Osp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Osp
Osp
Vitenskapelig(e)
navn
:
Populus tremula
L., 1753
Norsk(e) navn: osp,
asp
Hører til: poppelslekten,
vierfamilien,
Malpighiales
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Nord-Europa og Asia
Osp er dominant og sprer seg raskt. Den karakteristiske stammen er ofte grågrønn og glatt.

Osp eller asp (Populus tremula) er et løvtre av poppelslekten innenfor vierfamilien.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Ospa blir i under gode vekstforhold høyreist med rett stamme, barken er glatt, grågrønn og ofte dekket av messinglav på sørsiden. De runde buttannete bladene har stilk som er lenger en bladet. Bladstilken er flattrykt, noe som gjør at selv den minste bevegelse i luften får dem til å skjelve, derav uttrykket «skjelve som et ospelauv». Men unge rotskudd av osp har hjerteformede blad. Skuddene er knoklede og vinterknoppene spisse. Bladene blir vakkert gule om høsten. Ospa vokser raskt på god mark og kan bli over 25 m høy. Den blir vanligvis ikke over 100 år gammel, men den kan bli opp til 150 år.

Ospa begynner å blomstre i 15 – 25 års alder. Den er særbu og blomstrer på naken kvist mars-april. Raklen er myke og gråaktige og opp til 10 cm lange. Ospa er avhengig av vinden for pollinering og frøspredning. Den formerer seg også villig vegetativt med stubbe og rotskudd.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Du finner osp i nesten hele Europa, i Asia og i Nord-Afrika. Den vandret inn i Norge like etter siste istid og er vanlig i hele landet fra fjord til 1200 moh.. og fra Lindesnes til Øst-Finnmark. Treslaget er utbredt over hele landet, men de største osperessursene finner du i Telemark og Agderfylkene. Totalt står det 11,5 millioner kubikkmeter osp i de norske skogene og 8 % av lauvskogen i Norge er osp.

Den kan vokse i nesten alle lokaliteter, men trives best i godt drenert dyp jord med frisk fuktighet. Ospa er et pionertre som raskt okkuperer åpent land for eksempel rasmark, brannfelt og brakklagt åker. Den regnes som Norges mest lyskrevende tre og blir etter hvert utkonkurrert av skyggetålende trær som gran. Ospa finner du som innblanding blant andre treslag som enkelttrær, grupper eller holt. I løvskog sprer den seg lettere og er ofte dominant hvor den fortrenger andre løvtrearter.

Bruk av osp[rediger | rediger kilde]

Virket blir brukt som råstoff til fyrstikkproduksjon, den brenner med en rolig flamme og gløder lite etter at flammen er slukt. Den brukes i finer, sponplate og celluloseproduksjon. Trelast av osp er godt egnet til konstruksjon og ubehandlet ytterkledning, der får den etter hvert en patinert sølvgrå farge. Innendørs panel og tak av osp beholder den lyse fine fargen. Det er spesielt godt egnet til innredning av badstuer da veden ikke inneholder harpiks og leder varme dårlig. Veden er lett å bearbeide og setter ikke smak derfor er den brukt til emballasje, boller, trau og fat. Ospematerialer er også brukt som innredning i sauehus da sauen ikke gnager på den. Det lages droger av bark og blader som inneholder glykosidene salisin, salikortin og tremulasin, salireposid, garvestoff og glykosidet tremuloidin. Drogene virker blant annet feberdempende og smertestillende. Tidligere ble både bark, kvister og lauv av osp brukt til dyrefor.

Ospevirkets tekniske egenskaper[rediger | rediger kilde]

Ospevirket har en gulhvit homogen farge, årringene er lite markerte og det er liten forskjell på ytterved og kjerneved. Styrkemessig kan den sammenlignes med gran og krymper forholdsvis lite ved tørking. Veden tørker raskt opp noe som reduserer faren for soppangrep, men i fuktige omgivelser råtner den veldig raskt. Vedens mykhet gjør den uegnet til bruk i gulv, men har i følge Villy E. Risør vært nyttet til stallgulv.[1] Husbukken angriper ikke osp, dette gjør den til et godt alternativ der den gjør stor skade. Ytterveden kan trykkimpregneres, men ikke kjerneveden. Veden er lett å bearbeide med vanlige redskaper og maskiner med unntak av polering som er arbeidskrevende.

Osp - en nøkkelart[rediger | rediger kilde]

Larveganger i ospeblad etter ospeminermøll

Ospa er på grunn av sin utbredelse, næringsrike bark og korte liv et av de viktigste trærne i de norske skoger når det gjelder biologisk mangfold. Den har det vi kaller rikbark, som vil si at barken har høy pH. Derfor er den voksested for sjeldne lavarter som grynfiltlav, ospeblæreglye og olivenlav. I tillegg vokser en mengde moser der og et utall insekter, midd og andre kryp har sitt tilhold der.

Barken er den mest næringsrike og lett fordøyelige blant treslagene derfor er osp favorittmaten til bever i tillegg er elg, rådyr og hare veldig glad i den.

Utover sommeren forandrer bladene farge til sølvgrå da er det ospeminermøllen som har vært på ferde.

Ospeveden er ganske løs og det er derfor forholdsvis greit for hakkespettene å lage seg reirhull i dem. Hakkespettene bruker hullet bare en hekkesesong, men året etter står en mengde andre fuglearter klare til å ta hullene i bruk i tillegg til mår, ekorn og flaggermus.

Svært mange vedboende insekter lever i død osp, i en 8 m høy ospestubbe ble det funnet 193 forskjellige arter. Osp er sammen med eik det treet som er viktigst for vedboende rødlistede sopper som ospehvitkjuke, lys hårkjuke og ospepigg. Det samme gjelder insekter som ospedreper, stor kortvingebukk og ospebarkbukk.

Menneskelig aktivitet har gjennom tiden redusert ospeinnslaget i norske skoger betraktelig. I det moderne skogbruket har ospa vært betraktet som et ugras og derfor blitt fjernet manuelt og kjemisk i stor utstrekning. Krav til effektivitet i jordbruket har resultert i fjerning av osp i kulturlandskapet. Landbruksnæringene bevarer nå mye av ospa gjennom innføringen blant annet Levende Skog-standarden.

Det som nå ser ut til å være den største trusselen for ospa, er den meget høye elgbestanden. Mange steder i landet finner du ikke ung osp i det hele tatt, fordi elgen spiser den opp så fort den spirer. En annen årsak til at ospa ikke får etablere seg på samme måten som før, er den sterke skogbrannkontrollen vi utøver: Tidligere, da det var vanlig med skogbranner, vandret ospa raskt inn på brannflatene.

Kilder og eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Populus tremula – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Populus tremula – detaljert artsinformasjon

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Villy E. Risør, Cappelen 1967, side 168 "Trehåndboken : Beskrivelse av 520 tresorter. Deres opprinnelse, egenskaper og bruksområder, treteknisk ordbok, styrkeskjema og tabeller"