Norfolkøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 29°02′S 167°57′Ø

Norfolk Island
Norfuk Ailen
Norfolkøya

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Inasmuch

Kart over Norfolk IslandNorfuk Ailen

Hovedstad Kingston
Tidssone UTC+11:30
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 235
35[a] km²
0 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 230
2 155[b]
Bef.tetthet 61,57 innb./km²
Styreform Biland
Administrator Grant Tambling
Chief minister Lisle Snell
Offisielle språk Engelsk og norfolk
Avhengig av Australia
Valuta Australsk dollar (AUD)
Nasjonaldag Ukjent
Nasjonalsang «Pitcairn Anthem»
ISO 3166-kode NF
Toppnivådomene .nf
Kart over Norfolkøya
Kart over Norfolkøya

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Norfolkøya (engelsk: Norfolk Island; nurfuk: Norf'k Ailen)[1] er en vulkanøy i Stillehavet, beliggende mellom New Zealand og Ny-Caledonia. Den ligger 1 412 km direkte øst for byen Evans Head på det australske fastlandet, og rundt 900 km for Lord Howe-øya i Tasmanhavet. Øya tilhører Australia og fikk i 1979 indre selvstyre. Sammen med to små naboøyer utgjør den et av Australias eksterne territorier. Det bor rundt 2 300 innbyggere på et areal på rundt 35 km². Hovedstaden heter Kingston.

Opprinnelig var øya bosatt av østpolynesiere, men ble kolonisert av Storbritannia som en del av landets bosetning av Australia i 1788. Øya fungerte som en fangeleir for straffedømte fram til mai 1855, unntatt for avbrudd på 11 år mellom 1814 og 1825 da øya ble forlatt. I 1856 fikk den fast sivil bosetning med innflyttere fra Pitcairnøyene. I 1901 ble øya en fast del av Australia.

Den eviggrønne grantreet som på engelsk kalles «Norfolk Island pine», på norsk stuegran, vokser kun på Norfolkøya og er et fast symbol for øya og således avbildet på dets flagg. For de innfødte på øya er eksport av grantrær den viktigste industrien. Stuegran er blitt et populært prydtre på det australske fastlandet hvor også to beslektede arter vokser.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

«Norfolkgran», eller stuegran.

Norfolkøya ble først bosatt av østpolynesiske sjøfarere, enten fra Kermadecøyene nord for New Zealand eller fra Nordøya ved New Zealand. De kom på 1200- eller 1300-tallet, og bodde på øya noen generasjoner før de forsvant igjen.[2]

De første europeere som fikk øye på øya var den britiske kaptein James Cook i 1774 på hans sjøreise til Stillehavet på skipet HMS «Resolution». Han oppkalte øya etter Mary Howard, hertuginne av Norfolk (ca. 1712 – 1773).[3]

John Call argumenterte at fordelene med Norfolkøya var at den var ubebodd og at linplanten phormium (engelsk: New Zealand flax) vokste der, brakt ditt av de første urinboerne, grunnet at fibrene fra planten kan nyttiggjøres.[4][5] I 1786 inkluderte den britiske regjeringen Norfolkøya for en prosjektert bibosetning, slik som foreslått av John Call, i planen for kolonisering av New South Wales i Australia. Avgjørelsen om å bosette Norfolkøya ble tatt på grunnlag av keiserinne Katarina II av Russlands beslutning om å begrense salg av hamp.[6] Praktisk talt all hamp og lin som var nødvendig for den britiske marine for å produsere tauverk og seilduk ble importert fra Russland.[6]

Da den første flåten, betegnelsen på skipene som fraktet soldater og straffanger til Australia, ankom Port Jackson, havnen i Sydney, i januar 1788, beordret kaptein Arthur Phillip løytnant Gidley King å føre en egen gruppe på 15 straffedømte og 7 fri menn for å ta kontroll over Norfolkøya og forberede den for kommersiell utvikling. De ankom den 6. mars 1788.[5]

Etter bosetningens første år, som også ble kalt for «Sydney» som moderbosetningen i Australia, ble flere straffedømte og soldater sendt til øya fra New South Wales.

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Levninger fra fengselsbygningene på Norfolkøya.

Så tidlig som i 1794 foreslo Francis Grose, viseguvernør av New South Wales, at øyas isolerte posisjon ville fungere som en fangeøy da den var for fjern og for vanskelig for skipsfart og altfor kostbar å opprettholde.[7] Den første gruppen som forlot Australia med kurs for Norfolkøya var i februar 1805 og ved 1808 var den kun rundt 200 som bodde der og utgjorde en liten bosetning inntil levningene ble fjernet i 1813. En liten gruppe ble igjen for å slakte buskapen og ødelegge alle bygningene slik at det ikke ville være noen foranledning for andre, særlig ikke fra andre europeiske stater til å besøke og gjøre krav på øya. Fra 15. februar 1814 og til 6. juni 1825 var øya forlatt og oppgitt.

I 1824 instruerte den britiske regjeringen Thomas Brisbane, guvernør av New South Wales, om å okkupere Norfolkøya som et sted å sende «de verste kriminelle beskaffenheter». Øyas avsides beliggenhet som tidlige ble vurdert som en ulempe, ble nå vurdert som en fordel for å stenge inne særdeles gjenstridige mannlige fanger. De straffedømte som ble holdt fanget hadde lenge blitt antatt å være spesielt uforbederlige vaneforbrytere som hadde ble sendt til Australia og som der begikk nye forbrytelser hvor de ble dømt til døden for. De ble spart for galgen på betingelsen at de ble sendt til Norfolkøya. Imidlertid har en nyere undersøkelse vist at av total en mengde på 6 458 straffedømte på Norfolkøya i tidsrommet 1825-1855, hadde mer enn halvparten av de som ble holdt oppvart der aldri noen gang å ha mottatt noen dom og kun femten prosent av dem hadde fått en tidligere dødsstraff. Det store flertallet av de dømte som ble sendt til Norflkøya hadde begått ikke-voldelige forbrytelser mot eiendom, som tyveri og lignende. Den gjennomsnittlige tiden de ble holdt fanget på øya var tre år.[8]

Denne andre epoken med bosetning av straffedømte begynte å minske etter 1847 og de siste straffedømte ble fjernet og fraktet til Tasmania i mai 1855. Øya ble forlatt ettersom transport fra Storbritannia og til Van Diemen's Land (det opprinnelige europeiske navnet som ble benyttet av for øya Tasmania som britisk straffekoloni) hadde opphørt i 1853. Norfolkøya ble oppgitt ettersom fengsling av straffedømte skulle fra nå av skje på de britiske øyer.

Den 8. juni 1856 begynte den neste bosetningen på Norfolkøya. Disse var etterkommere av tahitere og etterkommere av mytteristene fra HMAV «Bounty», inkludert etterkommerne fra Fletcher Christian. De kom fra Pitcairnøyene som etter hvert hadde blitt for liten for deres voksende befolkning. De forlot Pitcairnøyene den 3. mai 1856 og ankom med 194 personer den 8. juni. Disse bosatte seg i mange av bygningene som sto igjen etter straffekolonien, og gradvis etablerte de tradisjonell landbruk og hvalfangst fra øya. Selv om en del familier besluttet å reise tilbake til Pitcairn i 1858 og 1863, har denne befolkningen fortsatt å vokse. De akseptere andre bosettere som ofte ankom med hvalskip som la til kai.

I 1867 ble hovedkvarterene til Melanesiamisjonen til Den engelske kirke etablert på øya.[9][10] I 1920 ble misjonen flyttet fra Nordfolkøya og til Salomonøyene for å være nærmere den aktuelle befolkningen.

Etter 1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Utsyn mot Nepean Island og Phillip Island.

Etter opprettelsen av samveldet Australia i 1901 ble Norfolkøya underlagt den nye australske samvelderegjeringen og ble administrert som et eksternt territorium. Under den andre verdenskrig ble øya en viktig flybase og depot for brennstoffpåfylling mellom Australia og New Zealand, og for New Zealand og Salomonøyene. Ettersom Norfolkøya falt innenfor New Zealands ansvarsområde ble det plassert en garnison av newzealandske soldater kjent som N-styrken ved en større militærleir som hadde kapasitet til å huse en styrke på 1 500 menn.[11] N-styrken ble erstattet av et kompani fra 2. australske imperiestyrke. Øya viste seg etter hvert å være altfor avsidesliggende til at den var utsatt for angrep under krigen og soldatene forlot øya i februar 1944.

I 1979 ble Norfolkøya gitt begrenset selvstyre av Australia og under dette velger øyboerne selv en lokal regjering som tar seg av det meste av øyas affærer.

I 2006 ble en formell prosess for gjennomgåelse av det lokale selvstyret, beordret av Australia. Gjennomgåelse ble ferdigstilt den 20. desember 2006 og konkluderte med at det var ingen grunn til komme med endringer for styringen av øya.[12]

Finansielle problemer og en nedgang i turisttrafikken førte til at administrasjonen av Norfolkøya sendte en forespørsel til de australske myndighetene i 2010 om støtte. Det ble enighet om at øyboerne skulle betale skatt på inntekt for første gang, og bli samtidig kvalifisert før større velferdsordninger.[13] Ved mai 2013 hadde det ikke blitt enighet, og øyboere ble nødt til forlate øya for å finne arbeid og velferd.[14] En enighet ble endelige signert den 12. mars 2015 som erstattet selvstyret med et lokalt råd.[15][16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NI Arrival Card (PDF)
  2. ^ Anderson, Atholl; White, Peter (2001): «Prehistoric Settlement on Norfolk Island and its Oceanic Context» (PDF). Records of the Australian Museum (Supplement 27), s. 135–141.
  3. ^ «Channers On Norfolk Island Info». Channersonnorfolk.com 15. mars 2013
  4. ^ Anderson, Atholl; White, Peter (2001): «Prehistoric Settlement on Norfolk Island and its Oceanic Context» (PDF). Records of the Australian Museum (Supplement 27), s. 135–141.
  5. ^ a b Coyne, Peter (2009): «Phormium tenax (New Zealand Flax) — Norfolk Island native?», Cunninghamia 11(2), s. 167–170.
  6. ^ a b «History of Norfolk Island», World Public Library
  7. ^ Grose til Hunter, 8. desember 1794, Historical Records of New South Wales, Sydney, 1893, bind 2, s. 275.
  8. ^ Causer, T. (2011): «'The Worst Types of Sub-Human Beings': the Myth and Reality of the Convicts of the Norfolk Island Penal Settlement, 1825-1855» i: Islands of History, Sydney, s. 8–31.
  9. ^ «The Story of the Melanesian Mission», Project Canterbury, 1926.
  10. ^ «Anglicanism in Oceania», Project Canterbury, med lenke til samleside for Norfolkøya
  11. ^ Gillespie, Oliver A. (1952): The Pacific. The Official History of New Zealand in the Second World War 1939–1945. Wellington, New Zealand: Historical Publications Branch, Department of Internal Affairs. OCLC 8061134
  12. ^ «Governance & Administration». Attorney-General's Department. 28. februar 2008
  13. ^ «Norfolk Island is about to undergo a dramatic change in order to secure a financial lifeline». ABC News 7.30 Rapport. 26. januar 2011.
  14. ^ «Welfare fight forces families from island». Sydney Morning Herald. 5. mai 2013
  15. ^ «Norfolk Island self-government to be revoked and replaced by local council». The Guardian. 19 mars 2015.
  16. ^ «'We're not Australian': Norfolk Islanders adjust to shock of takeover by mainland». The Guardian. 21. mai 2015.