Norsk polarinstitutt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Norsk Polarinstitutt
Norsk Polarinstitutt
TypeForvaltningsorgan
VirkeområdeNorge
Etablert1948
Org.nummer971 022 264
DirektørOle Arve Misund
HovedkontorFramsenteret (Tromsø)
UnderlagtKlima- og miljødepartementet
Ansatte160 (2019)
Nettsidenpolar.no
Norsk Polarinstitutts hovedkontor, Framsenteret i Tromsø

Norsk Polarinstitutt er Norges sentrale institutt for vitenskapelig forskning, miljøovervåking og kartlegging av Arktis og Antarktis.[1] Instituttet er et direktorat under Klima-og miljødepartementet og er kunnskapsleverandør og rådgiver for norske myndigheter i polarområdene og har forvaltningsmyndighet for all norsk aktivitet i Antarktis.[1]

Instituttet har om lag 160 ansatte, inndelt i fem avdelinger. I tillegg til avdelingene har instituttet per 2021 fire programmer for forskning på henholdsvis Polhavet, Svalbard, Antarktis og Ny-Ålesund.[2]

Virksomhet[rediger | rediger kilde]

Instituttets virksomhet er konsentrert rundt miljøforvaltningsbehov i polarområdene. Sammen med miljøsamarbeid i Barentsregionen er forskning på klima, langtransportert forurensning, effekter av forurensing på miljøet, biologisk mangfold og topografisk kartlegging viktige arbeidsfelt.[1] I Antarktis har instituttet forvaltningsmyndighet for all norsk aktivitet.[1] En av instituttets hovedoppgaver er å fungere som rådgivende instans for forvaltningen når det gjelder polare miljøspørsmål.[1] Polarinstituttet er Norges utøvende miljømyndighet i Antarktis.[3] Det betyr at alle nordmenn som planlegger aktivitet i Antarktis skal kontakte instituttet på forhånd.[3]

Norsk Polarinstitutt forsker på biologisk mangfold, klima og miljøgifter i nord- og polarområdene, og utstyrer og organiserer i denne sammenheng store ekspedisjoner til begge polområdene.[1] Instituttet bidrar til det nasjonale og internasjonale klimaarbeidet, og er et aktivt kontaktpunkt for det internasjonale fagmiljøet.[1] Instituttet samler inn og bearbeider data om hva som påvirker miljøet og om tilstanden til naturen og kulturminnene på Svalbard og Jan Mayen gjennom prosjektet MOSJ.[4]

Instituttet er den nasjonale kartleggingsinstansen for polare områder på land, inkludert ikke-kommersielle geologiske undersøkelser.[5]

Navnekomiteen ved Norsk Polarinstituttet er det offisielle organet for vedtak om stedsnavn i norske polarområder.[6] Dette innbefatter navnebestemmelser på Svalbard og Jan Mayen med nære havområder, og Dronning Maud Land, Bouvetøya og Peter I Øy med nære havområder. Navnekomiteen vedlikeholder databasen Stadnamn i norske polarområde.[6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Norsk Polarinstitutt ble opprettet i 1948, lagt inn under Industridepartementet, men må ses som en forlengelse av Norges Svalbard og Ishavsundersøkelser (NSIU), som så dagens lys 1. mars 1928.[7] Tidligere hadde svalbardforskningen vært organisert som De norske statsstøttede Spitsbergen-ekspedisjonene, med røtter tilbake til 1906.[8] Med opprettelsen av NSIU økte norsk forskningsaktivitet på Øst-Grønland.[9]

Med Harald Ulrik Sverdrup som første direktør, fikk Polarinstituttet et langt bredere mandat, utvidet forskningsaktivitet, og ikke minst ble Antarktis en del av ansvarsområdet.[8] I 1949-52 ledet instituttet den flernasjonale Maudheim-ekspedisjonen til Antarktis og hadde egen base i Dronning Maud Land fra 1956 til 1960 (Norway Station), under Det internasjonale geofysiske år (IGY).[9] Instituttet opprettet den permanente forskningsstasjonen Troll i Antarktis i 1989/90, som i 2005 ble utvidet til helårlig forskningsstasjon.[7] Instituttet hadde i flere tiår årlige sommerekspedisjoner til Svalbard, og fra 1968 har instituttet hatt helårlig forskningsstasjon i Ny-Ålesund.[8] I 1979 ble Polarinstituttet et direktorat underlagt Miljøverndepartementet (idag Klima- og miljødepartementet).[8]

I 1993 vedtok Stortinget at Polarinstituttet skulle flytte fra Oslo til Tromsø, en flytteprosess som var ferdig i 1998.[8] På sikt har denne flyttinga ført til en endring i instituttets fagprofil og interesseområder, blant annet med en rekke nye stillinger innen miljø- og klimaorientert forsking og rådgivning.[9]

Forskningsplattformer[rediger | rediger kilde]

Norsk Polarinstitutt eier forskningsfartøyet «Kronprins Haakon» og driver Sverdrupstasjonen og ZeppelinobservatorietSvalbard, stasjonene Troll og Tor i Antarktis, og stasjonen Norvegia på Bouvetøya.[10][11]

Arkiv[rediger | rediger kilde]

Polarinstituttet har fra starten av bygget opp samlinger av polarhistorisk materiale i form av både fotografier, arkiv og bibliotek.[12]

Grunnstammen til instituttets bibliotek ble bygget opp av Adolf Hoel, første lederen av NSIU. Biblioteket inneholder unike samlinger av polarhistorisk litteratur (fra 1500-tallet til i dag), dagbøker, arkiver, skipsregister og spesialsamlinger om bl.a. Umberto Nobile.[12]

Fotosamlinga inneholder bilder fra polarekspedisjoner, kartlegging på Svalbard, Grønland og Antarktis, forskning – fra geologi til geofysikk, biologi og oseanografi og næringsaktiviteter som gruvedrift på Svalbard, selfangst i Kvitsjøen, hvalfangst i Sørishavet, og landbasert fangst både på Grønland og Svalbard.[12] Samlinga består av ca. 100 000 fotografier, med ca. 60 000 historiske bilder.[12] Resten er moderne bilder fra forskningsaktivitet på Svalbard og i Antarktis, samt havområdene knyttet til disse.[12] En stor del av samlinga er tilgjengelig i institutts fotoarkiv på nett.[12]

Statsarkivet i Tromsø tar vare på arkivet fra instituttet med forløpere, fra begynnelsen av århundret fram til og med 1970-tallet.[12]

Direktører[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g «Om oss». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 7. juni 2021. 
  2. ^ «Organisasjon». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 7. juni 2021. 
  3. ^ a b «Melding av aktivitet i Antarktis». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 7. juni 2021. «Antarktisforskrifta gjeld for all norsk aktivitet i Antarktis. Alle som kjem inn under denne forskrifta må så tidleg som mogleg, og seinast eit år før oppstart, sende melding til Norsk Polarinstitutt om den planlagde aktiviteten.» 
  4. ^ «Rådgvning og forvaltning». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 7. juni 2021. 
  5. ^ «Kart». 
  6. ^ a b «Polare stadnamn». 
  7. ^ a b Harald Dag Jølle. «Norsk Polarinstitutts historie». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 7. juni 2021. 
  8. ^ a b c d e Susan Barr (2003). Norway - a consistent polar nation?. Oslo: Tanum. ISBN 82-300-0026-3. 
  9. ^ a b c Einar Arne Drivenes & Harald Dag Jølle (2004). Norsk polarhistorie, bind 2, Vitenskapene. Oslo: Tanum. ISBN 82-05-32656-8. 
  10. ^ «Infrastruktur». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 7. juni 2021. 
  11. ^ «Logistikk og støtte». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 7. juni 2021. 
  12. ^ a b c d e f g «Historiske arkiv og samlinger». Norsk Polarinstitutt. Besøkt 7. juni 2021. 
  13. ^ «Ny direktør i Norsk Polarinstitutt». Regjeringen.no (norsk). Klima- og miljødepartementet. 5. april 2017. Besøkt 7. juni 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]