Brev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Unionsbrevet av 13. eller 20. juli 1397. Originalen er på papir og påtrykt ti segl. Brevet er en slags unionsgrunnlov for Kalmarunionen, men ble aldri rettgyldig.
Side fra et brev fra dronning Margrete 1 av Danmark (1353–1412) til kong Håkon VI.
Brev fra kong Christian IV av Danmark og Norge 23. oktober 1643 der Martin Tanche blir adlet.
Utsnitt av brev fra Henrik Ibsen til Edmund Gosse 1899.
Spionbrev sendt til Norge fra Alfred Hagn i London 1917.
Einstein–Szilárds brev til USAs president Franklin D. Roosevelt 1939 med forslag om amerikanske atombomber.

Et brev (fra latin brevis, «kort»), er en alminnelig betegnelse på en skriftlig meddelelse som sendes til en annen person. Innenfor postvesenet er brev en forsendelsesart. Posten Norge operer med en definisjon på brev hvor lengde + bredde + høyde ikke må overskride 90 cm.

Brevets historie[rediger | rediger kilde]

Oldtiden[rediger | rediger kilde]

Kyklopen Polyfemos mottar et brev fra den greske havnymfen Galatea. Romersk freskomaleri fra Pompeii ca. 45-79.

Assyrernes og babylonernes skriftlige meddelelser til bestemte personer var på leirtavler. Egypternes brev var i eldre tider vanligvis skrevet på papyrus, siden på potteskår. Hos grekerne ble både papyrus og vokstavler brukt til brevskrivning; man skrev med metallgriffel på disse, og ved forsendelsen ble de lagt sammen to og to med innsidene mot hverandre.

Ingen brev fra den greske kulturens storhetsperiode er bevart, men fra antikkens siste dager har man noen greske brev fra keiser Julian den frafalne, og en mengde fra den berømte retoriker Libianos (300-tallet). Hos romerne ble vokstavler ofte brukt. Papyrus kom i alminnelig bruk under Ciceros tid. Det ble brukt til korrespondanse med fjerntboende, mens vokstavler ble brukt til korrespondanse med de som bodde nærmere. Brev ble forseglet med voks eller lakk, og adressen ble skrevet utenpå. Man lot vanligvis sine slaver bringe brevene (servi ab epistolis, amanuenses). Kryptering var allerede kjent, og ble benyttet til politisk korrespondanse. Brevene ble gjerne innledet med en hilsen fra brevskriveren til adressaten, for eksempel: Cicero Attico S[alutem] D[at].

Under Cicero ble brevet en litterær sjanger, eksempler er samlingene Atticum, ad Familiares og ad Quintum fratrem). Cæsar var også kjent som brevskriver.

Avhandlinger i brevform er Lucius Annaeus Senecas Epistolæ ad Lucilium; poetiske resonnerende epistler er Quintus Horatius Flaccus' og Publius Ovidius Nasos Heroides (heltinners fingerte brev).

Kristendommen tok i bruk brevsjangeren til oppbyggelige og veiledende skrifter, først og fremst Paulus' brev og andre brev i Det Nye Testamente, men også kirkefedrene, som Hieronymus og Augustin, skrev brev.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

«Shanûl overbringer et brev fra Riyâd til Bayâd» fra historien om Bayâd og Riyâd (Hadîth Bayâd wa Riyâd). Illustrasjon fra et maghrebisk manuskript fra 1200-tallet.

Fra denne periode stammer betegnelsen brev fra det latinske brevis. Opprinnelig og spesielt er ordet brukt om de mindre viktige skrivelser fra det pavelige kanselli. Antikkens benevnelser litteræ og epistola var også i bruk i middelalderen og brukes såvel om skriftlige meddelelser av privat art som offisielle skriv og dokumenter. Disse siste spiller i dette tidsrom en ualminnelig stor rolle, og deres forskjellige form, idet kansellivesenet i høy grad var satt i system, har blitt gjenstand for en hel vitenskap, diplomatikken.

Også for mer private skriftstykker hadde formlene mye å si, og man rettet seg ofte etter brevbøker, som anga titulaturer, innlednings- og slutningsformularer. Brevenes innhold var formelt inndelt i avsnitt. Det vanligste materialet var pergament, og senere også papir). Latin var det gjengse språket i brev på denne tiden. Alkuin, en venn av Karl den store, ble betraktet som et mønster for brevskriving, og en mengde av brevene hans er bevart.

Den nyere tid[rediger | rediger kilde]

Renessansen ga en ekstra dytt til utviklingen som ble påbegynt i middelalderen. Man skilte personlige meddelelser (privatbrev) fra forretningsbrev og dokumenter. Latin vek også mer og mer plassen for «vulgærspråk», altså brevskriverens morsmål. Det varte likevel lenge før latin ble oppgitt til internasjonal brevveksling om vitenskapelige emner: Erasmus av Rotterdam, Johannes Reuchlin, Justus Lipsius og mange andre av renessansens humanister skrev på latin.

Samtidig med at rik litteratur blomstret opp i Italia på landets eget språk, ble latin i større grad de dannete italieneres måte å meddele seg på. Annibale Caros, Bernardo Tassos, Pietro Bembos, Jacopo Bonfadios og fleres brev ble betraktet som mønstre akkurat som Ciceros, og ble utgitt på trykk. Fra omtrent 1600 kommer også Frankrike med, og fikk snart en rik brevlitteratur. Berømte franske korrespondenter er Kong Henrik 4, Jean-Louis Guez de Balzac, Vincent Voiture, René Descartes og en mengde kvinner på 1600-tallet. Mest kjent av kvinnene er madame de Maintenon, Ninon de Lenclos og madame de Sévigné. Andre kjente franke brevskrivere på denne tiden var Jean Chapelain, Pierre Bayle og Nicolas Boileau-Despréaux.

1700-tallet var Voltaire, Jean-Jacques Rousseau, Denis Diderot og den tyske pariser Friedrich Melchior von Grimm kjente brevskrivere. Grimm hadde bl.a. en interessant brevveksling med Katharina 2. av Russland). På 1800-tallet var Napoleon Bonaparte, Pierre-Jean de Béranger, Paul-Louis Courier (regnes som en av brevlitteraturens mestere), Charles-Augustin Sainte-Beuve (Lettres à la Princesse) og Prosper Mérimée (Lettres à une inconnue, Lettres à Panizzi) Frankrikes mest kjente brevskrivere. Spanias fremste brevforfatter i denne perioden var José Francisco de Isla (17031781).

I Tyskland begynte latin allerede tidlig å fortrenges i hansabyenes offisielle skriv, i motsetning til i de fyrstelige kanselliers. Det holdt seg imidlertid lenge hos de lærde. Når det tyske språk ble benyttet, var selv begavede og dannede mennesker langt tilbake i brevstil. Det eksisterer likevel unntak: Martin Luther, Gottfried Leibniz og prinsesse Elisabeth Charlotte av Pfalz (gift med Ludvig 14. av Frankrikes bror). Første fra midten av 1700-tallet er den tyske brevstil utviklet fullt: Gotthold Ephraim Lessings, Johann Joaquims, Gottfried August Bürgers, Johann Wolfgang von Goethes, Friedrich Schillers (særlig disse to store dikteres innbyrdes brevveksling), Johannes von Müllers, brødrene Alexander og Wilhelm von Humboldts, Friedrich Ludwig Georg von Raumers, Bettina von Arnims, Rahel Varnhagen von Enses, Ludwig Tiecks, brødrene Karl Wilhelm Friedrich og August Wilhelm von Schlegels, Heinrich Heines og Felix Mendelssohn-Bartholdys brev.

I de nordiske land, særlig Danmark, gikk det omtrent som i Tyskland. Man har bevart en del av 1500-tallets danske brev, hvor privatbrevet og forretningsbrevet nærmest er sammensmeltet. Karakteristisk ved deres av og til fremtredende djerve humor er Christian IVs tallrike brev. Lenger frem på 1600-tallet gir Ole Worms latinske korrespondanse et godt eksempel på danske lærdes brevveksling i eldre tid. Under utenlandsk påvirkning hadde brevlitteraturen et betydelig oppsving mot slutten av 1700-tallet, og de fleste av denne periodes og den litterære gullalders forfattere har etterlatt seg mange brev som senere har blitt utgitt: B.S. Ingemann, N.F.S. Grundtvig, H.C. Andersen, Carsten Hauch og mange flere. Brev som regnes som særlig gode har man fra Jacob Peter Mynster, Frederik Christian Sibbern, Hardenack Otto Conrad Laub, Peter Vilhelm Jacobsen, Johanne Luise Heiberg og senere Julius Lange.

Når det gjelder den utvendige formen på brevene, så ble segllakk innført fra Kina til Europa1400-tallet, og det første lakksegl som er bevart på et brev er fra midten av 1500-tallet. Oblater kommer tidligst i bruk på andre halvdel av 1500-tallet.

Konvolutter av samme form som de som brukes i dag fantes allerede midt i 1600-tallet. Først i 1844 fant man på å fabrikkere gummierte konvolutter på maskiner. Luftpost var en tjeneste fra postverket for brev som skulle sendes med fly.

Brevlitteratur[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra de virkelige brev som er samlet ut utgitt, har de fleste lands litteratur atskillige bøker i brevform, mest betraktninger og avhandlinger. Det kan være fingerte brev eller virkelige henvendelser til en bestemt person. Man har også språkvitenskapelige brev av Jacob Grimm, kjemi av Justus von Liebig, fysiologi av Carl Vogt, arkeologi av Lessing og andre. De mest kjente verkene i brevform (utenfor skjønnlitteraturen) er Epistolæ obscurorum virorum, Blaise Pascals Lettres provinciales, Jacques-Benigne Bossuets og François de Salignac de la Mothe-Fénelons Lettres spirituelles, Charles Montesquieus Lettres persanes, Voltaires Lettres anglaises, Rousseaus Lettres de la montagne og Lettre sur les spectacles, Lord Chesterfields Letters to his Son, The letters of Junius, Lettres familières sur l'Italie av president Charles de Brosses, Ludwig Börnes Briefe aus Paris, Augustin Thierrys Lettres sur l'histoire de France, George Sands Lettres d'un voyageur, Louis Blancs Lettres d'Angleterre. I den danske litteratur: Ludvig Holbergs Epistler, så Frederik Christian Eilschovs Filosofiske Breve, Knud Lyne Rahbeks Breve fra en gammel Skuespiller, Clara Raphael. Tolv Breve av Mathilde Fibiger. I Norges litteratur er Henrik Wergelands Fortrolige Breve fra Ejdsvold og fru Conradine Birgitte Dunkers Gamle Dage de mest kjente.

En egen klasse danner romanene i brevform (se Epistel): Rousseaus Nouvelle Héloïse, Samuel Richardsons Clarissa Harlowe og Goethes Werther; senere blev denne form sjeldnere (men ennå benyttet av Alphonse Daudet i Lettres de mon moulin). I den danske litteratur finner man Sibberns Efterladte Breve af Gabrielis og Ud af Gabrielis' Breve til og fra Hjemmet, Familien Polonius av fru Thomasine Gyllembourg og Meïr Aron Goldschmidts En Roman i Breve.

I bunden stil er brevformen efter antikk modell benyttet av Clément Marot, Paul Scarron,Nicolas Boileau, Voltaire, Alexander Pope og andre. Fra senere tid finnes Henrik Ibsens Rimbrev til fru Heiberg og hans Ballonbrev til fru Fredrika Limnell (1870), Bjørnstjerne Bjørnsons poetiske epistler til Frederik Stang og Johan Sverdrup.

Postvesenets brevdefinisjon[rediger | rediger kilde]

Norsk postkasse 2003.

I følge postens internasjonale definisjon av brev er det «en meddelelse». Et brev trenger derfor ikke nødvendigvis være forfattet på papir, men kan skrives på andre materialer. En meddelelse på et datamedium som CD eller DVD kan også sendes som brev. Det samme kan et filmbrev på en videokassett, film eller et lydbrev på en lydkassett.

Hensikten med denne definisjonen er at et brev kan sendes internasjonalt uten fortolling. Det er likevel ikke mulig å forfatte et brev på et kostbart materiale for å unngå fortolling. Grensetilfeller avgjøres skjønnsmessig av den enkelte postadministrasjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Letters_(written_messages) – bilder, video eller lyd
Ilnokole.jpgSalmonsens konversationsleksikon: Denne artikkelen stammer hovedsakelig fra det danske Salmonsens konversationsleksikon 2. utgave (1915–1930).
Wiktionary-logo-en.png Wiktionary: Brev – ordboksoppføring