De kaldeiske orakler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

De kaldeiske orakler er en religiøs tekst fra 100-tallet, av ukjent opphav og bare bevart indirekte gjennom sitater i senere tekster, særlig i nyplatonikernes mange kommentarer til teksten. Teksten er en framstilling av gudeverdenen og de høyere makter, og av menneskets plass i universet. Innholdet er en synkretistisk blanding av nyplatonismen og inntrykk fra persisk og babylonsk tenkning.

I henhold til navnet skal teksten ha sitt opphav i Kaldea, og i det bysantinske forfatterleksikonet Suda blir teksten tilskrevet Julian Kaldeeren og hans sønn Julian Teurgen, som skal ha levd på Marcus Aurelius' (121-180) tid, og antagelig var fra Syria. Suda omtaler Julian den eldre som «både kaldeer og filosof», men ettersom tilnavnet «kaldeer» i senantikken ble oppfattet som et synonym for magiker, kan dette like gjerne referere til seniors allsidige aktiviteter.[1] Ifølge Suda skal junior også være forfatteren av to andre verk, som er tapt: Teurgika og Om de hellige ritene. Disse to tekstene skal ha vært med tekniske introduksjoner til ulike riter, mens De kaldeiske orakler først og fremst skildrer gudene. Det var tilsynelatende også de to Julian som introduserte den religiøse praksisen teurgi, den ideen av sjelen kunne renses gjennom hellige riter som frigjorde sjelen fra sitt materielle skall, og løftet den opp til en guddommelig forening.[1]

Gudehierarkiet i De kaldeiske orakler er et karakteristisk eksempel på senantikkens religiøse retninger: «ein svært utarbeidd, strengt hierarkisk og til tider utilgjengeleg metafysikk, som ofte rydda scena for særeigne gudomlege vesen som var halvt mytologiske, halvt abstrakte. Videre framheva dei ei kraftig nedvurdering av den materielle eksistensen og ei dualistisk forståing av den menneskelege natur der sjela eller sinnet er sedde som guddomlege element fanga i ein materiell kropp.»[1] I mysteria er gudeverdenen sammensatt av et høyeste prinsipp, utenfor alt. Under denne kommer en annen gud, som er «eit Demiurgisk Sinn. Der den første guden ganske enkelt tenker Ideane og den noetiske røynda, er det oppgåva til det Demiurgiske Sinn å forme den noetiske røynda ut frå desse Ideane.»[1] Mellom den ideelle og den utførende guddommen finnes en tredje guddom, en feminin og skapende kraft som er skaperen av de individuelle sjelene.[1]

Nyplatonikerne regnet De kaldeiske orakler som et grunnleggende og autoritativt skrift, noe som blant annet kommer til uttrykk i tittelen på verket Om samsvaret mellom Orfeus, Pythagoras og Platon angående De kaldeiske orakler, et verk som nå er tapt, og som både Proklos og hans lærer Syrianos blir nevnt som forfattere av.[1]

Teksten er oversatt til norsk i antologien Nyplatonismen, 2010.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Kilde for sitat og vurderinger er Ingemund T. Askelands innledning til Nyplatonismen, 2010