Jonas Lied

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jonas Lied
Jonas Lied.jpg
Jonas Lied på vei til Sibir i 1913
Født Jonas Marius Lied
17. juli 1881
Sølsnes
Død 25. april 1969 (87 år)
Sølsnes i Molde
Utdannelse handelsskole
Yrke forretningsmann
Nasjonalitet Norge Russland Sovjetunionen

Jonas Marius Lied (født 17. juli 1881Sølsnes i Romsdal, død 25. april 1969 på Sølsnes i Molde) var en norsk forretningsmann. Han var russisk/sovjetisk statsborger fra 1914 til 1931. Etter en karriere som agent for ulike utenlandske selskaper grunnla han Det sibirske kompani, som etablerte en nordlig handelsvei mellom Vest-Europa og Sibir via Karahavet og elvene Jenisej og Ob. Han var også kunstsamler og diplomat, og var blant annet involvert i det diplomatiske spillet rundt herredømmet over Svalbard forut for den russiske revolusjon.

I 1913 reiste Lied gjennom deler av Sibir sammen med Fridtjof Nansen, og Lied kom dessuten polfareren Otto Sverdrup til unnsetning under sistnevntes ekspedisjon 1914–1915. Han befant seg i Russland under revolusjonen og fortsatte som forretningsmann etter bolsjevikenes maktovertakelse og etter at Det sibirske kompani var tapt, før han i 1931 fikk tilbake norsk statsborgerskap og rømte landet.

Mye av informasjonen om Lieds liv i Russland og om hans kontakter med russiske og andre forbindelser skriver seg fra hans egne beretninger. Jonas Lied førte detaljerte dagbøker fra 1907 til 1966. I tråd med russisk tradisjon signerte han med «I.G. Lid» (Jonas Hansson Lied), etter faren Hans (Gans, Gansen på russisk, som ikke har «h»). Han etterlot seg en kunstsamling og testamenterte øvrig formue til offentlige formål.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Foreldrene var Hans Rasmus Astrup Lied (1851–1928) og Johanne Johnsdatter Stubø (1856–1924). Faren var bonde og handelsmann på gården Sølsnes, men flyttet til Kristiania og ble forretningsmann da Jonas var fire år. Lied fikk handelsutdannelse og reiste 19 år gammel til Storbritannia, hvor han fikk arbeid hos skipshandler Loveridge i Cardiff. Etter et par år reiste han som representant for Loveridge.[1] Lied var også en god idrettsmann og hevdet seg på ski, skøyter og særlig kapproing. Sammen med operasangeren Erik Ole Bye (1883–1953) vant han i 1906 Lyle Cup for dobbeltsculler. Han behersket både fransk og russisk, i tillegg til engelsk og tysk.[2]

I 1903 fikk han arbeid hos et maskinfirma i Aachen. Etter noen år sluttet han i det tyske firmaet og slo seg ned i Paris, der han blant ble venn med den svenske kunstneren William Zadig (1884–1952) og pianisten Uno Sundelin. I Paris arbeidet han fra 1909 en tid for det amerikanske selskapet Burroughs Adding Machine Company, som forsøkte å komme inn på det europeiske markedet. Lied var svært imponert over Burroughs elektriske regnemaskiner. Høsten 1909 møtte han ifølge egen beretning Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) i Paris, der dikteren døde noen måneder senere.[1]

Lied ved en sel han nettopp har skutt på isen utenfor Jamalkysten, 1913

Virke[rediger | rediger kilde]

Det sibirske kompani[rediger | rediger kilde]

I januar 1910 møtte Lied tilfeldigvis den engelske forretningsmannen Alfred Derry på toget til Paris. Derry fikk ham interessert i Sibir og ga ham ideen om å opprette en sjørute til Sibir fra Atlanterhavet. Joseph Wiggins' (1832–1905) bok om nordøstpassasjen og Sibir var også en inspirasjon. Lied sa opp hos Burroughs og reiste sommeren 1910 til St. Petersburg og videre østover til Krasnojarsk. I Sibir møtte han blant annet Aleksej Lopukhin, den forviste tidligere sjefen for Okhrana. På disse rekognoseringsreisene gjennom Sibir lærte Lied seg russisk.[3] I januar 1912 etablerte Lied Det sibirske kompani (The Siberian Steamship, Manufacturing & Trading Company) i Kristiania blant annet med støtte fra Derry og med hovedkontor i Krasnojarsk, etter hvert med kontorer i St. Petersburg (Nevskij prospekt 26), London, New York, Moskva, Novosibirsk og Arkhangelsk.[4] Aksjekapitalen var 142 000 kroner; i 1913 ble den utvidet til 500 000 kroner. Planen var å drive handel mellom Vest-Europa og Sibir via de store elvene som munner ut i Karahavet. Ved Jenisejs munning skulle elveflåten utveksle varer med havgående skip fra Vest-Europa. Fra Krasnojarsk til havet er Jenisej 2 500 km lang, og langs elven var det på den tiden verken veier eller jernbane. Elvefarten skulle foregå i den mest isfrie tiden, som var juli–september. Et mislykket første forsøk ble gjort sommeren 1912 med det norske skipet «Tulla». I 1912 fikk Lied også møte storfyrste Aleksandr Mikhajlovitsj, tsarens fetter, i Mojka-slottet.[1]

Det sibirske kompanis egenkapital ble stadig utvidet, til 4 millioner kroner i 1916, og i 1917 var egenkapitalen oppe i 8 millioner kroner.[4]

Reisen med Nansen[rediger | rediger kilde]

I 1913 fikk Lied med seg Fridtjof Nansen (1861–1930) som gjest. De reiste med lasteskipet SS «Correct», som ble kledd med 16 cm eikeplanker for å motstå havisen. Med på reisen var også Josef Gregorievitsj Loris-Melikov, sekretær ved den russiske legasjon i Kristiania; og leder for reisen, Stephan Vasilievitsj Vostrotin, gullgruveeier og medlem av guvernementsrådet (Duma) fra Jenisejsk. Nansen var en legende i Russland og fungerte som døråpner for Lied. Nansen forteller om reisen i boken Gjennem Sibirien.[5] Reisen sammen med Nansen ble omtalt i verdenspressen og var en suksess for Lied.[6] Nansen holdt i St. Petersburg foredrag om ekspedisjonen. Lied selv holdt foredrag på russisk i St. Petersburg, på fransk for Soicété Nautique i Paris, og på tysk for det geografiske selskapet i Hamburg.[1]

Handelen fortsatte i 1914 blant annet med innførsel av store mengder sement til bygging av Den transsibirske jernbanen, som krysser Jenisej ved Krasnojarsk. Lied var norsk konsul i Krasnojarsk. I 1916 satte han i byen Maklakovo (nå Lesosibirsk) ved Jenisej opp et komplett «Bolinder»-sagbruk fra Sverige. Omkring 200 mann arbeidet ved sagbruket da Lied satte det i drift.[4] Sagbruket er (2016) fortsatt i drift som et av Russlands største, med flere tusen ansatte. Et av hans skip ble i 1917 senket av en ubåt, og broren Hjalmar omkom.[2]

«Correct» med en russisk lekter og slepebåten «Turukhansk», ved munningen av Jenisej, 1913

Russisk statsborger[rediger | rediger kilde]

Lied måtte bli russisk statsborger for å kunne overta aksjene i de russiske rederiene som traffikerte Ob og Jenisej. Han henvendte seg ifølge selvbiografien direkte til storfyrste Aleksandr Mikhajlovitsj, tsarens svoger og rådgiver, som ordnet statsborgerskap 21. april 1914. Lied ble også æresborger av Russland for å ha reddet ut russiske skip fra Hamburg ved utbruddet av første verdenskrig. Han hadde også kommet Otto Sverdrup (1854–1930) til unnsetning på hans ekspedisjon 1914–1915.

Sommeren 1914 organiserte Lied frakt av byggesett for elvedampere fra England til Sibir, og fire elvedampere fra tyske verft. Den vesle konvoien som skulle samles i Tromsø besto dessuten av lasteskip med 30 000 tønner sement til jernbaneanlegget og en god del annen last. I slutten av juli 1914 ventet Lied på de siste papirene og instrumentene for de fire elvedamperne i Cuxhaven. I dårlig vær 30. juli gikk de ut fra tysk havn selv om de lave elvebåtene knapt var egne til å gå i åpent hav. Først i Tromsø fikk det tyske mannskapet greie på at landet var i krig, og mannskapet ble erstattet av nordmenn. I Murmansk oppsto det panikk da den lille konvoien av lasteskip ble tatt for å være tyske krigsskip. Ved Dickson støtte de tidlig i september 1914 på Otto Sverdrup som hadde gått på grunn med «Eclipse». Sverdrup deltok i letingen etter polarforskerne Georgij Sedov (1877-1914) og Georgij Brusilov (kalt Sedof og Brusilof av Lied). Sverdrup ble trukket av grunnen med hjelp fra Lieds skip.[1] Ifølge Nansen deltok Sverdrup i letingen etter polarforskerne Vladimir Rusanov og Brusilov som hadde forsvunnet i to forskjellige ekspedisjoner.[7] Sverdrup var selv polarforsker og hadde vært kaptein på Nansens Fram-ekspedisjon og Grønlandsekspedisjonen.

I Newcastle vinteren 1914 kom Lied i skade for fotografere et britisk marineskip og ble for dette etterforsket for brudd på krigstidsloven DORA. Ifølge selvbiografien fikk han hjelp fra handelsminister Walter Runciman (1870–1949) og muligens Winston Churchill (1874–1965), og saken ble henlagt.[1]

Han fikk i 1915 audiens for tsaren i Tsarskoje Selo. Lied avtalte med Roald Amundsen (1872–1928) å bidra til Maud-ekspedisjonen (planlagt avreise 1917) ved å deponere forsyninger i Dickson. I 1916 fikk Det sibirske kompani aksjemajoriteten for alle private båter på Jenisej. Sammen med Kornilov fikk Lied også kontrollen over 49 elvebåter samt 140 lektere på Ob. Lied satte også i gang oppføring av en fabrikk for hermetisering av fisk.[1]

I selvbiografien forteller Lied om møtet med Theodore Roosevelt (1858–1919) i USA i 1917. Lied hadde planer om å få Roosevelt med på en av ekspedisjonene på samme måte som Nansen hadde gjort noen år tidligere. På samme reisen til USA møtte han ifølge selvbiografien også polarutforskeren Robert Peary (1856–1920).[1]

Svalbard[rediger | rediger kilde]

På initiativ fra Johan Anker (1871–1940) ble Lied før verdenskrigen involvert i arbeidet med Svalbards folkerettslige status. Øygruppen hadde hele tiden vært såkalt «ingenmannsland», og i årene 1905–1913 foregikk det diplomatisk spill mellom Sverige, Norge, Russland og stormaktene for å avgjøre herredømmet over øygruppen. Lied fikk i oppdrag av Anker og det amerikanske selskapet Ayer & Longyear å forhandle med den russiske regjering om dannelsen av et russisk selskap som skulle kjøpe deres kullbrudd og andre eiendommer på øygruppen. Dette ville lette Russlands overtakelse av suvereniteten over hele territoriet.[8] Dessuten ble kullet på Svalbard interessant for russerne i og med fullføringen av jernbanen til Murmansk, ifølge Lied. En gruppe norske banker presset norske myndigheter til å stanse Lieds forhandlinger med de russiske interessentene. Lied ble da presset fra to kanter, utenriksminister Nils Claus Ihlen (1855–1925) skiftet holdning og Lied ble fra norsk hold presset til å bryte forhandlingene med russerne. Lied hevdet i selvbiografien at han med personlig tap «reddet Spitsbergen for Norge».[1] Disse forhandlingene ble ikke omtalt i pressen på den tiden.[9]

Revolusjon[rediger | rediger kilde]

Jeg ble imponert over den personlige makt Lenin utstrålte. Han var en mann som utmerket godt visste hva han ville. Lenin gjennomskuet meg, Trotsky gjorde det ikke. Lenin hadde på ingen måte bruk for et menneske av min type.
– Jonas Lied[1]

Lied var selv i Petrograd (St. Petersburg) under oktoberrevolusjonen. Han hadde der møte med Lenin (1870–1924) og Trotskij (1879–1940) på Smolnyj-instituttet i 1917 og skildrer i selvbiografien det personlige møtet. Hensikten med møtet var å finne en ordning med de nye makthaverne, men møtet var uten resultat. Lied vurderte da å selge kompaniets aksjer og eiendeler, men styret i Kristiania nølte og Lied trakk seg som direktør i februar 1918. Kompaniets eiendeler ble nasjonalisert av det nye regimet etter fredsavtalen med Tyskland i mars 1918.[9][2][10] Ifølge Lieds egen beretning holdt Trotskij under hele møtet hånden på revolveren i jakkelommen. Lied beskriver også møtet med Lenin.[1]

I 1918 la han i samarbeid med britisk etterretning planer for å redde tsarfamilien som satt i husarrest i Tobolsk ved hjelp av kompaniets båter i Sibir, men operasjonen ble avblåst av den britiske kong Georg V (1865–1936).[6] Dag og Tid stilte spørsmål ved om Lieds selvbiografi er pålitelig når det gjelder denne redningsplanen.[11] Lieds egen beretning om planen for å redde tsaren og hans familie har blitt bekreftet av nyere forskning. I et forsøk på å redde noe av kompaniets eiendom reiste han i 1919 via Vladivostok til Omsk der han møtte motrevolusjonens leder Aleksandr Koltsjak (1874–1920).[9] Lied forhandlet i mai 1919 med Churchill på vegne av Koltsjak for å få sendt forsyninger til Sibir, planen ble ikke noe av.[4]

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

I februar 1920 reiste han på ny til Russland, mens det ennå var borgerkrig i landet. I Petrograd (St. Petersburg) møtte han Grigorij Zinovjev (1883–1936) før han reiste videre til Moskva. På tilbaketuren stanset han noen dager i Petrograd og besøkte der forfatteren Maksim Gorkij (1868–1936), ifølge egen dagbokberetning. Gorkij ønsket at Lied skulle appellere til Nansen og H.G. Wells (1866–1946) om å bidra med nødhjelp til de sultende i Petrograd (Nansen selv reiste samme sommer til Russland). Etter revolusjonen og nasjonaliseringen av Det sibirske kompani fortsatte han forretningsvirksomheten i Russland med et eget selskap, under Lenins nye økonomiske politikk (NEP) fra 1921. Han var blant annet agent for det amerikanske aluminiumsselskapet Alcoa. På vegne av Alcoa var Lied på jakt etter både råstoffet bauxitt til aluminium, og god tilgang til vannkraft for å produsere aluminium. I forbindelse med dette arbeidet hadde Lied flere personlige møter med Trotskij. Sammen med geologer reiste han til blant annet Ural og Tihvin, og undersøkte muligheten for vannkraftverk i Dneprostroj – som i 1927 ble åsted for bygging av vannkraftverket Dneproges.[1] Etter Lenins død ble den økonomisk åpne NEP-politikken reversert, og Lied hadde ikke lenger myndighetens gunst. Lied fikk bare under tvil utreisetillatelse fra Sovjetunionen til Norge da faren lå for døden.[8]

Omkring 1930 begynte overvåkningen og presset fra sovjetiske myndigheter å bli ubehagelig for Lied. Han ble forsøkt vervet som sovjetisk agent for å informere om de store aluminiumsselskapenes indre forhold. I februar 1931 ble han arrestert og sluppet fri etter fire timers forhør. Han fikk norsk statsborgerskap et par uker senere, men reiste ut av Sovjetunionen med sovjetisk pass i mai 1931. Da var han uten penger, men gikk senere inn i en lederstilling i Aluminium Union Limited.[12]

Alderdom og ettermæle[rediger | rediger kilde]

En rask gjennomblading av boken og konsul Lieds egen muntlige beretning til de ni Osloreporterne han har invitert hit til Sølsnes hvor han nå nyter sitt otium, forteller om storlinjete og dristige spekulasjoner og gir et bilde av den form for forretningsdrift som var gjengs i jobbetiden under første verdenskrig, men som i dag sikkert ville møtt hindringer.
– VG (1958)[13]

Lied skrev nøyaktige dagbøker fra 1907 til 1966. I løpet av denne tiden hadde han oppholdt seg 15 år i Norge, 21 år i England, 20 år i Russland, to år i Frankrike og to år i Tyskland.[12] I 1946 trakk Jonas Lied seg tilbake fra forretningslivet og slo seg ned på barndomsgården Sølsnes, som han hadde kjøpt tilbake i 1934.[8] Han restaurerte gården og drev den med forpakter eller leid hjelp, og flyttet gamle bygninger til Sølsnes.

Lieds bok Return to Happiness ble oversatt til åtte språk og ble en bestselger, den ble skrevet i London under krigen og dedisert til «Norway by a loyal son». Vidkun Quisling (1887–1945) og Frederik Prytz (1878–1945) oppholdt seg i Russland/Sovjetunionen samtidig med Lied – Prytz hadde også forretningsinteresser der. Ifølge Marit Werenskiold (1942–) pleide ikke Lied omgang med Prytz, men Lied hadde noe kontakt med Quisling om forholdet til Sovjetunionen da Quisling var statsråd i 1930-årene.[9] I 1958 besøkte VG og åtte andre reportere Jonas Lied på Sølsnes i anledning en ny bok. Restene av Det sibirske kompani ble i 1953 solgt til Westfal-Larsen og Erpecom.[13]

Lied etterlot seg en samling russiske ikoner og annen kunst. En del av kunsten skriver seg fra Vinterpalasset, og samlingen ble opparbeidet hovedsakelig 1920-1924. Etter revolusjonen var det innbrudd i Lieds leilighet i Petrograd (St. Petersburg) og trolig forsvant noe privat kunst. Kunstsamlingen omfatter et portrett av Jonas Lied utført av Jurij Annenkov (1889–1974) (også kalt Georges Annenkov). Lied og Annenkov var venner fra Moskva og møttes i Paris i 1933. Lieds kunstsamling inneholder også et bilde av to jenter i tsarfamilien utført i vannfarger av Vladimir Gau.[9] På Sølsnes fant Werenskiold også et inntil da ukjent portrett av kong Oscar II (1829–1907) malt av Konstantin Makovskij (1839–1915) og flere familieportretter Lied hadde kjøpt av grev Sjeremetjev.[14]

Arkivet på Sølnses ble i 2004 gitt til Romsdalsmuseet.[8] Han testamenterte 1/3 av formuen til restaurering av Veøy gamle kirke, resten til kommune og stat.[2] Lied ble gravlagt på den da nedlagte kirkegården på Veøy.[15] I 1990 laget Stein P. Aasheim (1951-) en dokumentar om Jenisej og landet rundt på bakgrunn av Lieds og Nansens reise.[16] Lieds materiale om Det siberiske kompani og en rekke dagbøker og manuskripter ga Lied til sjøfartsmuseet i Oslo.[9] Deler av kunstsamlingen ble i 2005 utstilt på Pusjkin-museet i Moskva og i Oslo. Marit Werenskiold redigerte i 2008 antologien Consul Jonas Lied and Russia. Collector, dipomat, industrial explorer 1910-1931.[17]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

  • Plavanie parochoda "Korrekt" Karskim morem v ust'e p. Eniseja v 1913 g. : doklad organizatora ekspedicii J.G. Lida, citannyj v S. Peterburgi v sovete serdoc Predstavitelej Promyslennosti i Torgovli 24. sentjabja 1913. London, 1914
  • Sidelights on the Economic Situation in Russia, utgitt i Moskva (eget forlag), 1922
  • Return to Happiness (selvbiografi). London: Macmillan, 1943 (spansk og norsk utgave 1946, etterhvert utgitt på åtte språk)
    • Over de høye fjelle. Oslo: Dybwad, 1946. (ebok fra bokhylla.no)
    • Sibirisk eventyr. København: Arnold Busck, 1955.
    • Prospector in Sibiria. New York: Oxford University Press, 1945
  • En sjøvei blir til: Det sibiriske kompanis historie. Oslo: Mortensen, 1958 (ebok fra bokhylla.no)
    • Siberian Arctic : the story of the Siberian Company. London: Methuen, 1960

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Lied, Jonas: Over de høye fjelle. Oslo: Ernst G. Mortensen, 1961.
  2. ^ a b c d Kjersem, Jakob: «Mannen bak handelsruten til Sibir.» Fylket, 24. desember 1991.
  3. ^ Lied, Jonas: En sjøvei blir til. Det sibiriske kompanis historie. Oslo: Mortensen, 1958.
  4. ^ a b c d Bykonia, G.: «Jonas Lied in Siberia 1910-1919». Kapitte6 1 i Marit Werenskiold (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910-1931. Oslo: Unipub, 2008.
  5. ^ Nansen, Fridtjof: Gjennem Sibirien. Kristiania: Jacob Dybwads forlag, 1914.
  6. ^ a b «Han ville smugle ut tsarfamilien», Aftenposten, 6. oktober 2005.
  7. ^ Nansen, Fridtjof: Through Siberia - the land of the future. London: William Heinemann, 1914
  8. ^ a b c d Werenskiold, Marit: Jonas Lied i Norsk biografisk leksikon
  9. ^ a b c d e f Werenskiold, Marit: «Introduction». Kapittel 1 i Marit Werenskiold (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. 1910-1931. Oslo: Unipub, 2008.
  10. ^ Marit Werenskiold Forskningsprosjekter: Konsul Jonas Lied; Universitetet i Oslo, 2010
  11. ^ Dag og Tid: «Kongen av Sibir», 16. januar 2009
  12. ^ a b Wilkens, Wilhelm: Jonas Lies og Sølsnes gård. Romsdalsmuseets årbok, 2001.
  13. ^ a b VG: «Bok som kanskje havner i retten». 21. april 1958, s.10.
  14. ^ «From Russia with love», Klassekampen 9. desember 2005.
  15. ^ «Heilag grunn». Romsdals Budstikke. 9. juli 2011. s. 30. 
  16. ^ VG, «Påsketur til Sibir», 29. mars 1994.
  17. ^ Romsdals Budstikke: Jonas Lied i praktverk. 14. januar 2009, s. 28.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Nansen, Fridtjof: Gjennem Sibirien. Jacob Dybwads forlag, 1914 (ebok fra bokhylla.no)
  • Ravna, Øyvind: Gjennom Sibir med Nansen. Orkana forlag, 2014
  • Werenskiold, Marit (red.): Consul Jonas Lied and Russia. Collector, Diplomat, Industrial Explorer. Unipub, 2008
  • Aasheim, Stein P.: Gjennom Sibir i nordmenns fotspor. Mortensens forlag, 1991 (ebok fra bokhylla.no)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]