Jobbetid

Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet.

Jobbetid er et begrep som, sammen med «jobbing», bredte om seg i Norge ved inngangen til det 20. århundre under Kristianiaboomen i 1890-årene og senere under den første verdenskrig 1914–1918. Det var en situasjon der man plutselig fikk en langt lavere produksjon enn etterspørsel etter de enkelte produkter, og forventningene var at situasjonen ikke ville bli løst på kort sikt. Situasjonen oppstod som følge av økt eksport til etterspørsel i krigførende land og høyere fraktkostnader.

I skipsfarten førte den økte risikoen for torpedering og forlis til en grenseløs vekst i fraktratene – særlig etter at Tyskland proklamerte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Fra krigsutbruddet til slutten av 1917 kunne det være snakk om en 50-dobling av ratene for frakter over Nordsjøen. Dermed lå det an til eventyrlige fortjenester i skipsfarten, og gamle og nye redere kunne tjene seg rike i løpet av kort tid. Riktignok var risikoen stor – 900 skip gikk tapt og 2000 norske sjøfolk mista livet under krigen – men skipene var som regel forsikra, og rederne bygde nye skip eller satte pengene i andre aksjer.

Pengene fløt fra spekulasjonsgevinstene, det ble oppretta 1 600 nye aksjeselskaper mellom 1915 og 1920, og 80 nye forretningsbanker så dagens lys. Inntektene var så store at rederne og aksjespekulantene («jobberne») til slutt ikke fant fornuftige investeringsobjekter å sette dem i. De nyrike henfalt til en løssloppen livsstil med store fester med champagne og russisk kaviar.

For alle andre førte krigen til vanskeligheter med å skaffe det daglige brød. Forsyningsproblemene førte til sterkt stigende priser på forbruksvarer og svartebørshandel. Folk så med avsky på spekulantene som velta seg i luksus. Sinnet retta seg også mot bøndene, som ble sett på som medskyldige i dyrtida. Etter hvert ble staten tvunget til å innføre priskontroll på forbruksvarer og husleier, og fra 1918 rasjonering.

Den økonomiske situasjonen bedret seg da krigen var over, og etterspørselen på forbruksvarer steg sterkt. Fra 1919 var det høykonjunktur med sterk økonomisk vekst og inflasjon. I 1920 kom et børskrakk som slo mange av de nye bankene og selskapene over ende og innleda en langvarig periode med stagnasjon og massearbeidsløshet.

Jobbetiden er udødeliggjort i litteraturen gjennom Johan Falkbergets roman Bør Børson jr. For øvrig har Nordahl Grieg vist fram kontrasten mellom de nyrike rederne og sjøfolkene som setter livet til i stykket Vår ære og vår makt. Johan Borgen gir også et levende bilde av jobbetida i romanen De mørke kilder. Et par mer faktabaserte bøker er særlig verdt å merke seg: "Gullfeber" av Kr. Fr. Brøgger, H. Aschehoug & Co 1932. Undertittel: "En advokats optegnelser fra siste jobbetid". "Jerntid og jobbetid" av Per Vogt, Johan Grundt Tanum, 1938 er også å anbefale. Vogt's bok har dessuten rikholdig fotomateriale. Disse to bøkene skildrer aksjespekulasjonen i bedrifter i innland og utland. Man kunne spekulere i petroleumskilder i Trinidad, jordbruk i Argentina, jernbaner og skogsdrift i Sibir, osv. Rene svindeltilbud manglet heller ikke. Det er imidlertid urovekkende mange paralleller til jobbetiden idag (2012).

Jobbetidens særtrekk

• For å stimulere produksjonen holdt man rentene lave, selv om knappheten førte til prisstigning. Sosiale problemer som følge av økte priser ble forsøkt løst eller lempet gjennom støtteordninger fra offentlige finanser, se dyrtid og dyrtidstillegg.
• Lav realrente gjorde det lønnsomt å holde lager, noe som økte forskjellen mellom tilbud og etterspørsel, og ga prisøkning.
• En kraftig økning i verdien av aksjer, som følge av økt lønnsomhet, tiltrakk stadig økende pengemengder i aksjemarkedet på stigende kurser. Som følge av forventninger om generell kursoppgang, blir aksjeinstrumenter som gir rett til kjøp av aksjer spesielt attraktive, slik som opsjoner og tegningsretter. Også bedriftene som aksjene er eierandeler i, investerer i stadig økende grad i slike verdipapir.
• Vareomsetningen og finansmarkedet krever stadig større pengemengde. Økningen i pengemengde stimulerer til stadig økt etterspørsel.