Beleiringen av Antwerpen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Beleiringen av Antwerpen
Konflikt: Første verdenskrig
Belgian defense in Antwerp.jpg
Belgiske artilleristillinger rundt Antwerpen
Dato 28. september – 10. oktober 1914
Sted Belgia Antwerpen i Belgia
Resultat Tysk seier
  • Byen erobres og garnisonen overgir seg
  • Den belgiske hæren trekker seg tilbake til Yser
Stridende parter
Tyskland Tyskland
Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn
Belgia Belgia
Storbritannia Storbritannia
Kommandanter og ledere
Tyskland Hans von Beseler Belgia Albert 1.
Belgia Victor Deguise
Storbritannia Archibald Paris
Styrker
66 000 (under hovedangrepet) 87 300 felttropper
63 000 garnisonstropper
Tap
Ukjent Belgia:
Ukjent antall drepte
33 000 internerte i Nederland
30 000 fanget
Storbritannia:
57 drepte
1 480 internerte
900 fanget

Beleiringen av Antwerpen var et slag mellom tyske og belgiske, britiske og franske styrker rundt den befestede byen Antwerpen i Belgia under første verdenskrig. Tyske tropper beleiret en belgisk garnison av fortropper, den belgiske felthæren og den britiske Royal Naval Division i Antwerpen-området etter den tyske invasjonen av Belgia i august 1914. Byen som var omgitt av fort som ble kalt «den nasjonale skanse», ble beleiret i sør og øst av tyske styrker. De belgiske styrkene i Antwerpen gjennomførte tre utfall i slutten av september og begynnelsen av oktober, hvilket forstyrret de tyske planene om å sende tropper til Frankrike, hvor det var bruk for forsterkninger til å imøtegå de franske styrkene og British Expeditionary Force (BEF).

Et tysk bombardement av de belgiske festningsanleggene med tungt og supertungt artilleri ble innledet den 28. september. Den belgiske garnisonen hadde intet håp om seier, og til tross støtten fra Royal Naval Division fra 3. oktober penetrerte tyskerne den ytre ringen av fortet. Da den tyske fremrykningen begynte å stramme sammen om en korridor vestfra til byen langs den nederlandske grensen, hvor belgierne i Antwerpen hadde holdt kontakt med resten av det ubesatte Belgia, innledet den belgiske felthæren en tilbaketrekning til kysten. Den 9. oktober overgav den gjenværende garnison seg, tyskerne besatte byen og noen britiske og belgiske tropper unnslapp til Nederland mot nord. Belgiske tropper fra Antwerpen trakk seg tilbake til Yserelven, nær den franske grensen, og gravde skyttergraver for å innlede forsvaret av den siste ubesatte delen av Belgia og for å utkjempe slaget ved Yser mot den 4. tyske armé i oktober og november 1914. Den belgiske hæren holdt ut i området inntil den i slutten av 1918 deltok i de alliertes befrielse av Belgia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Strategisk sammenheng[rediger | rediger kilde]

Belgiske festningsstropper i Antwerpen, 1914

Antwerpen ble forsvart av flere fort og andre forsvarsstillinger under ledelse av militærguvernør Victor Deguise, og ble ansett for å være uinntakelig. Siden 1880-årene hadde belgisk forsvarsplanlegging vært basert på å holde en barrière av fort langs Meuse fra Liège til Namur, noe som skulle forhindre franske eller tyske styrker i å krysse elven. Denne taktikken hadde også med en mulighet for å trekke styrker tilbake til den nasjonale skansen ved Antwerpen, som en siste mulighet inntil de europeiske stormaktene som garanterte Belgias nøytralitet, kunne intervenere.[1] Den nasjonale skansen besto av et dusin eldre fort omkring 5 kilometer fra byen. Den var blitt bygd i 1860-årene med en «enceinte» omkring byen ned mot Schelde i hver ende og med vollgraver omkring enceinten og fortene. Hovedforsvarslinjen besto av en ring av 21 fort ca. 10–15 kilometer utenfor byen, som var blitt bygd etter 1882. To fort og tre kystbatterier forsvarte Schelde og i tillegg var det planlagt å kunne sette et lite antall landområder under vann som forsvar.[2] Fort som var bygd ved Liège og Namur var av lignende modell og hadde som formål å være «brohoder», en ekstra forsvarslinje i tilfelle en invasjon fra øst eller sørøst.[3]

Tysk invasjon[rediger | rediger kilde]

Den 2. august 1914 nektet Belgias regjering tyske tropper å passere gjennom landet til Frankrike, og om natten mellom den 3. og 4. august beordret den belgiske generalstaben 3. divisjon til Liège for å stoppe den tyske fremrykningen. Tyskland invaderte Belgia om morgenen den 4. august.[4] Dekket av 3. divisjon, festningsgarnisonen i Liège, en del av kavaleridivisjonen, samt styrker fra Liège og Namur, begynte de kampene ved elven Gete. Den 4. august hadde 1. divisjon samlet seg ved Tienen, 5. divisjon ved Perwez, 2. divisjon ved Leuven og 6. divisjon ved Wavre, hvor de dekket det sentrale og vestlige Belgia og forbindelsen til Antwerpen. Det tyske kavaleriet dukket opp ved Visé tidlig den 4. august og fant broen der ødelagt og de belgiske troppene på vestbredden. Tyskerne fant et vadested, krysset elven og tvang belgierne til å trekke seg tilbake mot Liège. På kvelden stod det klart for den belgiske overkommando at 3. divisjon og garnisonen i Liège sto i veien for en veldig stor invasjonsstyrke.[5]

Kart over befestningene rundt Antwerpen i august 1914

Den 5. august begynte beleiringen av Liège da tyskerne forsøkte å erobre den konsoliderte byen Liège med et «coup de main» (overraskelsesangrep) og like etter med et nattangrep, som brøt sammen i forvirring inntil general Erich Ludendorff fikk styr på infanteriet. Ludendorff angrep igjen rundt middagstid den 6. august og støtte ikke på noen motstand i byen. Den belgiske 3. divisjon var blitt trukket tilbake til Gete og tyske «Jäger-enheter» (lett infanteri) begynte å rykke nordover til Diest og Hasselt. Den 12. august angrep tysk kavaleri og Jägere i slaget ved Haelen og ble drevet tilbake etter et ti timer langt slag. Den 17. august hadde et stort antall tyske tropper krysset inn i Belgia mellom Meuse, Demer og Gete, tross ødeleggelser gjort av belgierne. De belgiske stillingene på den høyre (sørlige) flanken av Gete var truet av styrker som hadde gått gjennom byen Huy. Den 18. august angrep tyskerne igjen og erobret Halen, gikk inn i Tienen og angrep 1. divisjon frontalt på den nordlige flanke, men 1. divisjon slo dem tilbake.[6]

Med informasjon om at fem tyske korps og seks reservekorps var kommet til Belgia, og uten støtte fra den franske hæren eller British Expeditionary Force, fikk den belgiske felthæren ordre om å trekke seg tilbake mot Antwerpen om kvelden den 18. august. De ankom den 20. august uten innblanding fra den tyske fortroppen, bortsett fra en trefning mellom 1. divisjon og det tyske 9. korps nær Tienen, hvor belgierne led tap på 1 630 mann.[7][8] Brussel ble erobret den 20. august samtidig med at den belgiske felthæren ankom Antwerpen. Namur falt den 24. august, samtidig som den belgiske felthæren dro mot Brussel.[9][10] Den belgiske regjeringen under Charles de Broqueville forlot Brussel og flyttet seg til Antwerpen for å unngå å bli tatt av tyskerne, som utskilte 3. reservekorps fra 1. armé til å dekke byen fra stillinger på begge deler av Dijle-kanalen. En brigade fra 4. reservekorps ble sendt innenfor å besette Brussel,[11] mens 9. reservekorps fikk ordre til å rykke til Antwerpen den 22. august.[12]

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Den tyske angrepsplanen[rediger | rediger kilde]

Som ledd i krigsplanleggingen som ble utformet av Alfred Graf von Schlieffen og senere Helmuth Johannes Ludwig von Moltke mellom 1898 og 1914, ble det utformet en plan om å isolere Antwerpen for å imøtegå muligheten for at belgiske styrker forsterket med britiske tropper kunne true den nordlige flanken av de tyske troppene som var involvert i invasjonen av Frankrike.[13] Planen predikerte innsettelse av 11 divisjoner fra syv reservekorps øst for den nasjonale skansen, hvor forberedte flommer ikke var mulig. I 1914 ble beleiringen utført av kun seks divisjoner, hvor av en av dem måtte brukes til å vokte jernbanen mellom Tienen og Brussel og området mellom Brussel og Antwerpen. Hans von Beseler oppgav førkrigsplanen og gjennomførte i stedet et angrep fra sør-Antwerpen mot fortene i Walem, Sint-Katelijne-Waver. Han utvidet også troppene nord i området ved fortene ved Koningshooikt, Lier, Kessel og elven Nete. 6. og 5. reserve, marinen og 4. Ersatz Division tvang belgiske forposter 6–8 kilometer tilbake den 28. september og dannet en dekningslinje fra Nete til Schelde ved Mechelen. Bak dekningslinje ble det tyske beleiringartilleriet installert øst og sør for Mechelen, klar til å innlede et bombardement av fortene ved Sint-Katelijne-Waver og Walem, samt skansene Dorpveld og Borsbeek nordøst for Sint-Katelijne-Waver. Disse ble angrepet med 20 centimeter mortere og feltforsvaret mellom fortene, Nete-broene og Antwerpen ble bombardert av andre tunge våpen.[14]

Belgiske forsvarsforberedelser[rediger | rediger kilde]

Belgiske ingeniører hadde arbeidet med å bygge forsvarsstillinger rundt Antwerpen siden begynnelsen av krigen, og stillinger mellom fortene var blitt oppført, forberedte flommer etablert og fortene ble ryddet for forhindringer. Ryddingen viste seg uheldig, siden det gjorde fortene mer synlige. Skyttergraver kunne kun graves én meter dype på grunn av det høye grunnvannsspeilet, og dermed hadde man ingen steder å gå i dekning.[15]

Beleiringen[rediger | rediger kilde]

Første utfall, 24.–26. august[rediger | rediger kilde]

Antwerpen: første utfall, 25.–26. august

Den belgiske hæren foretok et første utfall fra Antwerpen for å hjelpe franske og britiske tropper som var i kamp ved Sambre og Canal du Centre. Operasjonen hadde som formål å distrahere 3. og 9. reservekorps, som observerte Antwerpen, og å avskjære tysk kommunikasjon gjennom Leuven og Brussel. Etter rekognosering den 24. august rykket fire divisjoner sørover fra Mechelen den følgende dagen, hvilket etterlot én infanteridivisjon og kavaleridivisjonen i reserve. Utfallet ble stoppet den 26. august, etter å ha fått etterretning om at britene og franskmennene hadde trukket seg tilbake og at Joseph Joffre, den øverstkommanderende for den franske hæren, ikke hadde til hensikt å angripe med det samme og de belgiske styrkene vendte dermed tilbake til Antwerpen.[16] Om natten mellom den 25. og 26. august ble byen bombardert av tyske zeppeliner-luftskip. Ti belgiske sivile ble drept, men bombardementet undergravde ikke moralen i garnisonen.[17] Den 27. august ble von Moltke forledet av rapporter til den tyske overkommandoen til å tro at den belgiske hæren hadde mistet sin offensive kapasitet, så han beordret brigaden fra 4. reservekorps i Brussel til å rykke sørover og slutte seg til korpset ved Péronne.[18] Den 2. september rapporterte tyske etterretningskilder i Brussel om at omlag 40 000 britiske soldater var gått i land ved Oostende, at de hadde besatt kysten vest for Boulogne-sur-Mer, og at de hadde forsterket den belgiske hæren i Antwerpen. Beseler angrep den 4. september med tre divisjoner på hver side av Schelde mot Termonde, og erobret festninger og sprengte broene mot nord.[19]

Andre utfall, 9.–13. september[rediger | rediger kilde]

Antwerpen: annet utfall, 9.–13. september

Etter avslutningen av det første utfallet sluttet den belgiske felthæren seg til festningsstroppene og forbedret forsvaret mellom fortene, mens de tyske beleiringene konsoliderte sine stillinger på den øst-vestlige linjen nord for Brussel.[20] Den 31. august fikk Beseler ansvar for at tyske styrker var i sikkerhet mot unnsetningsforsøk fra vest. «Landsturm-bataljoner» ble overført fra Generalgouverneuren, som var utpekt til å administrere det besatte Belgia og feltmarskalk Colmar von der Goltz. En divisjon fra det tyske marinekorpset ble beordret til området.[21] Den 1. september fikk belgierne beskjed om at tyskerne var i ferd med å forberede en fremrykning mot den belgiske vestlige flanken ved Dendermonde. De belgiske hærlederne hadde mottatt rapporter om at det 9. tyske reservekorps og 6. divisjon fra 3. reservekorps var i ferd med å bli avløst av marinedivisjonen og «Landwehr-tropper». Tyskerne hadde mottatt rapporter fra agenter om et nært forestående utfall fra Antwerpen og troppekonsentrasjoner i det vestlige Belgia og det nordlige Frankrike, samt ankomsten av britiske tropper til Oostende.[22] Ettersom konsentrasjonen av flere tropper pågikk og «Landsturm» ved Brussel var i gang, utløste rapportene ingen alarm.[23]

Den belgiske hærledelsen mente at det tyske angrepet den 4. september var en finte og begynte å planlegge et nytt utfall for å få tyskerne til å tilbakekalle troppene sine, og for å avbryte tyske forbindelseslinjer i det sentrale Belgia. Tyske troppetilbaketrekninger ble sett mellom 5. og 7. september.[23] Et frontalangrep ble ansett som umulig, omfanget av tyske skyttergraver tatt i betraktning, men et angrep mot den østlige flanken ble ansett som mer mulig. To divisjoner skulle bli inne i stillingene ved Antwerpen, mens tre divisjoner og kavaleriet skulle angripe mot Aarschot. Viktige overganger over Demer og Dijle ble fort tatt, og Aarschot ble erobret den 10. september.[23] Den tyske 6. reservedivisjonen og 9. reservekorps ble kalt tilbake til regionen, hvor de sluttet seg til 30. divisjon fra 15. korps fra Alsace, som foretok operasjoner mot utfallet mellom 10. og 13. september rundt Brussel. Den belgiske fremrykningen ble stoppet, og hæren trakk seg tilbake til Antwerpen den 13. september.[23]

Tredje utfall, 26.–27. september[rediger | rediger kilde]

Tyske zeppeliner-luftskip under bombardementet av Antwerpen, natten mellom 25. og 26. september.

Den tyske konsentrasjonen av tropper på den sørøstlige siden av linjen hadde etterlatt et hull mot nord fra Dender til den nederlandske grensen. Hullet strakk seg omkring 20 kilometer fra hvor Dender løper ut i Schelde ved Dendermonde, og her holdt forsvarene i Antwerpen kontakt med det vestlige Belgia og de allierte styrkene som opererte ved kysten og i Nord-Frankrike.[24] Etter beleiringen av Maubeuge i Frankrike ble det supertunge tyske artilleriet flyttet til Antwerpen. Den 25. september anmodet den franske generalstaben om et nytt utfall fra Antwerpen, og den belgiske generalstaben begynte å planlegge en ny operasjon.[24] Tegn på tyske forberedelser til et generalangrep på Antwerpen betydde at styrkene som kunne delta i utfallet ble færre. 5. divisjon, deler av 4. divisjon og kavaleridivisjonen, som holdt stillingene på den vestlige siden av den nasjonale skansen ved Dendermonde og Waasland angrep tyske tropper som rykket vestover fra Aalst. Selv om det lyktes det å komme et lite stykke frem, førte et motangrep fra 37. Landwehrs brigade støttet av artilleri, til at angrepet ble oppgitt. Den 28. september begynte det tyske bombardementet av Antwerpen-festningen.[25]

Slaget[rediger | rediger kilde]

Bombardement[rediger | rediger kilde]

Det tyske bombardementet begynte den 28. september. Det tyske beleiringsskytset ble styrt av observasjonsballonger for å ramme kanonplasseringer, flankestillinger og magasin, som var den viktigste delen av fortene. Klokken 18 den påfølgende dagen gjorde dette skytset, med «ekstraordinær» presisjon, at Sint-Katelijne-Waver umulig kunne holde, og forårsaket omfattende ødeleggelser på fortet ved Walem.[14] Den 29. september begynte den belgiske hærs hovedkvarter å forberede evakueringen av den belgiske hæren til Oostende, så sårede, rekrutter, utrente soldater, krigsfanger, transportmidler, utstyr, ammunisjon og industrimaskiner ble gradvis flyttet vekk fra Antwerpen. Veien ut av byen krysset Schelde på to smale pontongbroer i byens sentrum og ved Burcht. Tog måtte kjøre sørover langs den høyre bredden, krysse Rupel nær tyske infanteristillinger kun 9 kilometer fra beleiringsartilleriet ved Mechelen, og deretter krysse jernbanebroen ved Temse 19 kilometer borte. Fra 29. september til 7. oktober kjørte tog uten lys om natten, noe som gjorde at de ikke møtte motstand. 4. divisjon ble samlet ved Dendermonde hvor et tysk angrep var ventet, og kavaleridivisjonen voktet elvelinjen for å beskytte fluktruten mellom Dendre og kysten.[26] Tidlig den 29. september informerte den belgiske statsminister Charles de Broqueville britene om at hvis alle de ytre fortene gikk tapt, ville regjeringen og felthæren på 65 000 mann trekke seg tilbake til Oostende og overlate det til den 80 000 mann sterke festningsstroppen å holde Antwerpen så lenge som mulig. Den neste dag appellerte Broqueville formelt til den britiske og den franske regjeringen om hjelp.[27]

Tyske angrep[rediger | rediger kilde]

Haubits, av den typen som ble benyttet ved bombardementet av fortene i Antwerpen i 1914

Den 1. oktober begynte det tyske angrepet på fortene Sint-Katelijne-Waver, Walem og Borsbeek, samt Dorpveld-skansen av 5. reserve og marinedivisjonen. Klokken 11 var Walem-fortet blitt alvorlig skadd og Lier-fortet var blitt rammet av en 41 centimeter granat. Koningshooikt- og Tallabert-fortet og Bosbeek-skansene var stort sett uskadet, men det mellomliggende området mellom Sint-Katelijne-Waver og Dorpveld-skansen var blitt erobret. Et motangrep var slått feil og 4. divisjon var blitt redusert til 4 800 infanterister. De belgiske hærførerne beordret den venstre fløyen av hæren til å trekke seg tilbake til en forsvarslinje nord for Nete, som dekket hullet i den ytre forsvarslinjen og holdt byen utenfor rekkevidde av det tyske super-artilleriet. Proklamasjoner som advarte innbyggerne om at kong Albert I og hans regjering ville forlate Antwerpen, ble satt opp i løpet av dagen.[28]

Sint-Katelijne-Waver-fortet og Dorpveld-skansen ble tatt i løpet av natten mellom 1. og 2. oktober, mens Walem og Borsbeek-skansen ikke ble erobret før om ettermiddagen den 2. oktober, etter at alle disponible tyske kanoner var blitt brukt til å bombardere dem. Tyske bombardement av kanonstillinger, ødeleggelse av magasiner og knapphet på belgisk ammunisjon førte til at fortene Walem og Koningshooikt falt i hendene på tyskerne, og til at de resterende stillingene i 3. sektor ble evakuert eller overgav seg – bortsett fra Duffel-skansen. Den belgiske 2. divisjonen på den østlige fløyen av 3. sektor begynte å trekke seg tilbake over Nete ved middag, og en time senere begynte 1. divisjon å trekke seg tilbake til en uferdig mellomstilling fra Rumst 3 kilometer nordvest for Walem-fortet til Duffel og Lisp, 1½ kilometer ovenfor Lier. Disse hadde brohoder ved Duffel, Anderstad og Lier. 2. divisjon ble avløst av 5. divisjon og overgikk til reserven. Tyskerne gjorde intet forsøk på forfølgelse under tilbaketrekningen, til tross for at den forberedte flommen på den sørlige bredden av Nete kun var 20–30 centimeter dyp, og at patruljer ikke kunne rapportere om noe forsøk på å avskjære retrettruten fra Antwerpen.[29]

Duffel-skansen ble evakuert den 3. oktober etter at garnisonen gikk tom for ammunisjon og at den tyske artilleribeskytningen skiftet over til Kessel-fortet på flanken av angrepet. Den neste dagen begynte super-artilleriet å bombardere fortet, hvilket tvang garnisonen til å oppgi fortet og tyske forberedelser til et angrep mot linjen ved Nete ble foretatt overfor Lier der hvor Grote og Kleine Nete møtes ved Duffel. Den britiske marinebrigaden ankom Lier i rekvirerte londonbusser den 4. oktober og besatte en stilling omkring den nordlige utkanten av Lier, som var seksjoner av en lav grøft mellom hekker med piggtråd foran. Stillingen ble bombardert av tysk artilleri, som britene kun kunne svare igjen på fra et pansret tog. Tyske angrep mellom Grote og Kleine Nete tvang forsvarene tilbake og de skred over Dendre. Der ble gjort forsøk på å krysse Schelde ved Schoonaarde og Dendermonde.[30]

Det femkantede Brialmont fort, 1914

Ved daggry den 5. oktober krysset to bataljoner av det tyske 26. reserveregiment Nete ved Anderstad 1½ kilometer sør for Lier, under dekning av beskytning fra fløyen fra utkanten av Lier. De krysset elven ved hjelp av en trebro, som var bygd i et vassdrag i nærheten.[31] Overgangsstedet var skjult av bevoktning, og de to bataljonene kunne holde elvebredden inntil det ble mørkt, da ytterligere to bataljoner krysset elven. Angrepet ved Lier hadde ført til erobring av byen opptil linjen ved Kleine Nete og i flanken hadde den nådd linjen av forberedte flommer. Tysk artilleri innledet et bombardement av fortet Broechem mot nord, og det ble ødelagt og evakuert den 6. oktober. De belgiske hærlederne besluttet å fortsette forsvaret av Antwerpen, da den tyske fremrykningen ikke hadde brakt seg til det indre fortet. Ordre om et motangrep mot de tyske bataljonene på nordbredden ble ikke utstedt før klokken 1.15 den 6. oktober, og nådde ikke frem i tide til alle de belgiske og britiske enhetene i området. Angrepet, som ble gjennomført på lokalt initiativ av noen belgiske enheter, gjenerobret noe område før de ble slått tilbake. Forsvarerne trakk seg tilbake til en annen uferdig stilling halvveis mellom Nete og det indre fortet i Vremde 8 kilometer sørøst fra Antwerpen til veien mellom Lier og Antwerpen og deretter sørvest omkring Kontich i løpet av dagen. Marinebrigaden rykket til skyttergraver nord for Lier–Antwerpen under kommando av den 2. belgiske divisjonen.[32]

Kanontårn i Antwerpen, som ble rammet av en 30,5 cm granat.

På den vestlige flanken ved Dendermonde ved Schelde, 29 kilometer sør for Antwerpen, ble «Landwehr Brigade 37» forsterket med «Reserve Ersatz Brigade 1». De forsøkte å krysse elven den 5. og 6. oktober ved Schoonaarde, Dendermonde og Baasrode, men ble slått tilbake. Om ettermiddagen den 6. oktober holdt 3. og 6. divisjon stadig fast foran det ytre fortet mellom Walem-fortet og Schelde sørvest for Antwerpen og videre mot vest. I sør og sørøst hadde det tyske angrepet nådd en linje under 8–10 kilometer fra byen, noe som var innenfor skuddavstand for de tyske kanonene, så snart de ble brakt over Nete. 6. divisjon rykket gjennom Temse for å forsterke 4. divisjon og kavaleridivisjonen, som voktet fluktkorridoren mot vest. To britiske flåtebrigader var ankommet den 6. oktober for å forsterke marinebrigadene, men ble i stedet sendt av sted til fort 1 til 8 i den indre ringen, hvor skyttergravene igjen viste seg å være lave og jorden ryddet 450 meter frem, hvilket gjorde dem lett gjenkjennelige for de tyske artilleriobservatørene.[33]

I det nordlige Frankrike hadde tyske tropper vært involvert i gjensidige omringningsforsøk fra Aisne og nordover siden september, og var nå nådd til Arras. Lens ble erobret av 1. bayerske reservekorps den 5. oktober. Tre tyske kavalerikorps hadde forsøkt en ny omringning mot nord og 4. kavalerikorps var nådd til Zwartberg og Mont des Cats nær Ypres. Den tyske hærens fremrykning truet med å sperre den vestlige retrettruten for den belgiske hæren ut fra Antwerpen. Den 6. oktober førte diskusjoner mellom britene og belgierne til en beslutning om å trekke felthæren tilbake til den vestlige bredden av Schelde. Her kunne den holde forbindelse til en unnsetningsstyrke, for å unngå å bli fanget på østbredden. Om natten mellom den 6. og 7. oktober krysset 1., 3. og 5. divisjon elven og sluttet seg til kavaleriet, 4. og 6. divisjon mens fort 8 i den indre ringen ble overtatt av festningsstropper. Forbindelsesskyttergraver mellom fort 2 og 7 ble besatt av to britiske flåtebrigader og 4. og 7. festningsregiment med den belgiske 2. divisjon og den britiske marinebrigaden i reserve. De britiske styrkene under ledelse av generalmajor Archibald Paris ble av marineminister Winston Churchill beordret til å fortsette forsvaret så lenge som mulig, og være parat til å krysse over til vestbredden fremfor å overgi seg.[34]

Det trekantede Brialmont fort, 1914

Tidlig om morgenen den 7. oktober krysset to bataljoner av «Landwehr Regiment 37» Schelde ved Schoonaerde i tykk tåke. Den belgiske 6. divisjon foretok flere motangrep, som ble slått tilbake og en bro ble bygd før kvelden, hvor resten av regimentet krysset. Bredden av retrettruten fra Antwerpen var blitt redusert til under 19 kilometer i bredden, hvilket fikk de belgiske hærlederne til å beordre felthæren til å trekke seg tilbake bak Terneuzenkanalen som løp fra Gent og nordover til den nederlandske grensen. 1. og 5. divisjon som hadde hatt de største tapene, og en brigade fra 3. og fra 6. divisjon trakk seg først tilbake, og de resterende styrkene i Antwerpen med unntak av 2. divisjon, dannet en flanke ved Schelde og Durme. Den belgiske hærs hovedkvarter ble flyttet til Zelzate 40 kilometer lenger mot vest. En improvisert belgisk brigade lå ved Gent og britiske tropper i området ble anmodet om å rykke til Gent, etter at en tysk kavaleridivisjon ble rapportert i nærheten av Kruishoutem 19 kilometer mot sørvest. Senere på dagen trengte tyske tropper inn i fort Broechem og Massenhoven-skansen mot nord uten å møte motstand, hvilket utvidet hullet i festningsringen omkring Antwerpen til 22 kilometer. Derfor ble det besluttet å begynne å flytte det supertunge artilleriet over Nete, noe som varte til den 8. oktober. Klokken 23.25 den 7. oktober begynte tyske 15 centimeter haubitser å bombardere byen.[35]

Om kvelden den 7. oktober holdt den belgiske 2. divisjon, den britiske flåtedivisjonen, samt festningsgarnisonen en linje bestående av det indre fortet ved Antwerpen. Den belgiske felthæren var på vei vestover mellom Gent og kysten, en fransk flåtebrigade var på vei til Gent, og den 7. britiske divisjonen var samlet ved Brügge. Lenger mot vest i et 80 kilometer bredt hull sørvest for Gent dekket alliert kavaleri området mellom Lens og Hazebrouck mot tre tyske kavaleridivisjoner, som gikk fremover mot vest. Den 8. oktober ble «Landwehr Brigade 37» forsterket ved Antwerpen med den bayerske «Landwehr Brigade 1» og «Ersatz Brigade 9» fra «4. Ersatz Divisjon», som ble avløst av marinedivisjonen. Det tyske angrepet trengte 13 kilometer fremover, noe som var nær Lokeren og også 13 kilometer fra den nederlandske grensen. Tysk luftrekognosering hadde rapportert at veiene vest for Antwerpen var ryddet og at mange folk var på vei nordover mot grensen, hvilket ble antatt å bety at den belgiske hær ikke forsøkte å unnslippe mot vest. Den belgiske hærledelsen ble forventet å trekke 1. og 5. divisjon tilbake med jernbanen, men mangel på rullende materiell førte til at de fleste tropper fulgte veien, mens 2. divisjon ble i Antwerpen. 3. divisjon var ved Lokeren, 4. og 6. divisjon var på hver sin flanke og kavaleridivisjonen var mot vest, hvor den dekket jernbanen til Gent.[36]

Belgisk tilbaketrekning[rediger | rediger kilde]

Belgiske og britiske soldater forsøker å nå til Nederland med båt. Maleri av Willy Stöwer

4. og 6. divisjon begynte å trekke seg tilbake i løpet av dagen, selv om de ble forsinket av den tyske fremrykningen til Lokeren i løpet av natten mellom den 8. og 9. oktober, og brorparten av felthæren rykket vest for Gent–Zelzate-kanalen, med baktropper fra Loochristy og nordover. 4. brigade rykket til Gent hvor franske «Fusiliers Marins» ankom om morgenen. Den britiske 7. divisjon rykket fra Brügge til Oostende for å dekke landgangen av 3. kavaleridivisjon, som begynte sin ankomst den 8. oktober. Om natten mellom 8. og 9. divisjon var den belgiske felthæren unnsluppet fra Oostende og var samlet nordvest for Gent, som var forsterket med tre allierte brigader. Ved Oostende, 60 kilometer fra Gent lå den 7. britiske og 3. kavaleridivisjon. Ved Lokeren var det tyske angrepet på Antwerpen begynt å stenge fluktveien og ved Antwerpen var tungt tysk artilleri blitt flyttet over Nete. Her var de begynt å bombardere inn i den indre ringen, hvor brannene ikke kunne slukkes etter at vannverkene var blitt ødelagt. Porter i festningsvolden i enceinten som hvor det var broer over de våte grøftene ble også bombardert. Beskytningen av fort 3-5 gjorde ikke store skader, men fort 1 og 2, som vendte mot øst, ble angrepet av «Landwehr Brigade 26» for å omgå fortene 8–5, som vendte mot sør og avskjære garnisonene. Feilaktige rapporter til de belgiske og britiske hærlederne før daggry den 8. oktober om at fort 1, 2 og 4 var falt, førte til en beslutning om at hvis de ikke ble gjenerobret skulle den indre festningsringen oppgis ved kveldstid, og forsvarerne trekkes tilbake til byens festningsvolder, som var jordskanser med tilfluktsrom.[37]

Belgisk relieff, som viser general Émile Dossin, som fører oppsyn med tilbaketrekningen fra Antwerpen

Hærlederne besluttet å fortsette forsvaret av Antwerpen med garnisonstropper og flyttet den 2. belgiske divisjon og de britiske troppene over Schelde, da de feilaktige rapportene ble korrigert. Det ble besluttet at hvis fortene 1 og 2 gikk tapt skulle den britiske flåtedivisjonen trekke seg tilbake ved kvelden. Nyheter ankom om at fortene var falt klokken 17 og ordre ble sendt til den belgiske 2. divisjon og britene om å trekke seg tilbake. Den belgiske divisjonen trakk seg trinnvis tilbake mellom klokken 18.30 og 20 og krysset Schelde klokken 23.30. Britene begynte å trekke seg tilbake klokken 19, men ordrene nådde ikke frem til første flåtebrigade, og kun 1. bataljon trakk seg tilbake. Klokken 21.30 ble feilen oppdaget, og resten av divisjonen begynte å krysse elven fra klokken 22 og rykket langsmed den nederlandske grensen. 1. flåtebrigade nådde Schelde ved midnatt, bare for å oppdage at broene var blitt sprengt og var under tysk bombardement. Troppene krysset elven i prammer og båter og marsjerte til et møtepunkt ved Zwijndrecht, som ble nådd klokken 4 om natten den 9. oktober. Britene fortsatte til Sint-Gillis-Waas, hvor det kom beskjed om at tyskerne hadde ødelagt jernbanen ved Moerbeke. Den britiske lederen Commodore Henderson besluttet å fortsette mot den nederlandske grensen i nord og klokken 22 ble omlag 1 500 mann, halvparten av den opprinnelige styrken, internert, mens omkring 40 etternølere hadde hell til å snike seg langs grensen og unnslippe.[38]

Antwerpens fall, 1914

De britiske styrkene i Belgia fikk instruks den 8. oktober om å dekke tilbaketrekningen av belgierne og britene fra Antwerpen til Gent, Zelzate, Oostende, Torhout og Diksmuide og deretter slutte seg til den venstre flanke av BEF, mens den rykket inn i Flandern. Den 9. oktober rykket det meste av 7. divisjon av sted for å slutte seg seg til de franske og belgiske styrkene i Gent, mens 3. kavaleridivisjon og restene av 7. divisjon ble samlet ved Brügge. Den 87. franske territorialdivisjonen fikk ordre å stoppe sin fremrykning til Antwerpen ved Poperinghe. De britiske styrkene kom under kommando av BEF som 4. korps sammen med 8. divisjon da den ankom fra England den 11. november. BEFs 2. korps ble samlet ved Abbeville og Rawlinson, sjefen for det nye 4. korps fikk instruks om å holde ut ved Gent så lenge som mulig. Tilbaketrekningen fra Antwerpen fortsatte tilfredsstillende, og ingen tyske tropper ble sett vest for Aalst, 24 kilometer sørøst for Gent. En tysk styrke som ble møtt ved Melle 6 kilometer fra Gent om natten mellom 9. og 10. oktober ble slått tilbake med mange tap av de franske marinesoldatene.[39]

En konferanse mellom belgierne, franskmennene og britene ved Oostende den 10. oktober besluttet å holde ut ved Gent da den belgiske felthæren fortsatte sin tilbaketrekning. Om kvelden var 1., 3. og 4. divisjon ved Oostende, 5. og 6. divisjon var ved Torhout og Diksmuide og garnisonstroppene fra Antwerpen var i et område nordvest for Gent. De tyske beleirerne hadde ikke oppdaget tilbaketrekningen og 4. Ersatz Divisjon og Landwehr-troppene ved Lokeren og Moerbeke dreide mot øst i retning av byen før tilbaketrekningen ble oppdaget. 3. reservekorps og 4. Ersatz Divisjon fikk da ordre om å dreie mot vest og rykke frem til Kortrijk for å forlenge den tyske hovedfronten før de ble sendt mot Gent og Brügge med ordre om å nå Blankenberge og Oostende ved kysten. Den 11. oktober ble tyske tropper oppdaget på vei mot Gent, men på dette tidspunkt hadde de belgiske festningsstroppene sluttet seg til felthæren og en trinnvis tilbaketrekning fra Gent fra klokken 15 til 22 var begynt, hvoretter de tyske troppene gikk inn i byen. Adskillige broer ble ødelagt under tilbaketrekningen, men mange sivile på stamvegen og jernbanebroene gjorde at de ble spart.[40]

Kapitulasjon[rediger | rediger kilde]

Postkort som viser tyske soldater under angrepet på Antwerpen den 8. oktober

Tidlig om morgenen den 9. oktober oppdaget tyske tropper at fortene i den indre ringen var tomme. Beseler stoppet bombardementet og tilkalte militærguvernøren, general Deguise, om overgivelse. Da tyske parlamentærer nærmet seg Antwerpen, nådde fire sivile representanter, heriblant borgermester Jan De Vos, frem til Beseler ved Kontich, for å anmode om at bombardementet av byen ble stoppet. I løpet av ettermiddagen, under trussel om gjenopptakelse av bombardementet, underskrev de sivile representantene en kapitulasjon av byen.

Om morgenen den 10. oktober da militærguvernørens stabsjef møtte med fullmakt til å diskutere overgivelse, ble han møtt av et «fait accompli» og måtte tiltre dens betingelser, som allerede var akseptert.[41][42] De siste 30 000 mann i Antwerpen-garnisonen overgav seg, og byen ble besatt av tyske tropper inntil november 1918. 33 000 soldater fra garnisonen flyktet nordover til Nederland, hvor de ble internert for resten av krigen så langt som mulig fra den belgiske grensen av frykt for å kompromittere Nederlands nøytralitet.[43] Omkring 1 million sivile flyktninger søkte i 1914 til Storbritannia, Nederland og Frankrike. De fleste vendte tilbake etter beleiringens slutt, men et betydelig antall av flyktningene i Nederland ble igjen etter 1918.[43]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Analyse[rediger | rediger kilde]

Tysk postkort, som feirer general von Besselers erobring av «Dronningen av Schelde».

I History of the Great War, den offisielle britiske beretningen om første verdenskrig skrev J.E. Edmonds at operasjonene for å redde Antwerpen var slått feil, men at forsvaret etter at det ytre fortet var blitt ødelagt, forsinket tyske tropper til operasjonene mot Ypres. Oostende og Zeebrugge ble erobret uten motstand, men lenger mot vest ble Nieuport og Dunkerque holdt av de allierte, som forhindret det siste tyske forsøk på å ta de alliertes nordflanke. Troppene fra Antwerpen gjorde også slik at fremrykningen av fire tyske korps mot Ypres ble dekket, hvilket forårsaket forsinkelser av alle tyske manøvre i nord. Edmonds skrev at det hadde vært en feil å anta at andrerangs tropper var tilstrekkelige til å holde befestningene, og at kvaliteten på rekrutter og gamle reserver når de ble utsatt for kraftig artilleribeskytning, ikke var god nok.[44] En stor mengde ammunisjon og mange av de 2 500 kanonene ved Antwerpen ble erobret intakt av den tyske hær.[45] De omkring 80 000 overlevende i den belgiske felthæren unnslapp vestover, sammen med det meste av den britiske flåtedivisjonen.[46] Britene hadde 57 drepte, 138 sårede, 1 479 internerte og 936 fanget.[47][48]

Etterfølgende operasjoner[rediger | rediger kilde]

Bombeødeleggelser i Antwerpen

De belgiske styrkene som var unnsluppet fra Antwerpen, hadde vært i kamp i to måneder, og kongen planla å trekke dem tilbake til vest for en linje fra Saint-OmerCalais for å la dem hvile, ta opp nye rekrutter og trene erstatningsstropper, men ble overtalt til å samle hæren i en linje fra Dixmude og nordover til havnen Nieuport og Veurne 8 kilometer sørvest for havnen for å sikre belgisk område. Den belgiske hæren fortsatte sin tilbaketrekning den 11. og 12. oktober, dekket av den opprinnelige kavaleridivisjonen og en ny divisjon som var blitt dannet av divisjonskavaleri sammen med syklister og motoriserte maskingeværseksjoner. Den 14. oktober begynte den belgiske hæren å gå i stilling langs Yser, mens resten av divisjonen lå i reserve ved Lampernisse mot vest. 4., 1. og 2. divisjon forlenget linjen nordover med fremskutte poster ved Beerst, Keyem, Schoore og Mannekensvere, omkring 1½ kilometer frem på østbredden. Et brohode ble også holdt nær kysten omkring Lombartzyde og Westende for å dekke Nieuport, med 2. kavaleridivisjon i reserve. Den 18. oktober begynte det tyske 3. reservekorps fra Antwerpen operasjoner mot de belgiske forpostene på den østlige bredde i slaget ved Yser (16.–31. oktober).[49]

Belgiske krigsfanger marsjerer bort.

De allierte styrkene rundt Gent trakk seg tilbake da de tyske styrkene nærmet seg den 11. oktober. Den britiske 7. divisjon rykket til Aeltre 16 kilometer vestover, hvor de fikk forbindelse med britiske enheter, som var rykket inn i landet fra Brügge og begynte å rykke mot Ypres. Den sørlige flanke ble dekket av 3. kavaleridivisjon, som var rykket fra Thourout til Roulers og den franske «Fusiliers Marins-brigaden» rykket til Dixmude. Ved Thielt ble 7. divisjons kommandant, general Capper om natten mellom 12. og 13. oktober informert om at det tyske kavaleriet i nærheten av Hazebrouck hadde trukket seg tilbake, da det britiske 2. korps nærmet seg, og etterlatt landet vest for 7. divisjon uten tyske styrker. Divisjonen nådde Roulers den 13. og 14. oktober, møtte BEF-kavaleri nær Kemmel og fikk forbindelse til den franske 87. territorialdivisjonen omkring Ypres. Det tyske 4. kavalerikorps var rykket sørover fire dager tidligere, bortsett fra noen adskillige ułanere, som ble forstyrret av en gjeng som arrangerte innkvartering og ble tatt til fange av 10. Royal Hussars.[50]

Da man kom til den 18. oktober hadde belgiske, britiske og franske tropper i det nordlige Frankrike og Belgia dannet en linje med BEFs 2. korps i stilling med 5. divisjon fra La Bassée-kanalen nordover til Beau Puits, 3. divisjon fra Illies til Aubers og tre divisjoner fra det franske kavalerikorpset under general Conneau i stilling fra Fromelles til Le Maisnil. BEFs 3. korps med 6. divisjon fra Radinghem til Epinette og 4. divisjon fra Epinette til Pont Rouge. BEFs kavalerikorps med 1. og 2. kavaleridivisjon fra Deulemont til Tenbrielen, BEFs 4. korps med 7. divisjon og 3. kavaleridivisjon fra Zandvoorde til Oostnieuwkirke, den franske «Groupe Bidon» og et kavalerikorps kalt «Mitry» fra Roulers til Cortemarck, de franske 87. og 89. territoriale divisjoner fra Passchendaele til Boesinghe og til slutt den belgiske felthæren og festningsstroppene fra Boesinghe til Nieuport (inklusive «Fusilier Marin»-brigaden ved Dixmude). Slaget om Yser begynte den 16. oktober.[51]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dumont 1996, s. 149–150
  2. ^ Edmonds 1925, s. 32
  3. ^ Edmonds 1926, s. 18–19
  4. ^ Falls 1959, s. 41
  5. ^ Edmonds 1926, s. 31–32
  6. ^ Edmonds 1926, s. 33–34
  7. ^ Edmonds 1926, s. 34
  8. ^ Tyng 1935, s. 96
  9. ^ Strachan 2001, s. 211, 217–218, 231, 241
  10. ^ Edmonds 1926, s. 48
  11. ^ Edmonds 1925, s. 38
  12. ^ Humphries & Maker 2013, s. 233
  13. ^ Humphries & Maker 2013, s. 96
  14. ^ a b Edmonds 1925, s. 34
  15. ^ Edmonds 1925, s. 32–33
  16. ^ Edmonds 1926, s. 132–133
  17. ^ Van den Bossche 2005, s. 296
  18. ^ Humphries & Maker 2013, s. 268
  19. ^ Humphries & Maker 2013, s. 476, 481
  20. ^ Edmonds 1926, s. 132
  21. ^ Humphries & Maker 2013, s. 439
  22. ^ Humphries & Maker 2013, s. 443
  23. ^ a b c d Edmonds 1926, s. 322
  24. ^ a b Edmonds 1925, s. 30–31
  25. ^ Edmonds 1925, s. 31
  26. ^ Edmonds 1925, s. 34–35
  27. ^ Edmonds 1925, s. 35–36
  28. ^ Edmonds 1925, s. 35–38
  29. ^ Edmonds 1925, s. 38–39
  30. ^ Edmonds 1925, s. 42–43
  31. ^ Limberger 2008, s. 1–284
  32. ^ Edmonds 1925, s. 43–44
  33. ^ Edmonds 1925, s. 44–45
  34. ^ Edmonds 1925, s. 46–48
  35. ^ Edmonds 1925, s. 50–51
  36. ^ Edmonds 1925, s. 52–53
  37. ^ Edmonds 1925, s. 53–56
  38. ^ Edmonds 1925, s. 56–61
  39. ^ Edmonds 1925, s. 64–65
  40. ^ Edmonds 1925, s. 65–66
  41. ^ Edmonds 1925, s. 62
  42. ^ General Staff 1915, s. 63
  43. ^ a b Dumoulin et al. 2005, s. 93
  44. ^ Edmonds 1925, s. 63–64
  45. ^ Strachan 2001, s. 1032
  46. ^ Sheldon 2010, s. 58
  47. ^ Edmonds 1925, s. 63
  48. ^ Jerrold 1923, s. 39
  49. ^ Edmonds 1925, s. 67, 117–118
  50. ^ Edmonds 1925, s. 66–67
  51. ^ Edmonds 1925, s. 117–119, 125

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dumont, G.-H. (1996). La Vie Quotidienne en Belgique sous la Règne de Léopold II (1856–1909) (French) (Rev. utg.). Brussels: Éd. Le Cri. ISBN 2-87106-173-4. 
  • Dumoulin, M.; Gerard, E.; Van den Wijngaert, M.; Dujardin, V. (2005). Nouvelle Histoire de Belgique 1905–1950 (French). II. Brussels: Éd. Complexe. ISBN 2-8048-0078-4. 
  • Edmonds, J.E. (1926). Military Operations France and Belgium, 1914: Mons, the Retreat to the Seine, the Marne and the Aisne August–October 1914. History of the Great War Based on Official Documents by Direction of the Historical Section of the Committee of Imperial Defence. I (2nd utg.). London: Macmillan. OCLC 58962523. 
  • Edmonds, J.E. (1925). Military Operations France and Belgium, 1914: Antwerp, La Bassée, Armentières, Messines and Ypres October–November 1914. History of the Great War Based on Official Documents by Direction of the Historical Section of the Committee of Imperial Defence. II (1st utg.). London: Macmillan. OCLC 220044986. 
  • Falls, C. (1959). The Great War 1914–1918. New York: Putnam. OCLC 833884503. 
  • Humphries, M.O.; Maker, J. (2013). Der Weltkrieg: 1914 The Battle of the Frontiers and Pursuit to the Marne. Germany's Western Front: Translations from the German Official History of the Great War. I. Part 1. Waterloo, Canada: Wilfrid Laurier University Press. ISBN 978-1-55458-373-7. 
  • Jerrold, D. (1923). The Royal Naval Division (N & M Press 2009 utg.). London: Hutchinson. ISBN 1-84342-261-1. 
  • Limberger, M. (2008). Sixteenth-Century Antwerp and its Rural Surroundings: Social and Economic Changes in the Hinterland of a Commercial Metropolis (ca. 1450-ca. 1570). Brepols. ISBN 978-2-503-52725-3. 
  • Sheldon, J. (2010). The German Army at Ypres 1914 (1st utg.). Barnsley: Pen and Sword Military. ISBN 978-1-84884-113-0. 
  • Strachan, H. (2001). The First World War: To Arms. I. Oxford: OUP. ISBN 0-19-926191-1. 
  • The Times History of the War (PDF). XIII. London: The Times. 1914–1921. OCLC 642276. Besøkt 6. mars 2014. 
  • The war of 1914 Military Operations of Belgium in Defence of the Country and to Uphold Her Neutrality (PDF). London: W. H. & L Collingridge. 1915. OCLC 8651831. Besøkt 4. januar 2014. 
  • Tyng, S. (1935). The Campaign of the Marne 1914 (Westholme Publishing 2007 utg.). New York: Longmans, Green. ISBN 1-59416-042-2. 
  • Van den Bossche, S. (2005). Jan van Nijlen: biografie (Dutch). Tielt: Lannoo. ISBN 9-07744-101-8. 

Annen litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Siege of Antwerp (1914) – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons