lavlandene i de østlig-sentrale delene av Polen.

Dalførene[rediger | rediger kilde]

Sør for det sentrale slettelandet finnes dalførene, et belte 90 til 200 km bredt, hvor landet hever seg i et løsdekket platå i 300-500 meters høyde oppover mot Sudetene. Topografien til dette området er inndelt transversalt i høyere og lavere høyder, og i den øvre del av Schlesien finnes store kullfelter.

Fjellområdene[rediger | rediger kilde]

Det tredje topografiske området strekker seg på begge sider av den sørlige landegrensen og består av Sudetene og Karpatene. På den polske siden av disse fjellene er det flere bosetninger og særlig Karpatene er forholdsvis tett befolket. Det høyeste punktet i Sudetene er 1602 meter over havet i Karkonosze. Karpatene er de høyeste og mest naturskjønne fjellene i landet. De er den nordligste delen av fjellkjeden som strekker seg fra Tsjekkia, gjennom Slovakia, Ukraina, Ungarn og Romania. I Polen finnes to store bekken i fjellene, Oswiecim (Auschwitz) og Sandomierz, som er rike på mineraler og naturgass.

Innsjøområdene[rediger | rediger kilde]

Nord for det sentrale lavlandet inneholder innsjøregionen den eneste gjenværende urskogen i Europa, Białowieżaskogen, og det meste av de urørte naturområdene av Polen, som stadig blir mindre. Isbreer i dette området formet de mange sjøene og lave åser i det ellers flate terrenget nær Litauen og Østersjøen.

Små innsjøer ligger tett i tett i hele den nordlige halvdelen av Polen og dette området strekker seg 200 km innover i den vestlege delen av landet. Vide elvedaler deler innsjøregionen i tre deler. I nordvest ligger Pommern sør for kystområdene av Østersjøen og nord for elvene Warta og Noteć. Masuria utgjør resten av den nordlige delen av Polen og inneholder flere større innsjøer.

De nordvestlige områdene, sør for Østersjøkysten og nord for elvene Warta og Noteć, samt vest for elven Wisła, kalles for det pommerske innsjøplatå. Resten av innsjøområdene, som hovedsakelig er området øst for Wisła, kalles for det masuriske innsjøplatå, og utgjør den største delen av innsjøområdene. Det masuriske sjøplatået består av en rekke større innsjøer, deriblant Polens to største, Śniardwy (113,8 km²) og Mamry (104,4 km²). Den dypeste innsjøen (108,5 meter) er Hańcza i østlige Masuria.

De fleste av de 9300 innsjøene i Polen som er større enn 10 000 km² ligger i den nordlige delen av regionen, der de utgjør 10 % av overflatearealet. Med dette har Polen et av de høyeste antall innsjøer i verden. I Europa har kun Finland en større forekomst av innsjøer.

Kystslettene[rediger | rediger kilde]

Kystslettene langs Østersjøen er et lavtliggende område dannet av sedimentavleiringer fra sjøen. Kystlinjen ble formet av det stigende havet da isbreene under den siste istiden trakk seg tilbake. Den kontinuerlige erosjonen og avsettelsen har skapt klipper, sandbanker og odder. Mange av disse har beveget seg mot land og begrenset tidligere laguner, slik som innsjøen Łebsko i Słowiński Nasjonalpark. De to store buktene i den ellers jevne kystlinjen er Pommernbukten ved grensen til Tyskland lengst nordvest og Gdanskbukta i øst. Elven Oder munner ut i Pommernbukten og Wisła danner et stort delta i Gdanskbukten. Sandbanker med store sanddyner danner laguner og kystinnsjøer langs det meste av kysten.

Ørken[rediger | rediger kilde]

Błędów-ørkenen

Błędów-ørkenen er Polens eneste ørken og en av fem naturlige ørkener i Europa. Den ligger i sørlige Polen i det schlesiske voivodskap og strekker seg over regionen Zagłębie Dąbrowskie med et areal på 32 km². Den er den varmeste ørkenen som befinner seg på denne breddegraden. Den gjennomsnittlige dybden til sandlaget ligger rundt 40 meter (70 meter på sitt dypeste).

Drenering[rediger | rediger kilde]

Nesten hele Polen drenerer nordover og ut i Østersjøen via Wisła, Oder og sideelvene til disse to store elvene. Omtrent halve landet dreneres av Wisła, som har utspring i Tatrafjellene lengst sør i sentrale deler av Polen. Nedslagsfeltet til Wisła inkluderer det meste av Øst-Polen og de fleste sideelvene kommer østfra. En av sideelvene, Bug, danner 280 km av grensen til Polen mot Ukraina og Kviterussland. Oder og den største sideelven, Warta, danner et nedslagsfelt som drenerer den vestlige tredjedelen av Polen ut i Stettiner Haff nord for Szczecin. Dreneringen skjer derimot tregt i store deler av Polen, særlig i innsjøregionen og i indre områder i sør. Store myrområder, flatt terreng og små, grunne innsjøer hindrer storskala vannbevegelse. Elvene har to perioder i året med høyere vannføring. Den første kommer på grunn av snø- og issmelting om våren og den andre i kraftig nedbør i juli.

Fra tidlig av har elvene i Polen vært brukt som transportårer. Eksempelvis seilte vikingene sine langskip langs Wisła og Odra. I middelalderen og i tidlige moderne tider, da Polen-Litauen var storeksportør av korn og andre landbruksprodukter, spilte skipingen av disse varene langs Wisła mot Gdańsk og videre til Øst-Europa en viktig rolle.

Viktige elver: Wisla, Oder, Warta, Narew, San)

Klima[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde i Polen i februar 2003

Klimaet i Polen er temperert. I øst er det innlandsklima, i vest er klimaet derimot et mer maritimt preget regnklima. Polen er et forholdsvis stort land, men man finner ikke de store klimatiske variasjonene i landet. Været i seg selv varierer derimot en del, både fra dag til dag og fra årstid til årstid. Sommeren har som regel varme dager og ikke altfor kjølige netter med temperaturer over 30 ºC eller under 10 ºC et par ganger i løpet av sommeren. Den varmeste regionen i Polen er Lille-Polen i den sørlige del av landet, hvor temperaturene om sommeren ligger mellom 23 °C og 30 °C, men kan også gå så høyt som 32 °C-38 °C. Den varmeste byen i Polen er Tarnów, med en middeltemperatur på 30 °C om sommeren og 4 °C om vinteren. Den har også den lengste sommeren og den korteste vinteren i landet. Den kaldeste regionen i Polen ligger i nordøst i Podlasie-voivodskapet nær grensen mot Hviterussland. Middeltemperaturen om vinteren ligger der mellom -15 °C og -4 °C, forårsaket av kalde luftmasser fra Skandinavia og Sibir.

Tordenvær er forholdsvis vanlig fra mai til august, og innimellom kan vedvarende regn føre til flom. I kystområdene av Østersjøen går derimot tordenbygene over i regnbyger, og temperaturen er noe lavere, rundt 16-20 ºC. Fjellområdene Karpatene og Sudetene kan få mye tordenvær og store temperatursvinginger.

Høsten fører ofte med seg mye fint vær i store deler av Polen, inkludert skogsområdene i sør og ved foten av Karpatene. Nedbørsmengdene minker vanligvis om høsten, bortsett fra på kysten i nord som ofte får en del yr. Temperaturene holder seg stort sett over frysepunktet til ut i november. Når vinteren setter inn blir det derimot skyet og kaldt (ofte svært kaldt) med lett snøfall omtrent annenhver dag. De østlige og nordlige områdene er som regel dekket av snø i januar og februar, og selv langs Østersjøkysten kommer det vanligvis snø, men sjelden i store mengder. Langs kysten kan det derimot blåse en del om vinteren. Enkelte vinterdager kan temperaturen stige over 10 ºC, særlig i sørlige områder når en sørlig fønvind strømmer over fjellrekkene der.

Våren er like tørr som høsten, og dette er tiden på året med flest klarværsdager. Temperaturene kan derimot svinge en god del, fra nesten sommerlige temperaturer om dagen til frost om natten. Warszawa, som er representativ for klimaet i store deler av Polen, har en årlig nedbørsnormal på 555 mm, der omtrent halvparten faller mellom mai og august.

Vegetasjon[rediger | rediger kilde]

Mer enn en 25 % av Polen er dekket av barskog, hovedsakelig furu, gran og lerk. I den næringsrike jorden i lavlandsområder vokser løvskog, med arter som bøk, eik, osp, ask og or. I Polen finnes noen av Europas eldste og best bevarte skoger, og det er opprettet flere naturreservater med bevart urskog. Den mest berømte er Białowieżaskogen, som er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

Fauna[rediger | rediger kilde]

I Polen finnes over 90 forskjellige slag pattedyr, 444 slag fugler (hvorav cirka 220 slag er hekkefugler), 9 slag øgler, 18 slag krypdyr, 119 slag fisk (hvorav 55 slag er ferskvannsfisk), 5 slag kjeveløs fisk, om lag 260 slag bløtdyr, 25-30 tusen slag insekter, om lag 1 400 slag edderkoppdyr, 240 slag leddormer, 1 500 slag mark, 5 slag polyppdyr, 8 slag svamper og om lag 4 tusen slag protozoer.

Flere dyr som for det meste har dødd ut i andre deler av Europa er fremdeles bevart i polske naturreservater, slik som visent i Białowieża-skogen, som ligger ved grensen mellom Polen og Hviterussland. Andre eksempler er brunbjørn i Białowieża-skogen, Tatrafjellene og Beskidene, ulv og gaupe i forskjellige skoger, elg i nordlige Polen, bever i Masuria, Pommern og Podlasie, samt murmeldyr og gems i Tatraområdet. I polske skoger finnes også viltdyr som hjort, rådyr og villsvin.

Polen regnes for å være det viktigste avlestedet for europeiske trekkfugler. Av alle trekkfuglene som kommer til Europa om sommeren, hekker en fjerdedel i Polen, særlig i innsjøområdene og våtmarkene langs Biebrza, Narew og Warta, som utgjør deler av naturreservater eller nasjonalparker.

I forhold til utbredelsen av dyrearter kan Polen deles inn i syv zoogeografiske områder: det sørbaltiske, schlesiske, karpatosudetiske, subalpine og polskjuratiske område, samt områdene Opole og Kielce.