Lorentz Eckhoff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lorentz Eckhoff
LorentzJuliusEckhoff.jpg
Født30. oktober 1884
Drammen
Død25. september 1974 (89 år)
Oslo
Barn Øivind Eckhoff
Beskjeftigelse Oversetter, professor
Nasjonalitet Norge
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi

Lorentz Julius Holtermann Eckhoff (født 30. oktober 1884 i Drammen, død 25. september 1974 i Oslo) var en norsk litteraturviter i engelsk og fransk litteratur.[1]

Etter examen artium i 1902 gikk han Krigsskolen, før han ble cand.philol. i 1911 i engelsk og fransk litteratur. Eckhoff var lektor ved Aars og Voss' skole, Sigurd Hallings skole og Vahl skole. Studier i Frankrike førte til en doktorgrad (dr.philos.) i 1922 på en avhandling om Paul Verlaine og symbolismen. Universitetsstipendium fra 1922 til 1927. Eckhoff ble styremedlem i Norsk PEN 1930-35, i Alliance française Oslo 1932–63 og ledet En Verden sammen med Odd Nansen på 60-tallet. Lorentz Eckhoffs hovedbeskjeftilgelse var som professor i engelsk litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo fra 1946-54.

Litteraturvitenskapelig produksjon[rediger | rediger kilde]

I 1928 gav Lorentz Eckhoff ut en samling essays, Førerne i vår tids franske litteratur med analyser av bl.a. France, Gide og Valéry. Et lite programskrift, Den nye litteraturforskning; syntetisk metode kom 1930. Hans hovedverk er De tre kulturformer er et stort anlagt kulturfilosofisk arbeid i tre deler: Adelsmannen (1938), Borgeren (1958) og En verden (1964). I 1939 utgav han en bok om Shakespeare, som i 1954 kom i engelsk oversettelse, Shakespeare: Spokesman of the Third Estate.

Eckhoff var prestesønn av slekten Eckhoff og fikk med sin hustru Halldis Bomhoff (Kronprins Olavs lærer) sønnene Karl, Øivind Eckhoff, Erik og Ivar.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Joseph Bédier, Fortællingen om Tristan og Isolde (1919). Oversettelse fra fransk
  • Paul Verlaine og symbolismen (1922). Dr.avhandling.
  • Førerne i vår tids franske litteratur (1928)
  • Panaït Istrati, Tistlene på Baragan, 1928. Oversatt fra fransk.
  • Den nye litteraturforskning. Syntetisk metode (1930). Lærebok.
  • William Shakespeare (1939)
  • Adelsmannen (1938), Borgeren (1958) og En verden (1964). Trilogi om tre former for kultur.
  • André Gide, 1947
  • The aesthetic movement in English literature, 1959
  • Antonius og Kleopatra, 1962
  • Plautus, Pseudolus, 1962. Komisk oversettelse fra latin
  • Pierre Teilhard de Chardin, Fenomenet menneske (1964). Oversettelse fra fransk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]