Fionn mac Cumhaill

Fionn mac Cumhaill kommer for å hjelpe Fianna.

Fionn mac Cumhaill (i tidlig tekster Finn eller Find mac Cumail eller mac Umaill, anglisert til Finn McCool i den romantiske perioden på 1800-tallet) var en mytisk jeger og kriger i irsk mytologi som også opptrer i mytologier i Skottland og på Man. Fortellingene om Fionn og hans følge, Fianna, danner Fenian-syklusen eller Fiannaidheacht, hvor mye av dette er påstått å være fortalt av Fionns sønn, poeten Oisín.

Fionn eller Finn er egentlig et tilnavn som på irsk betyr «lys», tilsvarende engelsk «fair» (i referanse til håret og/eller huden), «hvit», eller «skinnende». Hans navn i barndommen var Deimne (som kan tolkes som «sikkerhet», «pålitelighet») og flere legender forteller hvordan han fikk tilnavnet Fionn eller Finn da hans hår ble hvitt lenge før han ble gammel. Navnet «Fionn» er beslektet med det walisiske navnet Gwyn, som i den mytologiske figuren Gwyn ap Nudd, og til den kontinentale romersk-britiske Vindos, også et tilnavn for en gud som Belenos.

1800-tallets irske revolusjonære organisasjon kjent som Fenian Brotherhood i USA tok sitt navn fra disse legendene. Det skotske navnet Fingal kommer fra en gjenfortelling av disse legendene i episk form av den omstridte skotske poeten James Macpherson på 1700-tallet.

Legenden

Fødsel

De fleste av Fionns tidligste eventyr er gjenfortalt i fortellingen Fionns dåder i gutteårene. Han var sønn av Cumhall, leder av Fianna, og Muirne, datter av druiden Tadg mac Nuadat som levde i åsen Almu i Kildare. Cumhall hadde bortført Muirne etter at hennes far hadde nektet å gifte henne bort, og Tadg appellerte da til overkonge Conn av de hundre slag som lyste Cumhall fredløs. Slaget ved Cnucha ble utkjempet mellom Conn og Cumhall, og her ble Cumhall drept av Goll mac Morna, som ble den nye lederen av Fianna.

Muirne var allerede gravid og ble avvist av sin far som beordret at hun skulle brennes. Dette kunne ikke Conn tillate og plasserte henne inn under beskyttelse av Fiacal mac Conchinn. Dennes hustru, duiden Bodhmall, var Cumhalls søster. I Fiacals hus fødte hun en sønn som hun kalte Deimne.

Gutteår

Elven Boyne

Muirne etterlot gutten i omsorgen til Bodhmall og en krigerkvinne, Liath Luachra, som oppfostret ham i hemmelighet i skogen Sliabh Bladma, hvor hun lærte ham krigskunst og jakt. Da han ble eldre gikk han i tjeneste hos lokale småkonger uten å oppgi sitt rette navn, men da de oppdaget at han var Cumhals sønn ble han bedt om å gå, da de ikke trodde at de ville greie å stå imot hans fiender.

Den unge Fionn møtte den trollignende druiden og poeten Finn Eces, eller Finnegas, i nærheten av elven Boyne og ble hans elev. Finn Eces hadde tilbrakt syv år i å forsøke å fange en bestemt fisk, kunnskapens laks, som levde i en dam ved Boyne. Den som spiste denne laksen vill få all kunnskap i verden. Til sist greide han å fange laksen og ba gutten om å koke den for seg. Mens Fionn drev på med matlagingen brente han tommelen, og da han stakk tommelen i munnen for å suge på den svelget han samtidig små rester av laksen. Slik skjedde det at det var Fionn som fikk allverdens kunnskap. Han visste nå hvordan han skulle få hevn mot Goll.

Laksen plassering i denne fortellingen viser den særstilling som den særskilte fiskearten har i mange forskjellige mytologier. Innenfor irsk mytologi synes det som om laksen har en særskilt posisjon grunnet sin framtoning (påfallende vakker fargesprakende kropp), sin styrke, og at den er relativ sjelden. Fortellingen om Fionn og kunnskapens laks har en sterk likhet med den walisiske fortellingen om Gwion Bach.

Voksenliv

Skjebnesteinen Lia Fáil ved Tara

Hvert år i 23 år ved festen Samhain, ville den ildblåsende alven Aillen dysse mennene fra Tara i søvn med sin musikk før palasset ble brent til grunnen, og Fianna, ledet av Goll mac Morna, var maktesløse i å forhindre det. Fionn kom til Tara, bevæpnet med sin fars traneskinnbag med magiske våpen. Han holdt seg selv våken med spissen av sitt eget spyd og deretter drepte han Aillen med det. Etter dette ble hans slektskap gjenkjent og han ble gitt kommandoen over Fianna. Goll gikk velvillig til side og ble en lojal tilhenger av Fionn, skjønt i mange fortellinger er deres allianse vanskelig og med strid som følge. Fionn krevde erstatning for sin fars død av Tadg, og truet med krig og tvekamp mot ham om han nektet. Tadg tilbød ham sitt hjem, Alans ås, og Fionn tok imot dette tilbudet.

Kjærlighetsliv

Fionn møtt sin mest berømte hustru Sadhbh mens han var på jakt. Hun hadde blitt forvandlet til et dådyr av en druide, Fear Doirich (som betyr «Mørk mann»), da hun nektet å gifte seg med ham. Fionns hunder, Bran og Sceolan, som selv hadde en gang vært mennesker, gjenkjente mennesket i dådyret, og Fionn slaktet ikke dyret. Det øyeblikket hun satte føttene på Fionnas land ble hun øyeblikkelig forvandlet tilbake til vakker kvinne, skjønt det var kun på dette sted hvor hun ville beholde sin sanne form og skikkelse. Hun giftet seg med Fionn og hun ble snart gravid. Imidlertid hadde Fear Doirich kommet tilbake og forvandlet henne på nytt til et dådyr og hun forsvant. Fionn tilbrakte syv i å søke etter henne, men uten resultat. Lykkeligvis ble han senere forent med deres sønn, Oisín, som siden ble en av de beste blant Fianna.

I Forfølgelsen av Diarmuid og Gráinne, en av de mest kjente fortellingene i syklusen, lover overkonge Cormac mac Airt bort sin datter Gráinne som brud til den nå aldrende Fionn, men Gráinne blir isteden forelsket i en annen fra Fianna, Diarmuid Ua Duibhne. Det forelskede paret flykter av sted, men Fionn tar opp jakten på dem. De to unge får støtte fra Diarmuids fosterfar, guden Óengus eller Aengus. Til sist slutter Fionn fred med det unge paret. Flere år senere inviterer Fionn sin tidligere rival Diarmuid på bjørnejakt, og Diarmuid blir fryktelig kvestet av en bjørn. Vann som blir drukket fra Fionns hender har helbredende kraft, men når Fionn samler vann mellom hendene lar han det med vilje sildret ut mellom fingrene før han kommer tilbake til Diarmuid. Hans barnebarn truer ham for å få ham til å gi vann til Diarmuid, men når Fionn endelig kommer med vann er det for seint, Diarmuid har dødd av skadene.

Død

Redegjørelsene om Fionns død varierer; i henhold til den mest populære fortellingen er han ikke død i det hele tatt, men sover i en hule i nærheten av Dublin, omgitt av resten av Fianna. En dag vil de våkne opp og forsvare Irland i landets vanskeligste stund. En redegjørelse hevder at de vil våkne når Dord Fiann (Fionns jakthorn) har gitt lyd tre ganger, og de vil da være like sterke som de alltid har vært. Dette kan dog være et lån eller en forveksling med kong Arthur og ridderne av det runde bord.

Fionn som en kjempe

The Great Stone of Fourstones i England hevdes å ha blitt slynget mot England av Finn McCool

Flere steder og særegne geografiske trekk har blitt tilskrevet Fionn. En legende hevder at han bygde Giant's Causeway, et sted i nordlige Irland som består av formasjoner rundt 40 000 sorte steiner formet som polygoner, for å få en bro til Skottland slik at han ikke ble våt på beina. Han skal også ha skuffet opp deler av Irland for å kaste jorda mot en rival, men traff ikke og jorda havnet langt ute i Irskesjøen og ble til øya Man. Man kan fortsatt se stedet hvor han tok jorda, for der ligger innsjøen Lough Neagh den dag i dag. Fingal's Cave i Skottland er oppkalt etter ham, men det er en senere tilskrivelse som i kjølvannet av begeistringen for James Macpherson. Grottens opprinnelige gæliske navn var Uamh-Binn.

På Newfoundland, og noen deler av Nova Scotia, er «Fingal's Rising» nevnt i en særegen nasjonalistisk mening. Gjort populær i sanger er det å tale om «Fingle», slik hans navn også kan uttales på engelsk, i motsetning til «Fion MaCool» som er en form for Newfoundland-irsk, er tidvis benyttet som en omskrivning for Newfoundland eller dets kultur.

I folkeminne på Man er Fionn en kjempe kjent som Finn MacCooill. I en munter fortelling fortelles det at han en gang kom til øya Man og da ble han oppsøkt av en mansk buggane, et form for troll på Man, som ville slåss med den berømte irske helten. Finn ville unngå stridigheter og skjulte seg i en krybbe mens hans hustru underholdt bugganen og lot som om hennes ektemann var hennes barn. Hun ga bugganen en kake med jern inn, noe han ikke klarte å fordøye, og fikk da vite at hennes ektemann alltid spiste slike kaker. Hun ga da en andre kake til Finn i krybben som spiste den med letthet. Da bugganen så at barnet var så sterk kom han i tanker om hvor sterk måtte ikke da Finn være og fant ut at han hadde noe bedre å gjøre et annet sted.

Senere kom de to likevel til å møtes på sørenden av Man i det området som tidligere het Kirk Christ Rushen, i dag Rushen, og de utkjempet en stor strid. Finns føtter sparket bort jorda slik at det ble en kanal mellom øya Calf of Man og den mindre øya Kitterland, og enda en kanal mellom Kitterland og Man. Bugganens føtter ved Port Erin gjorde åpningen som siden ble havnen der. Til sist fikk bugganen overtaket og en såret Finn måtte flykte. Finn hadde den egenskapen at han kunne gå ute på vannet, noe bugganen ikke kunne. Rasende rev bugganen opp et stort stykke med torv og kastet den etter den irske kjempen, men bommet og dette ble siden Chicken Rock, den sørligste øya på Man. Finn snudde seg og forbannet denne lille øya. Det er derfor den fortsatt er en slik fare for skip og sjøfolk.

I moderne litteratur

Malvine dør i armene på Fingal, maleri ved Anne-Louis Girodet de Roussy-Trioson

Ossians drøm, Jean Auguste Dominique Ingres, 1813

I 1761 annonserte James Macpherson «oppdagelsen» av et epos skrevet av Ossian (Oisín) på skotsk-gælisk om emnet «Fingal» (Fionnghall i betydningen «hvite fremmed»: det er blitt antydet at Macpherson gjenga navnet som Fingal via en villfarelse av navnet som i den gammelgælisk verden ville ha opptrådt som Finn.). I desember 1761 publiserte han Fingal, an Ancient Epic Poem in Six Books («Fingal, et eposdikt fra oldtiden i seks bind») Han syklus av dikt fikk omfattende gjennombrudd og begeistret diktere som Goethe og den unge Walter Scott, men det kom etterhvert strid om utgangspunktet for Macphersons påstand om at han hadde oversatt diktene fra verker fra oldtidskilder. Ektheten i diktene ble den gang og er fortsatt betvilt, skjønt de kan i bestefall ha vært basert på fragmenter i gælisk legender. At Macpherson selv holdt fast på at han selv ikke var forfatteren, men «oversetteren» har siden overskygget diktenes litterære kvaliteter og den påvirkning de hadde på romantikken som litterær utvikling på 1800-tallet.

En fortelling om kampen mellom Fionn MacCumhail, som i denne historien skal ha bodd i dalen Glencoe i Skottland, og en hær av vikinger som ble ledet av Earragan, blir fortalt i boken Glencoe: The Story of the Massacre (1966) av John Prebble. Her fortelles det at førti vikinggaleier (sic) kom opp innsnevring ved Ballachulish og inn sjøen Loch Leven, og det påfølgende kampen mellom nordboerne og Feinn i dalen Glencoe. Her blir Earragan drept av Goll MacMorna.

Fionn mac Cumhaill opptrer hyppig i moderne irsk litteratur. Mest kjent er det gjentatte opptredende i James Joyces Finnegans Wake, og tittelen er antagelig tatt fra den folkelige balladen «Finnegan's Wake», som kan være en sammentrekning av «Finn again is awake», en referanse til Finns eventuelle oppvåkning for å forsvare Irland.

Fionn opptrer også som en figur i Flann O'Briens komiske roman At Swim-Two-Birds (1939) i avsnitt som fungerer som parodier på den litterære stilen til irske myter. Morgan Llywelyns bok Finn Mac Cool (1994) forteller om Finns framgang som leder av Fianna og kjærlighetsfortellingene som kom i livet hans. Figuren er også omtalt i sangen «The Legend of Finn MacCumhail» til den Boston-baserte musikkgruppen Dropkick Murphys på deres album Sing Loud Sing Proud! (2001):

Known as a hero to all that he knew,

long live the legend of Finn MacCool!

The brave celtic leader of the chosen few,

long live the legend of Finn MacCool!

Den samtidige skotske poeten Marie Marshall har skrevet delvis seriøse ballader som parodierer stilen til middelalderdyrkingen på 1800-tallet; How Finn McCool became Lord of Tara. Den forteller om hvordan Finn reddet adelsfamilien Tara fra de onde forhekselsen til Allan-of-the-Harp, en alvekonge med et hat mot menneskelig framgang:

The harping of the evil elf –

In mystery was Tara cloaked –

Until young Finn McCool himself

The right of rest and board invoked

One summer’s end, and joined their feast.

I en diskusjonom Tom O' Neills noe uærbødig bok med «nye» fortellinger om Fionn Mac Cumhaill, har Gary Chapman hevdet at moderne gjengivelser av irske legender som heltesyklusen og fortellinger om Finn McCool møter interessante utfordringer om de gjør magien levende for dagens lesere. Med denne boken som bakteppe diskuterer han de utfordringer som dagens forfattere har i forsøket på å holde ånden i heltelegendene levende i moderne litteratur. Han forsikrer at konteksten og det medium hvor folkeminne og legende hviler på i dag er så forskjellig fra den som da disse ble først nedskrevet (først av munker og siden av folkeminneforskere) at dagens forfattere står overfor valget om være sannferdig til de siste nedtegnelsene eller til ånden av de eldste historifortellerne og skaldene, som han hevder hadde hovedsakelig underholdning som mål.