Slaget ved Austerlitz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Austerlitz
Konflikt: Napoleonskrigene
Slaget ved Austerlitz
Napoleon i slaget ved Austerlitz, malt av François Gérard
Dato 2. desember 1805
Sted Austerlitz i Mähren
Resultat
Fransk seier
Parter
Frankrikes flaggFrankrike RomanovflaggetRussland
Habsburgs flaggØsterrike
Kommandanter
Napoleon Romanovflagget Alexander I
Habsburgs flagg Frans II
Styrker
65 000-75 000 73 000-85 000
Tap
1 305 døde
6 940 skadet
573 fanget
15 000 døde eller såret
12 000 fanget
180 kanoner mistet

Koordinater: 49°7′41″N 16°45′44″Ø Slaget ved Austerlitz var et slag i napoleonskrigene som ble utkjempet mellom keiser Napoleons franske styrker og en alliert hær med russiske og østerrikske tropper 2. desember 1805. Slaget ledet til en stor fransk seier over den tredje koalisjonen som ble oppløst. Slaget varte i nesten ni timer. Slaget fant sted mellom hovedstaden i Mähren (Tsjekkisk navn: Morava) som er byen Brünn (tsjekkisk navn: Brno) og den vesle byen Austerlitz; (tsjekkisk navn: Slavkova)]. Disse byene tilhørte den gang Østerrike, men ligger idag i det sørøstlige hjørnet av Tsjekkia nær grensene mot dagens Østerrike og Slovakia.

Etter den franske seieren ble en avtale undertegnet ved freden i Pressburg (slovakisk navn: Bratislava). Med dette ble Østerrike trukket ut av krigen, men måtte gi fra seg landområder til franskmennenes tyske allierte og Habsburgerne måtte betale 40 millioner franc som skadeerstatning. Russiske tropper ble tillatt å marsjere hjem. Slaget ved Austerlitz klargjorde også for opprettelsen av Rhinforbundet, en samling av tyske stater som skulle fungere som et skjold for Frankrike mot resten av Europa.

I 1806 opphørte det hellige romerske rike av den tyske nasjon da den tysk-romerske keiseren Frans II beholdt keiser av Østerrike som sin eneste offisielle tittel. Disse oppnåelsene gjorde ikke at det forekom en langvarig fred på kontinentet. Prøyssiske bekymringer om at Sentral-Europa kom til å komme under for sterk fransk påvirkning førte til at den fjerde koalisjonen ble dannet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Keiserdømmene Østerrike og Russland ble stadig mer overveldet av Napoleons voksende makt og hærstyrker. Sammen med Sverige og Frankrikes svorne fiende Storbritannia. Alliansen ble kalt den tredje koalisjon, og koordinerte angrep skulle sikre en endelig seier over det nylig opprettede franske keiserdømme. Høsten 1805 trakk østerrikske og russiske styrker sammen i øst. Napoleon så seg truet fra alle kanter, derfor tenkte han offensivt og gjorde hæren klar til marsj mot de allierte fiendene. Meningen var at Østerrike skulle avvæpnes i et stort angrep, deretter skulle Storbritannia og Russland elimineres. I begynnelsen av oktober marsjerte Napoleons hær – La Grande Armèe – ut av Frankrike mot Østerrike sin hovedstad, Wien.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Napoleon med sine soldater malt av Lejeune

Franskmennene entrer slagmarken[rediger | rediger kilde]

På vei mot Wien vant den franske hær 19.10 et slag mot en østerriksk hær på 72000 mann ved byen Ulm i Bayern. Hæren ble ildnet av seieren og troppene fortsatte mot øst og tok Wien i november. Senere i november nådde hæren Brünn (Brno)som ligger omtrent 100 kilometer nord for Wien. Napoleon fikk beskjed fra franske speidere om at østerrikerne sammen med en stor russisk hær kom mot ham. Keiseren var godt fornøyd med beskjeden, nå kunne han knuse begge fiendene i et avgjørende slag. Napoleon bestemte seg for å gjennomføre slaget like øst for Brünn (Brno). Den franske hæren slo leir på et lite høydedrag mellom to elver. Pratzenhøyden lå øst for Napoleons leir og området var strategisk viktig ettersom man hadde utsikt over området. Napoleon bestemte seg for å overlate høyden til østerrikerne og russerne (de allierte). Selv valgte han å styre det kommende slaget fra en liten høyde ca. 1 km lengre vest som også gav god oversikt over slagfeltet. For å forlede de russiske og østerrikske styrkene tok han gjennom utsendinger forut for slaget kontakt med de allierte for å drøfte mulige fredsforhandlinger. Tanken var at dette skulle få de allierte til å tro at han var militært svakere enn han i virkeligheten var. Han plasserte også færre soldater i fremste linje på hans to flanker for å lure de allierte til å angripe her. De allierte gjorde akkurat som ventet og inntok sine posisjoner den 1. desember 1805. Napoleons angrepsplan var å la de allierte angripe sine flanker, men da å tilføre reserver slik at disse ikke ville klare å bryte gjennom. Han regnet med at de allierte da ville kaste inn fler og fler soldater inn i kampene på hans flanker. I det rette øyeblikk ville han så sette inn et stort angrep i midten av den allierte fronten, bryte gjennom og angripe de allierte styrkene som kjempet på hans flanker bakfra. Angrepsplanen vakte stor tiltro blant soldatene som jublet da Napoleon beveget seg mellom rekkene. Han kom seg inn i teltet sitt og sa i følge kildene «det har vært den beste dagen i mitt liv» før han sovnet inn.

Allierte planer[rediger | rediger kilde]

Et råd ble samlet på vegne av de allierte 1. desember for å diskutere taktikk og angrepsplaner. De fleste av de alliertes strategier hadde to grunnleggende ideer i gjære: skaffe kontakt med fienden og sikre at den sørlige franske flanken som ledet til Wien ble sikret. Selv om tsar Alexander og hans følge presset hardt for å få en kamp i gang, ville keiser Frans ta det litt mer rolig og han ble støttet av Kutuzov, den viktigste russiske kommandanten. Adelige russere og østerrikske kommandanter ønsket kamp og de som var imot måtte gi seg. De allierte bestemte seg for å følge den østerrikske generalen Franz von Weyrothers plan som stod for et angrep mot franskmennenes høyreflanke som de allierte så var lite bevoktet og avledende angrep mot venstreflanken. Dette var nettopp det Napoleon ønsket at de skulle gjøre. De allierte delte opp de fleste troppene inn i fire kolonner som skulle angripe fiendens høyreflanke (det vil si den sørlige delen). Den keiserlige russiske armé ble holdt som reserve, mens russiske styrker voktet de alliertes høyreliggende styrker.

Slagets begynnelse[rediger | rediger kilde]

Selve slaget fant ikke sted omkring byen Austerlitz (Slavko)som mange tror, men noen km lengre mot vest, mellom Austerlitz og byen Brünn (Brno). Etter slaget ble imidlertid våpenhvilen undertegnet på et slott i byen Austerlitz. Napoleon valgte derfor selv å betegne slaget som "Slaget ved Austerlitz", en betegnelse som er blitt stående.

De allierte (røde) og de franske (blå) styrkene klokken 18 den 1. desember 1805

Klokken fire om morgenen dagen etter begynner trompetene å gjalle. Etter to timer kom de allierte styrkene ned fra Pratzenhøyden og gikk mot den franske høyreflanke ved byen Telnitz. Fem østerrikske bataljoner angrep den korsikanske legionen som bevoktet byen. Meningen var at angrepet i sør skulle knuse franskmennenes høyre side. De franske troppene der ble trukket tilbake mot nord etter en time. Den russiske generalløytnanten Doktorov mente at seieren var nær, og han bestemte seg for å vente på nye forsterkninger. Beslutningen var fatal. Kvelden før hadde den østerrikske generalen Liechtensteins kavaleri slått leir på feil sted, og da de red på vei til slagmarken støtte de på lange rekker av marsjerende russere. Kavaleriet insisterte på å få forrang og snart gikk alt i stå da de red ut og inn mellom fotsoldatene. Fullstendig kaos rådet: kolonner kolliderte, soldater forsvant eller endte i feil korps. Samtidig som dette skjedde fikk franskmennene forsterkninger. I siste øyeblikk ankom Napoleons marskalk Louis-Nicolas Davout slagmarken etter at hæren hans hadde marsjert helt fra Wien på bare 48 timer. Styrkene hans var rimelig utslitte etter den lange marsjen, men ble sendt rett inn for å forsvare Telnitz. Med bajonetter på geværene tvang franskmennene de allierte tilbake. Klokken passerte åtte og suksessen var formidabel for Napoleon. Hans 10 000 franske soldater hadde stått i mot 50 000 soldater som prøvde å angripe i sør. De allierte hadde brukt mange tropper på å angripe franskmennene i den sørlige delen av slagmarken og med dette hadde deres sentrum på Pratzenhøyden blitt svekket. Napoleon kunne skimte dette i kikkerten sin og sa «et skarpt hogg, og krigen er over». Napoleon beordret hæren mot Pratzen.

30 000 franske soldater med lette kanoner snek seg mot fiendens sentrum. Slagmarken var ennå dekket av tett tåke. Den franske hæren rykket fram da de skimtet de allierte styrkene mens de ropte kampropet «leve keiseren». En russisk offiser slo alarm og sa «min Gud – se der! Det er franskmenn». General Kutusov, lederen av koalisjonshæren sendte ordonnanser til troppene i sør og beordret dem til å komme mot hovedkvarteret. Troppene i sør kjempet ennå og det var nesten umulig å få skaffet noen forsterkninger derfra. Russerne på Pratzenhøyden ble nå jaget vekk av Napoleons soldater som brukte bajonetter. Klokken 11 hadde Pratzenhøyden havnet i hendene til de franske, og de alliertes hær var splittet i to.

Fransk overtakelse av Pratzen[rediger | rediger kilde]

De avgjørende franske angrepene mot de alliertes sentrum splittet den allierte hæren i to og etterlot franskmennene i en fantastisk strategisk god posisjon.

Franskmennene hadde seiret over de allierte på Pratzenhøyden og alle motangrep fra de allierte ble nedkjempet. Infanteriet til Napoleon klarte å stå i mot kavaleriangrep ved å stille soldater i firkantformasjon. En østerriksk bataljon prøvde å lure franskmennene ved å gi seg ut for å være fra Bayern – en alliert av Frankrike – men den franske offiseren som mottok beskjeden luktet lunten og beordret kanonene til å skyte mot dem. De alliertes hærer ble så svekket at de måtte trekke seg tilbake. Tsaren, som oppholdt seg noen hundre meter borte, ble nesten drept under angrepene. Tsaren ble dekket av jord etter at en kanonkule nesten traff ham og etter dette klarte rådgiverne hans å overtale ham til å trekke seg vekk fra Pratzen.

Angrep fra russiske elitetropper[rediger | rediger kilde]

I et desperat forsøk på å snu et sannsynlig russisk og østerriksk nederlag, ble de russiske elitesoldatene satt inn. Russisk artilleri bombarderte de franske rekkene og tusenvis av små prosjektiler, kalt kardesker, svekket Napoleons hær kraftig. Den franske hæren ble truet av oppløsning og flyktet fra de russiske fotsoldatene. De franske soldatene løp mot Napoleon i redsel. Napoleons menn prøvde å stoppe dem, men det var forgjeves. Mekanisk ropte de «leve keiseren» og løp avgårde. Reservene til Napoleon ble nå tilkalt, og det ble innledet en hard og blodig kamp. Litt etter klokken to gav russerne seg. Napoleon var nå sikker på seier og gjorde seg klar til en siste klarering.

Oppløsning i de alliertes styrker[rediger | rediger kilde]

Troppene til marskalk Davout kjempet fortsatt mot russerne omkring Telnitz. Napoleon marsjerte med de franske soldatene mot Telnitz (som lå i hans sørlige (høyre) flanke) for å vinne over de siste russiske styrkene. Da de allierte fikk øye på den store hæren med franskmenn som marsjerte mot dem ble de grepet av panikk og troppene gikk i oppløsning. 4000 allierte soldater var på flukt og gikk utpå isen på Satschansjøen omringet av franskmenn. Det fantes en trebro som førte over sjøen men den ble blokkert av kanonene og hestene til de flyktende soldatene. Marskalk Davout gav ordre til soldatene sine om å drepe de innesperrede østerrikerne og russerne. De fleste ble drept av franske soldater, men noen flyktet ut på den isdekte innsjøen. Livene deres ble ikke spart, franske kanoner skjøt dem ned. Kanonene skjøt også store hull i isen. (Det har vært hevdet at mange russere og østerrikere druknet i kaldt vann, men undersøkelser av sjøbunnen i nyere tid har ikke funnet mange rester etter soldater. Man antar derfor at historien om at mange druknet derfor mer er en myte enn faktum).Uansett innebar flukten av de allierte soldatene at fransk seier virkelig ble sikret.

Napoleon hylles[rediger | rediger kilde]

Skytingen var avsluttet da Napoleon kom ridende på slagmarken. Franske soldater ropte «Vive l'Empereur» da han kom forbi. Kirurgene på de provisoriske feltsykehusene måtte pleie mange. Napoleon fikk satt opp en leir på Pratzenhøyden. I Austerlitz møtte han representanter fra den østerrikske og den russiske hæren som måtte levere sin betingelsesløse kapitulasjon. Slaget var Napoleons største triumf, og hans taktikk hadde mye av æren for det. De allierte styrkene mistet 27 000 mann mens franskmennene bare mistet 9000. Freden som fulgte blir kalt freden i Pressburg (Bratislava) og den førte til at Østerrike måtte gi store landområder til Bayern. Preussen fikk også belønning for å ha holdt seg ute av krigen, de ble tildelt områder i Nord-Tyskland. Den tredje koalisjonen ble rammet hardt av dette slaget. I England og Sverige hørte man om Napoleons seier og det førte til at de oppga sine angrepsplaner. Napoleon ble fryktet; han hadde vunnet over en overlegen hær og vunnet i forhandlingene. Russland og Storbritannia gjennomførte militære reformer inspirert av Frankrike. Det har vært hevdet at seieren ved Austerlizt medførte at Napoleon mistet realitetskontakten i betydningen overvurderte sin egen militære ledelse og sine styrkers kampkraft og dermed endte med å gape over for mye. Det medførte at han i løpet av det neste tiåret ble beseiret i Russland og Leipzig. Slaget ved Waterloo i 1815 ble Napoleons endelige nederlag, og napoleonstiden tok så slutt.

Kilder[rediger | rediger kilde]