Tennålsgevær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tennålsgevær
Tennålsgevær
M/41 Dreyse tennålsgevær («leichtes Perkussionsgewehr M/41»)
Basisdata
Opphavsland:Preussen Preussen
Type:Bakladet enkeltskyter
Designer(e):Johann Nikolaus von Dreyse
Innført:1841
Bruker(e):Preussen Preussen
Flag of the United Principalities of Romania (1862 - 1866).svg Romania
Flag of Brazil.svg Brasil
Tekniske data
Kaliber: 15,4 mm nøtteformet blykule i papirhylse
Mekanisme:Boltmekanisme
Skuddtakt:10–12 skudd/min
Vekt, uladet:4,7 kg
Lengde:1420 mm
Løpslengde:910 mm
Siktemidler:Jernsikter
«V-notch» og «front post»

Tennålsgeværet (tysk: Zündnadelsgewehr) var en type bakladet rifle,[1] kjent for å være det fremste mest moderne infanterivåpenet da det ble introdusert i den i Den prøyssiske armé. Våpenet ble utviklet av Johann Nikolaus von Dreyse,[1] og prøysserne tok det inn i tjeneste som «leichtes Perkussionsgewehr Model 1841» i 1841.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Navnet var for å skjule den innovative nye mekanikken våpenet brukte.[2] Navnet tennålsgevær kommer fra det nåleliknende tennstemplet som blir drevet gjennom papirhylsen av slagfjæren for å antenne fenghetten bak prosjektilet.[1] Selve patronen var av papir satt inn med salpeter, som brant opp i kammeret, og er et tidlig eksempel på hylseløs ammunisjon. Fenghetta satt ved basis av prosjektilet og fulgte med dette ut når skuddet gikk av, slik at kammeret var tomt etter avfyring.[3]

Riflen var våpensmeden Johann Nikolaus von Dreyses (1787–1867)[4] oppfinnelse[1] og han begynte i 1824 å utføre flere eksperimenter som kulminerte i det endelige geværet i 1836. Dreyse ble adlet i 1864.

Tennålgeværet i bruk[rediger | rediger kilde]

Dreyses design var den første bakladete riflen som brukte boltmekanisme for å åpne og lukke kammeret, og ble gjort ved å snu og dra bolthåndtaket. Bakladere har en taktisk fordel på slagmarken mot fiender som brukte forladere. Skuddtakten til tennålgeværet var høyere, og fienden måtte måtte stå mens de ladet. Mekanismen tillot (som andre bakladermekanismer) de prøyssiske soldatene å ligge mens de ladet. Dette var en av flere momenter som bidro til prøyssisk seier i den andre slesvigske krig mot Danmark i 1864.

Etter hvert som bakladere ble vanligere i Europas hærer på 1860- og 70-tallet viste Dreyses konstruksjon sine svakheter. Kalliberet var stort og gav geværet en kraftig rekyl og begrenset rekkevidde. Selv om mekanismen var godt konstruert, gjorde mangelen på en fast patronhylse at det ikke var noe gasstett segl mellom kammer og sluttstykke, slik at kruttgass slapp ut rett foran fjeset til skytteren i avfyringsøyeblikket. Særlig i den fransk-prøyssiske krig (1870-1871) viste tennålgeværet seg underlegne det tilsvarende franske Chassepot-geværet. Dette var en 11 mm boltrifle med tennålmekanisme, men med forbedringer som gjorde at prøysserne faset ut sine gamle geværer for godt.[5] I 1871 ble Dreyses mekanisme erstattet av Gewehr 71, en enkeltskudds boltrifle med konvensjonelle patroner i 11 mm kaliber.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Tennålsgevær i Store norske leksikon
  2. ^ Military-history.org Besøkt 28. mars 2015
  3. ^ Rolf Wirtgen (red.) 1991: Das Zündnadelgewehr - Eine militärtechnische Revolution im 19.Jhd., Herford
  4. ^ Nikolaus von Dreyse i Store norske leksikon
  5. ^ Wawro, G. (2002). Warfare and Society in Europe, 1792–1914. New York: Routledge. s. 113. ISBN 0-20317-183-7.