Førdynastisk tid i Egypt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kulturgjenstander fra førdynastisk tid: fra øverst høyre: statuett av gudinnen Bat, en krukke fra Naqada-kulturen, statuett av elfenbein, en kosmetisk palett, en flintkniv og en vase av dioritt.

Førdynastisk tid er betegnelsen på den eldste perioden med menneskelig bosetning i oldtidens Egypt og strekker seg fram etableringen av det gamle rike og etableringen av det første dynasti ca 3100 f.Kr. med den første farao Narmer (eller Menes) under et forent Egypt. Førdynastisk tid er tradisjonelt likestilt med neolittisk tid (jordbruksteinalderen), som begynte en gang rundt 6000 f.Kr. og omfatter Naqadakulturen (ca. 4400–3000 f.Kr.) i Egypts førhistoriske urtid.

Oldtidens Egypt var som i dag hovedsakelig ørken, men består av en langstrakt oase langs Nildalen i over 2000 km. Det meste av Egypt er ørken, over 90 prosent, bare en liten del er kultivert område, på størrelse av Belgia. Det var i dette området som de første steinaldermenneskene slo seg ned, først som jegere og samlere, deretter som jordbruksfolk og opprettet verdens første nasjon.[1]

Dateringen av den førdynastiske epoken ble først definert før utstrakt arkeologisk utgravning ble foretatt i Egypt, og nyere funn har indikert en gradvis førdynastisk utvikling som har ført til diskusjon om når nøyaktig den førdynastiske tiden kan regnes som avsluttet. Av den den grunn er det et tidsrom i overgangen mellom to epoker som noen forskere betrakter som førdynastisk og andre som tidlig dynastisk tid.

Egypts eldste historie[rediger | rediger kilde]

Nilen[rediger | rediger kilde]

  • Se hovedartikkel, Nilen
Topografisk kart over Nilen.
Den «første» farao, Narmer.

Grunnlaget for opprettelsen av den egyptiske sivilisasjon er Nilen, verdens lengste elv, 6 853 km lang.[2] I oldtidens egyptiske språk ble Nilen kalt for Ḥ'pī eller Iteru, bokstavelig betydning «elv».[3] Den greske historiker Herodotos skrev at «Egypt var Nilens gave». De årlige regnet og smeltvannet fra dens kilder i Etiopias fjell får Nilen til å svulme opp i august, svømmer over sine bredder og sprer et langt lag av mudder helt ut til ørkengrensen. Når vannet trekker seg tilbake, blir dette mudderet og avleiring liggende igjen. Det er dette laget med slam som er fruktbart og som de egyptiske bønder nær uforandret har sådd sitt korn i mer enn 7 000 år. Det er langs den smale stripe langs elven på begge sider at den egyptiske kultur oppsto, og vokste til en stormakt i oldtiden.

Utenfor rekkevidden av de årlige oversvømmelsene var det kun ørken. De gamle egyptere kalte den dyrkede jord for «det svarte land» og ørkenen for «det røde land». Det sorte land var fylt med liv og vekst, mens det røde var tørt og dødt. I det døde landet var hengitt til de døde, og her ble det siden bygget gravsteder for de døde. Kontrasten er stor. Mot øst strekker ørkenen seg nær 160 km mot Rødehavet og i vest nær 5000 km over Sahara mot Afrikas vestkyst.[1]

De første egyptere var jegere og samlere, halvnomadiske steinalderfolk som rundt 5000 f.Kr. begynte å trenge inn i Nildalen fra ørkenområdene. De lærte seg å så korn i det årlige slammet. De drev kvegdrift, holdt sauer og geiter, brukte hunder til jakt og esler som trekkdyr. De lærte seg forskjellige planter, blant annet lin som de vevde klær av, og bygde hus av siv. De organiserte seg i små jordbrukssamfunn.

Tidlig sivilisasjon[rediger | rediger kilde]

Selv om de kunne forutse de årlige oversvømmelsene, var de enkelte ganger så store at det førte til skader for de små samfunnene, og andre ganger ikke store nok, og da slo avlingene feil. Løsningen var å organisere seg i kollektivt arbeid ved å bygge demninger og kanaler for lettere å kontrollere oversvømmelsene. De lagret også overskuddskorn for framtiden. Med tiden vokste småsamfunnene til byer, distriktene til kongeriker. Håndverk ble spesialisert. De lærte å bearbeide stein, smelte kobber, veve kurver, brygge øl og framstille vin. Pottemakerkunsten, antagelig innført fra Asia, kunne de dreie vaser og krukker, og brenne dem til keramikk. [1]

Oldtidens egyptere kultiverte og handlet med hvete, lin, papyrus og andre planter rundt Nilen. Hvete var særlig betydningsfullt i Midtøsten som stadig var plaget av sult. Handelssystemet sikret Egypts diplomatiske forhold med andre land og bidro til økonomisk stabilitet. Langtrekkende handel ble fraktet langs Nilen siden de eldste tider.

Samfunnsorganiseringen førte til utviklingen av et skriftspråk, hieroglyfer, som uttrykte tanker og lyd ved hjelp av billedtegn. Hieroglyfene oppsto fra den førlitterære kunstneriske tradisjon. Symboler på keramikk fra rundt 4000 f.Kr. minner om hieroglyfisk skrift. I en grav tilhørende en førdynastisk hersker ved Abydos ble det i 1998 avdekket 300 segletiketter med urhieroglyfer, datert til Naqada-perioden, ca 3200 f.Kr. De første fullstendige setninger skrevet med hieroglyfer er funnet i graven til Seth-Peribsen i Abydos, datert til det andre dynasti.[4]

Foreningen av Egypt[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av kobberalderen, i tiden rundt 3400 f.Kr., var Egypt inndelt i to kongedømmer som igjen var inndelt i nomer (provinser). I henhold til tradisjonen var det monarkiet i nord som erobret monarkiet i sør. En ny inndeling avsluttet styret til den såkalte «skorpionkongen» i sør, og ble funnført av den legendariske kong Narmer, antagelig identisk med Menes, den første mytiske konge av Øvre og Nedre Egypt, i tiden rundt 2850 f.Kr. Hans hovedstad var Thinis. Innføringen av hieroglyfer på denne tiden markerte begynnelsen på historisk tid.[5]

Narmer (eller Menes) og hans etterfølgere sammensmeltet nord og sør sammen til et velutviklet, sentralisert organisert rike. Egypterne ble det første folk i oldtiden som kan kalles en nasjon i en verden som ellers besto av småriker og bystater. Under fire århundre, 3200-2800 f.Kr., som kalles for Egypts arkaiske periode, bekjempet Egypts hær mot stammefolk fra Nubia i sør og beduiner fra ørkenområdene i vest og øst i kampen om råvarer som granitt, kobber og gull. De etablerte handelsforbindelser opp til Libanon i nord for å skaffe tømmer som Egypt selv manglet. [1] Med første dynasti flyttet hovedstaden fra Abydos og til Memfis hvor det forente Egypt ble styrt av en gudekonge, en farao. Abydos forble et betydelig hellig område i sør. Kjennetegnene for oldtidens egyptiske sivilisasjon, som kunst, arkitektur, skriftspråk, og mange aspekter av dens religion, fikk sin endelige utforming i løpet av tidlig dynastisk tid.

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Førdynastisk tid er generelt inndelt i kulturelle perioder, hver av dem navngitt etter stedet hvor en bestemt type egyptisk bosetning ble oppdaget. Disse må ikke betraktes som adskilte, individuelle kulturer, men den samme gradvise utviklingen som karakteriserer hele området for den førdynastisk epoken. De enkelte «kulturer» må forstås som store subjektive inndelinger benyttet for å lette studien av hele perioden.

Det store flertall av førdynastisk, arkeologisk funn har blitt gjort i Øvre Egypt ettersom silten og avleiringene fra elven Nilen var mer utpreget og omfattende i Deltaregionen og som fullstendig tildekket de fleste stedene lenge før moderne tid.[6]

Vitenskapelig kunnskap om oldtidens Egypt dateres tilbake til verket Descriptopn de l'Egypte (1809) av Napoléon Bonapartes forskere som publiserte funnet og tolkningene av Rosettasteinen, oppdaget 1799. Dens trespråklige teksten førte til dechiffreringen hieroglyfer og etablerte egyptologi som vitenskap. Åpningen av den første intakte kongelige grav til Tutankhamon i 1923 og deretter oppdagelsene av Tanis markerte store framskritt i forståelsen av Egypts eldste historie.[7]

Paleolittisk tid[rediger | rediger kilde]

Sen paleolittisk tid (den første steinalder) i Egypt begynte en gang rundt 30 000 f.Kr.[8] Nazlet Khater, et arkeologisk funnsted i Øvre Egypt, har det blitt avdekket et skjelett i 1980 og datert i 1982 fra ni prøver til være mellom 35 100 til 30 360 år gamle.[9] Dette skjelettet representerer det eneste fullstendige moderne menneske fra den eldste steinalderen i Afrika.[10]

Utgravninger ved Nilen har frambrakt tidlige steinredskaper. De eldste av disse tilsvarte steinredskaper innenfor kulturer som oldowan, acheuléen og en egyptisk form for steinteknologien clacton. En del av de eldste kjente bygninger ble avdekket i Egypt av arkeologen Waldemar Chmielewski langs sørgrensen nær Wadi Halfa.[8] De var mobile strukturer, lett å ta fra hverandre, flytte, og sette sammen igjen. De ga samfunn av jegere og samlere delvis fast bosetning.[8]

Steinteknologien som kalles for atérienkulturen nådde Egypt en gang rundt 40 000 f.Kr.[8] Khormusanindustrien fulgte deretter i løpet av de neste 10 000 år. Denne besto av avanserte redskaper ikke utelukkende framstilt av stein, men også fra dyrebein og mineralet hematitt.[8] De utviklet også små pilspisser ikke ulikt de som indianere framstilte langt senere i Nord-Amerika,[8] men ingen buer er blitt funnet fra denne tiden. Slutten på khormusanindustrien kom i tiden rundt 16 000 f.Kr. med utviklingen av andre kulturer i regionen.[11]

Mesolittisk tid[rediger | rediger kilde]

I mesolittisk tid, steinalderepoken mellom paleolittisk og neolittisk tid, blomstret halfankulturen langs Nildalen i Egypt og Nubia i tiden mellom 18 000 og 15 000 f.Kr. Menneskene levde på en diet fra store flokker med dyr og fiske. Større konsentrasjoner av gjenstander og redskaper tyder på at de ikke var bundet til sesongmessig vandring, men var fast bosatt i lengre perioder.[12] Denne kulturen er vurdert som utgangspunktet for den iberomaurusiske kulturen som spredte langs nordlige Afrika nord for Sahara (området Maghreb) og inn i Spania. Halfankulturen, i sin tid utviklet fra Khormusankulturen,[13] som var avhengig av spesialisert jakt, fiske, og innsamling for livsopphold. De fremste materielle levningene er steinredskaper, steinflakk og et stort antall helleristninger og bergmalerier.

Rundt tyve arkeologiske steder i øvre del av Nubia har bevitnet eksistensen av kornkvern i en mesolittisk kultur som er kalt for qadankulturen. Den praktiserte innhøsting av villkorn langs Nilen ved en uttørringsfase av Sahara tvang beboerne ved oasene i Libya til å trekke inn i Nildalen.[14]

Qadanfolkene utviklet sigder og kvernsteiner til å effektivisere innsamlingen og prosesseringen av kornet.[8] Imidlertid er det ingen indikasjon på bruken av disse redskapene etter rundt 10 000 f.Kr. da de ble erstattet av jegere og samlere.[8]

I Egypt har analyser av pollen funnet ved arkeologiske steder indikert at sebiliankulturen (eller esnakulturen) samlet både hvete og bygg. Domestisert frø ble ikke funnet (moderne hvete og bygg har sin opprinnelse i Anatolia og Midtøsten).[14]

Den regionale harifiankulturen er forstått som oppstått i Faiyum og de østlige ørkenområdene i løpet mesolittisk tid og smeltet sammen med førkeramisk, neolittisk kultur. Denne tilpasningen førte til en gruppe av kulturer som livnærte seg ved nomadisk husdyrhold, og kan ha vært opprinnelsen til den kulturen som spredte ursemittiske språk over Midtøsten og til Mesopotamia.[15]

Neolittisk tid[rediger | rediger kilde]

Kvinnefigur fra badarikulturen, ca 4000 f.Kr. Utskåret fra elfenbein fra flodhest. British Museum.

Nedre Egypt[rediger | rediger kilde]

Fortsatt uttørking tvang de tidligste forfedrene til egypterne å bosette seg mer fast langs Nilen og tilpasse seg en mer stillesittende livsstil. Perioden fra 9000 til 6000 f.Kr. har etterlatt svært lite arkeologiske bevis. Rundt 6000 f.Kr. var det neolittiske (bondesteinalder) bosetninger over det meste av Egypt.[16] Undersøkelser basert på morfologiske,[17] genetisk,[18][19][20] og arkeologiske data[21][22] har tilskrevet disse bosetningene til innflyttere fra det område som kalles for den fruktbare halvmåne i løpet av egyptisk og nordafrikansk neolittisk tid, mulig også førte med seg eller ga betydelige impulser jordbruket i regionen. Imidlertid utviklet andre regioner i Afrika en jordbrukskultur uavhengig på samme tidsrom, som på høylandet i Etiopia, Sahelfeltet sør for Sahara, og i vestlige Afrika.[23] Det er dog en del indikasjoner som motsier en større innvandring fra Midtøsten ved innføringen av landbruket, blant annet mangel på sumeriske eller semittiske lånord.[24]

Veving er bevitnet for første gang i Faiyum (Faiyum A-perioden), og folket i denne tiden, i motsetningen til senere egyptere, gravla sine meget nær sine bosetninger, tidvis også innenfor.[25] Neolittisk tekstilproduksjon er dokumentert fra funn i 2013 i grav i Faiyum, datert til 5000 f.Kr. Dette bevarte fragment var vevd med rundt 12 ganger 9 tråder per cm i en enkel vevning. Fra 3600 f.Kr. var lin det dominerende fiber i Nildalen inntil ull ble viktig først i andre kulturer fra rundt 2000 f.Kr.

Selv om de arkeologiske stedene avslører lite om denne epoken, har en undersøkelser av mange egyptiske ord for «by» fremmet en hypotetisk liste av årsaker til hvorfor egyptere bosatte seg fast og dannet urbane sentre. I Øvre Egypt indikerer terminologen handel, beskyttelse av buskapen, høyere områder som beskyttelse mot oversvømmelser, og hellige steder for guddommene.[26]

Fra rundt 5000 til 4200 f.Kr. blomstret merimdekulturen i Nedre Egypt, så langt fra en eneste stor bosetning ved utkanten vestlige Nildeltaet, rundt 50 km nordvest for Kairo.[27] Kulturen hadde sterke forbindelser til Faiyum A-kulturen foruten også til Midtøsten. Folket levde i små hytter, framstilte enkel, udekorert keramikk og redskaper framstilt av stein. De holdt kveg, sauer, geiter og griser. De plantet hvete, durra, og bygg. De gravla sine døde innenfor bosetningen og framstilte statuetter av leire.[28] De første egyptiske hoder/byster i naturlig størrelse gjort i leire ble framstilt av dette folket.[29][30]

En annen kultur, El Omari, er kjent fra en liten bosetning i nærheten av dagens Kairo. Folket synes å bo i hytter, men kun stolpehull og groper er bevart. Keramikken var enkel og dekorert, de hadde steinredskaper som småflak, økser og sigder. Metall var ikke kjent.[31] Det er påvist bosetning fra 4000 f.Kr. og fram til arkaisk tid.

Maadikulturen (også kalt for Buto Maadi-kulturen) er den mest betydningsfull forhistoriske kulturen i Nedre Egypt som var samtidig med fasene Naqada I og II i Øvre Egypt. Kulturen er best kjent fra det arkeologiske stedet Maadi i nærheten av Kairo, men også bevitnet i mange andre steder fra Nildeltaet til Faiyumregionen.

De hadde kjennskap til metaller som kobber ved at en del skarvøkser av kobber har blitt funnet. Keramikken var enkel og udekorert, og viser i en del former til sterke forbindelser til sørlige Israel. Folket levde i små hytter, delvis grav ned i bakken. De døde ble gravlagt i egne gravlunder, men det var lite gravgods. Maadikulturen ble erstattet av Naqada III-kulturen; om det skjedde ved naturlig innvandring, innflytelse eller ved erobring, er uvisst.[32]

Øvre Egypt[rediger | rediger kilde]

Vaser av basalt fra Naqada I-perioden, Musée du Louvre.
Kosmetisk palett, «de fire hunder», Louvre.

Tasiankulturen var den neste i Øvre Egypt. Denne kulturgruppen er navngitt etter gravene som er funnet ved Der Tasa på østbredden av Nilen mellom Asyut og Akhmim. De er kjent for å ha produsert de tidligste svarttoppkeramikken, en type rød og brun keramikk som var malt svart på toppen og innvendig.[25] Denne keramikken er vesentlig for dateringen av førdynastiske Egypt. Ettersom alle datoer for den førdynastiske perioden er spinkel i beste fall, utviklet arkeologen William Flinders Petrie et system kalt for sekvensdatering hvor relativ dato, om ikke absolutt dato, ble gitt et hvert førdynastisk sted som kan bli fastslått ved undersøkelser av dets keramikk.

Etter hvert som den førdynastiske perioden utviklet seg, utviklet håndtakene på keramikken fra å være rent funksjonelle til å bli ornamentale. Graden av hvilken grad keramikken var funksjonell eller dekorativ ble også benyttet for å bestemme den relative dateringen av det aktuelle arkeologiske funnstedet. Ettersom det er liten forskjell mellom keramikk fra tasian- og badarikulturen, overlapper førstnevnte den sistnevnte kulturen betydelig.[33] Fra tasianperioden og framover, synes det som om Øvre Egypt var sterkt påvirket av kulturen i Nedre Egypt.[34]

Badarikulturen fra mellom 4400 til 4000 f.Kr. er navngitt for stedet Badari i nærheten av Der Tasa.[35] Den fulgte tasikulturen, men var så lik på så mange vis at flere forskere betrakter de begge som en fortsettende periode. Badarikulturen fortsatte å produsere den særskilte keramikken med svarte topper, om en med forbedret kvalitet, og bli gitt sekvensdateringsnumrene 21-29.[33] Den fremste forskjellen for de forskere som forsøker å skille epokene er at badarikulturen også benyttet kobber i tillegg til stein, og er således bosetninger innenfor kobberalderen mens tasikulturen formelt sett er neolittisk steinalderkultur.[33]

Kulturens redskaper av flint utviklet seg til skarpere og mer formgjorte blader, og den første keramikkglasur av typen fajanse ble utviklet.[36] Særskilte arkeologiske steder har blitt lokalisert fra Nekhen til noe nord for Abydos.[37] Det synes som at Faiyum A-kulturen og de to badari- og tasikulturene overlappet hverandre betydelig. Imidlertid er Faiyum A-kulturen betraktet som langt mindre jordbrukspreget og var fortsatt neolittisk i sitt vesen.[36][38]

Amratiankulturen eller Naqada I-kulturen, omtrentlig 4000 til 3500 f.Kr.[39] Den er navngitt etter stedet El-Amra, rundt 120 km sør for Badari. Det er det første stedet hvor denne kulturgruppen ble avdekket hvor den var ublandet med den senere kulturgruppen gerzeankulturen. Keramikk med svarte topper fortsatte å bli produsert, men også steingods med hvite krysslinjer, en type keramikk som har blitt dekorert med tette parallelle linjer som ble krysset av andre, tilsvarende nære parallelle hvite linjer. Denne perioden faller innenfor S.D. 30 og 39 i Petries sekvensdateringssystem. [40]

Nylig utforskede objekter bevitner til økt handel mellom Øvre og Nedre Egypt på denne tiden. En vase av stein fra nord ble funnet ved el-Amra, og kobber, som ikke ble utvunnet i Egypt, ble importert fra Sinaihalvøya, eller muligens fra Nubia. Obsidian[41] og en liten andel med gull[40] ble begge deler helt bestemt importert fra Nubia. Sannsynligvis ble det også drevet handel med oasene.[41]

Nye innovasjoner skjedde i bosetningene som gikk forut senere kulturepoker. Bygninger bygd av soltørket leirmurstein, men kun i et lite antall.[42] Ovale, dekorerte kosmetiske paletter, framstilt av skifer, benyttet for å legge på kosmetikk, dukket opp i denne perioden, men enkelt framstilt sammenlignet med senere epoker.[43]

En typisk gryte med båtmotiv fra Naqada II-tiden.
Vase av dioritt fra gerzeankulturen, omtrentlig 30 cm.

Gerzeankulturen (eller Neqada II-perioden) fra rundt 3500 til 3200 f.Kr.[35] er navngitt etter det arkeologiske stedet Gerzeh,[44] ikke langt fra Faiyum. Det var den neste stadiet i den kulturelle utviklingen i Egypt, og det var i løpet av denne tiden at grunnlaget for det dynastiske Egypt ble dannet. Gerzeankulturen er hovedsakelig en uavbrutt utvikling fra amratiankulturen som begynte på Nildeltaet og flyttet seg sørover gjennom Øvre Egypt. Den erstattet eller påvirket dog ikke amratiankulturen i Nubia.[45] Dens keramikk er gitt verdier fra S.D. 40 til 62, og er særskilt forskjellig fra amratiankulturens keramikk med hvitekryssede linjer eller svartetoppkeramikken.[40] Dens keramikk var malt hovedsakelig mørk rød med bilder av dyr, folk, og skip foruten også geometriske symboler som synes å være avledet fra dyr.[45] De var også bølgeformete håndtak (sjelden før denne perioden, men tidvis funnet så tidlig som S.D. 35), ble mer vanlig og detaljerte inntil de var bortimot fullstendig ornamentale.[40]

Gerzeankulturen sammenfalt med et betydelig nedgang i regnfallet,[46] og jordbruket langs Nilen produserte da det aller meste av maten i Egypt,[45] skjønt om samtidige malerier med jaktscener er en indikasjon, var jakt tidvis fortsatt en måte å drive matauk med. Med økt mattilgang, tilpasset egypterne seg til et langt mer urbant liv og byene vokste til opptil 5000 innbyggere.[45] Det var på denne tiden at byborgerne begynte husbygging med siv og halmstrå, og begynte å masseprodusere murstein fra soltørket leire, en byggeteknikk som også var dominerende i kulturene mellom Eufrat og Tigris.[45]

Egypterne benyttet fortsatt redskaper framstilt fra stein, men kobber ble benyttet til alle former for redskaper,[45] også til våpen.[37] Sølv, gull, lasurstein og fajanse ble benyttet ornamentalt.[45] Kosmetikkpaletter for å sminke øynene begynte å bli utsmykket med relieffutskjæringer.[37]

De første gravene i klassisk egyptisk stil ble også bygd, modellert etter ordinære hus og tidvis sammensatt av tallrike rom.[41] Selv om det er behov for ytterligere undersøkelser av Deltaet, er denne stilen generelt antatt å ha sin opprinnelse her og i Øvre Egypt.[41]

Naqada III-perioden, fra rundt 3200 til 3000 f.Kr.,[35] er generelt betraktet som identisk med tidlig dynastisk periode hvor Øvre og Nedre Egypt ble forent til et rike. Naqada III er kjent for å være den første tid med hieroglyfer, den første bruk av serekher (en rektangulær nisjefasade ved inngangen til et palass), første bruk av irrigasjon, og første tilsynekomst av kongelige gravlunder.[47]

Egyptisk kunstuttrykk[rediger | rediger kilde]

Gebel el-Arak-kniven, 25,8 cm, ca. 3450 f.Kr., Louvre.

Kunstuttrykkene i jordbruksrikene i den fruktbare halvmåne hviler på deres neolittiske forhistorie: magiske avbildninger av dyr og de mer impresjonistiske framstillingen av menneskelig aktivitet. Disse to konseptene, den magiske og minnemarkeringene, blandes og sammensmelter i de første kunstverkene ved Egypts etablering av en sivilisasjon. Tradisjonen med hellige, magiske dyr resulterte i at de ble benyttet som totemsymboler for de ulike klaner, overskygget fra den forgående amratiankulturen. Egypterne holdt fast med dyrkelsen av sine helliggjorte dyr: Apis oksen, Hathor kua, Horus falken, og videre. I tillegg var løver, okser, gaseller, vadefugler tidlige symboler på de ulike nomer ved deres totemrolle, tidvis framstilt i kamp med hverandre. Deretter ble de gitt fast billedframstilling som et blekt minne om tidligere rivalisering. Dyremagien og visuelle fortellinger ble kombinert i kunstverker som markerte begynnelsen på den etter hvert så kjente kunsten i oldtidens Egypt.[48]

Abstrakt geometrisk dekorasjon er også assosiert med levninger i forhistorien. Ved Tasa og Badari viser keramikken fortsettelsen av skravering og dens kombinasjoner: sikksakkforsiring, paralleller, rutemønstre og lignende, framstillingen av plastisk rytme. I gravene og dens murmalerier og statuetter gjentar scener fra hverdagslivet som antagelig knyttet den døde mellom de to verdener, den til de døde og den til de levende.[48]

Relieffer på steinplater hadde en praktisk hensikt ved de ikke så lett gikk i stykker enn frittstående skulpturer, men skulptøren innfanget sitt motiv i en ramme og en geometrisk rom på samme vis som på dekorasjonen på kniven fra Gebel el-Arak, funnet vest for Nilen, ved at motivet var preget av orden: dyrefigurene var arrangert i vertikale rekker og således dannet et «register». Dette arrangementet forble uendret og gjentas i egyptisk kunst i både relieffer som veggmalerier. En rektangulær ramme danner begrensningen av et rom og en flate, preget av dekorativ disiplin. Noe av det samme gjenfinnes også i Mesopotamia, muligens også hvor innflytelsen kom fra. Kunst er refleksjonen av en mentale og visuelle vaner, og det samme opplegget satte også sitt preg på arkitekturen i form av kompakte arrangementer med firkantplaner og strukturell ordning av steinene.[49]

Kontakt med Mesopotamia[rediger | rediger kilde]

Selv om gerzeankulturen i dag er klart identifisert som fortsettelsen av amratianperioden, er det betydelig innflytelse fra Mesopotamia i denne perioden. Særskilte utenlandske objekter og kunstform kom til Egypt i løpet av denne perioden, noe som indikerer kontakter med flere deler av Asia. Objekter som Gebel el-Arak-kniven som ble funnet i Egypt, en flintkniv med utsmykket håndtak i elfenbein, har åpenbart mesopotamiske relieffutskjæringer.[50] Sølv som er avdekket i Egypt fra denne tiden, kan kun ha kommet fra Anatolia.[45]

En del egyptiske objekter som ble framstilt etterlignet åpenbart mesopotamiske former, men ikke slavisk.[51] Sylindersegler opptrer også i Egypt, foruten også arkitektur med innskåret panelverk, og egyptiske relieffer på kosmetiske paletter er åpenbart framstilt i samme stil som den samtidige mesopotamiske urukperioden. Seremonielle septerhoder som dukket opp i sen gerzeantid er framstilt i mesopotamisk pæreformet stil framfor den innfødte egyptiske stilen.[46]

Det er vanskelig å bestemme disse handelsrutene, men kontakt med Kanaan gikk ikke forut tidlig dynastisk tid, det er derfor antatt at det skjedde via sjøveien.[52] Den fremste sjøruten var mest sannsynlig via mellommenn gjennom Byblos i Libanon, noe som er forsterket via særskilte objekter i Egypt fra Byblos.[52] Det faktum at så mange steder fra gerzeankulturen er ved munningen av wadier (elveleie i ørken) som fører til Rødehavet kan indikere at en del av handelen skjedde via Rødehavet.[53] Til tross for påvisning av utenlandsk innflytelse, er gerzeankulturen i sitt vesen overveiende stedegen til Egypt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Hjortsø, Leo & Boisen Schmidt, J. (1974): Menneskets historie. De sidste to millioner år, København 1974, Det Bedste, ISBN 87 74111 049 7, s.62
  2. ^ «Nile River». Encyclopædia Britannica.
  3. ^ Faulkner, Raymond O. (1962): Concise Dictionary of Middle Egyptian. Griffith Institute. s. 33.
  4. ^ Loprieno, Antonio (1995): Ancient Egyptian: a linguistic introduction. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-44849-9. s. 12ff
  5. ^ Huyghe, Rene red. (1981): Larousse Encyclopedia of Prehistoric and Ancient Art, 3. utg. Hamlyn, s. 155
  6. ^ Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton: University Press, s. 10.
  7. ^ Huyghe, Rene red. (1981): Larousse Encyclopedia of Prehistoric and Ancient Art, 3. utg. Hamlyn, s. 154
  8. ^ a b c d e f g h «Ancient Egyptian Culture: Paleolithic Egypt». Emuseum. Minnesota: Minnesota State University. Arkivert fra originalen den 1. juni 2010
  9. ^ «Dental Anthropology» (PDF). Anthropology.osu.edu.
  10. ^ Bouchneba, L.; Crevecoeur, I. (2009): «The inner ear of Nazlet Khater 2 (Upper Paleolithic, Egypt)» i: Journal of Human Evolution 56 (3), s. 257–262. doi:10.1016/j.jhevol.2008.12.003.
  11. ^ Grimal, Nicolas-Christophe (1994): A History of Ancient Egypt. Blackwell (1994). ISBN 0-631-19396-0. s. 20
  12. ^ Scott, David C.: Upper Paleolithic 30,000-10,000
  13. ^ Reynes. Midant-Beatrix (2000): The Prehistory of Egypt: From the First Egyptians to the First Pharohs. Wiley-Blackwell. ISBN 0-631-21787-8.
  14. ^ a b Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt, Librairie Arthéme Fayard, s. 21
  15. ^ Juris, Zarins (1990): «Early Pastoral Nomadism and the Settlement of Lower Mesopotamia» i: Bulletin of the American Schools of Oriental Research, No. 280 (Nov., 1990), s. 31-65
  16. ^ Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton: University Press, s. 6.
  17. ^ Brace, C. Loring; Seguchi, Noriko; Quintyn, Conrad B.; Fox, Sherry C.; Nelson, A.; Manolis, Sotiris K.; & Qifeng, Pan (2006): «The questionable contribution of the Neolithic and the Bronze Age to European craniofacial form» i: Proceedings of the National Academy of Sciences of the USA (3. januar 2006). Vol. 103, No. 1, s. 242-247. doi:10.1073/pnas.0509801102
  18. ^ Chicki, L.; Nichols, R.A.; Barbujani, G.; Beaumont, M.A. (2002): «Y genetic data support the Neolithic demic diffusion model» i: Proc. Nat. Acad. Sci. 99(17): 11008-11013.
  19. ^ Dupanloup et al. (2004): «Estimating the Impact of Prehistoric Admixture on the Genome of Europeans», Mbe.oxfordjournals.org.
  20. ^ Cavalli-Sforza (1997): «Paleolithic and Neolithic lineages in the European mitochondrial gene pool» (PDF)
  21. ^ Zvelebil, M. (1986): Hunters in Transition: Mesolithic Societies and the Transition to Farming, M. Zvelebil (red.), Cambridge University Press: Cambridge, UK s. 5-15, 167–188.
  22. ^ Bellwood, P. (2005): First Farmers: The Origins of Agricultural Societies, Blackwell: Malden, MA
  23. ^ Diamond, Jared (2011): Våpen, pest og stål. Spartacus, ISBN 9788243005266
  24. ^ Keita, S. O. Y. & Boyce, A. J. (2005): «Genetics, Egypt and History: Interpreting Geographical Patterns of a Y-Chromosome Variation» i: History in Africa 32, s. 221-246.
  25. ^ a b Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs, Oxford: University Press, s. 388.
  26. ^ Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton: University Press, s. 8.
  27. ^ The neolithic village of Merimde
  28. ^ Eiwanger, Josef (1999): «Merimde Beni-salame» i: Encyclopedia of the Archaeology of Ancient Egypt. Sammenstilt og redigert av Kathryn A. Bard. London/New York, s. 501-505
  29. ^ Head from Merimde / Egypt / 5th Mill.BC.
  30. ^ Terracotta idol's head, from Merimde Beni-Salam
  31. ^ Mortensen, Bodil (1999): «el-Omari» i: Encyclopedia of the Archaeology of Ancient Egypt. Sammensatt og redigert av Kathryn A. Bard. London/New York. s. 592-594
  32. ^ Seeher, Jürgen (1999): «Ma'adi and Wadi Digla» i: Encyclopedia of the Archaeology of Ancient Egypt. Sammensatt og redigert av Kathryn A. Bard. London/New York, s. 455-458
  33. ^ a b c Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs, Oxford: University Press, s. 389.
  34. ^ Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt, Librairie Arthéme Fayard, s. 35
  35. ^ a b c Shaw, Ian, red. (2000): The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford University Press. ISBN 0-19-815034-2. s. 479
  36. ^ a b Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt, Librairie Arthéme Fayard, s. 24
  37. ^ a b c Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs, Oxford: University Press, s. 391.
  38. ^ Newell, Glen D. (2012): «A re-examination of the Badarian Culture», Academia.edu
  39. ^ Shaw, Ian, red. (2000): The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford University Press. ISBN 0-19-815034-2. s. 479
  40. ^ a b c d Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs, Oxford: University Press, s. 390.
  41. ^ a b c d Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt, Librairie Arthéme Fayard, s. 28
  42. ^ Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton: University Press, s. 7.
  43. ^ Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs, Oxford: University Press, s. 393.
  44. ^ Også kalt for al-Girza, Girza, Jirzah, jf. «Jirzah, Egypt», Falling Rain Genomics
  45. ^ a b c d e f g h Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton: University Press, s. 16.
  46. ^ a b Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times, Princeton: University Press, s. 17.
  47. ^ "Naqada III". Faiyum.com.
  48. ^ a b Huyghe, Rene red. (1981): Larousse Encyclopedia of Prehistoric and Ancient Art, 3. utg. Hamlyn, s. 116
  49. ^ Huyghe, Rene red. (1981): Larousse Encyclopedia of Prehistoric and Ancient Art, 3. utg. Hamlyn, s. 118
  50. ^ Shaw, Ian. & Nicholson, Paul (1995): The Dictionary of Ancient Egypt, London: British Museum Press, s. 109.
  51. ^ Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times, Princeton: University Press, s. 18.
  52. ^ a b Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times, Princeton: University Press, s. 22.
  53. ^ Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times, Princeton: University Press, s. 20.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs, Oxford: University Press
  • Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt, Librairie Arthéme Fayard
  • Redford, Donald B. (1992): Egypt, Canaan, and Israel in Ancient Times. Princeton: University Press
  • Shaw, Ian. & Nicholson, Paul (1995): The Dictionary of Ancient Egypt, London: British Museum Press
  • Zvelebil, M. (1986): Hunters in Transition: Mesolithic Societies and the Transition to Farming, M. Zvelebil (red.), Cambridge University Press: Cambridge

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]