Prosa-Tristan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Prosa-Tristan er en tilpasning av middelalderfortellingen Tristan og Isolde til en lengre romanse i prosa og er den første som knyttet emnet fullstendig til legenden om kong Arthur. Det var også den første betydelige arthurianske prosasyklus som kom etter den meget populære framstillingen Lancelot-Gral («Vulgate-syklusen») og som påvirket særlige de senere delene av Prosa-Tristan.

I henhold til prologen var den første delen av boken (det vil si alt før materialet om den hellige gralen) tilskrevet den ellers helt ukjente Luce de Gat, og var antagelig påbegynt mellom 1230 og 1235. Verket ble utvidet og noe omarbeidet en gang etter 1240. I epilogen navngir den andre forfatteren seg selv som «Helie de Boron», og forsikrer at han er nevø av den første forfatteren av den arthurianske Gral-syklusen, poeten Robert de Boron. Denne forfatteren hevder, slik den siste forfatteren av Roseromanen, å ha plukket opp fortellingen der hvor Luce sluttet å skrive. Hverken biografiene til de to forfatteren, eller påstanden om at de hadde oversatt verket fra en latinsk original, blitt tatt alvorlig av senere forskere.[1][2]

Synopsis[rediger | rediger kilde]

Den første delen av verket holder seg nært opptil den tradisjonelle fortellingen slik den er blitt fortalt på vers av forfattere som Béroul og Thomas d'Angleterre, men mange av episodene er omarbeidet eller endret fullstendig. Tristans foreldre er blitt gitt nye navn og bakgrunnshistorier, og den generelle tonen og stemningen er blitt «mer realistisk» enn de poetiske tekstene, skjønt det er øyeblikk hvor figurene synger.[3] Tristans verge Governal tar ham med til Frankrike hvor han vokser opp ved hoffet til kong Pharamond. Han kommer senere til hoffet til sin onkel Marc, kongen av Cornwall, og han forsvarer landet mot den irske krigeren Morholt. Såret i kamp reiser han til Irland hvor han ble leget av Iseult (Isolde), en kjent lege og samtidig Morholts niese, men han må flykte når irlenderne oppdaget at han har drept deres kriger. Han kom senere tilbake, i avsky, for å be om Iseult som brud for sin onkel. Da Tristan og Iseult ved et ulykkestilfelle drakk en trylledrikk,[4] som egentlig var tilberedt for Iseult og Marc, blir de voldsomt forelsket. De går inn i en tragisk affære som ender med at Tristan ble forvist fra Cornwall og til hoffet til kong Hoel av Bretagne. Han gifter seg til sist med Hoels datter, noe forvirrende også hetende Iseult.

Det er særlig etter dette punktet at den tradisjonelle fortellingen er stadig avbrutt av sidefortellinger av ulike figurer og episoder som sørger for å knytte legenden om kong Arthur inn i fortellingen.[5] Særlig Tristans rivalisering med den sarasenske ridderen Palamedes er gitt betydelig oppmerksomhet. I den lange versjonen forlater Tristan Bretagne og kommer tilbake til sin første kjærlighet, og ser aldri sin ektefelle igjen, skjønt Kahedin, hans svoger, er hans faste følgesvenn. Tristan er hyppig sammenlignet med sin venn Lancelot både i våpen som i kjærlighet, og ved tider er de uvitende om det også engasjert i kamp med hverandre. Tristan ble selv en ridder av det runde bord ved å ta Morholts tomme sete og blir med i søkningen etter den hellige gral før han velger å bli værende hos Iseult ved Lancelots festning.

Teksten som handler om letingen etter den hellige gral har vært et stridsemne. Isteden for å skrive en selvstendig tekst har forfatteren valgt å sette inn eller interpolere hele Queste del Saint Graal fra Lancelot-Gral-fortellingen. Resultatet av denne tekstkopieringen er at den underminerer ukrenkelighet av Lancelot-Gral-teksten i seg selv.[6] Manuskriptet, som ikke inkluderer den delen av materialet med Gralen som opprettholder den tidligere versjonen med de elskedes død, mens de lengre versjonene lar Marc drepe Tristan mens han spiller på harpe for Iseult, kun for å se henne dø rett etterpå.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Før det ble utgitt moderne utgaver av Prosa-Tristan var litteraturforskere avhengig av en omfattende sammendrag og analyse av alle manuskriptene av Eilert Löseth fra 1890 (gjenutgitt i 1974). Av de moderne utgavene utgjør den lange versjonen to utgaver, en redigert av Renée L. Curtis og den andre ved Philippe Ménard.[7][8] Curtis' utgave av et enkelt manuskript (Carpentras 404) dekker Tristans slekt og den tradisjonelle legenden opp til Tristan ble gal. Imidlertid, den store mengden med manuskripter som eksisterer har ført til andre forskere har oppgitt å gjøre det som Curtis har gjort fram til Ménard kom opp med ideen å bruke flere grupper med forskere for å håndtere den beryktede manuskriptet Vienna 2542 («Wien 2542»). Hans utgave følger Curtis, inkluderer Tristans deltagelse i søken etter den hellige gral og ender med Tristans og Iseults død og de første tegnene på Arthurs undergang. Richard Trachsler har arbeidet med en utgave av «fortsettelsen» av Prosa-Tristan. Den kortere utgaven, som ikke inneholder delen med den hellige gral, er utgitt av Joël Blanchard i fem bind.

Via deler av de større prosasyklusene, som dominerer all Arthur-litteratur etter begynnelsen av 1200-tallet, er originaliteten av Prosa-Tristan funnet i forfatterens bruk av lyriske dikt for å uttrykke figurenes håp, fortvilelse eller anger. Ulike bøker og artikler har studert det lyriske innholdet av Prosa-Tristan enten det er uttrykt som gåter i vers, brev i vers, spottesanger eller kjærlighetssanger.[9][10] På denne måten har Prosa-Tristan fungert nesten som en musikal. Figurene som er plassert i ekstreme situasjoner bryter faktisk «ut i sang». Alt dette er betraktet som Tristans tradisjonelle forbindelse til poesi.

Prosa-Tristan hadde en stor effekt og påvirkning på den påfølgende middelalderlitteraturen og i særdeleshet behandlingen av Arthurlegenden. Litterære figurer som Palamedes, Dinadan, og Lamorak, alle som opptrer for første gang i Prosa-Tristan, oppnådde popularitet i senere verker. Den hedenske (muslimske) ridderen Palamedes lånte sitt navn til Palamedes-romansen, et senere verk som utvidet episoder fra Prosa-Tristan. Dette materialet er også bevart i Samlingen til Rustichello da Pisa og tallrike senere redigeringer på flere språk. Prosa-Tristan påvirket også Post-Vulgate-syklusen, den neste større prosateksten av den arthurianske mythos, og tjente som kilde for Thomas Malorys inkludering av Tristan i sitt verk Le Morte d'Arthur.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Curtis, Renée oversetter (1994): The Romance of Tristan, Oxford University Press, s. xvii.
  2. ^ Baumgartner, Emmanuèle (1958): «Luce de Gast et Hélie de Boron, le chevalier et l’écriture». I Romania 106 (1985): 326-340; Curtis, Renée L. (1958): «The Problems of the Authorship of the Prose Tristan». I Romania LXXIX (1958): 314-38.
  3. ^ Curtis, Renée: The Romance of Tristan, ss. xxii–xxv.
  4. ^ Litterært kontroversielt ble Tristan ikke øyeblikkelig forelsket i Iseult. Isteden ble han forelsket i henne på grunn av at den hedenske ridderen Palamedes ble først forelsket i henne.
  5. ^ Busby, Keith (1991): «Prose Tristan». I Norris J. Lacy (red.): The New Arthurian Encyclopedia, ss. 374–375. New York: Garland. ISBN 0-8240-4377-4.
  6. ^ Interpoleringen av Lancelot-Gral begynner i bind 6 av Ménards utgave. For middelalderens teknikk med interpolering av manuskripter, se Emmanuèle Baumgartner: «La préparation à la Queste del Saint Graal dans le Tristan en prose» i Norris Lacy, red. Conjunctures (Amsterdam: Rodopi, 1994), ss. 1-14, Fanni Bogdanow: «L'Invention du texte, intertextualité et le problème de la transmission et de la classification de manuscrits» Romania 111 (190): 121-40 og Janina P. Traxler: «The Use and Abuse of the Grail Quest» Tristania 15 (1994): 23-31. Gaston Paris, i 1897, også merk interpoleringen av en verseromanse fra Brunor i Prosa-Tristan.
  7. ^ Curtis, Renée L., red.: Le Roman de Tristan en prose, bindene 1-3 (Cambridge: D.S. Brewer, 1963-1985)
  8. ^ Ménard, Philippe red.: Le Roman de Tristan en Prose, bindene 1-9 (Geneva: Droz, 1987-1997).
  9. ^ Lods, Jeannee (1955): «Les parties lyriques du Tristan en prose» i Bulletin Bibliographique de la Société International Arthurienne 7: 73-78.
  10. ^ Fotitch, T. & Steiner, R. (1974): Les Lais du Roman de Tristan en Prose. Munich.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Curtis, Renée L. (red.) (1963–1985): Le Roman de Tristan en prose, bind 1-3. Cambridge: D.S. Brewer.
  • Curtis, Renée L. (oversetter) (1994): The Romance of Tristan. Oxford. ISBN 0-19-282792-8.
  • Lacy, Norris J. (red.) (1991): The New Arthurian Encyclopedia. New York: Garland. ISBN 0-8240-4377-4.
  • Ménard, Philippe (red.) (1987–1997): Le Roman de Tristan en Prose, bind 1-9. Geneva: Droz.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Prosa-Tristan&oldid=22762893»