Hopp til innhold

Strengleikar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Strengleikar (norrønt Ljóðabók) er en samling med 21 norrøne prosafortellinger fra rundt 1250 basert på det gammelfranske Lais av Marie de France. Det var et av de mange litterære verk som ble bestilt av Norges store middelalderkonge, Håkon Håkonsson (konge i 1217–1263), for det norske hoff, og som kongen gjort «norræna» etter «velsk» (= fransk) mål. Kongen knyttet Norge nærmere Europa, og han beundret den samtidige europeiske ridderdiktningen. Den siste delen av regjeringstiden til Håkon var en politisk og kulturell blomstringstid for Norge, og hvor mye litteratur ble oversatt, men samtidig ble det også skapt original litteratur etter utenlandske forbilder.

Den gammelnorske samlingen som har fått tittelen Strengleikar består av en rekke galante og høviske noveller, korte episke novelledikt av romantisk innhold, relativt fritt gjenfortalt fra de franske versnoveller, kalt for «lais»,[1] men i motsetningen til mange andre oversettelser i middelalderen er Strengleikar faktisk oversatt meget nært opp til de gammelfranske originalene. Den teksten som skiller seg mest ut er Milun, som er forkortet til halvparten av originalens lengde. Det var opprinnelig også et forord til de 21 fortellingene. Oversettelse i en middelalderkontekst var ikke ord-for-ord, men mening-for-mening. Overføring er derfor et bedre ord enn oversettelse.

Strengleikar sto i en muntlig tradisjon til tross for at de ble skrevet ned. De var ikke ment for privat og stille lesning hvor leseren kunne bla fram og tilbake. Tekstene var ment for å leses høyt, noe gjentagelser og forklaringer i teksten gjerne vitner om. Til tider var tekstene også knyttet til musikalsk framføring, og de sto dermed i en sosial og offentlig aktivitet.

Forfatterne

[rediger | rediger kilde]

Samlingen er anonym. Det har blitt forsøkt tilskrevet broder Robert, en prest som skrev og tilpasset flere franske litterære tekster til norrønt under kong Håkon. Det best kjente verket av disse er Tristrams saga ok Ísöndar, en norrøn utgave av legenden om Tristan og Isolde,[2] men det er grunner til å tro, blant annet forskjeller i dialektbruk, at samlingen ble gjort av flere ulike oversettere.[3] Det er antatt at opptil fire ulike skrivere arbeidet med Strengleikar.[4]

Fortellingene er henholdsvis Forroeða; Guiamar; Eskia; Equitan; Bisclaret; Laustik; Desire; Tidorel; Chetovel; Doun; Tveggja elskanda lioð; Gurun; Milun; Geitarlauf; Strandar strengleikr; Leikara lioð; Janual; Jonet; Naboreis; Ricar hinn gamli; Tveggia elskanda strengleikr; og Grelent. Det er stor variasjon i lengden på de norrøne fortellingene. Den korteste av de fullstendige fortellingene, Naboreis, teller ikke mer enn 386 ord. Den lengste fortellingen, Guiamar, er på hele 6374 ord. Samlet utgjør Strengleikar 42 027 ord.[5][6]

Overlevering

[rediger | rediger kilde]

Strengleikar er overlevert og bevart i ett eneste handskrift, Uppsala De la Gardie 4–7. Handskriftet var del av den store boksamlingen som grev Magnus Gabriel De la Gardie gav til Universitetsbiblioteket i Uppsala i 1669. Håndskriftet er fremdeles bevart i Uppsala, nå på Carolinabiblioteket. Manuskriptet består i dag av 44 blad fra to ulike handskrifter fra andre halvdel av 1200-tallet. Fire blad har blitt fjernet fra slutten av manuskriptet og er i dag bevart som AM 666 b, 4° i Den arnamagnæanske samling i København.[7] Det finnes også en del eldre avskrifter, blant annet Holm. papp. 4° nr. 34 på Kungliga biblioteket i Stockholm fra sent på 1600-tallet. I tillegg finnes én av tekstene fra Strengleikar i en yngre islandsk versjon i en papirhåndskrift fra 1737: Gvímars saga[8] Denne ble oppdaget og utgitt av Marianne Kalinke i 1979.

Tittelen Strengleikar er ikke original, men ble gitt av de første utgiverne i moderne tid, Rudolf Keyser og Carl Richard Unger (1850) som kalte samlingen for Strengleikar eða Lioðabok. Navngivingen strengleikr, ljóðabók, eller en kombinasjon av disse er benyttet i innledningen eller avslutningen av bort alle de gammelnorske tekstene.[7]

Den ble utgitt på nytt som Strengleikar eller songbok, oversatt fra gammelnorsk av Henrik Rytter, revidert og med en innledning av Kjell Venås. I 1979 kom en samling ved Robert Cook og Mattias Tveitane; Elis saga, Strengleikar and other Texts, utgitt av Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter.[9]

Kritikk

[rediger | rediger kilde]

Historikeren Hans E. Kinck for i det essayistiske verket Storhetstid (1922) hvor hensikten var å detonere Håkon Håkonsson og avvise at Norge etter årtier med borgerkrig hadde en «storhetstid». I sammenheng med Kincks dekonstruktivisme omtaler han Strengleikar som «damelektyre» (1922, 120), og ser verket som en trussel mot den norrøne litteraturen som oppsto opp «i storhetstidens usikkerhet og værste import» (1922, 169). Flere ganger trekker han fram Strengleikar som det endelige eksempelet på den fordervingen som skjedde under Håkon Håkonsson. Eksempelvis mente han at «En samling som Strengleikar og dens popularitet i folket maaler hvor vældig den bølge av import var, som flommet ind over det hjemlige aandsliv og tildels kvalte det», før han slår fast at «En bok som Strengleikar betegner en stor svækelse – for ikke å si et sammenbrud – i hele den kunstneriske retning» (1922, 89).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ En lai er en kort fortelling mellom 100 og 1000 vers i form av oktosyllabiske kupletter med tema som regel fra sagnene og legendene omkring kong Arthur. Strengleik er betraktet som en god gjengivelse av lais.
  2. ^ Rivera, Isidro J. (1991): «Brother Robert», i: Lacy, Norris J.: The New Arthurian Encyclopedia, New York: Garland, ss. 56
  3. ^ Sanders, Christopher (1993): «Strengleikar», i: Pulsiano, Philip: Medieval Scandinavia: An Encyclopedia, New York: Garland, ss. 612
  4. ^ Budal, Ingvil Brügger: Strengleikar og Lais[død lenke], (PDF) ph.d.-avhandling ved Universitetet i Bergen 2009. Side 56
  5. ^ Budal, Ingvil Brügger: Strengleikar og Lais, 2009, side 60-62
  6. ^ Medieval Nordic Text Archive oppgir at Strengleikar består av 39 835, men oppgir ikke ordmengden for hver fortelling, og Budals beregning på 42 027 er derfor sikrere.
  7. ^ a b Budal, Ingvil Brügger: Strengleikar og Lais, 2009, side 49
  8. ^ Lbs. 840, 4°
  9. ^ Strengleikar – Bibliographie

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Manuskripter

[rediger | rediger kilde]
  • De la Gardie, 4-7, f. 17va-43vb (Carolinabiblioteket, Uppsala).
  • AM 666 4o b, f. 1r-4v (Den Arnamagnæanske samling, Det Kongelige Bibliotek, København).
  • Lbs 840 4o, f. 292r-299v (Landsbókasafn Íslands, Reykjavik).

Utgaver og oversettelser

[rediger | rediger kilde]
  • Diplomatisk transkripsjon av De la Gardie tilgjengelig hos Medieval Nordic Text Archive.
  • Cook, Robert & Tveitane, Mattias (red. & overs.): Strengleikar. An Old Norse translation of twenty-one Old French lais.. Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt, Norrøne tekster 3. Oslo: Grieg, 1979. ISBN 82-7061-273-1. Utgave og engelsk oversettelse.
  • Keyser, R. & Unger, C. R. (red.): Strengleikar, eða Lioðabók. En Samling af romantiske Fortællinger efter bretoniske Folkesange (Lais), oversat fra fransk paa norsk ved Midten af trettende Aarhundrede efter Foranstaltning af Kong Haakon Haakonssön. Christiania: Feilberg og Landmark, 1850.
  • Tveitane, Mattias (red.): Elis saga, Strengleikar and other Texts. Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter (Corpus codicum Norvegicorum medii aevi), Quatro serie 4. Oslo, 1972. Faksimileutgave av MSS De la Gardie og AM 666.
  • Strenglege eller Sangenes Bog, oversat fra oldnorsk af H. Winter Hjelm. Kristiania: Feilberg og Landmark, 1850.
  • Rytter, Henrik (overs.): Strengleikar eller songbok. Oslo: Det Norske Samlaget, 1962.

Referanselitteratur

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Strengleikar&oldid=24740463»