Stendhal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stendhal
Stendhal
Stendhal
Marie-Henri Beyle, 1840
Født 23. januar 1785
Grenoble
Død 23. mars 1842 (57 år)
Paris
Yrke Forfatter, diplomat
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode Romantikken, realismen
Sjanger Romaner, biografier

Stendhal (døpt Marie-Henri Beyle; 23. januar 178523. mars 1842) var en fransk forfatter. Han er kjente for sine skarpe analyser av sine romanfigurers psykologi, og er betraktet som en av de tidligste og fremste realistiske forfattere, som bevitnet med romanene Le Rouge et le Noir (Rødt og sort, 1830) og La Chartreuse de Parme (Kartusianerklosteret i Parma, 1839). Pseudonymet «Stendhal» lånte han fra den tyske byen Stendal[1] som er lokalisert mellom Berlin og Hannover, der han tilbrakte årene 1806-1808 mens han tjenestegjorde i Napoléon Bonapartes hær etter innmarsjen i Tyskland.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Anonymt portrett av Stendhals far, Chérubin Beyle.

Beyles barndom og ungdom er skildret i det selvbiografiske verket Vie de Henry Brulard. Han ble født i Grenoble i Isère som sønn av advokaten Joseph Chérubin Beyle og Henriette (født Gagnon). I 1790 døde moren, og ble dypt savnet av den unge Beyle. Sin «fantasiløse» far hadde derimot et kjølig forhold til. Han hadde to yngre søstre; den eldste, Pauline, hadde han et nært forhold til, og senere opprettholdt en jevnlig brevveksling med gjennom det første tiåret av 1800-tallet. Han tilbrakte de lykkeligste årene sitt liv ved familiens landsted i Claixi nærhetene av Grenoble.

Som gutt var han 7. juni 1788 vitne til «La Journée des toiles» i Grenoble, da byens befolkning kastet takstein på kongens soldater. De var en av de hendelser som ledet fram til den franske revolusjon i 1789.

Etter revolusjonen levde faren, som var rojalist, et tilbaketrukket liv av frykt for å bli arrestert, selv om skrekkveldet ikke rammet Grenoble i særlig grad. Faren tilbragte mye tid på landstedet i Claix, og Beyle bodde hos svigerfaren Henri Gagnon når han var i byen. Selv om han var advokat, hadde han adelige ambisjoner, og ville ikke at sønnen skulle komme inn under dårlig innflytelse. Han og svigerinnen Séraphie nektet derfor den unge Henri å forlate huset på egen hånd og å leke med andre barn. Beyle ble derfor sterkt knyttet til sin bestefar, legen Henri Gagnon. Han fikk privatundervisning i latin og tegning, og leste bøker han fant i farens og bestefarens boksamlinger.

Tittelsiden på Le Rouge et le Noir, 1854

Da tanten Séraphie døde fikk Henri Beyle i 1796 lov til å begynne ved skolen École centrale i Grenoble. Etter hvert ble han lidenskapelig opptatt av matematikk, og ville komme seg vekk fra Grenoble ved å komme inn ved École Polytechnique i Paris. I 1799 fikk han førstepremie i matematikk ved skolen, og reiste i oktober samme år til Paris. Her erklærte han imidlertid at han slett ikke ville begynne ved École polytechnique. Militæret og teateret under det første franske keiserdømme var en åpenbaring for Beyle. Han ble navngitt som revisor med Conseil d'Etat (Statsråd) den 3. august 1810. Gjennom en slektning fikk han i stedet en stilling som sous-lieutenant ved 6. dragonregiment i den franske hæren, og deltok under Napoleonskrigenes felttog i Italia 1800.

Henri Dubouchets illustrasjon for Rødt og sort, 1884

Han reiste omfattende i Tyskland og var en del av Napoléon Bonapartes hær som invaderte Russland i 1812.[3]

Etter Napoléons fall 1814 reiste han til Italia og bosatte seg i Milano. Han opprettet en særegen tilknytning til Italia hvor han tilbrakte det meste av sin karriere, fungerte som fransk konsul i Civitavecchia og Trieste. Hans roman Kartusianerklosteret i Parma, skrevet på 52 dager, har handling fra Italia, som han betraktet som et mer oppriktig og lidenskapelig land enn restaurasjonen i Frankrike. En side i romanen, referering til en figur som begikk selvmord etter å ha blitt bedratt av en lettsindig kvinne, snakker om sin holdninger overfor sin hjemland: «For å gjøre denne handlingen klar for mine franske lesere, må jeg forklare at i Italia, et land meget langt unna oss, er folk fortsatt drevet til desperasjon av kjærlighet.»

Ved siden av mange andre, benyttet Beyle psevdonymet «Stendhal». Forskere mener at han lånte dette nom de plume fra den tyske byen Stendal som en hyllest til arkeologen og forfatteren Johann Joachim Winckelmann (født 1717 i Stendal).

Stendhal var en dandy i Paris foruten også en notorisk skjørtejeger som var besatt av sine seksuelle erobringer. Hans ektefølte empati for kvinner er åpenbart i hans bøker. Feministen Simone de Beauvoir skrev rosende om ham i Det annet kjønn (1949). En av hans tidligste verker er De L'Amour (1822) («Om kjærligheten»), en rasjonell analyse av romantisk lidenskap som var basert på hans ikke gjengjeldte kjærlighet for Mathilde, grevinne Dembowska, som han møtte mens han bodde i Milano. Denne fusjonen og spenningen mellom den klarsynte analyse og romantiske følelse er typisk for Stendhals store romaner; han kan bli betraktet som en romantisk realist.

Stendhals grav på Cimetière de Montmartre i Paris.

I Arild Haalands innledning til den norske oversettelsen av Rødt og sort ved Paul René Gauguin omtaler han kontrast mellom lidenskap og kjølig analyse: «... en begavet, ung mann, i ferd med møte livets søte forvirring... Hjerter skjelver under møtene. Ofte fyller følelsene alt. Dikteren har likevel overblikk. Det yrer av skarpsindige betraktninger. Helten gråter, men forfatteren aldri. Tvert imot. Han leder utviklingen med jernhånd.»[4]

Stendhal er realist og romantiker, men ulike de andre romantikerne, tjue år yngre enn ham selv. Han avskyr sentimentale fraser og utflytende poetisering. Chateaubriands retoriske prosa førte Stendhal over på det motsatte stilideal, til Code Napoléon, lovverket under Napoléon som trådte i kraft i 1804. Her fant han presisjon og saklighet.[5] Den kjølige og på samme tid følsomme analyse fant sitt uttrykk i Rødt og sort. Han hadde latt seg inspirere fra en rettssak i samtiden, en mordhistorie fra hans hjembygd som vakte stor oppsikt i 1827 og fant sitt uttrykk i romanen om en ung mann som elsker to diametralt forskjellige kvinner, skyter den ene i kirken, og tar imot dødsstraffen for handlingen. Innenfor denne handlingsrammen har Stendhal lagt til en detaljert karakterstudie av en hovedfigur med mange trekk fra seg selv.[6] Det «røde» er lidenskapen og dens irrasjonalitet som ødelegger fornuften og fører hovedpersonen til skafottet. Det «sorte» er presteveldet som forfatteren avskydde, restaurasjonens bigotteri, hykleri og klassefordommer. Hans realisme er hans beskrivelse av trivielle og motbydelige detaljer, i sitt vitebegjær. «Jeg er sikker på min oppriktighet, min sannhetsdyrkelse,» skrev han i sin selvbiografi.[7]

Samme år som Rødt og sort kom ut, falt restaurasjonsmonarkiet. Det var til stor tilfredshet for Stendhal. Det nye styret var dog en skuffelse, men han aksepterte en stilling i diplomatiet. Fra 1831 og fram til hans død var han konsul i Civitavecchia i nærheten av Roma. Det var en posisjon som kjedet ham, lite å gjøre, men ga ham tid til å skrive, samtidig som han bodde i sitt elskede Italia.[8]

Stendhal led av ulykkelig fysisk skavanker i siste år mens han fortsatte skape en del av hans mest kjente verker. Som han noterte i sin dagbok tok han jodsalt av kalium og kvikksølv mot syfilis, noe han kan ha fått fra en prostituert i Milano, noe som medførte oppsvulmete armhuler, vanskeligheter med å svelge, smerter i innskrumpete testikler, søvnløshet, svimmelhet, ulyder i ørene, pumpende puls, og «skjelving så forferdelig at han knapt kunne holde en gaffel eller en penn.» Faktisk dikterte han Kartusianerklosteret i Parma i denne ynkverdige tilstanden. Moderne medisin har vist at hans helseproblemer kunne tilskrives mer til hans forsøk på behandling enn til syfilisen i seg selv.[9]

Stendhal døde den 23. mars 1842 noen få timer etter at han hadde falt sammen fra slag på gaten i Paris. Han ble gravlagt på Cimetière de Montmartre.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Matilde Viscontini Dembowski, Stendhals store kjærlighet.
Portrett av Stendhal av Louis Ducis, 1835

Samtidens lesere kunne ikke se Stendhals storhet eller verdsette hans realistiske tid i løpet av den romantiske perioden som han levde i. Han ble ikke verdsatt før på begynnelsen av 1900-tallet. Antagelig var han forut sin tid. Det er Balzac og ikke Stendhal som er blitt stående som realismens opphav. Årsaken kan være mange, en av dem var hans stilideal, hans avsky for det pompøse og det retoriske, noe som først ble delt av flertallet langt senere. I hans samtid mente man at Stendhal ikke kunne skrive, hans stil var ikke litterær, at han ikke kunne komponere en roman, kun sette sammen en antologi av anekdoter, uten metode eller system, en litterær amatør.[10]

Han hadde selv dedikert sitt forfatterskap til «the Happy Few» (på engelsk i originalen), det vil si «de lykkelige få». Det er ofte tolket som en listig dedikasjon til de få som kunne forstå eller verdsette hans skriving. Det kan også bli tolket som en referanse til Canto 11 i lord Byrons Don Juan som referer til «the thousand happy few» eller til «we few, we happy few, we band of brothers», en tekstlinje i William Shakespeares drama Kong Henrik V. Men Stendhals anvendelse er kanskje mest sannsynlig fra Oliver Goldsmiths Wakefield-presten (1766) ettersom han hadde pugget den utenat i prosessen å lære seg engelsk. Hos Goldsmith referer «de lykkelige få» ironisk nok til det lille antallet mennesker som leser tittelfigurens obskure og pedantiske avhandling om monogami.[11]

Som litteraturkritiker i avhandlingen Racine et Shakespeare (1823), var Stendhal en forkjemper for romantisk estetikk ved ufordelaktig å sammenligne reglene og komme med nedsettende anmerkninger til Racines klassisisme sett opp mot friversene og settingene til Shakespeare, og gi sin støtte til å skrive skuespill på prosa. Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche anerkjente sin personlige gjeld til den franske forfatteren (og en av de første som gjenoppdaget ham) i Götzen-Dämmerung, oder, Wie man mit dem Hammer philosophiert (1889), på norsk kalt for Avgudenes ragnarok. Det var i referanse til Fjodor Dostojevskij som den eneste psykologen han kunne lære noe fra, hevdet at å møte Dostojevskij var «den aller vakreste hendelse i mitt liv, mer så en selv min oppdagelse av Stendhal».[12]

I dag har Stendhals verker tiltrukket seg oppmerksomhet for deres ironi, og deres psykologiske og historiske dimensjoner. Stendhal var en begjærlig tilhenger av musikk, særlig av verkene til komponister som Cimarosa, Mozart og Rossini. Han skrev en biografi over Rossini, Vie de Rossini (1824), i dag verdsatt for dens utstrakte musikkritikk enn for dens historiske innehold.

I sine verker benyttet Stendhal tekstutdrag og sitater fra andre forfattere uten blygsel, blant annet Giuseppe Carpani, Théophile Frédéric Winckler, Sismondi og andre.[13][14]

Krystallisasjon[rediger | rediger kilde]

Stendhals beskrivelse av «krystallisasjon»; forelskelsens prosess.

Stendhal dyrket musikk, malerkunst og kvinner, men hans store kjærlighet, Madame Dembowski, holdt ham på avstand. I sin platonske avholdenhet skrev han. I Paris i 1822 skrev han en psykologisk-analystisk avhandling om kjærligheten, De L'Amour. Her beskrev han eller sammenlignet «kjærlighetens fødsel», eller riktigere «forelskelsens teori». Det var en sjanger som ble kalt for «fysiologier» og var særlig populær på 1820-tallet. Brillat-Savarin hadde utgitt den gastronomiske Smakens fysiologi (1825) og Balzac Ekteskapets fysiologi (1829). I motsetningen til disse to var Stendhals skrift ingen suksess. Han var kanskje for tidlig ute.[15]

Disse former for skifter er preget av en kjølig, vitenskapelig beskrivende, spekket med anekdoter, og slekter på opplysningstidens encyklopedier. Det er ingen bok i å forføre, men et slags dykk ned i forelskelsens mangfoldighet hvor kjærlighetens objekt er krystallisert i sinnet, som en prosess sammenlignbar eller analog til å reise til Roma. I analogien representerer byen Bologna den uviktige middelmådighet mens Roma representerer den perfekte kjærlighet.

Medaljong av Stendhal av David d'Angers, 1825

Når vi er i Bologna er vi helt likeglad; vi er ikke opptatt av å beundre på noe særskilt vis personen som vi kanskje en dag kan bli vanvittig opptatt av i kjærlighetens brus; selv mindre enn hva vår innbilning er tilbøyelig til å overskatte deres verdi. I et ord, i Bologna har "krystallisasjonen" ennå ikke begynt. Når reisen begynner, drar kjærligheten. Man forlater Bologna, klatrer over fjellkjeden Appenninene, og tar veien til Roma. Avskjeden, i henhold til Stendhal, har ingenting med ens vilje å gjøre, det er en instinktmessig, vilkårlig øyeblikk. Denne forvandlingsprosessen utløser reisens fire stadier:

  • Beundring – man forundrer seg over kvalitetene til den elskede.
  • Anerkjennelse – man anerkjenner behageligheten av å ha fått den elskedes interesse.
  • Håp – man ser for seg å motta kjærligheten til den elskede.
  • Fryd – man fryder seg i å overskatte skjønnheten og beskaffenheten til den person som man håper å vinne kjærligheten til.

Denne reisen, eller «krystallisasjonsprosessen», ble framstilt skjematisk av Stendhal på baksiden av et spillkort mens han hadde en samtale med Madame Gherardi på reisen til saltgruvene i Salzburg.

Stendhals syndrom[rediger | rediger kilde]

Medici-biblioteket i Firenze.

I 1817 rapportert Stendhal at ble fullstendig overveldet av den kulturelle rikdommen i Firenze da han for første gang besøkte byen. Som han beskrev i sin bok Rome, Naples et Florence (1817):

«Da jeg dukket opp fra portalen av Santa Croce, ble jeg grepet av en heftig hjertebank (det samme symptom som i Berlin er referert til som et angrep på nervene); livets vannkilde var tørket opp inn i meg, og jeg gikk inn med konstant følelse av å falle til marken.»

Denne tilstanden ble diagnostisert og navngitt i 1979 av den italienske psykologen dr. Graziella Magherini, som hadde merket seg tilsvarende psykosomatiske forhold blant andre besøkende som kom for første gang til Firenze. Det innebar økende hjertebank, kvalme, svimmelhet, forvirring, og selv sansebedrag når den berørte ble utsatt for en erfaring av stor personlig betydning, særlig foran kunst eller arkitektur.[16][17]

Som hyllest til Stendhal har det italienske jernbaneselskapet Trenitalia oppkalt deres nattog fra Paris til Venezia for «Stendhal Express».

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Romaner
  • Armance (1827)
  • Le Rouge et le Noir (1830); Rødt og sort
  • Lucien Leuwen (1835, uferdig, utgitt 1894)
  • La Chartreuse de Parme (1839) (Kartusianerklosteret i Parma)
  • Lamiel (1839–1842, uferdig, utgitt 1889)
Noveller (lange noveller)
  • Le Rose et le Vert (1928)
  • Mina de Vanghel (1830, senere utgitt i magasinet La Revue des Deux Mondes)
  • Vanina Vanini (1829)
  • Chroniques italiennes, 1837–1839
    • Vittoria Accoramboni
    • Les Cenci, 1837
    • La Duchesse de Palliano
    • L'Abbesse de Castro, 1832
Biografier
  • Vie de Napoléon (1817–1818, utgitt 1929)
  • Vie de Rossini (1824)
Selvbiografier

Stendhals korte memoer, Souvenirs d'Égotisme («Memoarer av en egoist») ble utgitt posthumt i 1892. Også utgitt var et lengre selvbiografisk verk, tynt forkledd som Livet til Henry Brulard.

  • Vie de Henry Brulard (1835–1836, utgitt i 1890)
  • Souvenirs d'Égotisme («Memoarer av en egoist», utgitt i 1892)
  • Journal (1801–1817) (de private dagbøkene til Stendhal)
Sakprosa, avhandlinger
  • Rome, Naples et Florence (1817)
  • De L'Amour (1822) («Om kjærlighten»)
  • Racine et Shakespéare (1823–1835)

Hans andre verker besto av korte fortellinger, journalistiske artikler, reiseskildringer (Promenades dans Rome, utgitt på norsk som Vandringer i Rom, 1998), en berømt samling av essayer om italiensk maleri, og biografier om flere kjente personligheter fra hans tid, som Napoléon, Haydn, Mozart, Rossini og Pietro Metastasio.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nettstedet Stendal.de
  2. ^ Stendhal (1998): Vandringer i Rom, forlaget Holkenfeldt 3, København, ISBN 87-90368-51-7. s. 439
  3. ^ Talty, Stephan (2009): The Illustrious Dead: The Terrifying Story of How Typhus Killed Napoleon's Greatest Army. Three Rivers Press (CA), ISBN 9780307394057, s. 228. Sitat: «‘We resemble our lackeys,’ wrote the novelist Stendhal, an officer in the commissariat, who was still among the luckiest men on the retreat, having preserved his carriage. ‘We» are far removed from Parisian elegance’.»
  4. ^ Stendhal (1974): Rødt og sort. Oversatt av Paul René Gauguin. Innledning ved Arild Haaland, s. V.
  5. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Bind 2, Oslo: Gyldendal, s. 167
  6. ^ Beyer, Edvard (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 7, Romantikken, Oslo: Cappelen, s. 406
  7. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Bind 2, Oslo: Gyldendal, s. 168
  8. ^ Beyer, Edvard (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 7, Romantikken, Oslo: Cappelen, s. 408-409
  9. ^ Alter, Robert (1986): A Lion for Love: A Critical Biography of Stendhal, Harvard University Press, s. 53
  10. ^ Beyer, Edvard (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 7, Romantikken, Oslo: Cappelen, s. 408
  11. ^ Martin, Brian Joseph (2011): Napoleonic Friendship: Military Fraternity, Intimacy, and Sexuality in Nineteenth- Century France. UPNE, s. 123
  12. ^ Common, Thomas (2004): Twilight of the Idols and The Antichrist. Dover, s. 46
  13. ^ Randall, Marilyn (2001): Pragmatic plagiarism: authorship, profit, and power, s. 199: «If the plagiarisms of Stendhal are legion, many are virtually translations: that is, cross-border plagiarism. Maurevert reports that Goethe, commenting enthusiastically on Stendhal's Rome, Naples et Florence, notes in a letter to a friend: 'he knows very well how to use what one reports to him, and, above all, he knows well how to appropriate foreign works. He translates passages from my Italian Journey and claims to have heard the anecdote recounted by a marchesina.'»
  14. ^ Litto, Victor Del (1986): Stendhal, s. 500, sitat oversatt og formidlet av Randall (2001), s. 199: «... used the texts of Carpani, Winckler, Sismondi et 'tutti quanti', as an ensemble of materials that he fashioned in his own way. In other words, by isolating his personal contribution, one arrives at the conclusion that the work, far from being a cento, is highly structured such that even the borrowed parts finally melt into a whole a l'allure bien stendhalienne»
  15. ^ Beyer, Edvard (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 7, Romantikken, Oslo: Cappelen, s. 404
  16. ^ Magherini, Graziella (1989): La Sindrome di Stendhal. Firenze, Ponte Alle Grazie.
  17. ^ Nicholson, T. R. J.; Pariante, C.; McLoughlin, D. (2009). «Stendhal syndrome: A case of cultural overload». Case Reports 2009: bcr0620080317. doi:10.1136/bcr.06.2008.0317

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jefferson, Ann (1988): Reading Realism in Stendhal, Cambridge Studies in French, Cambridge, UK: Cambridge University Press.
  • Richardson, Joanna (1974): Stendhal: A Biography, Gollancz. ISBN 0-575-01870-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Stendhal – bilder, video eller lyd