Tristan og Isolde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tristan og Isolde, maleri av John William Waterhouse.
Tristan spiller harpe for Isolde mens kong Mark får sin mistanker i bakgrunnen, maleri av Edmund Blair Leighton, 1901.

Tristan og Isolde er en legendarisk romanse og tragedie fra middelalderen, gjenfortalt i tallrike tekstkilder med mange og ulike variasjoner. Det er en tragisk fortelling om ekteskapsbrudd og kjærlighet mellom en ung ridder fra Cornwall, Tristan (Tristran eller Tristram), og den irske prinsessen Isolde (Isoud, Iseult, Essyllt, Isylt eller Isolt). Fortellingen er eldre enn den arthurianske romansen om Lancelot og Guinevere, og har mest sannsynlig påvirket denne. Den har hatt en betydelig innflytelse på vestlig kunst og litteratur fra den først ble fortalt en gang på 1100-tallet. Mens detaljene har blitt endret fra den ene forfatteren til den andre, har den overordnede handlingsstrukturen forblitt den samme.

Tristan var nevø av kong Mark av Cornwall (Marc, Marke, March) og Isolde var datter av kongen av Irland. Tristan eskorterte Isolde for at hun skulle stå brud med hans onkel og lensherre, men ved en grusom feil drikker de begge av en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har gitt til hennes terne og som var ment for Isolde og kong Mark. For Isoldes skyld sviker Tristan sin plikt som vasall. I henhold til Lorentz Eckhoffs forord i den norske utgaven er Tristan og Isolde begge unntaksmennesker; «så blir da også deres kjærlighet en unntagelse i verden, det blir naturlig og selvfølgelig at de to må elske hinannen, det deres kjærlighet aldri kan vendes til noen annen, og selv i døden kan de ikke skilles ad.»[1]

Legenden[rediger | rediger kilde]

Tristan med Isolde[rediger | rediger kilde]

Tristan og Isolde, avbildet av Herbert Draper.

Det er to hovedtradisjoner til legenden om Tristan. Den tidligste tradisjonen besto av franske romanser fra to poeter fra den andre halvparten av 1100-tallet, anglo-normanneren Thomas d'Angleterre (også kalt for Thomas av Britannia) og normanneren eller franskmannen Béroul, fra årene mellom 1160 og 1170. Deres kilder kan igjen bli sporet tilbake til en opprinnelig, arketypisk irsk-keltisk romanse fra tidlig middelalder. Bérouls versjon betraktes som en mer primitiv utgave, og Thomas’ som en mer høvisk versjon, men begge manuskriptene er bevart ukomplette. Ved hjelp av to tyske versjoner fra rundt 1200 og en norrøn prosaoversettelse av Thomas’ bok, Tristrams saga, som kong Håkon Håkonsson fikk gjort i Norge på midten av 1200-tallet,[2] er den opprinnelige fortellingen i stor grad blitt rekonstruert.

Til disse to førstnevnte manuskripter, som kun finnes i fragmenter, føyer det seg dessuten to mindre diktverk, begge kalt La folie de TristanTristans vanvidd. Senere tradisjoner kommer fra et samleverk kalt for Prosa-Tristan (ca. 1240), som var markant forskjellig fra de tidligere fortellinger skrevet av Thomas og Béroul. Prosa-Tristan ble den mest vanlige middelalderfortellingen om Tristan og Isolde og som ble bakgrunnen for skriftene til sir Thomas Malory, en engelsk forfatter som skrev Le Morte d'Arthur (Arthurs død, ca. 1469). I år 1900 gav den franske litteraturhistoriker Joseph Bédier (18641938) ut en rekonstruksjon av diktet i moderne fransk prosa, hovedsakelig basert på Bérouls versjon. Bediers versjon er to ganger oversatt til norsk; først av Trygve Width i 1952 og deretter av Lorentz Eckhoff i 1967 til bokserien Thorleif Dahls Kulturbibliotek.[3]

Fortellingen har også blitt bearbeidet av Gottfried von Strassburg (død ca. 1210) til en ufullført versroman, basert på Thomas’ utgave som Gottfried fortalte at han hadde «fortalt fortellingen korrekt» etter. Andre tyske versjoner av denne utgaven inspirerte Richard Wagner til hans opera Tristan und Isolde.

Fortellingen og karakteren til Tristan varierer fra poet til poet. Selv stavingen av hans navn varierer en god del, skjønt «Tristan» er den mest vanlige. De fleste versjoner av fortellingen følger den samme generelle tekstkonturen.

Handlingen: Den umulige kjærligheten[rediger | rediger kilde]

«Tristrem og Ysonde», illustrasjon fra Legends & Romances of Brittany av Lewis Spence, illustrert av W. Otway Cannell.

I hovedstaden Tintagel i Cornwall hersker kong Mark. Han har oppfostret sin nevø, den foreldreløse Tristan. Kjempen Morholt fra Irland har herjet kongeriket og krevde 300 gutter og 300 piker i skatt. Tristan tilbyr seg å kjempe mot Morholt, og blir slått til ridder og i en tvekamp beseirer han irlenderen, men han blir selv dødelig såret og legger seg i et skip som driver avsted til han havner på det fiendtlige Irland. Her blir han helbredet av kongsdatteren Isolde. I Cornwall blir kong Mark bedt om å finne seg en dronning og da en svale kommer til ham med en lokk blondt hår i nebbet bestemmer han seg for å ekte kvinnen som eide håret. Tristan drar av sted for å frakte Isolde, som ledsages av sin terne Brangien, til sin onkel i Cornwall. Ternen har med seg en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har gitt henne. Denne er ment for kong Mark og Isolde i bryllupet, men ved et uhell drikker både Isolde og Tristan denne, og de blir blir ustyrtelig og betingelsesløst forelsket i hverandre.

I den «høviske» versjon varte kjærlighetsdrikken livet ut, men i den «vanlige» versjonen mister drikken sin effekt etter tre år. Isolde gifter seg med kong Mark men Tristan og Isolde blir nødt til å søke hverandre og begår da utroskap. Selv om en typisk arthuriansk karakter ville være skamfull over en slik handling fritar kjærlighetsdrikken Tristan og Isolde for personlig ansvar. Kongens rådgivere forsøker gjentatte ganger å få paret stilt til ansvar for deres utroskap, men de greier på nytt og nytt ved hjelp av lureri og triks å bevare deres fasade av uskyld. I Bérouls versjon ebber kraften i kjærlighetsdrikken ut, og de to elskede er frie til å foreta egne valg om de vil fortsette utroskapen eller ikke. De har tre muligheter; hemmelig elskov, flukt, og avkall – og de forsøker dem alle og feiler.

Som i kjærlighetstriangelet Arthur-Lancelot-Guinevere har også Tristan, kong Mark, og Isolde varme følelser for hverandre. Tristan ærer, respekterer og elsker kong Mark som sin læremester og adoptivfar; Isolde er takknemlig for at kong Mark er vennlig mot henne, noe han ikke er nødt til å være; og Mark elsker Tristan som sin egen sønn, og Isolde som en hustru og den vakreste kvinne i samtiden. Men hver natt har de alle forferdelige drømmer om framtiden. Tristans onkel får etter hvert vite om affæren og søker å sette en felle for sin nevø og sin unge brud. Fire onde baroner oppdager deres elskov, og en dverg oppdager stevnemøtene og sladrer til kongen. Mark får hva som synes som bevis på deres skyld og beslutter å straffe dem: Tristan ved å brenne ham og Isolde ved å sette henne på en uskyldsprøve og plasserer henne derfor i et spedalsk hus. Tristan unnslipper ved et mirakuløst hopp og redder samtidig Isolde. Paret flykter til Moroisskogen og holder seg skjult der og lever lykkelig sammen med en hund som er opplært til ikke å bjeffe. Til slutt blir de oppdaget da kong Mark finner dem sovende ved siden av hverandre i fulle klær med et nakent sverd kysk mellom seg. Imidlertid inngår de forsoning ved at Tristan lover å overlate Isolde til kongen og selv forlate landet. Isolde ber om å bære jernbyrd for å fri seg fra anklagene om utroskap i nærvær av ingen ringere enn kong Arthur. Da Isolde kommer seilende blir hun hjulpet i land av en tigger, som er Tristan i forkledning, og hun kan da uten å lyve fortelle sannheten at ingen har holdt henne i sine armer, unntatt kongen og tiggeren.

Den landsforviste Tristan reiser deretter til Bretagne hvor han befrir landet fra alle dens fiender, og gifter seg deretter med en kvinne som forvirrende nok også heter Isolde: den vakre Isolde med de hvite hender, datter av Hoel av Bretagne og søster av sir Kahedin. Han fullbyrder dog ikke ekteskapet, og når hans svoger Kahedin spør om hvorfor tar Tristan ham med til Cornwall og viser ham Isolde den blonde, hans egentlige kjærlighet. «Med ett ble veien opplyst, som om solen plutselig brøt igjennom de store trærnes løvtak, og Isolde den blonde kom til syne...»[4]

I Prosa-Tristan og verker som er avledet av den er Tristan dødelig såret av Mark, som forrædersk dolker Tristan med en forgiftet lanse mens den unge mannen spiller på harpe for Isolde. De poetiske versjonene av legenden gir en svært forskjellig redegjørelse av heltens død. I henhold til Thomas’ versjon ble Tristan såret av en forgiftet lanse mens han forsøkte å redde en ung jomfru fra seks riddere. Tristan sender sin venn Kahedin av sted for å finne Isolde, den eneste som kan lege ham. Tristan ber Kahedin om seile tilbake med hvite seil om han finner Isolde og med svarte seil om han ikke greier å finne henne. Isolde aksepterer å bli med til Tristan, men Tristans sjalu hustru, Isolde med de hvite hender, lyver til Tristan om fargen på seilene. Tristan dør av sorg i troen på at Isolde har forrådet ham, og hans kjærlighet Isolde dør i sorg over å finne ham død. Flere versjoner av Prosa-Tristan inkluderer den tradisjonelle redegjørelsen av Tristans død som er funnet i de poetiske versjonene. De to ble gravlagt i Tintagel i Cornwall. I noen kilder hevdes det at to trær, en hassel og en kaprifol[5] grodde opp fra deres graver og greinene vokste sammen slik at de ikke kunne bli skilt. Det ble sagt at kong Mark forsøkte å få greinene kuttet tre ganger og hver gang vokste greinene sammen igjen.

Noen få senere fortellinger forteller at de elskede hadde en rekke barn, og noen forteller at de fikk en sønn og en datter som ble oppkalt etter dem selv, og disse barna fikk egne eventyr. I romansen Ysaie den sorgfylte er helten en sønn av Tristan og Isolde. Han ble involvert med alvekongen Oberon og gifter seg en pike kalt Martha som føder ham en sønn kalt Mark.

Opprinnelsen til legenden[rediger | rediger kilde]

Tidlige referanser på walisisk[rediger | rediger kilde]

Det er mange teorier om opprinnelsen til legenden om Tristan, men historikerne har vanskeligheter med å bli enige om hvilke som er mest nøyaktig eller den mest opprinnelige. Det er en «Tristanstein» med en inskripsjon om Drust, men det er vanskelig å slå fast med sikkerhet om denne Drust er en arketype av Tristan. Det er referanser til March ap Meichion og Trystan i walisiske triader, en del med gnomisk poesi, Mabinogion-fortellingene (en samling på 11 walisiske prosafortellinger fra middelalderen), og i helgenbiografien Livet til sankt Illtud fra slutten av 1000-tallet.

Navnet Drystan opptrer som en av kong Arthurs rådgivere i slutten av Rhonabwys drøm (walisisk Breuddwyd Rhonabwy), en fortelling fra tidlig på 1200-tallet i en walisisk prosasamling innenfor Mabinogion, og Iseult eller Isolde er listet sammen med andre store menn og kvinner ved Arthurs hoff i en annen, langt tidligere Mabinogion-fortelling kalt Culhwch og Olwen.[6]

Analogier[rediger | rediger kilde]

Tristan og Isolde, illustrasjon av Louis Rhead

Mulige irske forhistoriske legender om Tristan har fått stor oppmerksomhet hos forskerne. En triantán an grá («kjærlighetstriangel») i dårlig forfatning finnes i en rekke irske tekster, men mest kjent er en tekst kalt for Tóraigheacht Dhiarmada agus Ghráinne eller Forfølgelse av Diarmuid og Gráinne. I denne fortellingen tar den aldrende Fionn mac Cumhaill den unge prinsessen Gráinne til sin hustru. Ved forlovelseseremonien blir hun forelsket i Diarmuid, en av Fionns mest betrodde krigere. Gráinne gir en sovedrikk til alle unntatt Diarmuid og klarer å overbevise ham om å rømme av sted sammen med henne. De flyktende elskede blir deretter forfulgt over hele Irland av Fianna, Fionns gruppe av fryktede krigere.

En annen irsk analogi er Scéla Cano meic Gartnáin som er bevart i manuskriptet Yellow Book of Lecan eller Lecans gule bok fra 1300-tallet. I denne fortellingen er Cano en forvist skotsk konge som mottar gjestfrihet hos kong Marcan av Ui Maile. Hans unge hustru Credd forgifter alle tilstedeværende, og overtaler deretter Cano til å bli hennes elskede. De forsøker å holde et stevnemøte ved Marcans hoff, men blir frustrert og forstyrret av hoffmennene. Til slutt dreper Credd seg selv og Cano dør av sorg.

I Ulster-syklusen, et annet irsk middelaldermanuskript, finnes teksten Clann Uisnigh eller Sorgenes Deirdre hvor Naoise mac Usnech faller for Deirdre som ble holdt fanget av kong Conchobar mac Nessa på grunn av et profeti om at Ulster ville havne i innbyrdes krig da menn vil slåss på grunn hennes store skjønnhet. Conchobar har lovet selv å gifte seg med Deirde for hindre krig og tar sin hevn på Clan Usnech. Naoises død og hans slektninger fører til at mange menn fra Ulster tar tilflukt i Connacht, blant annet Conchobars stefar og betrodde allierte Fergus mac Róich, og som etter hvert tar del i Táin Bó Cúailnge, en videreføring av fortellingen i en annen historie.

Noen forskere har forsøkt å se på den persiske fortellingen Vis og Rāmin fra 1000-tallet som en mulig kilde til Tristan-legenden.[7]

En del forskning har sett på Ovids (død ca. 18 e.Kr.) diktfortelling Pyramus og Thisbe som en mulig kilde, foruten også fortellingen om Ariadne ved Naxos.[7] Sekvensen hvor Tristan og Isolde dør og blir til to sammentvinnete trær har også paralleller i Ovids moralske kjærlighetsfortelling om Filemon og Baukis hvor de to elskede blir omformet i døden til to forskjellige trær som spirer fra samme stamme.

Tilknytning til kong Arthur[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon av kong Arthur i Nürnberg-krøniken, 1493.

I de tidligste faser var fortellingen sannsynligvis ikke beslektet med den samtidige arthurianske litteraturen, men de tidligste bevarte versjonene hadde allerede lagt til referanser til kong Arthur og hans hoff. Forbindelsen mellom Tristan og Isolde og legenden om kong Arthur har blitt utvidet over tid, og en kort tid etter sammenstilningen av Prosa-Lancelot (også henvist til som Vulgærsyklusen og Lancelot-Gral-syklusen), i løpet av den første fjerdedelen av 1200-tallet, har to forfattere skapt den lange og omfattende Prosa-Tristan hvor Tristan som helt etableres som en ridder ved det runde bord og som selv deltar i jakten på den hellige gral.

Tristan og Isolde fra tidlig middelalder[rediger | rediger kilde]

Den høviske tradisjon[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon til en engelsk utgivelse for yngre lesere i 1922.

Den tidligste representasjon av hva forskerne karakteriserer som «høvisk» versjon av Tristan-legenden er i tekstene til Thomas d'Angleterre, datert fra 1173. Kun ti fragmenter av hans Tristan-dikt, representert i seks manuskripter, har blitt bevart. Manuskriptene i Torino og Strassburg er nå tapt, gjenværende er to i Oxford, et i Cambridge og et i Carlisle.[7] I hans tekst navngir Thomas en annen trouvère som også sang om Tristan, skjønt noe annet manuskript av den tidligere versjon har ikke noen gang blitt oppdaget. Det er også et fascinerende avsnitt som forteller hvordan Isolde skrev en kort lai (en kort fortelling på vers) av sin sorg hvor hun gir lys på utviklingen av en annen, ikke beslektet legende som handler om døden til en kjent trubadur, foruten at det også belyser komposisjonen av lai gjort av adelskvinner på 1100-tallet.

Den andre vesentlige tekst for kunnskap om den høviske andelen av legenden om Tristan er den noe forkortete oversettelsen av Thomas’ tekst som ble gjort av Broder Robert på forespørsel av kong Håkon Håkonsson av Norge i 1227. Kong Håkon ønsket å fremme Angevin-rikets kultur ved sitt hoff i Bergen, og bestilte derfor oversettelser av flere franske arthurianske verker. Den norrøne versjonen presenterer en fullstendig direktefortelling av hendelsene i Thomas’ Tristan, og har også blitt karakterisert som Norges «første» roman av enkelte forskere.[8] Broder Robert utelater å gjenfortelle Thomas’ utallige gjentagende avledninger. Dette er den eneste fullstendige representant av den høviske avdeling i dens formative periode.[9] Forut for Broder Roberts verk kronologisk er Tristan og Isolt av Gottfried von Strassburg, skrevet ca. 1211–1215. Diktet er Gottfreds eneste kjente verk, og ble etterlatt ufullført da forfatteren døde og det som gjensto var halvdelen av hovedhandlingen. Diktet ble senere fullført av andre tyske forfattere som Heinrich von Freiberg og Ulrich von Türheim, men da innenfor den «vanlige» avdelingen av legenden som dens ideelle kilde.[10]

Den ikke-høviske tradisjon[rediger | rediger kilde]

Maleri av Isolde av Gaston Bussiere, kalt Yseult la blonde, musée des Ursulines, Mâcon

Den tidligste representant for den «vanlige» grenen av fortellingen er Bérouls Le Roman de Tristan, den første delen av teksten har generelt blitt datert til et sted mellom 1150 og 1170, og den siste delen til mellom 1181 og 1190. Denne versjon kalles «vanlig» på grunn av at den representerer en tidligere ikke-høvisk fortellertradisjon som reflekterer «Den mørke tidsalder» mer enn den forfinete høymiddelalderen. I denne forstand er den tilsvarende til Layamons Brut, og Perlesvaus av en anonym forfatter. Som med Thomas' verker, er kunnskapen om Bérouls tekst begrenset. Det var noen få vesentlige fragmenter av hans verk som ble gjenoppdaget på 1800-tallet og resten av fortellingen har blitt rekonstruert fra senere versjoner.[11] Den tidligste utgaven på middelhøytysk er romansen Tristrant av Eilhart von Oberg. Denne versjonen er mer omfattende og mer komplett enn Bérouls tekst, som den antagelig har lånt fra, om enn svært fritt, men har også en del scener som ikke ble opptatt før i senere versjoner, blant annet de elskedes tragiske slutt. Eilharts versjon var lenge populær, men bleknet i sammenligning mot den senere Gottfried von Strassburgs Tristan.[10]

Felles kilde[rediger | rediger kilde]

Joseph Bédier, en fransk litteraturforsker som var spesialist på middelalderen, har fremmet teorien at alle legender om Tristan og Isolde kan bli sporet tilbake til ett enkelt, opprinnelig dikt, tilpasset av Thomas d'Angleterre til fransk fra en opprinnelig kornisk eller britonsk kilde. Han karakteriserte den hypotetiske originalen for «Ur-Tristan», og skrev sin egen utgave, den fortsatt populære (Romansen om) Tristian og Isolde, i et forsøk på å rekonstruere hvordan denne «Ur-Tristan» muligens kan ha sett ut.

All sannsynlighet tyder på at de tidligste ikke-høviske versjonene har reflektert den tidligste form av fortellingen; således støttet Bédier seg tungt på Eilhart, Béroul og Gottfried von Strassburg, og la dessuten til tekstmateriale fra andre og senere versjoner for å oppnå en fullstendig helhet av fortellingen. Dagens forskere er delt i oppfatningen av Bédiers rekonstruering. En del mener slike rekonstruksjoner av en tapt tekst er umulig og eventuelt meningsløs da den ikke kan verifiseres, mens en del mener at Bédiers argumentasjon er fortsatt gyldig.

Senere middelalderversjoner[rediger | rediger kilde]

Franske[rediger | rediger kilde]

Isolde seiler i en illustrasjon fra middelalderen.

Samtidig med Béroul og Thomas var den berømte Marie de France som presenterer en Tristan-episode i en av hennes lais: «Chevrefoil». Den handler om en annen av Tristans hemmelige reiser tilbake til Cornwall hvor den forviste og fortvilte helten signaliserte sin tilstedeværelse for Isolde ved å gjøre en inskripsjon på stammen til et hasseltre som er plassert ved vegen som hun vil reise. Tittelen referer til symbiosen av trærne hasselnøtt og kaprifol som vil dø om de ble atskilt, noe Tristan og Isolde gjør: «Ni moi sans vous, ni vous sans moi.» («Hverken meg uten deg, heller ikke du uten meg.») Denne episoden minner om en høvisk fortelling som da Tristan benyttet utskjæringer i tre som han la i elvestrømmen som signaler for å ha stevnemøter i hagen til kong Marks palass.

Det finnes også to Tristan-skrifter fra 1100-tallet, på engelsk kalt for Folie Tristan, identifisert som Oxford- og Bern-versjoner av anglo-normanniske dikt, som handler om Tristans reise tilbake til kong Marks hoff under forkledningen eller tilstanden av å være sinnssyk og en narr. Han levde da en tid som kjærlighetsbesatt under trappen til Isolde for å være nær henne, gal om dagen, men som seg selv om natten. Til sist ble han oppdaget og må flykte igjen. Foruten deres egen betydning, som episodiske tillegg til Tristan-fortellingen, og som mesterstykker i henhold til fortellerstrukturen, er disse relative korte diktene betydelige bidrag i viderefortellingen av de manglende delene av Bérouls og Thomas’ ukomplette tekst.[12]

Den store trouvère Chrétien de Troyes hevdet selv å ha skrevet en Tristan-fortelling, men ingenting av dette har noensinne blitt funnet. Han nevner dette i sin innledning til Cligès, en romanse som er blitt tolket som en form for anti-Tristan med en lykkelig avslutning. En del forskere har spekulert om hans Tristan-fortelling ble dårlig mottatt og kritisert, noe som førte til at Chretien skrev Cligès – en fortelling uten noen form for walisisk eller irsk forløper – for å gjøre opp for seg.[13]

Etter Béroul og Thomas, var den viktigste utviklingen i den franske Tristaniana en kompleks gruppe av tekster kjent generelt som Prosa-Tristan. Disse var meget populære på 1200- og 1300-tallet, men fortellingene i disse omfattende versjonene har ulike detaljer fra manuskript til manuskript. I en moderne utgivelse omfatter disse hele tolv bind for den lange versjonen, noe som omfatter Tristans deltagelse i jakten på den hellige gral. Den kortere versjonen består av 5 bind uten jakten på den hellige gral.[14] Roman de Tristan en prose er et stort kunstverk som er preget av lyrisk skjønnhet. Den hadde også en meget stor innflytelse på den senmiddelalderske litteraturen og inspirerte deler av den såkalte Post-Vulgate-syklusen, Roman de Palamedes og Thomas Malorys Le Morte d'Arthur.

Engelsk[rediger | rediger kilde]

Aubrey Beardsleys illustrasjon for Malorys Le Morte d'Arthur

Den tidligste, fullstendige kilden av Tristan-tekster på engelsk var Sir Tristrem, en romanse på rundt 3344 linjer skrevet rundt år 1300. Den er bevart i Auchinleck-manuskriptet som oppbevares ved Det nasjonale bibliotek i Skottland. Dens fortelling følger i stor grad den høviske tradisjonen. Som med mange andre engelske tilpasninger av franske arthurtekster fra middelalderen er diktets kunstneriske prestasjon av middelmådig art eller på høyst gjennomsnittlig nivå, skjønt en del forskere har forsøkt å rehabilitere dets status ved å hevde at det egentlig var en parodi. Tekstens første redaktør var sir Walter Scott som førte på en avslutning på seksti ekstra linjer, noe som har blitt gjentatt i alle nyere utgivelser.[15]

En langt mer interessant engelsk middelaldertekst av Tristan-legenden finnes i Thomas Malorys verk Le Morte d'Arthur (Arthurs død). Denne teksten, The Book of Sir Tristram de Lyones, er en forkortet oversettelse eller bearbeidelse av den tilsvarende teksten i Prosa-Tristan. Etter at Winchester-manuskriptet dukket opp i 1934 har det vært stor forskerdebatt om denne Tristan-fortellingen, som ved alle de enkelte episodene i Le Morte d'Arthur, var opprinnelig tilsiktet å være et selvstendig stykke eller en del av et større, sammenhengende verk.

Norden[rediger | rediger kilde]

Broder Roberts versjon, riddersagaen Soga om Tristram og Isond som ble bestilt av Håkon Håkonsson, Norges store middelalderkonge, ble antagelig gjort ved Lyse kloster i nærheten av Bergen.[16] Populariteten til det norske verket førte til en ganske unik islandsk parodi, Saga Af Tristram ok Ísodd, foruten også diktet Tristrams kvæði. I samlingen av norrøne prosaoversettelser av Marie de Frances lai, kalt for Strengleikar, ble to lai med arthuriansk innhold bevart, en av dem var «Chevrefoil», oversatt som «Geitarlauf». Også Sagaen om Fridtjov den frøkne (ca. 1300) er preget av fortellingen om Tristan og Isolde, med kjærlighetsintrigen mellom Fridtjof, Ingebjørg og Ingebjørgs første ektemann: den gamle kong Ring.[17]

På 1800-tallet har forskningen vist at Tristan-legendene hadde spredd seg over hele Norden, fra Danmark til Færøyene etter først ha kommet til Norge. Disse fortellingene hadde imidlertid over tid endret seg i stor grad fra det opprinnelige utgangspunktet. I en dansk ballade hadde for eksempel Tristan og Isolde blitt til bror og søster. Andre usannsynlig nyvinninger framkom i to populære billigutgivelser på slutten av 1700-tallet som En tragoedisk Historie om den ædle og tappre Tistrand hvor Isolde er blitt gjort til prinsesse av India. I nyere tid har den norske lyrikeren Stein Mehren forsøkt i et dikt på selvstendig grunnlag å gå tilbake til den opprinnelige kjærlighetsdragningen til det omtalte paret: «deres lengsler ble blinde akkorder / som ilte mot dem fra alt de berørte, til de / ble alt de berørte».[18]

Hollandsk[rediger | rediger kilde]

Det ridende paret i en elfenbenutskjæring i Paris, 1340–1350

Et fragment på 130 linjer av en nederlandsk versjon av Thomas d'Angleterres versjon. Det er bevart i et manuskript i Wien ved Østerrikes nasjonalbibliotek.

Walisisk[rediger | rediger kilde]

En kort fortelling om Tristan, kanskje beslektet med Bérouls tekst, eksisterer i seks walisiske manuskripter fra slutten av 1500-tallet og fram til midten av 1600-tallet.

Spansk[rediger | rediger kilde]

På midten av 1300-tallet skrev poeten «Arcipreste de Hita» (som egentlig het Juan Ruiz) en versjon av fortellingen i Spania. Carta enviada por Hiseo la Brunda a Tristán; Respuesta de Tristán[19] var en unik romanse fra 1400-tallet skrevet i en formen av fiktive brev mellom de to elskede. Deretter var det en kjent spansk bearbeidelse av den franske Prosa-Tristan, Libro del muy esforzado caballero Don Tristán de Leonís y de sus grandes hechos en armas, først gang utgitt i Valladolid i 1501, deretter utgitt på nytt i Sevilla i årene 1511, 1520, 1525, 1528, 1533 og 1534; noe som vitner om dens popularitet. I tillegg ble en del andre skapt, Tristán el joven («Den unge Tristan»), og som handler om Tristans sønn Tristan av Leonis, og som har relativt lite med den opprinnelige fortellingen å gjøre.[20]

Tsjekkisk og tysk[rediger | rediger kilde]

En romanse på vers eksisterte på morsmålet i Tsjekkia fra 1200-tallet, basert på de tyske Tristan-diktene av Gottfried von Strassburg, Heinrich von Freiberg og Eilhart von Oberg. Det er den eneste kjente utgaven på vers av fortellingen på slavisk språk.[21]

Italiensk[rediger | rediger kilde]

Aubrey Beardsley: Isolde, illustrasjon i jugendstil for magasinet Pan, Berlin, 1899-1900

Legenden om Tristan viste seg meget populær i Italia; det var mange cantari, eller muntlige dikt som ble framført på torget i byene, eller om Tristan, eller som hyppig refererte til ham:

  • Cantari di Tristano
  • Due Tristani
  • Quando Tristano e Lancielotto combattiero al petrone di Merlino
  • Ultime impresse e morte Tristano
  • Vendetta che fe messer Lanzelloto de la Morte di Mister Tristano

Det eksisterte fire forskjellige versjoner av Prosa-Tristan i middelalderens Italia, de fleste er navngitt etter stedet hvor de ble skrevet eller biblioteket hvor de ble gjenfunnet: [22]

  • Tavola Ritonda
  • Tristano Panciaticchiano
  • Tristano Riccardiano
  • Tristano Veneto

Hviterussisk[rediger | rediger kilde]

Den hviterussiske (eller gammellitauiske) prosateksten Povest Trychane representerer den mest østlige spredningen av legenden, og ettersom den ble skrevet på 1560-tallet er den betraktet av forskerne som den siste middelalderteksten (i henhold til tradisjonen) om Tristan eller kong Arthur.

Slektskapet til denne teksten går tilbake til Tristano Veneto, Venezia, som på denne tiden kontrollerte store deler av det geografiske området hvor det ble snakket serbokratisk, noe som førte til fremveksten av større litterær aktivitet der enn i andre områder på Balkan i tidsperioden. Manuskriptet til Povest Trychane hevder å være oversatt fra et (tapt) serbisk mellomledd. Forskere antar at legenden må ha reist fra Venezia over byens kolonier på Balkan før den nådde fram til den siste utposten i øst.[23]

Moderne verker[rediger | rediger kilde]

I lesningen av fortellingen om Tristan og Isolde og dens mange ulike versjoner kan man ha Umberto Ecos advarsel i mente: «hver gang man snakker om en drøm om middelalderen bør man først spørre hvilken middelalder man drømmer om».[24]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

På engelsk har fortellingen om Tristan lidd den samme skjebne som middelalderens britiske litterære emner generelt. Etter å ha blitt bortimot oversett i rundt tre århundrer kom det en renessanse for den opprinnelige arthurianske litteraturen, hovedsakelig fortellende vers, på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Tekstmaterialet om Tristan i denne tiden omfattet Alfred Tennysons The Last Tournament (Den siste turnering), en av hans Idylls of the King; Matthew Arnolds Tristram and Iseult; og Algernon Swinburnes episke dikt Tristram of Lyonesse. Etter den andre verdenskrig kom de fleste Tristan-tekster i form av prosaromaner eller noveller. Romanforfatteren Thomas Berger gjenfortalte historien om Tristan og Isolde i hans fortolkning av den arthurianske legenden fra 1978, Arthur Rex: A Legendary Novel.

Arthur Quiller-Couch, en forfatter fra Cornwall, begynte på romanen Castle Dor, en gjenfortelling av Tristan og Isolde-myten i moderne omgivelser med en krovert i rollen som kong Mark, hans hustru var Isolde og en bretonsk løkselger som Tristan, handlingen plassert i «Troy», hans navn for hans hjemby Fowey. Boken ble etterlatt ufullført da Quiller-Couch døde i 1944, men den ble fullført i 1962 av Daphne du Maurier etter påtrykk fra Quiller-Couchs familie.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Ludwig og Malvina Schnorr von Carolsfeld som Tristan og Isolde i Wagners operaversjon, 1865.

På 1800-tallet komponerte Richard Wagner operaen Tristan und Isolde, i dag betraktet som en av de mest innflytelsesrike musikkstykker fra dette århundret. I hans verk er Tristan portrettert som en fordømt romantisk figur.

Komponister fra 1900-tallet har også benyttet legenden, ofte med Wagnerske overtoner, i deres verker. Olivier Messiaen bygde sin Turangalila Symphony rundt fortellingen. Hans Werner Henzes Tristan lånte fritt fra Wagners versjon foruten også gjenfortellingen av legenden.

Filmer[rediger | rediger kilde]

Fortellingen har også blitt tilpasset til filmmediet flere ganger.[25] Den tidligste var antagelig den franske filmen Tristan et Yseult fra 1909, en tidlig stumfilm basert på et resyme av fortellingen.[26] Denne ble fulgt av en annen fransk film med samme tittel to år senere og som ga en særegen utvidelse av fortellingen. Her er det Tristans sjalu slave Rosen som lurer paret til å drikke kjærlighetsdrikken, deretter anklager dem overfor kong Mark. Kongen får medynk for de to elskede, men de begår selvmord uansett.[26] En tredje fransk stumfilm kom i 1920 som fulgte legenden ganske tett.[26]

En av de mest roste og samtidig mest kontroversielle Tristan-filmer var L'Éternel Retour (Den evige tilbakekomst, 1943), regissert av Jean Delannoy (filmmanus av Jean Cocteau). Det er en samtidig gjenfortelling av fortellingen med en mann ved navn Patrice som Tristan som skaffer en hustru for sin venn Marke. Imidlertid lurer en ond dverg paret til å drikke en kjærlighetsdrikk, og den kjente handlingen gjentar seg.[26] Filmen ble innspilt i Frankrike under Vichy-regimet, og elementer i filmen reflekterer nazistisk ideologi med den vakre, blonde helten og heltinnen, og den stygge, semittiske dvergen. Ikke bare er dverger visuelt forskjellige, de er gitt en langt større rolle enn i de fleste fortolkninger av legenden; deres ondskapsfulle medvirkning lar det regne med ødeleggelser over de elskede, ganske likt slik nazistene framstile jøder som stereotyper.

Kate Mulgrew spilte Isolde i Lovespell, her fra 2007

Den spanske filmen Tristana fra 1970 er kun delvis beslektet med Tristan-fortellingen. Rollen som Tristan er gitt til den kvinnelige figuren Tristana som er tvunget til å ta seg av sin aldrende onkel Don Lope, skjønt hun ønsker å gifte seg med Horacio.[26] Dette ble fulgt av en avantgardisk fransk film, Tristan et Iseult, i 1972, og den irske Lovespell fra 1981, med Nicholas Clay som Tristan og Kate Mulgrew som Isolde. Filmens høystemte patos slo ikke an blant publikum eller kritikerne.[26] Den populære tyske filmen Feuer und Schwert (Ild og sverd) hadde også premiere i 1981; den var svært nøyaktig i henhold til den opprinnelige fortellingen, men det tok ikke med underhandlingen av Isolde med de hvite hender fra Bretagne.[26]

Den kjente franske filmregissøren François Truffaut overførte emnet til sin egen samtid med hans film La Femme d'à côté (Kvinnen ved siden av, 1981), mens den islandske filmen Í skugga hrafnsins (Ravnens skygge, 1988) overførte figurene til middelalderens Island, hvor Trausti og Isolde er begge krigere fra rivaliserende stammer som havner i konflikt da Trausti drepte høvdingen til Isoldes stamme, men en lokal biskop får til fred og arrangerer deres bryllup.[26] Bollywood-regissøren Subhash Ghai overførte fortellingen til dagens moderne India i musikalen Pardes fra 1997. Den indisk-amerikanske Kishorilal var fosterfar for sin nevø Arjun. Til slutt ble Arjun sendt tilbake til India for å lokke den vakre Ganga til å bli brud for Kishorilals selviske og grunne sønn Rajiv. Arjun ble selv forelsket i Ganga, og fikk vanskeligheter med sin lojalitet til sin fetter og sin onkel. Den franske tegnefilmen Tristan et Iseut fra 2002 er en grovt omarbeidet utgave av fortellingen for et yngre publikum.

Den til nå nyeste filmen er den amerikanske Tristan & Isolde, produsert av Tony Scott og Ridley Scott, skrevet av Dean Georgaris, regissert av Kevin Reynolds, og har amerikanske James Franco og engelske Sophia Myles i henholdsvis den mannlige og kvinnelige hovedrollen. Filmen anstrenger seg for å gi en realistisk framstilling av den opprinnelige fortellingen, som den følger rimelig nøye. Kjærlighetsdrikken er dermed ikke en del av handlingen, men filmen lider av en del historiske anakronismer, som at irlenderne benytter vikingskip med seil, og en del særegenheter som at den irske kongen er den eneste som snakker engelsk med irsk aksent.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bedier, Joseph: Tristan og Isolde. Oversatt av Lorentz Eckhoff. Oslo 1997. ISBN: 9788203261343. Side 13.
  2. ^ Beyer, Edvard (red.): Verdens litteraturhistorie, bind 2. Oslo 1971, side 289-290. Se også Mortens norskblogg: Saga om Tristram og Isolde – den første romanen på norsk
  3. ^ Eckhoffs versjon er gjenutgitt flere ganger, både i serien Mesterverk fra verdenslitteraturen (1973; ISBN 82-05-05637-4) og i Thorleif Dahls Kulturbibliotek (1997; ISBN 82-03-26134-5; ebok).
  4. ^ Beyer, Edvard (red.): Verdens litteraturhistorie, bind 2. Oslo 1971, side 292.
  5. ^ I henhold til Beyer, Edvard (red.): Verdens litteraturhistorie, bind 2, side 292, ble de gravlagt side ved side i koret og en bjørnebærranke vokstre fra Tristans grav og over i Isoldes
  6. ^ Gantz, Jeffrey (oversetter): Culhwch and Olwen, fra The Mabinogion, Penguin, 18. november 1976. ISBN 0-14-044322-3
  7. ^ a b c Gregory, Stewart (oversetter): Thomas of Britain, Roman de Tristan, New York: Garland Publishers, 1991. ISBN 0-8240-4034-1
  8. ^ Debatt: Othar fra Bretagne - Norges første roman? - død lenke?
  9. ^ Schach, P.: The Saga of Tristram and Isond, University of Nebraska Press, 1973
  10. ^ a b Lacy, Norris J. et al.: Gottfried von Strassburg from The New Arthurian Encyclopedia, New York: Garland, 1991.
  11. ^ «Early French Tristan Poems», fra Norris J. Lacy (red.): Arthurian Archives, Cambridge, England; Rochester, NY: D.S. Brewer, 1998. ISBN 0-8240-4034-1
  12. ^ Lacy, Norris J. (red.): Arthurian Archives: Early French Tristan Poems. Cambridge (England); Rochester, NY : D.S. Brewer, 1998. ISBN 0-8240-4034-1
  13. ^ Lacy, Norris J. (red.) (et al.): Cliges fra The New Arthurian Encyclopedia. New York : Garland Publishing, 1991.
  14. ^ Før noen redigering av Prosa-Tristan ble gjort, var forskerne avhengig av et omfattende sammendrag og analysene av alle manuskriptene som ble gjort av Eilert Löseth i 1890 (gjenutgitt i 1974). Av de moderne versjonene består den lange versjonen av to utgaver: Renée L. Curtis, red. Le Roman de Tristan en prose, bind. 1-3 (Cambridge: D.S. Brewer, 1963-1985) og Philippe Ménard, exec. red. Le Roman de Tristan en Prose, bind. 1-9 (Geneva: Droz, 1987-1997). Curtis' utgave av et enklere manuskript (Carpentras 404) dekker Tristans slekt og den tradisjonelle legenden opp til Tristans galskap. Den enorme mengden av manuskripter som eksisterer har frarådet andre forskere fra å forsøke å gjøre det samme som Crutis har gjort inntil Ménard kom på tanken å benytte seg av de ulike versjonene til å gå løs på det beryktede Wien 2542-manuskriptet. Hans utgave følger Curtis' og avsluttes med Tristans død og de første tegnene på kong Arthurs undergang. Richard Trachsler er for øyeblikket (2009) i forberedelse av en «fortsettelse» av Prosa-Tristan. Den kortere versjon som ikke har med den hellige gral, er utgitt av Joël Blanchard i fem bind.
  15. ^ Kalamazoo, Alan Lupak (red.): Lancelot of the Laik and Sir Tristrem. Michigan: Medieval Institute Publications. 1994.
  16. ^ Francini, Marusca: The Saga af Tristram ok Ísodd: an Icelandic reworking of Tristrams saga (PDF-fil) Università degli Studi di Pavia. Side 251 (fotnote 2)
  17. ^ Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  18. ^ Mehren, Stein: Tristan og Isolde
  19. ^ Corfis, Ivy A. (1985): Diego de San Pedro's Tractado de amores de Arnalte y Lucenda: a critical edition, Tamesis, Google Books
  20. ^ Lacy, N. J. (et al.): Carta enviada por Hiseo la Brunda Tristan; Repuesta de Tristan fra The New Arthurian Encyclopedia. New York : Garland Publishing, 1991.
  21. ^ Lacy, N. J. (et al.): Czech Arthurian Literature fra The New Arthurian Encyclopedia. New York : Garland Publishing, 1991.
  22. ^ The New Arthurian Encyclopedia. Lacy, N. J. (et al.). New York : Garland Publishing. 1991.
  23. ^ Kipel, Z.: The Byelorussian Tristan. New York : Garland Publishing, c1988. ISBN 0-8240-7598-6
  24. ^ Eco, Umberto (1987): Travels in Hyperreality. London (Picador). Side 68 i hans essay «Dreaming of the Middle Ages» hvor Eco fører opp hele 10 forskjellige oppfatninger av middelalderen; «that every time one speaks of a dream of the Middle Ages, one should first ask which Middle Ages one is dreaming of».
  25. ^ Filmer med tittelen Tristan and Isolde fra Internet Movie Database [1]
  26. ^ a b c d e f g h Harty, Kevin J.: «Arthurian Film», fra Camelot Project ved Universitet i Rochester An Arthuriana / Camelot Project Bibliography

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Tristan and Isolde – bilder, video eller lyd