Olav Geirstadalv Gudrødsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Olav «Geirstadalv» Gudrødsson var Halvdan Svartes nitten år eldre bror. De delte Vestfold mellom seg.

Ifølge Snorre Sturlason hadde Olav gjort store bragder «i vest», noe som har skapt grunnlaget for hypotesen om at han er identisk med kong Olav Kvite Gudrødsson, som i 861 grunnla Dublin sammen med Ivar Beinlaus Lodbroksson.

Ifølge Snorre var Olav meget populær hos sine folk, var høyvokst og da han døde «av fotaverk» rundt 50 år gammel kastet folkene hans opp haug over ham på Geirstad. Da Gokstadskipet ble utgravd århundrer senere fant arkeologene en høyreist mann sittende på en stol i skipet. Det ble da spekulert i om dette var Olav Geirstadalv.

Seinere dateringer av skipet har imidlertid vist at dette er bygd etter år 900, noe som gjør at en kan konkludere med at det ikke er Olav Geirstadalv som er gravlagt i Gokstadskipet. Språkforskere mener likeledes at Gokstad ikke er en avledning av Geirstad. Det helles nå mer til at Geirstad er Gjerstad i tidligere Tjølling kommune, selv om det ikke er funnet noen stor gravhaug på dette stedet. I tillegg døde Olav Geirstadalv i sotteseng etter «fotverk», mens nyere undersøkelser av skjelettrestene i haugen på Gokstad viser at denne mannen var usedvanlig kraftig og hadde store hoggskader fra kamp.

Harald Grenskes dronning Åsa hadde vanskelig for å bli forløst. Hun fikk beskjed i en drøm av kong Olav Geirstadalv om å sende en huskar til Geirstad, grave seg ned og ta med sverdet «Bæsing» og hugge hodet av krigeren. Beltet hans skulle så legges over magen hennes og hun ville bli forløst. Dette ble gjort og gutten ble født. Han ble kalt Olav Haraldsson etter slektens «alv» i haugen og fikk senere sverdet Bæsing i «tanngave», Dette sverdet brukte han hele sitt voksne liv og kastet det først fra seg i dødsøyeblikket på Stiklestad 29. juli 1030. Halvbroren Harald Sigurdsson reddet med seg sverdet og ga det senere til sin sjef i Konstantinopel, general Georgios Monomachus. Tilnavnet Geirstadalv fikk kongen først etter sin død. Det skal ha medført lykke å avlegge gravhaugen besøk før viktige reiser skulle foretas.