August von Kotzebue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
August von Kotzebue
August von Kotzebue i 1818. Illustrasjon av Friedrich Deurer (1778-1869).
FødtAugust Friedrich Ferdinand von Kotzebue
3. mai 1761[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Weimar[5]
Død23. mars 1819[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (57 år)
Mannheim[6]
BeskjeftigelseSkribent, dramatiker, lyriker, jurist, historiker, selvbiograf Rediger på Wikidata
Utdannet vedFriedrich-Schiller-Universität Jena
Wilhelm-Ernst-Gymnasium
EktefelleWilhelmine von Kotzebue
Friederike von Essen
Q122964397
FarLevin Kotzebue
MorChristiane von Kotzebue
SøskenKaroline Ludecus
Barn
10 oppføringer
Otto von Kotzebue
Moritz von Kotzebue
Paul Demetrius Kotzebue
Wilhelm von Kotzebue
Alexander von Kotzebue
August von Kotzebue
Karl von Kotzebue
Wilhelmine Friederike von Krusenstern
Friedrich Wilhelm von Kotzebue
Wilhelm von Kotzebue
NasjonalitetSachsen-Weimar-Eisenach
GravlagtHauptfriedhof Mannheim
Medlem avVitenskapsakademiet i St. Petersburg
Det russiske vitenskapsakademi
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
August von Kotzebue på Commons

August Friedrich Ferdinand von Kotzebue (født 3. mai 1761 i Weimar, død 23. mars 1819 i Mannheim) var en tysk dramatiker og forfatter. Han ble senere russisk statsborger. Hans opprinnelige etternavn var Kotzebue, men han begynte å bruke navnetillegget von da han ble tatt opp i den russiske tjenesteadel i 1785.

Kotzebue var en meget produktiv forfatter. Han skrev mer enn 200 dramatiske verker innenfor ulike genre. Som dramatiker var han publikums yndling, men intellektuelle kritikere mente stykkene hans var både lettbente og umoralske.

Han bodde deler av livet i Weimar, der også Goethe og Schiller levde og virket. Kotzebue oppnådde aldri den respekten og det ettermælet de fikk, men i sin samtid var det han som var den store suksessforfatter. Stykkene hans ble oversatt og spilt over hele Europa, noen av dem også i USA. Han utga og redigerte også flere tidsskrifter, skrev noveller, historier, reiseskildringer og andre verker.

Han fornærmet og kritiserte mange, blant annet skrev han kritisk om studentenes liberale og nasjonalistiske ideer. Dette førte til at en ung student drepte ham, da Kotzebue var 57 år gammel.

Livsløp[rediger | rediger kilde]

Gelbes Schloss (norsk: det gule slottet), der A.v. Kotzebue ble født. Barokkbygningen fra 1704, er i dag fredet.[7]

Kotzebue var yngste sønn av Levin Karl Christian Kotzebue og hans kone Anna Christina, f. Krüger. L.K.C. Kotzebue var legasjonsråd og privatsekretær for hertuginne Anna Amalia av Sachsen-Weimar-Eisenach. Han døde bare noen måneder etter at August ble født.[8] Anna Christina giftet seg ikke igjen, men viet all sin tid til å sørge for at deres barn fikk en utdannelse.[9] Også Augusts eldre søster, Karoline, ble forfatter.

Da han var 16 år, begynte Kotzebue å studerte jus, først ved universitetet i Jena, nær barndomshjemmet i Weimar, så en tid i Duisburg, der hans søster bodde, før han i 1779 kom tilbake til Jena og fikk sin juristeksamen der.[10]

Etter avsluttede jusstudier åpnet han advokatpraksis i Weimar, men forlot byen allerede i 1781.[11] Han reiste til St. Petersburg, og fikk en stilling som sekretær for generalløytnant Friedrich Wilhelm Bauer, som var i Katarina den stores tjeneste. Bauer var på den tiden direktør for det tyske teater i St. Petersburg. Kotzebue ledet teatret sammen med ham, og skrev også egne stykker for det.[12] Da Bauer døde i 1783, håpet Kotzebue å overta som direktør for teatret, men Katarina utnevnte ham isteden til assessor ved overappelldomstolen i Reval (senere: Tallinn). Etter to år i denne stillingen, avanserte han til sjefsdommerembetet, med rang av oberstløytnant, en rang som automatisk gjorde ham til medlem av den russiske tjenesteadel.[12][13] Han fungerte som rettens leder til 1795, da han frasa seg embetet.[14]

I 1797 reiste han tilbake til Tyskland, og i 1798 hadde han en kort tid en offentlig stilling som teaterdikter ved hoffteatret i Wien.[15] I Tyskland oppnådde han ikke den anerkjennelse han ønsket, og i 1800 dro han tilbake til Russland. Denne gang ble han anholdt på grensen, feilaktig beskyldt for å være jakobiner, og sendt til Sibir. Etter fire måneder ble han benådet av tsar Paul I, satt fri igjen, og utnevnt til direktør for det tyske hoffteatret i St. Petersburg. Han fikk også et gods i Estland, som på den tiden var del av det russiske riket.

Etter at tsaren ble drept i 1801, bodde Kotzebue en tid i Weimar, deretter i Jena og senere i Berlin.[16]

Etter Napoleons seier i slaget ved Jena-Auerstedt i 1806, flyktet Kotzebue til Russland, og bosatte seg på godset sitt i Estland. Fra 1813 virket han som russisk generalkonsul og kulturattaché i Königsberg (dagens Kaliningrad). I 1817 ble han sendt til Weimar for å fungere som politisk observatør for tsaren, og sendte månedlige rapporter om politiske og offentlige hendelser. Denne virksomheten gjorde at han ble mistenkt for å være russisk spion.[16]

I desember 1818 skrev han til de russiske myndigheter, viste til sine 37 år i tjeneste for Russland, og ba om å få pensjonere seg, og komme tilbake til Russland. I februar 1819 etterkom tsar Aleksander hans ønske, og sendte ham penger for å dekke reiseutgiftene, men før Kotzebue var klar til å reise, ble han myrdet, den 23. mars 1819.[17]

Ekteskap og etterkommere

Kotzebue var gift tre ganger, alle tre ganger med kvinner fra den russiske adel. I 1785 inngikk han sitt første ekteskap, med Friederike Julie Dorothea von Essen, som døde i barsel i 1790.[18]

I 1794 giftet han seg på ny, med Christine Gertrude von Krusenstern. Hun døde i 1803.[8]

Det siste ekteskapet inngikk han i 1804, med Wilhelmine Friedrike von Krusenstern, en nær slektning av hans kone nummer to. Hun overlevde ham med mer enn 30 år, og døde i 1852.[8]

Han fikk totalt 18 barn, blant disse var den senere oppdagelsesreisende Otto von Kotzebue, maleren Alexander von Kotzebue og diplomaten Wilhelm von Kotzebue.

Adelskap og heder

I 1785 ervervet han adelskap i russisk tjenesteadel gjennom sin stilling som russisk embetsmann,[19] og begynte fra da av å bruke «von» foran etternavnet, for å markere dette.[20] Noen år senere forsøkte han å bli utnevnt til ridder av den russiske delen av malteserordenen, men lyktes ikke, til tross for at han sto på god fot med ordenens stormester, tsar Paul I.[21]

Han ble medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet i 1802, og i 1815 ble han tatt opp i Det russiske vitenskapsakademi som korresponderende/utenlandsk medlem.[22]

Mens han deltok på et møte i den franske organisasjonen La société des Observateurs de l'Homme i Paris i 1804, ble han, helt uventet for ham selv, opptatt som medlem i organisasjonen.[23]

Tsar Aleksander tildelte ham Sankta Annas orden, 2. klasse i 1815.[24]

Han ble også opptatt i lærde selskap i Antwerpen og St. Petersburg, og fikk et æresdoktorat ved det filosofiske institutt i Königsberg.[24]

Teaterinteressen

Kotzebue fikk sitt første møte med teater som liten gutt, da hans onkel, forfatteren Johann Karl August Musäus, tok ham med for å se et stykke av Friedrich Gottlieb Klopstock. Dette ble en skjellsettende opplevelse for gutten, og da den store skuespiller Conrad Ekhof et par år slo seg til i Weimar med sin teatertrupp, benyttet den unge Kotzebue enhver anledning til å se deres forestillinger.[25]

I 1775 slo Goethe seg ned i Weimar og ble en venn av familien. I en alder av 15 år fikk Kotzebue stå på scenen for første gang. Under en privat teateroppføring i Weimar fikk han rollen som «brevbærer» ved uroppføringen av Goethes Geschwister (norsk: Søsken). Goethe hadde skrevet stykket til ære for Kotzebues søster,[26] og han spilte selv hovedrollen.[27]

Da Kotzebue begynte å studere i Jena, ble han straks med i en amatørteatergruppe, og i den tiden han studerte i Duisburg, organiserte han selv teaterforestillinger.[10]

I sin tid som dommer i Reval, var han både direktør for, og skuespiller i, en amatørteaterklubb der. Overskuddet av forestillingene ble donert til de fattige.[12] Dette teatret levde videre i mange år etter at Kotzebue flyttet fra stedet.

Da han trakk seg tilbake fra dommerstillingen, og slo seg ned på sitt gods på landet i Estland, startet han et amatørteater der også.[17]

Kotzebue og Goethe

Det kjølige forholdet mellom Kotzebue og Goethe er behandlet i de fleste biografiene om dem, og i mange artikler. De to var gjensidig skeptiske til hverandre og dypt uenige når det gjaldt teater, men begge hadde en viss respekt for den andres talent. Goethe mislikte den populariteten Kotzebues stykker oppnådde, men var avhengig av hans komedier og andre stykker for å fylle hoffteatret i Weimar i de 27 årene han var direktør der.[28] Kotzebue forsøkte forgjeves å komme inn i kretsen rundt Goethe og Schiller. Goethe hadde en intellektuell og litterær klubb, Mittwoch-Kränzchen[29], som møttes annenhver onsdag. Der var også Schiller medlem, og der forsøkte Kotzebue i 1802 å få innpass, men Goethe sørget for at reglene for opptak var slik at han kunne avvise ham. Man kunne bare bli opptatt som medlem etter invitasjon. Dette førte til stor uenighet innad i klubben, som dermed ble oppløst.[30]

Forfatter og dramatiker[rediger | rediger kilde]

Kotzebue var den store suksessdramatiker i sin tid, men det er Goethe og Schillers verk som lever videre. Her: Goethe- og Schillermonumentet foran Nasjonalteatret i Weimar

Kotzebue skrev mange noveller, historier og anekdoter som hadde en stor leserskare.[31] Han skrev også historiske verker, blant annet tobindsverket Geschichte des Deutschen Reiches von dessen Ursprüngen bis zu dessen Untergange (1814–1815) (norsk: Det tyske rikes historie fra dets opprinnelse til dets undergang), men det var hans rolle som dramatiker som ga ham berømmelse i sin samtid, og delvis etterpå.

Han skrev rundt 230 teaterstykker, som ble oppført både ved amatørteatre og profesjonelle teatre i hele Europa, i ulike oversettelser. Enkelte av hans stykker ble til og med oppført i New York.[31]

I de årene Goethe var direktør ved hoffteatret i Weimar (1791–1817), hadde teatret 4 809 forestillinger, av disse var 667 oppføringer av nesten 90 av Kotzebues stykker.[32] I Encyclopedia of Romantic Literature, blir han omtalt som «et enestående europeisk fenomen».[33]

I perioden 1790–1810 ble 36 av hans stykker oversatt til engelsk og oppført i England.[34] Das Kind der Liebe, som ble oversatt til engelsk i 1798, ble oppført 42 ganger på Covent Garden i sesongen 1798–1799.[35] Også i Skandinavia sto Kotzebue i en særstilling blant spilte dramatikere, både i dramatiske selskab og ved institusjonsteatrene. Ved Det Kongelige Teater var det for eksempel rundt tre Kotzebue-premierer per sesong (utregnet fra teatrets spillelister) mellom 1790 og 1820.[35] Det dramatiske selskab i Bergen hadde en Kotzebue-komedie som åpningsstykke, og hans stykker ble oppført av dramatiske selskaber både i Christiania (dagens Oslo) og Trondheim.[36][37]

Samtidig som hans verker var populære blant tysk middelklasse og aristokrati, og blant publikum i andre land, ble han sett på med motvilje, og tildels hat, av de intellektuelle kritikerne, som mente stykkene hans var umoralske. Denne kritikken må sees i lys av datidens holdning til teater. Ifølge opplysningstidens estetikk skulle teatret ha en positiv innflytelse på menneskenes moral.

Såkalte borgerlige tragedier var populære blant Sturm und Drang-dramatikerne fra 1770 og fremover. Blant disse dramatikerne var Goethe, Lenz og Schiller. Schiller mente at teatret skulle være en «moralsk institusjon», en «rettesnor gjennom det borgerlige liv» og en «skole for praktisk visdom». En heltinne i en typisk borgerlig tragedie ble forført av en offiser, en aristokrat eller et medlem av hoffet. Hun mistet da sin ære; hennes fars autoritet var krenket, og situasjonen endte med elendighet, og ofte død, for heltinnen. Hennes skjebne skulle vekke publikums moralske sympatier, aristokratenes overgrep skulle stille spørsmål ved aristokratiets etiske holdninger, og stykket skulle vektlegge gode borgerlige verdier som dyd, trofasthet og ære.[38] I Kotzebues stykker var det tilgivelse å få for angrende syndere, og publikum elsket det.[39]

Kotzebue tok til motmæle mot sine kritikere gjennom satiriske teaterstykker, i tidsskriftartikler og andre publikasjoner. I forordet til en av sine samlinger av teaterstykker skrev han dette om kritikerne av hans stykker – og av hans person og levesett:

«Jeg har lite å si om denne samlingen av mine nye stykker. Ettersom de har gledet publikum, vil de utvilsomt forarge kritikerne. De bitre, foraktelige vurderingene; ringeakt for publikums applaus; den frekke, arrogante måten å skrive om mine stykker – og enkelte ganger om meg selv – på; de ondskapsfulle insinuasjonene vedrørende moralen i mine stykker; de forutsigbare forsøkene på å peke på hvert svakt punkt – og enda mer forutsigbart å tilsløre hva som er bra i dem; alt dette er jeg blitt så vant til at jeg ikke trenger kaste bort flere ord på det. Jeg vet bedre enn noen kritiker at jeg ikke skriver mesterverk, og at min rette plass er blant annenrangs forfattere. Hovedhensikten med mine verk, er at de skal være effektive på scenen. Denne hensikten oppnår de, og det er ut fra denne synsvinkel de bør bedømmes. Men dette vil ikke mine kritikere gjøre. Vel, la dem i Guds navn fortsette å skjelle meg ut. Jeg håper publikum, som har ytt meg rettferdighet i alle disse år, vil fortsette å forsyne meg med balsam mot disse myggbittene.»[40]

Av hans mer enn 200 teaterstykker, er det bare noen få som er viet større omtale i de mange biografiene om Kotzebue, blant annet: Menschenhaß und Reue (1788); Doctor Bahrdt mit der eisernen Stirn (1790); Das Kind der Liebe, oder: der Straßenräuber aus kindlicher Liebe (1790), Die beiden Klingsberg (1801) og Die deutschen Kleinstädter (1803).

Menschenhaß und Reue (1788)
A.W. Iffland som «Bittermann» i Menschenhaß und Reue

Melodrama var den dominerende genre innen teatret mot slutten av 1700- og gjennom hele 1800-tallet. August von Kotzebue skrev mange melodrama, og er ofte omtalt som melodramaets grunnlegger.[41]

Det melodramaet som gjorde ham berømt i hele Europa, var Menschenhaß und Reue (norsk: Menneskehat og anger), et teaterstykke i fem akter. Stykket hadde urpremière ved Kotzebues eget teater i Reval i 1788, men den store berømmelsen kom først da teaterdirektør J.J. Engel satte det opp ved det kongelige nasjonalteater, Königliches Nationaltheater, i Berlin året etter.[42] Det ble publisert i Berlin i 1790, og finnes nå digitalisert i Deutschen Textarchiv.[43]

Hans kritikere brukte ofte dette stykket som eksempel på hans forkastelige holdninger og lave moralske standard, ettersom hovedpersonen, en sveket ektemann, tar sin utro hustru til nåde igjen. Publikum likte det, men dette var umoralsk og uhørt i datidens Tyskland, i teaterstykker såvel som i det virkelige liv.[44]

Doctor Bahrdt mit der eisernen Stirn (1790)

Dette stykket ble avgjørende for Kotzebues rykte og senere liv. Bakgrunnen var at hans venn, den 33 år eldre Johann Georg Zimmermann, kongelig rådgiver og livlege, ble utsatt for et skriftlig angrep fra en av sine motstandere. Dr. Zimmermann hadde lenge hatt en feide gående med forkjempere for opplysningstidens ideer. Han la blant annet skylden for den franske revolusjon på de liberale og radikale. En av disse radikale, dr. Karl Friedrich Bahrdt, publiserte da et injurierende skrift mot Zimmermann. Kotzebue bestemte seg straks for, uoppfordret, å skrive et muntert motangrep på vegne av sin venn. Resultatet ble en farse i fire akter: Doctor Bahrdt mit der eisernen Stirn – oder Die deutsche Union gegen Zimmermann (norsk: Doktor Bahrdt med jernskallen/-pannen eller Den tyske konspirasjon/union mot Zimmermann), som ble utgitt i 1790. I farsen ble Zimmermanns motstandere fremstilt med dårlige egenskaper og seksuelle perversjoner. Farsen ble utgitt under psevdonymet Freyherr von Knigge, en annen av Zimmermanns motstandere. Alle eksemplarer ble utsolgt, og en kort stund følte Kotzebue at den grove spøken var vellykket. Den ærverdige dr. Zimmermann selv var sjokkert over dette uanstendige forsvaret på hans vegne. Etterhvert ble Kotzebue mistenkt for å ha forfattet stykket. Han protesterte, men ble avslørt, og søksmål var under forberedelse. Han flyktet til Russland, og Katarina IIs beskyttelse. Hun stoppet motvillig all rettslig forfølgelse. I 1794 gjorde Kotzebue et forsøk på å redusere skaden etter skandalen, ved å utgi et hefte med beklagelser overfor sitt publikum. Dette ble delt ut gratis i alle tyske bokhandler, men han ble aldri helt tilgitt. Bahrdt-skandalen forfulgte ham resten av livet.[45]

Das Kind der Liebe (1790)

Dette stykket ble oppført for første gang i 1790 ved amatørteatret i Reval. Det var verken Kotzebues mest populære eller vellykkede, men har likevel en plass i europeisk kulturhistorie, gjennom at Jane Austen ga en av de engelske oversettelsene en sentral plass i sin dannelsesroman Mansfield Park (1811–1813).[36] De unge hovedpersonene i romanen bestemmer seg for å spille teater, og velger dette utfordrende stykket, som følger et handlingsmønster man ser i flere av Kotzebues stykker, med overgrep, fornedrelse, tapt ære – og en lykkelig slutt med forsoning og tilgivelse.

Die beiden Klingsberg (1801)

Dette er et lystspill i fire akter.[46] Det var et av de Kotzebue-stykkene Goethe foretrakk.[47] Stykket ble skrevet i en periode da Kotzebue tydelig unnlot å vektlegge klasseforskjeller i stykkene sine. Ifølge forskeren Robert L. Kahn var dette på grunn av trusselen om fransk imperialisme som rådet på denne tiden. Nasjonal enhet var viktigere enn konflikt mellom de ulike klassene. I Die beiden Klingsberg er en av hovedpersonene en gammel greve. Kotzebue legger vekt på at greven er tysk patriot, og behandler rollefiguren skånsomt, til tross for hans utsvevende liv.[48]

Die deutschen Kleinstädter (1803)
H. Roose som «Sperling» i Die deutschen Kleinstädter

Dette lystspillet er ofte omtalt som et av Kotzebues beste. Tidlig i 1802 presenterte han stykket for Goethe, for en eventuell oppføring ved teatret i Weimar. Goethe mente å se flere angrep på romantikerne i teksten, og strøk passasjer av den med hård hånd. Kotzebue nektet å samtykke i endringene, og stykket ble ikke oppført.[49] I 1803 ble stykket publisert, og kunne oppføres med de endringene teaterdirektøren ønsket, uten at forfatteren kunne protestere.[50]

Kotzebue og komponistene[rediger | rediger kilde]

Kotzebues verker ble ikke bare fremført som rene teaterforestillinger. Flere kjente komponister satte musikk til hans tekster, og han skrev også 26 operalibrettoer av varierende lengde, noen bare i én akt, andre i tre.[51] Mange av dem ble skrevet uten at han hadde fått et spesielt oppdrag, og de fleste uten at han hadde en bestemt komponist i tankene.[52] Han ble stadig kontaktet av komponister som ønsket seg en libretto fra hans hånd, et ønske han ikke hadde mulighet til å etterkomme. I sin Opern-Almanach (norsk: Opera-almanakk) fra 1815 og 1817 publiserte han derfor ni librettoer som enhver kunne velge fra, «nach seinem Belieben» (norsk: etter sitt behag), slik han selv uttrykte det i forordet.[53]

En oversikt over komponister som har tonesatt hans verker, både librettoer og teaterstykker de har utstyrt med ouverturer og sangnumre, teller 106 ulike personer.[54] Mange av dem komponerte musikk til flere av hans verker; og enkelte av hans tekster fikk musikk av flere ulike komponister.[54] Beethoven, Antonio Salieri og Franz Schubert er tre eksempler.

Etter at Beethoven hadde satt musikk til Kotzebues Die Ruinen von Athen og König Stephan til åpningen av det tyske teater i Pest i 1811,[55] skrev han til Kotzebue og ba om en operalibretto, gjerne noe historisk. Kotzebues var ikke negativ til tanken, han foreslo diverse komedier og tekster han allerede hadde. Det ble aldri noe av dette operasamarbeidet.[56] «Marcia alla Turca» (tyrkisk marsj), op. 113, fra Die Ruinen von Athen blir ofte fremført separat.

Salieri skrev musikk til skuespillet die Hussiten vor Naumburg (norsk: Hussitene ved Naumburg), da det skulle oppføres i Wien i 1802/1803.

Franz Schubert var bare 15 år da han første gang forsøkte seg på å skrive musikk for scenen. Han satte musikk til Kotzebues libretto Der Spiegelritter, men avsluttet arbeidet i 1812, før syngespillet var ferdigkomponert. To år senere skrev han musikken til operaen Des Teufels Lustschloss, også den til en libretto av Kotzebue.[57]

Politisk skribent[rediger | rediger kilde]

Kotzebue utga, eller var medredaktør for, ulike tidsskrift, der han blant annet hevdet sine politiske meninger. Disse var:[16]

  • Für Geist und Herz (norsk: For ånd og hjerte) (1786)
  • Der Freimütige (norsk: Den frimodige) (1804–1806)
  • Die Biene (norsk: Bien) (1808–1809)
  • Die Grille (norsk: Gresshoppen) (1811–1812)
  • Russisch-deutsches Volksblatt (norsk: Russisk-tysk folkeblad) (1813)
  • Politische Flugblätter (norsk: Politiske flyveblad) (1814–1815)
  • Literarischen Wochenblatt (norsk: Litterært ukemagasin) (1818–1819)

Da han bosatte seg i Estland i 1806, etter Napoleons seier ved Jena-Auerstedt, skrev han satiriske artikler om Napoleon i Die Biene, Die Grille, Russisch-deutsches Volksblatt og Politische Flugblätter for å undergrave hans troverdighet. Samtidig forsvarte han kongehusene i Berlin, Wien og St. Petersburg. Dette likte Napoleon dårlig, og tidsskriftene ble forbudt i blant annet Berlin, Sachsen og Westfalen[16][58]

Under Wartburgfesten i oktober 1817, der 500 studenter protesterte mot den politiske tilstand i Tyskland, ble Kotzebues Geschichte des Deutschen Reiches brent i protest, sammen med annen litteratur som man mente stred mot «den tyske ånd».[59]

Drapet – og følgene[rediger | rediger kilde]

Kotzebues død. Samtidig kolorert kobberstikk

23. mars 1819 ble Kotzebue myrdet av den unge teologistudenten Karl Ludwig Sand. Sand drepte ham ved å stikke ham flere ganger med en dolk. Kotzebue hadde i sin ukeavis Literarischer Wochenblatt[60] skrevet artikler der han latterliggjorde og motarbeidet studentenes liberale og nasjonalistiske ideer. Dette var det egentlige motivet for Sands handling.[61]

Historikere har lenge anerkjent betydningen av drapet for senere tysk historie. Den østerrikske statsmannen grev Klemens von Metternich brukte den uroen Sands handling førte til, som påskudd for å få presset gjennom viktige beslutninger som gjaldt innføring av sensur, blant annet på publikasjoner på færre enn 20 sider. Det ble streng kontroll med universitetene, liberale professorer ble oppsagt, og studentforeningene, Burschenschäfte, ble forbudt. Vedtakene ble fattet på en konferanse for representanter for tyske stater i Karlsbad i august 1819, og stadfestet av forbundsdagen (Det tyske forbund) en måned senere.[31] Disse vedtakene, Karlsbad-beslutningene (tysk: Karlsbader Beschlüsse), skulle gjelde i fem år, men ble deretter fornyet og ikke opphevet før etter marsrevolusjonen i 1848.

Gravstedet
Gravminnets bakside
Foto: Immanuel Giel
Gravminnets forside
Foto: Gerd W. Zinke

August von Kotzebue er begravet på hovedkirkegården i Mannheim. Gravminnet er utformet av den tyske billedhuggeren Maximilian Joseph Pozzi. Baksiden av gravminnet er dekket av et epitaf.

Et epitaf er ofte utformet i ærefrykt for, og i sorg over, den avdøde. Kotzebues epitaf er en tekst han skrev selv, 24 år før han ble myrdet. Teksten var gjengitt i Die jüngsten Kinder meiner Laune, vol. III, s. 270, og lyder i norsk oversettelse: «Verden forfulgte ham uten barmhjertighet, sladder ble hans triste lodd i livet, lykken fant han kun i sin kvinnes armer og hvile kun i jordens skjød. Misunnelsens torner var stendig klare til å stikke, men kjærlighetens roser blomstret for ham, måtte Gud og verden tilgi ham, slik han har tilgitt verden».[62]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Informasjonstavle på huset der August von Kotzebue bodde da han ble myrdet.[63]
Foto: Graf Foto

Kotzebue har en viktig plass i tysk historie, på grunn av følgene etter drapet på ham, men hans stykker står nå sjelden på teatrenes repertoarer, selv om enkelte av dem fortsatt publiseres, og mange av dem er digitalisert og fritt tilgjengelige.[64][65]

Mange dramatikere, blant andre Richard Brinsley Sheridan og William Dunlap, lot seg inspirere av Kotzebues teaterstykker. De imiterte dem også, til en viss grad.[66]

Jane Austens bruk av et Kotzebue-stykke i Mansfield Park, har vært med på å sikre ham og hans stykke Das Kind der Liebe en plass i europeisk kulturhistorie.[36]

I motsetning til Goethe, som mente at Kotzebue kunne ha vært i første rekke blant tyske dramatikere, hvis han hadde brukt like mye energi på å utvikle sitt store talent som på å kverne ut stadig nye stykker, mente Friedrich Nietzsche, som var født nesten hundre år senere enn Goethe, at Kotzebue var det eneste «ekte» talent blant de tyske dramatikerne.[66]

Forskere som har studert Kotzebues verker, levner ham stort sett liten ære som dramatiker. Karl Goedeke som står bak den omfattende tyske forfatterbibliografien Grundriss zur Geschichte der deutschen Dichtung aus den Quellen, skrev at alle Kotzebues verker, sett fra et kunstnerisk ståsted, var helt verdiløse, da de verken behandlet dikteriske problemer eller beskjeftiget seg med problemkomplekser av ikke-poetisk art eller almen interesse.[67]

Charles Rabany, som skrev en biografi over Kotzebue i 1893, unnskyldte seg nærmest for biografiens lengde, som enkelte ville kunne synes var overdreven, men han mente at Kotzebue forsvarte i hvert fall noen linjer i en generell historie fra sin samtid, om ikke annet, så for å forklare bakgrunnen for, og konsekvensene av, mordet på ham.[68]

Også i det 20. århundre var holdningen blant de aller fleste forskerne som studerte Kotzebues verker, at de var lite verdt som dramatikk, men forskeren Oskar Mandel mente det fantes unntak, og analyserte Die deutschen Kleinstädter i sin bok om Kotzebue. De fleste kritikerne er enige om at dette er Kotzebues beste stykke. Mandel mente at det hører hjemme blant komiske drama som Machiavellis Mandragola og Molières L'Avare – med flere, men at tidligere kritikere ikke har klart å skille det ut fra mengden av Kotzebues middelmådige komedier og melodrama, og se dets kvaliteter.[69]

Berlin-Brandenburgische Akademie der Wissenschaften startet i 2012 opp en seminarserie, kalt Kotzebue-foredragene (tysk: Kotzebue Gespräche). Medarrangører er den estiske ambassade i Berlin og det estiske musikk- og teaterakademi i Tallinn. Arrangørene mente det var på tide å se på Kotzebue i et nytt lys. Omtalen av Kotzebues personlighet og verker gjennom tidene har vært preget av klisjeer, fordommer og stereotypier. Disse årlige seminarene skulle åpne for nye tolkninger. Seminarene har vekselvis vært arrangert i Tyskland og Estland, og har blant annet inneholdt foredrag om Kotzebues kulturpolitiske virke i Berlin, hans betydning for bygging av teatre og den historiske betydning han hadde gjennom sine dramatiske, journalistiske og historiske tekster.[70]

Tre av Kotzebues komedier er filmet. Der Wirrwarr ble fremført som stumfilm allerede i 1919. Die deutschen Kleinstädter ble spilt inn i to ulike TV-filmversjoner i 1964, én tysk og én belgisk. Samme år ble TV-filmen Die beiden Klingsberg spilt inn, i et samarbeid mellom østerriksk, sveitsisk og bayersk radio- og TV.[71]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/August-Friedrich-Ferdinand-von-Kotzebue, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b e-teatr.pl, encyklopediateatru.pl person-ID 81996, oppført som von August Kotzebue[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Kort om bygningen
  8. ^ a b c Genealogisches Handbuch der baltischen Ritterschaften, s. 149
  9. ^ Kotzebue (1811), s. 1
  10. ^ a b Mandel (1990), s. 31
  11. ^ Mandel (1990), s. 32
  12. ^ a b c Coleman, s. 325
  13. ^ Kotzebues stilling i Reval er i enkelte kilder kalt assessor, i andre president for retten, i flere kilder er titlene satt i anførselstegn, og enkelte steder står det at det var en ærestittel
  14. ^ Mandel, s. 33
  15. ^ Geiger (1882), s. 772 (tysk)
  16. ^ a b c d Häntzschel (1979)
  17. ^ a b Coleman, s. 326
  18. ^ Reck (1829), s. 507
  19. ^ «Präsident des Gouvernements-Magistrats der Provinz Estland». I Häntzchel (1979)
  20. ^ Genealogisches Handbuch …, s. 148
  21. ^ Kotzebue (1820), s. 184
  22. ^ Vitenskapsakademiets informasjon om Kotzebues medlemskap, med gal transkripsjon av navnet
  23. ^ Kotzebue (1804) Souvenirs de Paris en 1804, bind 2, s. 348
  24. ^ a b Mandel (1990), s. 56
  25. ^ Cox, Catharine M. (1926) The Early Mental Traits of Three Hundred Geniuses, s. 538
  26. ^ Biese (1918), s. 284
  27. ^ Schulz, Gerhard (2000). Geschichte der deutschen Literatur von den Anfängen bis zur Gegenwart (tysk). München: Beck. s. 472. ISBN 3406467008. 
  28. ^ Stock, Frithjof (1971) Kotzebue im literarischen Leben der Goethezeit: Polemik, Kritik, Publikum s. 36–40. Düsseldorf
  29. ^ Mittwoch-Kränzchen: onsdagsklubben. Kränzchen betyr egentlig liten krans
  30. ^ Drummer, E.H. (1949) «Goethe's literary clubs». I: The German Quarterly, vol. 22, nr. 4, s. 198–199
  31. ^ a b c Williamson (2000), s. 891
  32. ^ Mandel (1990), s. 50
  33. ^ Bode, Christoph (2012). «Kotzebue, August von». Encyclopedia of Romantic Literature : A–G (engelsk). Wiley-Blackwell. 1: 734. ISBN 978-1405188104. 
  34. ^ Gladsø (2015), s. 262
  35. ^ a b Gladsø (2015), s. 263
  36. ^ a b c Gladsø (2015), s. 257
  37. ^ For Trondheims vedkommende: omtalt flere steder i Skagen (2015)
  38. ^ Williamson (2000), s. 897–898
  39. ^ Eksempel: Williamsons omtale av hvordan Menschenhaß und Reue ble mottatt i Berlin, s. 897
  40. ^ Mandel, s. 45
  41. ^ Londré, Felicia H. (1999). The history of world theater : from the English Restoration to the Present (engelsk). New York: Continuum. s. 201. ISBN 0826404855. 
  42. ^ Mandel (1990), s. 35
  43. ^ Digitalisert fulltekstversjon av Menschenhaß und Reue. Fra Deutschen Textarchiv
  44. ^ Coleman (1930), s. 342
  45. ^ Mandel (1990), s. 42–43
  46. ^ Fulltekstversjon på nettstedet zeno.org
  47. ^ Rabany (1893), s. 361
  48. ^ Kahn (1952), s. 636
  49. ^ Witkowski, Georg (2015) Das Leben Goethes, s. 205
  50. ^ Schröter, Axel () Musik zu den Schauspielen August von Kotzebue
  51. ^ En liste over librettoene er gjengitt i Pendle (1984), s. 198
  52. ^ Pendle (1984), s. 197
  53. ^ Opern-Almanach für das Jahr 1815, digitalisert av archive.org
  54. ^ a b Schröter, Axel. Musik zu den Schauspielen von August von Kotzebue: Zur Bühnenpraxis während Goethes Leitung des Weimarer Hoftheaters (Musik und Theater) (tysk). Studiopunkt Verlag. s. 68–73. ISBN 978-3895641183. 
  55. ^ Teatret skulle ha vært åpnet i oktober 1811, men åpningen ble utsatt til februar 1812
  56. ^ Bonn, Beethoven-Haus; Autograph, August von Kotzebue, Brief an Ludwig van Beethoven in Wien, Reval, 20 April 1812. «August von Kotzebue, Brief an Ludwig van Beethoven in Wien, Reval, 20. April 1812, Autograph». >Beethoven-Haus Bonn (engelsk). Besøkt 26. januar 2021.  Faksimilie av Kotzebues svar til Beethoven
  57. ^ Bodley, Lorraine B. (2008). The unknown Schubert (engelsk). Routledge. s. 90–91. ISBN 978-0754661924. 
  58. ^ Williamson (2000), s. 912
  59. ^ Grimberg, Carl (1975) Menneskenes liv og historie, bind 18, s. 285. Oslo: Cappelen. ISBN 8202027772 (e-bok fra bokhylla.no)
  60. ^ Digitalisert, søkbar utgave av årgang 1, 1818 fra Bayerische StaatsBibliothek (tysk, gotisk skrift)
  61. ^ Borgerskapets brytningstid. [Oslo]: Cappelen. 1985. s. 51.  ([e-bok fra bokhylla.no])
  62. ^ Oversatt av Bjørn Krogstad
  63. ^ Teksten på informasjonstavlen, i pdf-format (tysk) Arkivert 19. september 2017 hos Wayback Machine.
  64. ^ Deusches Textarchiv
  65. ^ Archive.org
  66. ^ a b Grange, William (2006) Historical dictionary of German theater
  67. ^ Goedeke, Karl (1893) Grundriss zur Geschichte der deutschen Dichtung aus den Quellen s. 272 (Les i fulltekst)
  68. ^ Rabany, Charles (1893), s. 143 (Les i fulltekst)
  69. ^ Mandel (1990), s. 3–4
  70. ^ Akademiets omtale av det første Kotzebue-seminaret «Kotzebue Gespräche 2012»[død lenke]
  71. ^ IMDb.coms oversikt over innspillinger av Kotzebues verk

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=August_von_Kotzebue&oldid=21533252»