Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den svenske musikkgruppen, se Paus (musikkgruppe).
Våpen med oksehode og stjerne i moderne stil, tegnet etter Hallvard Trætteberg i boken Norske By- og Adelsvåben (1933)

Paus (tidligere også skrevet Pauss og de Paus[1][2] og latinisert som Pausius) er en norsk slekt som først kjennes fra Oslo1500-tallet. Slekten stammer i følge S.H. Finne-Grønn fra kannik ved Mariakirken i Oslo Hans Olufsson (f. ca. 1500, d. 1570), som var prest i den kongelige kapellgeistlighet i Norge både før og etter reformasjonen.[3][1] Han var i følge Finne-Grønn farfar til de to prestebrødre Hans (1587–1648) og Peder Povelsen (Paus) (1590–1653), som lenge har vært kjent som slektens eldste sikre medlemmer.

Fra sogneprest i Fredrikstad Hans Paus (1587–1648) stammer en fåtallig etterslekt, mens sogneprest i Kviteseid og prost over Øvre Telemark Peder Paus (1590–1653) har en stor etterslekt frem til vår tid. Fra 1600-tallet til 1800-tallet var en lang rekke slektsmedlemmer embedsmenn i Telemark, der dommer- og presteembeder gikk i arv i slekten i lang tid. Fra 1800-tallet har en rekke slektsmedlemmer bl.a. vært skipsredere, grosserere, fabrikk- og industrieiere, proprietærer og godseiere.[4][5] Fra slutten av 1700-tallet var en gren av slekten bosatt som byborgere i Skien, og fra samme tidspunkt var en annen gren bosatt i Drammen og virksom innen skipsrederi og senere industrivirksomhet der. I dag eier slektsmedlemmer bl.a. godset Herresta utenfor Stockholm, og tidligere eksisterte bl.a. firmaene Ole Paus og Paus & Paus i Norge. Pavelig kammerherre og godseier Christopher Tostrup Paus (1862–1943) ble tildelt tittelen greve av pave Pius XI i 1923.[2]

Slektsmedlemmer har ført flere seglmerker og våpen; sogneprest i Hjartdal Povel Paus (1625–1682) førte i sitt segl på Enevoldsarveregjeringsakten fra 1661 en speilvendt vaktsom trane. To av hans etterkommere førte våpen med en villmann og med en due med olivenkvist på en slange på 16–1700-tallet. Et våpen med et oksehode som ledes av en seksoddet stjerne ble tatt i bruk sent på 1800-tallet etter inspirasjon fra et våpen ført av en person med navnet Paus i Oslo på 1300-tallet, og siden nytegnet i moderne stil av Hallvard Trætteberg. Oksehodevåpenet ble også fastsatt ved det grevelige adelsbrevet.

Blant etterkommerne av slekten finner man bl.a. dramatikeren Henrik Ibsen, gjennom både mormoren Hedevig og farens stefar Ole Paus. Slektens mest kjente nålevende medlem er visesangeren Ole Paus.

Slekten på 1500- og 1600-tallet[rediger | rediger kilde]

Oslo slik byen så ut sent på 1500-tallet

Slektens stamfar er i følge S.H. Finne-Grønn Hans Olufsson, som sannsynligvis var født ca. 1500 eller noe tidligere og som nevnes første gang i 1542. Av navnet kan man slutte seg til at hans far var Oluf, trolig født ca. 1450–60. Hans Olufsson var kannik ved Mariakirken i Oslo og dermed medlem av dens domkapitel. «Det kan trygt forutsettes at han har vært katolsk prest forinden Reformationen 1536», skriver Finne-Grønn.[3] Som kannik hadde han sannsynligvis universitetsstudier i utlandet bak seg, noe som bærer bud om at han må ha vært av høy byrd. Mariakirken var det kongelige kapell, var derfor uavhengig av biskopen og hadde sitt eget kapitel under ledelse av Mariakirkens prost, som samtidig som fast ordning var Norges rikes kansler. Kirken hadde sin fremste funksjon som statsadministrasjon og nøt store kongelige privilegier. Ved Håkon V Magnussons store privilegiebrev 22. juni 1300 ble hele presteskapet ved Mariakirken ex officio og «for alltid» innlemmet i det verdslige aristokrati og gitt meget høy rang; prestene med prebender (kannikene) ble gitt ridders rang.[6][7][8] Mariakirken hadde rike jordegods og avlønnet kannikene med hvert sitt prebende. Hans Olufssons prebende, som var knyttet til Maria alter sub lectorio og som ble kalt Deleviks prebende etter gården Dillevik i Trøgstad, utgjorde inntekten av ikke mindre enn 43 gårder og gårdparter – i alt tilsvarende 36 huder skyld eller omregnet ni fullgårder – som etter hans død ble overtatt av daværende rektor ved Domskolen, den senere Oslo-biskop Jens Nilssøn. Domkapittelet ved Mariakirken ble oppløst i 1545 etter reformasjonen og herr Hans virket siden som prest ved Domkirken, men beholdt sitt prebende knyttet til Mariakirkens gods og fortsatte å bo i Oslo. Hans Olufsson døde natten til 18. september 1570 og ble begravet i Domkirken 19. september.[3]

Sønnen Povel Hansson (f. ca. 1545–50) var borger i Oslo og handelsmann. Han nevnes i 1575 som eier av et fartøy som forliste, og hvor skipper og mannskap ble fritatt for ansvar av Oslo lagting det året, og i forbindelse med et injuriesøksmål året før hvor han ble frikjent for injurier mot Ingrid Willumsdatter. Povel nevnes siste gang i 1602 som vitne under en rettstvist mellom gårdene Manglerud og Ryen. Han uttalte da at «hans far, herr Hans Olufsson, var kannik til Maria kirke [og] hadde Ryen med flere gårder i Aker» og at «han hadde Ryen i forvar som en jorddrott». Povel døde trolig i løpet av de nærmeste år etter 1602. Povel var gift med Inger, som etter hans død ble gift for andre gang med sognepresten i Fredrikstad Anders Augustinusen Flor, som tilhørte en ansett og formuende geistlig slektskrets.[3]

Povel Hansson var i følge Finne-Grønn far til de to prestene som lenge har vært kjent som de eldste kjente sikre stamfedre til hver sin linje av slekten: Hans Povelsson Paus (1587–1648), som var sogneprest i Fredrikstad, og Peder Povelsson Paus (1590–1653), som var sogneprest i Kviteseid og prost i Øvre Telemark. Det var i følge Finne-Grønn etter alt å dømme stefaren Anders Flor som sørget for deres avsluttende utdannelse, og som formann i kallet sørget han for at stesønnen Hans etterfulgte ham i embedet i Fredrikstad.[3]

Hans Povelsson Paus har en fåtallig etterslekt, mens Peder Povelsson Paus har en omfattende etterslekt frem til våre dager.

Hans Povelsson Paus (1587–1648) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Hans Povelsson Paus ble født i Oslo i 1587 og ble student ved Københavns Universitet rundt 1607–08. Som hjemvendt hører ved domskolen ble han 11. mai 1609 valgt til 1. sanger av biskop Niels Clausen Senning. I likhet med sin yngre bror sang han alt. I 1616 tok han baccalaurgraden i København og ble øverste hører ved domskolen i Oslo. Han ble kort etter kapellan ved Oslo domkirke. Sent i året 1622 ble han valgt til sogneprest i Fredrikstad som etterfølger etter stefaren Anders Flor, og avla sin embedsed for biskopen 22. januar 1623. I følge Finne-Grønn var Hans Povelsson Paus første gang «høyst sannsynlig» gift med en datter av borgermester i Oslo Anders Nilssøn (bror av biskop Jens Nilssøn), og andre gang med Ingeborg Lemmich.[3]

Hans var bl.a. far til Povel Hansson Paus (1620–1658), som etter studier ved Universitetet i Franeker ble magister ved Københavns Universitet i 1649 og i 1655 sogneprest til Lier, Bragernes og Strømsø, og til Anders Hansson Paus (1622–1689), som i likhet med broren studerte ved Universitetet i Franeker og fra 1663 var sogneprest i Jevnaker. Fra Anders Hansson Paus er det bl.a. bevart en akademisk orasjon trykket på gresk ved Universitetet i Franeker i 1644, der han oppgir rikets kansler Jens Bjelke, Bjelkes værsønn Sten Willumsen Rosenvinge på Tose, Daniel BildtHafslund og biskop Ole Boesen som velyndere av faren som bekostet hans utdannelse. Det er dedisert til disse fire samt til faren. «Skriftet slutter med et latinsk vers til talerens pris av den samtidige, ungarske studerende Nicolaus Szoboszlai, som uttaler de stolte ord at Paus' ære vil gjenlyde så lenge verden står», skriver Finne-Grønn.[3] Anders Hansson Paus var bl.a. farfar til trelasthandler og sagbrukseier Anders Hansen Paus (1691–1745), gift første gang med Annichen Larsdatter Thue (1695–1740), datter av kjøpmann i Christiania Lars Thue, og andre gang med Barbara Sophie Akeleye. Datteren fra første ekteskap Karen Paus (f. 1721) var gift med Andreas Jensen Stoltenberg (1724–1751).

Peder Povelsson Paus (1590–1653) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Peder Povelsson Paus, som slektens nålevende grener stammer fra, ble født i Oslo i 1590. Han var elev ved Oslo domskole, hvor biskop Niels Clausen Senning i 1609 valgte ham ut som 3. sanger (alt) ved domskolens kor. Han ble i 1611 student ved Københavns Universitet og er den første nordmann som er innført i bevarte immatrikuleringsprotokoller. Før 1617 var han blitt rektor ved Skiens latinskole og året etter kapellan i Vinje, hvor han rundt 1621–22 ble sogneprest. Kallet i Vinje var imidlertid dårlig betalt. Midtvinters 1633 tok han permisjon fra embedet og reiste til Christiania, hvor han fikk stilling som tolvprest. Samme år søkte og fikk han embedet som sogneprest i det rike prestegjeldet Kviteseid. Han ble deretter umiddelbart valgt av prestekollegiet til prost over Øvre Telemark, og ble sittende i embedet til sin død i 1653. Tradisjonen om Peders svære legemskrefter er overlevert i Kviteseid til våre dager. Peder ble begravet under koret foran alteret inne i Kviteseid gamle kirke. I denne kirken anbragte sønnen Povel Paus et vakkert latinsk dikt i heksa- og pentametre formet som et akrostikon til minne om faren.

Peder Paus (1590–1653), som den nålevende slekten stammer fra, er begravet under koret foran alteret i Kviteseid gamle kirke

Peder Paus' utnevnelse til sogneprest i Vinje ble starten på en sterk tilknytning til Øvre Telemark de følgende 200 år, der flere embeder gikk i arv i familien i mye av 16- og 1700-tallet.[3] Jon Nygaard skriver at «de viktigste norske patrisierfamiliene som besatte embets- og forvalterstillingene i Øvre Telemark, var Blom, Paus og Ørn». Sammen utgjorde disse slektene og enkelte andre det Nygaard kaller et «sammenfiltret embetsaristokrati i Øvre Telemark» med stor grad av overlapp med bypatrisierklassen i Skien den første tiden. Utover på 1600-tallet ble disse gruppene likevel i større grad «to selvstendige aristokratier, bypatrisierne i Skien og embetsaristokratiet i Øvre Telemark», der den sistnevnte gruppen i mye større grad monopoliserte maktposisjonene og var lite åpen for nye medlemmer.[9] Selv om slekten opprinnelig kommer fra Oslo, har den fra 1600-tallet først og fremst blitt oppfattet som en Telemarksslekt; Hans Jacob Wille kalte den i 1786 «en ældgammel Familie her i Thelemarken».[10]

Peder var gift med Johanne Madsdatter (d. 1667). Hennes herkomst kjennes ikke sikkert. «Nogen prestedatter fra Bratsberg len kan hun ikke ha vært, og i Skien synes hun ikke å ha hørt hjemme […] Måskje er det sannsynligst at hun har vært et bekjentskap hr. Peder har gjort i Oslo eller i Fredrikstad under besøk hos sin bror, presten hr. Hans Paus. Et av hr. Peders barn hadde det i samtiden overmåte sjeldne fornavn Helvig, som selvsagt er en opkallelse efter en nær beslektet person, og det peker en god del høiere op enn blandt det vanlige borgerskap», skriver Finne-Grønn.[3][3][11] I Kviteseid bygdesoge av Torjus Loupedalen oppgis Johannes slektsnavn som Bagge.

Aase Povelsdatter Paus (død 1713), datter av Povel Paus og Ingrid født Trinepol, trolig malt ca. 1685

Peder Povelsson Paus var far til Povel Pedersson Paus (1625–1682). Han ble i 1645 student ved Københavns Universitet og allerede i 1649 var han blitt sogneprest i Hjartdal, et embede han hadde til sin død. Han var en av de 87 representantene for den norske geistlige standen som undertegnet Suverenitetsakten, som innførte Eneveldet, i Christiania i 1661.[3] Etter gammel tradisjon i Hjartdal var Povel stiv i latinen og grov til å messe; Magnus Brostrup Landstad kaller ham «en from og hæderværdig prest» som hadde for vane å ferdes på kirkegården etter at solen var gått ned. «Der gik han frem og tilbage, op og ned i dybe Tanker, eller stod stille med bøiet Hoved og Hænderne korslagte over Brystet. Naar man spurgte ham hvorfor han gjorde dette, svarede han, at han bad for alle de Afdøde Sjæle, som brændte i Skjærsilden. Da han ikke havde Lov til at læse Sjælemesse for dem længere inde i Kirken, maatte han gjøre det udenfor, og det kunde ret høilig behøves, mente han». Et slikt katolsk trekk var utypisk i denne strengt lutherske tid.[12]

Povel giftet seg omkring 1653 med Ingrid Corneliusdatter Trinepol (f. 1632) fra Skien, datter av rådmann i Skien, trelasthandler og sagbrukseier Cornelius Jansen Trinepol og 1. hustru Anne Iversdatter.[3] Anne Iversdatter var datter av trelasthandler og rådmann i Skien Iver Christensen og Margrethe von Ansbach, datter til Jørgen von Ansbach.[13] Cornelius Trinepol var sønn av borgermester i Skien Jan Trinepol (d. 1660), som var den største sagbrukseier og trelasthandler i Skien i sin levetid, og både far og sønn eide Mæla gård. Også Cornelius var etterkommer etter Jørgen von Ansbach gjennom mormoren Femja Søfrensdatter.

Povel og Ingrid hadde ti barn; av dem ble sogneprest i Kviteseid Hans Paus (1656–1715) og sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paus (1662–1723) begge stamfedre for en stor etterslekt. Infanterikaptein Mads Paus etterlot seg to døtre.[3]

Hans Povelsen Paus (1656–1715) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Sogneprest i Kviteseid Hans Paus (1656–1715) (maleri fra 1685), som bl.a. skrev visen Stolt Anne om Anne Clausdatter, en kusine av ektefellen Susanne

Sogneprest i Kviteseid Hans Paus (1656–1715) ble stamfar for en av slektens mest tallrike grener. Han var gift med Susanne Morland (1670–1747), datter av hans forgjenger i embedet som sogneprest i Kviteseid, prost Amund Morland (1624–1700) og andre ektefelle Åse Christensdatter. Susanne var barnebarn av sagbrukseier og godseier Christen Andersen og Anne Gundersdatter til Borgestad gård.[3][14] Svigerfaren Amund Morland hadde i sin tid vært kapellan hos og deretter etterfulgt Hans' farfar som sogneprest i Kviteseid i 1655 og var interessant nok gift med Hans' farmor, den betydelig eldre prostinnen Johanne Madsdatter som da var enke, i sitt første ekteskap som hadde karakter av fornuftsordning.[3] Åse Christensdatter var første gang gift med (og enke etter) trelasthandler Samuel Halvorsen i Skien og fikk i farsarv utlagt over 20 huder gods. Hans Paus er bl.a. kjent for å ha skrevet visen Stolt Anne om ektefellens kusine Anne Clausdatter. Både Amund Morland og Hans Paus eide en rekke gårder i Kviteseid og Skien.

Susanne Paus (1670–1747), født Morland, datter av prost Amund Morland og barnebarn av Christen Andersen og Anne Gundersdatter, Borgestad

Hans og Susannes sønn Peder Paus (1691–1759) etterfulgte onkelen Cornelius som sorenskriver i Øvre Telemark i 1723 (med ekspektansebrev fra 1717), og skrev dessuten en kulturhistorisk beskrivelse av distriktet og en ordsamling over telemål i 1743.[15] Han ble i sin tur etterfulgt i embedet av sin sønn Hans Paus (1721–1774), som tok juridisk embedseksamen (som ble innført i 1736) ved Københavns Universitet i 1745, ble fullmektig hos faren og deretter var sorenskriver fra 1751 til 1774. Både Peder og sønnen Hans har blitt beskrevet som pliktoppfyllende og rettskafne sorenskrivere som utmerket seg med gode og selvstendige juridiske vurderinger som la vekt på sunt skjønn og menneskeforstand.[16] Da Hans døde i 1774 hadde sorenskriverembedet vært sammenhengende i familiekretsen i 106 år.[17]

Hans Paus (1721–1774), sorenskriver i Øvre Telemark 1751–1774

Peder Paus var gift i 1. ekteskap med Cathrine Medea Maj Hermansdatter Arentsen (d. 1736), datter av sogneprest i Ølsted på Sjælland Herman Arentsen (1647–98) og Gundel Sørensdatter Maj. Herman var sønn av den kjente topografen Arent Berntsen, mens Gundel var datter av magister, prost og sogneprest i Holbæk Søren Maj[18] og Catharina Motzfeldt, som igjen var datter av vinhandler og stadskaptein i København Peter Motzfeldt (1584–1650). Svigermoren Gundel Maj var bl.a. kusine til statsmannen Peder Griffenfeld.[19] I 2. ekteskap var Peder Paus gift med kusinen Hedvig Coldevin Corneliusdatter Paus (1711–71), datter av sorenskriver Cornelius Paus og Valborg Ravn (jf. nedenfor). Sønnen (fra første ekteskap) Hans Paus f. 1721 var gift med Andrea Jaspara Nissen (f. 1725 i Sønder Kongerslev, Danmark),[20] datter av infanterikaptein Nicolai von Nissen (1692–1772) og Christence Jansdatter Groll. Hennes besteforeldre på farssiden var krigskommissær i Jylland og godseier Nicolai Nissen (d. 1717) til Lerbæk og Rugballegaard og Elisabeth Sophie (Banner-)Høeg (d. 1739), som bl.a. var barnebarn av krigshelten Jørgen Kaas (d. 1658) og etterkommer etter statsmennene Eske Bille og Claus Bille. Christence Groll var datter av Johan Groll, som eide Hassel Jernværk til 1691, og Maren Arneberg.[21]

Hans og Andrea var foreldre til bl.a. Nicolai Nissen Paus (1751–1841), som studerte jus i København til 1774, var lensmann i Kviteseid 1776–1807 og eide den tidligere sorenskrivergården Nordre Midsund som farfaren kjøpte rundt 1720. Faren og farfaren hadde vært ganske velstående, men mot slutten av livet satte Hans Paus formuen over styr og etterlot seg bare en beskjeden arv. Nicolai avbrøt jusstudiet da faren døde og reiste hjem til Kviteseid. I følge Kviteseid bygdesoge var Nicolai Nissen Paus ytterst forfengelig og dårlig likt i Kviteseid, i motsetning til sine forfedre.[22]

Grenen fra Drammen[rediger | rediger kilde]

Teologen og skolemannen Bernhard Cathrinus Paus (1839–1907), eier av Nissens Pikeskole

Slekten kom til Drammen med Nicolai Nissen Paus' sønn, skipsfører og skipsreder Isaach (Nicolai Nissen) Pauss (1780–1849), gift med Marthe Marie Beck, datter av skipsfører Lars Gundersen Bech, Strømsø. De var foreldre til skipsfører og skipsreder Nicolai Nissen Pauss (1811–1877), Tangen (Drammen), til Gustava Hanna Andrea Pauss (f. 1815), gift med skipsreder Hartvig Eckersberg (f. 1813), til skipsfører Isach Mathias Pauss (1820–1859) og til Susanne Marie Pauss (f. 1825), gift med kjøpmann i Drammen John Jensen.

Nicolai Nissen Pauss var gift med Caroline Louise Salvesen, datter av skipsfører og månedsløytnant Bent Salvesen (hun vokste opp hos onkelen Anders Juel) og barnebarn av skipsreder og trelasthandler Jacob Fegth (1761–1834), Tangen. De var foreldre til skipsreder og skipshandler i Svelvik Ismar Mathias Pauss (1835–1907), gift med Sina Mariane Høeg, Nicoline Louise Pauss, gift med skipsreder og seilprodusent Peter Hannibal Høeg, og cand.theol. Bernhard Cathrinus Pauss (1839–1907), eier av Nissens Pikeskole. Ismar Mathias Pauss var bl.a. far til skipsreder og svensk-norsk konsul i Sydney Olav Eduard Pauss (f. 1863), direktør Alf Paus og direktør Nicolay Nissen Paus (1885–1968). Alf og Nicolay grunnla bl.a. industrikonsernet Paus & Paus og eide også Den Norske Papirfiltfabrik i Drammen. Olav Eduard Pauss var gift med Rachel Annie Scott og var far til Olga Marian Pauss (f. 1891), som var gift med den kjente geologen William Rowan Browne, og til Claire Henriette Paus (f. 1896), gift med legen Alfred Alexander Heath. Alf Paus var far til administrerende direktør i Paus & Paus Olav Paus (1912–1973). Nicolay Nissen Paus var gift med slektningen Else Paus (datter av grosserer Ole Paus fra Skiens-grenen, jf. nedenfor), og de var foreldre til Lucie Paus, gift med godseier Axel Løvenskiold, Ask gods, og Fanny Paus, gift med ambassadør Henrik Andreas Broch. Lucie Paus var bl.a. mor til godseier Carl Axel Løvenskiold (1942–1991), Ask gods, og farmor til godseier Carl Axel Løvenskiold (f. 1978), Overud gård og godseier Fredrik Clarin Løvenskiold (f. 1978), Ask gods.

Bernhard Cathrinus Pauss var gift første gang med Augusta Thoresen, datter av trelasthandler Hans Thoresen, og de hadde sønnen Evald Pauss (f. 1866), som døde som medisinstudent etter å ha blitt smittet i laboratorium. Bernhard Pauss var gift andre gang med Anna Henriette Wegner (1841–1918), datter av godseier, verkseier, trelasthandler og generalkonsul Benjamin Wegner (1795–1864), Frogner Hovedgård (som også var medeier i Blaafarveværket, Hassel Jernværk, Hafslund hovedgård mm.), og Henriette Seyler (1805–75), som tilhørte en hanseatfamilie i Hamburg som eide Berenberg Bank og var datter av bankieren Ludwig Erdwin Seyler og Anna Henriette Gossler samt barnebarn av bankieren Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg på morssiden og av den kjente sveitsiske teaterlederen Abel Seyler og Sophie Elisabeth Andreae på farssiden. I andre ekteskap var han far til sønnene, kirurg, sykehusdirektør, dr.med. og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus (1877–1956), diplomingeniør og kraftverkdirektør Augustin Thoresen Paus (1881–1945) og overrettssakfører og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening George Wegner Paus (1882–1923), og døtrene Henriette Wegner Paus (1879–1942) og Karoline Louise Paus (1884–1967). Henriette Paus f. Wegner arvet bl.a. Frognerseteren med deler av Nordmarka og deler av Hafslund hovedgård i 1864 sammen med sine søsken.[23]

Bernhard Cathrinus Paus, (Anna) Henriette Paus f. Wegner og deres barn: Bakerst f.v. Augustin Thoresen Paus, Nikolai Nissen Paus og George Wegner Paus, i midten Henriette Wegner Paus og Karoline Louise Paus (foran)

Nikolai Nissen Paus var gift med Sofie Amalie Brandt Ødegaard (som var datter til oberst Vilhelm Ødegaard og datterdatter til trelasthandler Frederik Julius Holst) og var bl.a. far til stormester i Den Norske Frimurerorden, dr.med. Bernhard Paus (f. 1910), gift med Brita Collett (datter av brukseier Axel Collett og Lucie Krefting), som var konvertitt til katolisismen og som startet Fransiskushjelpen. Bernhard og Brita var bl.a. foreldre til dr.med. Albert Collett Paus, statssekretær Lucie Paus Falck og konsernsjef i NCC Eeg-Henriksen og investor Nikolai (Bent) Paus. Nikolai Nissen Paus var videre far til cand.jur. Vilhelm Paus (f. 1915), direktør i flere selskaper innen celluloseindustrien, som var gift med Anne Collett (f. 1918), Britas søster. De har etterkommere med slektsnavn bl.a. Wessel og von Pirquet. Augustin Paus var bl.a. far til kaptein og senere administrerende direktør for Nora Fabrikker Bernhard Paus (f. 1909) og tannlege Povel Nicolay Paus. Sistnevnte var gift med Bodil Hagerup Holm, datter av høyesterettsadvokat Gerhard Holm, og de var foreldre til bl.a. dr.med. Povel Nicolay Paus og billedkunstneren Anne Paus. George Wegner Paus var far til barnelege Eva Henriette Paus (f. 1909), gift med barnelege Lars Gram.[23] Henriette Wegner Paus var gift med skolemannen Theodor Haagaas og var bl.a. mor til den kjente motstandskvinnen og redaktøren Henriette Bie Lorentzen, og Karoline Louise Paus var gift med høyesterettsadvokat Thorleif Ellestad (1870–1942).

Skipsfører i Drammen Isach Mathias Pauss (1820–1859) var i sitt ekteskap med Anne Cathrine Solum far til skipsfører i Drammen Ismar Mathias Pauss (1846–1879), som var far til ingeniør og administrerende direktør for Nylands Verksted Sigurd Pauss (1873–1952). Sigurd Pauss var gift med Ruth Qvale, datter av grosserer Ulrik Fredrik Suhm Qvale, og var far til overingeniør Sigurd Ismar Pauss og cand.jur. Kjell Ulrik Pauss.

Isaach Pauss og hans etterkommere skrev slektsnavnet Pauss fra omkring 1800, men de fleste slektsmedlemmene tok tilbake den eldre skrivemåten Paus som ble brukt av de andre familiegrenene rundt 1900. I dag har hele slekten gått tilbake til skrivemåten Paus.

Cornelius Povelsen Paus (1662–1723) og hans etterkommere[rediger | rediger kilde]

Skipsreder og proprietær Ole Paus (1776–1855)
Rising Søndre, bygget for Ole Paus 1799–1800

Cornelius Paus (1662–1723) var sorenskriver i Øvre Telemark (i perioden 1696–1723) og ble stamfar for en av av slektens hovedgrener. Han var gift med Valborg Ravn (1673–1726), datter av sorenskriver i Øvre Telemark Jørgen Hansen Ravn og Margrethe Fredriksdatter Blom (f. 1650). Svigerfaren Jørgen Ravn tiltrådte som sorenskriver i 1668 og avstod embedet til svigersønnen i 1696.[17]

Medlemmer av slektene Altenburg og Paus kort etter Napoleonskrigene. Henrik Johan Paus nr. 2 fra venstre, i midten Hedevig Christine Paus og hennes mann Johan Andreas Altenburg, lengst til høyre Marichen Altenburg. Silhuetten ble eid av Henrik Johans sønnesønn Christopher Tostrup Paus og er i dag på Herresta.

Deres sønn var prokurator (advokat) Paul Paus (1697–1768), som var fullmektig hos faren Cornelius og en tid bestyrte embedet som sorenskriver (som senere ble overtatt av hans eldre fetter; se over), og som var gift med Martha Blom (1699–1755), datter av skogeier og lensmann i Lårdal Christopher Blom (1651–1735) og Johanne Margrethe Ørn (1671–1745).[24] De var foreldre til Johanne Paus (1723–1807), gift med prost i Raabyggelaget Johan Christopher von Koss (1725–1778), skoginspektør over Øvre Telemark Cornelius Paus (1726–1799), og Cathrine (Medea Maj) Paus (1741–1776), gift med justisråd Anthon Jacob de Coucheron (1732–1802).

Byfogd, amtmann og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus (1800–1879)

Cornelius Paus solgte i 1788 farsgården, den tidligere sorenskrivergården Haatvet i Lårdal, og flyttet deretter til Skien og døde hos svigersønnen Johan Andreas Altenburg i 1799. Hans Jacob Wille beskrev i 1786 Cornelius Paus som «en Mand af det største mechaniske Geni, som kan tænkes», en beskrivelse som nok viser til det avanserte sagbruk han hadde fått bygget.[10] Han var gift med Christine Falck og var far til Ole, Martha og Hedevig Paus, som alle flyttet til Skien.

Grenen fra Skien[rediger | rediger kilde]

Prokurator og fogd Henrik Johan Paus (1799–1893), som bl.a. eide storgården Østerhaug i Elverum

Martha Paus (1761–1786) var gift med sin slektning på både Paus- og Blom-siden, skipsreder og trelasthandler Hans Jensen Blom (1757–1808), som var sønn av Jens Christophersen Blom og Susanne Paus (datter av lensmann i Lårdal Christen Paus og barnebarn av sogneprest Hans Paus, jf. ovenfor). Fra Martha Paus stammer bl.a. høyesterettsdommer Knut Blom.

Hedevig Christine Paus (1763–1848) var gift med kjøpmann og skipsreder Johan Andreas Altenburg, og var mor til Marichen Altenburg og mormor til Henrik Ibsen. Blant hennes etterkommere er også statsminister Sigurd Ibsen, filmregissør Tancred Ibsen, forfatteren Irene Ibsen Bille og skuespilleren Beate Bille.

Ole Paus (1776–1855) fikk borgerskap i Skien i 1798 og var skipsfører, skipsreder og proprietær. Han var gift med Johanne Ibsen født Plesner, som var datter av Knud Plesner og Maria Kall, datter av den fremstående kjøpmann Nicolai Kall. Johanne var enke etter skipperen og kjøpmannen Henrich Ibsen og søster til den velstående kjøpmann og skipsreder Nicolay Plesner og til Maria Plesner gift med eidsvollsmannen Didrich von Cappelen. Paus-slekten var da Henrik Ibsen vokste opp hans foreldres nærmeste slektninger.[4] «Det er med en viss stolthet at Henrik Ibsen i et brev til Brandes regner opp de Skiens-familier hans foreldre var nær beslektet med og som hørte til byens mest ansette. Han omtaler foruten Paus-slekten, familiene Plesner, v.d. Lippe, Cappelen og Blom, altså omtrent 'alle de patricier-familjer som dengang dominered stedet og omegnen'», skriver Oskar Mosfjeld.[25][26]

Ole Paus og Johanne Plesner var foreldre til bl.a. prokurator og fogd Henrik Johan Paus (f. 1799, som tildels vokste opp hos onkelen Johan Andreas Altenburg), byfogd, amtmann og stortingsrepresentant Christian Cornelius Paus (f. 1800) og skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus (f. 1810). Hennes sønn fra første ekteskap Knud Ibsen vokste også opp i Paus-hjemmet.[27] En stor etterslekt stammer fra brødrene Henrik Johan Paus og Christopher Blom Paus, mens Christian Cornelius Paus hadde en datter som døde uten etterkommere.

Etterkommere etter Christopher Blom Paus[rediger | rediger kilde]

Stålgrosserer og fabrikkeier Ole Paus (1846–1931)

Christopher Blom Paus (1810–1898) var kjøpmann, skipsreder og sparebankdirektør i Skien. Han var gift med Else Marie Erasmine Jørgine «Mina» Ernst (f. 1817 i København), og var bl.a. far til stålgrosserer og fabrikkeier Ole Paus (1846–1931), Caroline Amalie Paus (f. 1848), gift med konsul og skipsreder i Skien Christian Moltzau Winsnes, og til ingeniør Carl Ludvig Paus (1856–1953).

PausvillaenBygdøy, bygget for stålgrosserer Ole Paus i 1907

Grosserer Ole Paus f. 1846 var gift med Birgitte Halvordine Schou, en kusine av Halvor Schou. De var foreldre til Martha Marie Paus (f. 1876), gift med adelshistorikeren Otto von Munthe af Morgenstierne, Else Margrethe Paus (f. 1885), gift med direktør i Paus & Paus og fabrikkeier Nicolay Nissen Paus (fra Drammens-grenen av slekten), Thorleif Paus (1881–1976), norsk generalkonsul i Wien og Norsk Hydros representant i Østerrike-Ungarn, senere fabrikkeier i Ålesund, direktør Christopher Blom Paus (1878–1959), og Fanny Paus (1888–1971), gift med grosserer Trygve Andvord (1888–1958). Else og Nicolay Paus var foreldre til Lucie og Fanny Paus, gift henholdsvis Løvenskiold og Broch (jf. ovenfor).

Visesangeren Ole Paus

Generalkonsul Thorleif Paus var gift første gang med Ella Stein, som tilhørte en jødisk borgerfamilie fra Wien, og andre gang med grevinne Ella Moltke, datter av grosserer Valdemar Glückstadt, København. I første ekteskap var han far til Helvig Paus (f. 1909) og til generalmajor Ole Otto Paus, som var gift første gang med Else Corneliussen (datter av industrilederen Ragnar Corneliussen og Monna Morgenstierne Roll, Oslo) og andre gang med Susanne Petri (datter av dr. Max Petri og Bodil Helweg, København). Ole Otto Paus var i første ekteskap far til visesangeren Ole Paus og siviløkonomen Hans Peter Cornelius Paus, og i andre ekteskap til kaptein og adjutant for Forsvarssjefen, senere direktør i Accenture Thorleif Fredrik Mikael Paus. Ole Paus var i ekteskapet med sangerinnen Anne Karine Strøm far til komponisten Marcus Paus, og er gift tredje gang med professor i medisinsk genetikk Benedicte Paus.

Christopher Blom Paus f. 1878 var bl.a. far til direktør Per Christian Cornelius Paus, gift med slektningen (via Schou) Hedevig komtesse Wedel-Jarlsberg (datter av Peder Anker Wedel-Jarlsberg og Hermine f. Egeberg), som bl.a. eide lystgården Esviken, og til Else Birgitte Paus, gift med pavelig kammerherre, advokat Gunnar Garth-Grüner (1903–93), Danmark. Per og Hedevig er foreldre til Cornelia Paus, investoren Peder Paus og investoren Christopher Paus,[28] gift med Cecilie Wilhelmsen (datter av skipsreder Tom Wilhelmsen). Deres døtre er designeren (Cecilie Alexandra) Pontine Paus og (Caroline Victoria) Olympia Paus, medeiere i firmaet Wilh. Wilhelmsen.

Grenen fra Herresta[rediger | rediger kilde]

Ingeniør Carl Ludvig Paus (1856–1953) var gift med Elise Schaft Gjør (f. 1868), datter av cand.med. Herman Frederik Amberg Gjør og Valborg Tostrup, en datter av trelasthandler Christopher Henrik Holfeldt Tostrup. De var foreldre til godseier Herman Christopher Paus (1897–1983), Herresta, gift med grevinne Tatjana Tolstoy (f. 1914 på Jasnaja Poljana, d. 2007), som var datter av den russiskfødte forfatteren grev Lev Tolstoj (f. 1869) og barnebarn av forfatteren Leo Tolstoj (f. 1828). Herman og Tatjana Paus var foreldre til godseier Christopher Paus (f. 1941), Herresta, godseier Greger Paus (f. 1943), Näsbyholm, Peder Paus og Tatiana Paus (f. 1945), gift med Magnus Uvnäs. Christopher Paus er far til godseier Fredric Paus, Herresta.[29] Herman Paus kjøpte Herresta, et av de største godsene i Södermanlands län, fra slektningen Christopher Tostrup Paus (jf. nedenfor) i 1938. Godset ble kjøpt av Christopher Tostrup Paus i 1923.

Kammerherre, greve Christopher de Paus. Øverst til venstre slektsvåpenet med rangkrone for greve.

I Christopher Tostrup Paus' tid kom en større samling portretter av slektsmedlemmer til gården, bl.a. et portrett av ham selv, Nils Gudes portrett av Johan Altenborg Paus, portretter fra 1685 av dikterpresten Hans Paus (1656–1715) og ektefellen Susanne Paus (1670–1747),[30] og en silhuett med medlemmer av familiene Altenburg og Paus (bl.a. Henrik Johan Paus og kusinen Marichen Altenburg) fra tiden like etter Napoleonskrigene, som er den eneste avbildningen som eksisterer av noen av Henrik Ibsens foreldre.

Etterkommere etter Henrik Johan Paus[rediger | rediger kilde]

Herregården Trystorp, kjøpt 1914 av Christopher Tostrup Paus

Henrik Johan Paus (1799–1893) var prokurator (dvs. advokat) og siden fogd i Østerdalen fogderi og Øvre Romerike fogderi, og eide i endel år storgården Østerhaug i Elverum. Han var gift med Sophie Lintrup, datter av amtsfysikus Christian Lintrup og Johanne Margrethe Hoelfeldt. Han var bl.a. far til major og krigskommissær Johan Altenborg Paus (1833–1894), gift med tremenningen Agnes Tostrup (datter av trelasthandler og godseier Christopher Henrik Holfeldt Tostrup og Julie Schaft), som var foreldre til godseier, kammerherre og kunstsamler Christopher Tostrup Paus (1862–1943), til Narverød ved Tønsberg, senere Trystorp og Herresta, som var arving til Tostrup & Mathiesen, et av de tre store trelastfirmaene i Oslo. Christopher Tostrup Paus ble i 1921 utnevnt til pavelig kammerherre og ble ved adelsbrev 25. mai 1923 opptatt i den arvelige grevestanden (sml. italiensk adel) av pave Pius XI med navnet de Paus. Han var bosatt i Sverige, der han eide flere gods, og den grevelige slekten Paus[31] inntrådte i 1924 i Sveriges Ointroducerade Adels Förening. Han døde barnløs i Danmark i 1943, etter å ha solgt godset Herresta til slektningen Herman Paus (jf. ovenfor). Han hadde året før kjøpt eiendommen Magleås, som etter hans død ble overtatt av Thorleif Paus og solgt til den katolske kirke noen år senere. I andre ekteskap var Johan Altenborg Paus gift med Cathinka Charlotte Christensen (1845–1925), datter av grosserer i Christiania Arne Christensen, og hadde ti barn.

Henrik Johan Paus var også far til distriktslege Ole Paus (f. 1830) og til kaptein og jernbaneingeniør Tollef Lintrup Paus (f. 1843). Tollef Lintrup Paus var gift med Hedevig Holmsen og var far til jernbaneingeniør Olaf Paus (f. 1878) og til direktør i Vegdirektoratet Hans Wangensten Paus (f. 1891). Olaf Paus var gift med Gudrun Kielland (f. 1886), datter av grosserer i Bergen Morten Henrik Kielland og Anne Margrethe Kahrs, og var far til ambassadør i Iran, Brasil og Mexico Thorleif Lintrup Paus (f. 1912).

Henrik Johan Paus var dessuten far til Louise Johanne Margrethe Hoelfeldt Paus (1835–1908), gift med ordfører i Trondheim Christian Hulbert Hielm, med etterkommere med slektsnavn bl.a. Hielm, Høyer og Blom.

Om navnet[rediger | rediger kilde]

De første som det er kjent brukte navnet Paus var barna til de to prestebrødrene Hans (f. 1587) og Peder Paus (f. 1590). Hans' sønn, senere sogneprest til Jevnaker Anders Paus (f. 1622), brukte imidlertid navnet om faren, i en orasjon trykt av universitetsboktrykkeren Ulrich Balck ved Universitetet i Franeker i 1644 som er dedisert til faren og fire andre personer (Jens Bjelke, Bjelkes værsønn Sten Willumsen Rosenvinge på Tose, Daniel BildtHafslund og biskop Ole Boesen), i den latinske formen Johannes Paulinus Pausius. Et eksemplar av skriftet finnes i Det Kongelige Bibliotek. Finne-Grønn konkluderer med at «navnet Paus er således prestebrødrenes slektsnavn». Finne-Grønn presiserer at «på 1500-tallet og fremdeles ut i 1600-tallet var det ikke skikk at norske slektsnavn blev brukt til dagligdags».[32] Også i noen år etter 1644 ses slektsmedlemmer å ha skrevet seg med bl.a. patronym og fødested i stedet for slektsnavnet.

Opprinnelsen til navnet Paus er uklar og flere teorier har vært foreslått: Finne-Grønn har foreslått at slekten kan ha navnet fra en (muligens beslektet) slekt på 1300-tallet med et tilsvarende navn, og at navnet kan være dannet som følge av påvirkning fra tysk i Norge i senmiddelalderen.[33] Halvdan Koht mente at «ætta kunne godt vera ekte norsk trass i det framandforma namnet» og foreslo at navnet kunne være et patronymikon av fornavnet Paul (Povl, Povel).[34] Hvis navnet er et patronymikon vil det være måtte være avledet av faren til de to prestebrødre Hans og Peder f. 1587/1590 eller en tidligere person. På den annen side kan det at den ene av disse prestebrødre i 1644 omtales som Johannes Paulinus Pausius, dvs. både med det egentlige patronymet avledet av Povel (Paulinus) og navnet Pausius, svekke denne hypotesen, og Finne-Grønn nevner ikke denne teorien i sin bok. I stedet argumenterer han for at både kannik Hans Olufsson og borger Povel Hansson også bør omtales med slektsnavnet Paus. Navneforskeren Ivar Utne har foreslått at navnet kan være avledet av latin for «far» (dvs. samme ord som pave) og komme av tilnavn (f.eks. på prest).[35]

Hedvig Ibsen var oppkalt etter mormoren Hedevig Paus

Mange fornavn i slekten har vært i kontinuerlig bruk i lang tid. Navneparet Cornelius/Cornelia kom inn i slekten fra slekten Trinepol i Skien i 1653 og har siden vært mye brukt til våre dager som oppkalling etter trelasthandler Cornelius Jansen Trinepol (1611–1678); også Marichen Altenburg var oppkalt med fornavnet Cornelia fra moren Hedevig Paus' familie. Navnene Helvig og Hed(e)vig er oppkalt i familien siden Helvig Paus (1633–1693), gift 2. gang med François Cudrioux. Man finner senere bl.a. Hedevig Coldevin Corneliusdatter Paus (f. 1711) og Hedevig Christine Paus (f. 1763). Både Helvig og Hed(e)vig er brukt til våre dager. Henrik Ibsens søster Hedvig Ibsen og hovedpersonen i dramaet Vildanden ble oppkalt med dette navnet fra Ibsen-barnas mormor. Navnet Nicolai (og i noen grad den feminine varianten Nicoline) kom inn gjennom inngifte fra slekten Nissen og har vært svært mye brukt i Drammens-grenen, ofte med Nissen som mellomnavn, fra midten av 1700-tallet til våre dager. En lang rekke slektsmedlemmer frem til våre dager har blitt oppkalt etter skogeier Christopher Blom (1651–1735). Navnet (Anna) Henriette er mye brukt i Drammens-grenen som oppkalling etter Anna Henriette Gossler (1771–1836), datter av Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg. Navnet Povel som ble brukt i slekten på 1500- og 1600-tallet er fortsatt brukt i våre dager. I tillegg har en rekke etterkommere etter skipsfører Ole Paus i Skien fått navnet Ole Paus, bl.a. distriktslege Ole Paus (f. 1830), grosserer Ole Paus (f. 1846), generalmajor Ole Otto Paus (f. 1910) og visesangeren Ole Paus (f. 1947). Henrik Ibsens bror Ole Paus Ibsen var også oppkalt etter Ole Paus.

Segl og våpen[rediger | rediger kilde]

Slektsmedlemmer har gjennom historien ført flere seglmerker og våpen.

Sogneprest i Hjartdal Povel Pedersson Paus (1625–1682) var blant de 87 norske geistlige som undertegnet Enevoldsarveregjeringsakten – Danmark-Norges nye forfatning – i 1661, og hans segl på Enevoldsarveregjeringsakten viser et ovalt midtfelt med en speilvendt (dvs. vendt mot sinister), stående trane med kule i løftet klo, en «vaktsom trane». Han har i seglet det latiniserte navnet Paulus Petri Windius, dvs. med patronymet og en latinisering av fødestedet Vinje.[36] Det samme seglet gjenfinnes også i manntallet fra 1664–1666.[37] Motivet er et velkjent heraldisk symbol på årvåkenhet. Plinius den eldre skrev ned sagnet om at traner som stod sovende i vannet ville utpeke en til å stå vakt, og tranen ville ha en sten i en løftet klo. Dersom denne vaktposten sovnet, ville stenen falle i vannet og vekke de andre tranene.

To våpen ført av slektsmedlemmer er tatt med av Hans Krag i det første bindet av Norsk heraldisk mønstring 1699–1730. Det ene våpenet, en villmann med klubbe, ble ført av Povels sønn, sorenskriver i Øvre Telemark Cornelius Paus (1662–1723). Det andre våpenet, en due med en olivenkvist i nebbet sittende på en kveilet slange, ble ført av Cornelius' nevø og etterfølger som sorenskriver Peder Paus (1691–1759).[38]

Det moderne våpenet, blasonert av Hallvard Trætteberg som «rød bunn, sølv oksehode med hals øverst til høire gullstjerne»,[39] ble tatt i bruk sent på 1800-tallet etter initiativ fra godseier Christopher Tostrup Paus (1862–1943) (tipp-tipp-tipp-oldebarn av Cornelius Paus nevnt over), som en tolkning av det første av to segl fra hhv. 1330 og 1344 for lagmannen Niculos (el. Nicolas) Sigurdsson Paus i Oslo. Skjoldtegninger basert på lagmannens to segl er gjengitt i Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (1782–1813). Der er det et skjold med et oksehode og et skjold med et griffhode.[40] Det er ikke noen kjent avstamning fra lagmannen, skjønt det er nokså vanlig i heraldikken å ta våpen på grunnlag av navnelikhet (samme eller lignende navn), med og uten antatt slektskap. Det er kjent at ulike personer i Oslo og på Romerike hadde navnet/tilnavnet Paus på 1300-tallet og rundt 1400, uten at deres innbyrdes forhold eller en forbindelse med den senere slekten er kjent. Våpenet som brukt av den moderne slekten ble senere nytegnet i moderne stil av Hallvard Trætteberg i boken Norske By- og Adelsvåben (1933).[39] Oksehodevåpenet ble også fastsatt ved det pavelige adelsbrevet (jf. ovenfor). I Sveriges Ointroducerade Adels Kalender (1924 og senere utgaver) av Tage von Gerber er våpenet blasonert på denne måten:[2]

I rödt fält ett silfverne oxhofvud, växande ur vänstra sköldranden, samt i öfre högra hörnet en gyllene sexuddig stjärna; två hjälmer, på den högra två buffelhorn, växelvis delade i silfver och rödt, på den vänstra en vinge i silfver och svart; hjälmtäcken till höger i silfver och rödt, till vänster i silfver och svart.

Våpenet er også gjengitt som bare skjold med rangkrone for greve med fem blader, eksempelvis på maleri.

Våpenet med oksehodet er gjengitt i forordet i Hans Cappelens bok Norske slektsvåpen (først utgitt i Oslo 1969) og omtalt med at figuren i de to seglene fra middelalderen også kan tolkes som å være et fuglehode, og at slektens medlemmer på 1600-tallet førte andre våpen.[41]

I Heraldisk nøkkel av Herman Leopoldus Løvenskiold er Paus ført opp med følgende figurer:[42]

  • 6 kuler i 3.3 under bjelke (s. 32, jf. s. 101)
  • 1 due med 1 olivenkvist i nebbet på 1 slange (s. 54, jf. s. 142)
  • 1 mann med stav (s. 115)
  • 1 oksehode fulgt av 1 6-oddet stjerne (s. 119, jf. s. 159)

Som hjelmtegn oppgir Løvenskiold

  • hjelm uten hjelmtegn (s. 183)
  • 1 due med 1 kvist i nebbet (s. 191)
  • 2 oksehorn (s. 208)
  • 1 5-bladet heraldisk rose (s. 210)
  • 2 krysslagte palmegrener stukket gjennom kronen, over dem 1 krone (s. 229, jf. s. 253)

Andre med navnet[rediger | rediger kilde]

Flere fremtredende personer med navnene/tilnavnene Paus, Pafue eller Paue levde i eller kan knyttes til Oslo og jordegods i Nes på Romerike på 1300-tallet og rundt 1400. Noen forbindelse mellom disse og slekten som er kjent med navnet Paus fra prestebrødrene født 1587/90 kjennes ikke, og heller ikke det innbyrdes forhold mellom personene på 1300-tallet. Fra Oslo på 1300-tallet kjennes også bygården Pausen, som Finne-Grønn spekulerte i at kunne ha en forbindelse med den senere slekt.[3]

Det er uklart om en i dag utdød slekt med navnet Paus som stammer fra rådmann og borgermester i Bergen Christen Hansen Paus (død 1663) har noen forbindelse til prestebrødrene og deres etterslekt. Finne-Grønn anførte i Norsk Personalhistorisk Tidsskrift i 1910 at Christen var sønn av Hans Povelsson Paus (1587–1648) omtalt over,[11] men gikk i en artikkel i Norsk slektshistorisk tidsskrift i 1944 tilbake på dette.[43] Det er ikke belagt om Hans Povelsson Paus hadde en sønn kalt Christen, men han hadde to sønner med ukjent navn og plass i søskenflokken.[3] Christen var gift med Elisabeth Munthe, datter av biskop Ludvig Munthe. De var foreldre til sogneprest i Vardø og prost over Finnmark Ludvig Paus (1652–1707), som var far til sogneprest i Vadsø Ludvig Christian Paus (1674–1745), som skrev om samisk mytologi, som igjen var far til juristen, rettshistorikeren og sorenskriver i Øst- og Vest-Finnmark Hans Paus (1710–1770), som bl.a. utgav Samling af gamle Norske Love 1751–52. I 1755 ble Hans Paus' tjenestejente Serina en av de siste som ble brent på bål i Norge (i Måsøy), som straff for å ha drevet hor og født et barn i dølgsmål (jf. Alta kirkebok 1755). Denne familien var også i nær slekt med Ludvig Holberg, i det Ludvig Paus f. 1652 var fetter til Holbergs mor Karen Lem. En av Ludvig Paus' sønner fikk mellomnavnet Holberg.

Silhuett av Jacob Aall og hans familie, bl.a. Anne Zacharine og Maren Fransisca Løvenskiold f. Paus og deres bror Christian Paus. Fra Jacob Aalls datter Diderikke Ottesen f. Aall stammer forøvrig Ole Paus

I Skien finner man også en familie som stammer fra klokkeren Søren Christiansen Paus (1677–1734) fra Gjerpen. Han var far til sogneprest i Sauherad Christian Sørensen Paus (1710–1782), far til skipsfører og kjøpmann i Skien Søren Paus (1745–1797), som var gift med Kristine Bøyeson (Ording). De var foreldre til proprietær og stortingsrepresentant Christian Paus (1785–1869), Kjølnes, i Skien og hans to søstre Anne Zacharine Løvenskiold (1786–1866) og Maren Fransisca Løvenskiold (1793–1854), som begge var gift med brødre av stattholder Severin Løvenskiold. Maren er kjent for dagboken Fra en forsvunden tid, fra Borgestad gård på Napoleonstiden. Blant Marens etterkommere er heraldikeren Herman Leopoldus Løvenskiold. Christian Paus var far til skipsreder, lege og proprietær Severin Johan Jacob Paus (1824–1906), som bodde i Brevik og også eide Kjølnes. Det er ikke dokumentert at denne familien stammer fra prestebrødrene Hans og Peder. En mulighet er at denne familien kan ha fått navnet gjennom oppkalling eller kvinneledd fra den mer kjente slekten. Det har ikke lykkes å finne klokkerens foreldre; hans sønn fikk ved dåpen en rekke prominente faddere. Klokkeren Søren Paus var gift med Margrethe Olsdatter Bestilt. En av Margrethes søstre hadde en sønn som ble oppkalt etter mosterens ektemann, Søren Paus(t) Christensen Bestilt. Han tok senere navnet Paust som slektsnavn, og ble stamfar for slekten Paust i Skien og trolig også Sandefjord.

En slekt med navnet Paus-Knudsen stammer fra skipperborger i Porsgrunn Carl Christian Knudsen (1819–1887) og Hanna Sofie Paus (f. 1827). Deres barn tok navnet Paus-Knudsen. Hanna Sofie Paus var datter av Hans Christian Paus, som var sønn av Christian Bülow Paus og sønnesønn av sorenskriver Hans Paus (d. 1774) og Andrea Jaspara Nissen nevnt over. Til denne familien hører kunsthandler Gunnar Paus-Knudsen (f. 1890).

I litteratur[rediger | rediger kilde]

Flere litterære figurer har fått navnet; mest kjent er nok Stein Oskar Magell Paus Andersen i Stompa-bøkene. I romanen Trollringen av Sigurd Hoel, med handling fra en liten østlandsbygd på begynnelsen av 1800-tallet, har kapellanen «Henrik Paus» en viktig rolle.

Henrik Ibsen oppkalte flere litterære figurer etter slektninger, eller brukte dem som forbilder for litterære figurer. Eksempler er figuren «Hedvig» i Vildanden, et navn Ibsen hentet fra sin søster Hedvig Ibsen og deres mormor Hedevig Paus. Episoder i Vildanden og Peer Gynt var basert på hendelser i Altenburggården og Rising tidlig på 1800-tallet,[44] og mer generelt skrev Ibsen at han hadde brukt sin egen familie og barndomserindringer «som en slags modell» for personskildringene i Peer Gynt. I et tidlig utkast til Hedda Gabler brukte Ibsen navnet «Mariane Rising», åpenbart etter sin tante Mariane Paus fra Rising, men i den endelige versjonen heter hun «Juliane Tesman». Karakterskildringen er likevel basert på tanten.[45] Onkelen Christian Cornelius Paus, som var bl.a. byfogd og politimester i Skien, er muligens en delvis inspirasjon for byfogd og politimester Peter Stockmann i En folkefiende; de var også begge etterkommere etter den virkelige Stockmann-familien.[46]

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • «Naar Paus'ene er daue, saa er de daue, men mit navn vil leve, det» (Knud Ibsen)[47]
  • «Vi hører til en taus slekt» (sagt av Hedvig Ibsen til Claudia Blom med henvisning til mormoren Hedevig Paus' familie)[48]
  • «Ole står i en eller annen stavkirke og informeres om sine forfedre, de stolte Paus'ene, som ganske sikkert engang gikk omkring i de indre telemarksbygder med øks og plirte fiendtlig til alle kanter, på jakt etter noen de kunne slå ihjel» (Ketil Bjørnstad)[49]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Paus». Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 4. utgave (2005–2007). Oslo: Kunnskapsforlaget.
  2. ^ a b c Tage von Gerber (1924). «de Paus», i: Sveriges ointroducerade adels kalender 1925, s. 94, Malmö: Sveriges Ointroducerade Adels Förening
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q S. H. Finne-Grønn (1943). Slekten Paus : dens oprindelse og 4 første generasjoner. Oslo: Cammermeyer.
  4. ^ a b Arvid Høgvoll og Ruth Bærland (1996). Henrik Ibsen: herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer : brokker av en slektshistorie. Nome Antikvariat.
  5. ^ Jon Lauritz Qvisling (1893). Familierne Paus og Post i Telemarken : nogle Optegnelser. Skien
  6. ^ Gave- og stadfestingsbrev fra kong Håkon Magnusson til Mariakirken i Oslo
  7. ^ Sverre Bagge: «Kanslerembedet og Mariakirken i Oslo», Oslo bispedømme 900 år, Universitetsforlaget, Oslo 1975, s. 143-61.
  8. ^ Sverre Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, Universitetsforlaget, 1976, ISBN 9788200014584, s. 175
  9. ^ Jon Nygaard (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien (s. 68 og s. 74). Senter for Ibsen-studier. ISBN 9788291540122
  10. ^ a b Hans Jacob Wille (1786). Utrykte Optegnelser om Thelemarken. Redigert av Ludvig Daae. Trykt i Kristiania av A.W. Brøgger, 1881.
  11. ^ a b S. H. Finne-Grønn (1910). «Ætten Paus' stamfædre ved aar 1600», i Norsk Personalhistorisk Tidsskrift, bd. I, s. 68–80
  12. ^ Magnus Brostrup Landstad, Gamle Sagn om Hjartdølerne, 1880, s. 37–54
  13. ^ S. H. Finne-Grønn (1910). «Jørgen v. Ansbach, Engel Jensen og slegten Klouman». Norsk Personalhistorisk Tidsskrift vol. 1 s. 357
  14. ^ S. H. Finne-Grønn (1947). «Nogen oplysninger om presteslekten Morland». Norsk slektshistorisk tidsskrift vol. 11 s. 124-132
  15. ^ Arne Johan Gjermundsen (1980). «Ei ordsamling frå 1700-åra». I Årbok for Telemark 1980
  16. ^ Aanund Olsnes (1987). Kultursoga frå dei eldste tider til kring 1820 (s. 675–676). Kviteseid bygdesoge vol. 3
  17. ^ a b Hans Eyvind Næss, «Fra tingskriver til dommer», i Hans Eyvind Næss (red.), For rett og rettferdighet i 400 år. Sorenskriverne i Norge 1591–1991, s. 40
  18. ^ Søren May og Ludvig Stoud: To Holbæk-Præster i 1600'erne, 1926
  19. ^ Jf. Personalhistorisk Tidsskrift vol. 8 (1887) s. 278
  20. ^ Chr[istopher] B[lom] Paus, «Gravtale over sorenskriver Hans Paus' hustru Andrea Jespara Nissen av sogneprest i Kviteseid Johannes Brochmann 1772», Norsk slektshistorisk tidsskrift 12 (1950): 273–276
  21. ^ Frank Kolberg: «Christence Groll og hennes slekt». Genealogen nr. 1/2007: 18–19
  22. ^ «Lensmann Paus ille lika», Kviteseid bygdesoge
  23. ^ a b Rolf B. Wegner (d.e.), Familien Wegner, Oslo, 1967
  24. ^ Andreas Blom og Jon Lauritz Qvisling. «Familien Paus i Telemarken». I Efterladte historiske optegnelser : særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid, 1904, s. 31–64
  25. ^ Oskar Mosfjeld, Henrik Ibsen og Skien: En biografisk og litteratur-psykologisk studie, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag, 1949, s. 16
  26. ^ Henrik Ibsen (14. september 1882). Brev til Georg Brandes
  27. ^ Andreas Blom og Jon Lauritz Qvisling. «Familien Paus i Skien». I Efterladte historiske optegnelser : særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid, 1904, s. 65–77
  28. ^ Peder Anker Wedel-Jarlsberg, Lensgreve Herman Wedel Jarlsberg's etterslekt, Cammermeyer, 1950
  29. ^ Nikolai Puzin, The Lev Tolstoy House-Museum In Yasnaya Polyana, 1998 (med oversikt over Leo Tolstojs etterkommere)
  30. ^ Henrik Gravenor (1928). Norsk malerkunst: under renessanse og barokk 1550–1700. Oslo: Steen. S. 206–207.
  31. ^ Dvs. Christopher Paus for seg og sine eventuelle etterkommere; Ointroducerad adels förening har slekter som medlemmer
  32. ^ Finne-Grønn 1943 s. 7–8 og s. 15
  33. ^ Finne-Grønn 1943 s. 7
  34. ^ Halvdan Koht (1964). Nye innhogg og utsyn (s. 72). Oslo: Aschehoug
  35. ^ http://www.hf.uib.no/i/Nordisk/navn/Etternavnsforkl05.htm
  36. ^ Allan Tønnesen (red.), Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviske Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, s. 372, ISBN 9788776746612
  37. ^ Sogneprestenes manntall (1664–1666), bind 12, s. 57
  38. ^ Hans Krag (1955). Norsk heraldisk mønstring 1699–1730, bd. I.
  39. ^ a b Hallvard Trætteberg (1933). Norske By- og Adelsvåben (s. 27). Oslo: Kaffe Hag.
  40. ^ Lexicon over Adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugdømmerne (1782–1813), plansje II B, tab XII, nr. 17, utgitt av Det Kgl. Danske genealogiske og heraldiske Selskab
  41. ^ Hans A.K.T. Cappelen (1969). Norske slektsvåpen. Oslo: Den norske våpenring
  42. ^ Herman L. Løvenskiold, Heraldisk nøkkel, Universitetsforlaget, 1978, ISBN 82-00-01697-8
  43. ^ S. H. Finne-Grønn, «Litt om slekten Paus' herkomst», Norsk slektshistorisk tidsskrift 9 (1943): 40–43
  44. ^ Mosfjeld 1949 nevner flere eksempler
  45. ^ Mosfjeld 1949 s. 236
  46. ^ Mosfjeld p. 277
  47. ^ J. A. Schneider (1924). «Henrik Ibsens slegt». I Fra det gamle Skien, vol. 3. Skien: Erik St. Nilssens Forlag
  48. ^ Mosfjeld 1949 s. 17
  49. ^ Ole Paus og Ketil Bjørnstad, Reisen til Gallia, eller Det er typisk norsk å være god, 1998, Stenersen, ISBN 82-7201-244-8, s. 403