Hopp til innhold

Pride

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Pride (LHBT)»)
Det vanligste symbolet for skeiv stolthet er regnbueflagget. Foto fra Oslo Pride i 2019.
Foto: Stephen Simmersholm
Et lesbisk par kysser. Foto fra et pridearrangement i Paris i 2005.
Foto: Kenji-Baptiste

Pride[a] er en markering av skeiv kjærlighet samt kjønns- og seksualitetsmangfold.[1] Arrangementene synliggjør personer som bryter med etablerte normer for kjønn og seksualitet, slik som lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Pride uttrykker samhold, solidaritet, respekt, toleranse og retten til å leve i samsvar med egen identitet. Feiringen finner ofte sted i form av parader og festivaler.[2]

Pride bygger på tre hovedpremisser: at mennesker skal kunne være stolte av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, at seksuelt mangfold er et gode, og at seksuell orientering og kjønnsidentitet ikke kan endres gjennom bevisste valg.

Arrangementene har sitt opphav i de radikale minnemarkeringene og demonstrasjonstogene som fulgte Stonewall-opprøret i New York City i 1969,[1] en hendelse som regnes som utgangspunktet for den moderne homo- og LHBTIQ+-bevegelsen i USA og senere i store deler av Europa. Gjennom fellesskap, åpenhet og stolthet har lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre arbeidet mot homofobi, transfobi, diskriminering og trakassering, samt arbeidet for frigjøring og likestilling.[1]

I enkelte land er prideparader forbudt eller møtes med religiøse eller høyreekstreme motdemonstrasjoner.[3][4][5] I flere liberale demokratier har pride samtidig utviklet seg til årlige folkefester. Det vanligste symbolet på skeiv stolthet er regnbueflagget, som ble tatt i bruk i San Francisco i USA i 1978.[6]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Den internasjonale pridedagen, 28. juni, feiret over hele verden: Spania, Australia, Sør-Afrika, Brasil og Israel.

Den 28. juni 1969 gjorde en gruppe homofile, bifile og transpersoner motstand under en politirazzia mot Stonewall Inn, en bar i Christopher Street 43 i New York City som hovedsakelig ble besøkt av homofile. Den nå avdøde Miss Stephen Whittaker,[trenger referanse] som arbeidet for transpersoners rettigheter og var med på å grunnlegge organisasjonene Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance, regnes av mange som den første som gjorde fysisk motstand mot politiet og dermed utløste opprøret.

Stonewall-opprøret regnes vanligvis som begynnelsen på den moderne homobevegelsen. Aktivisten L. Craig Schoonmaker har blant annet hevdet å ha innført uttrykket «gay pride» som betegnelse på opptøyene i 1969.[7]

I tiden etter Stonewall-opprøret organiserte Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance først månedlige minnemarkeringer og senere «The Christopher Street Gay Liberation Day March», som ble arrangert 28. juni 1970 for å markere ettårsdagen for opprøret. Samme år ble det i tillegg arrangert årsdagsparader i San Francisco og Los Angeles.

Brenda Howard tok dessuten initiativ til en ukelang serie arrangementer omkring det som senere ble kjent som pridedagen. Dette ble utgangspunktet for de utvidede årlige pridemarkeringene som senere har spredt seg internasjonalt.

I New York og Atlanta fikk den årlige markeringen etterhvert navnet Gay Liberation Day, mens den i San Francisco og Los Angeles ble kalt Gay Freedom Day.[6] Etterhvert som flere byer begynte å arrangere tilsvarende feiringer, fikk begge betegnelsene videre utbredelse.

I løpet av 1980-årene gjennomgikk markeringene betydelige kulturelle endringer. De tidligere løst organiserte marsjene og paradene ble overtatt av mer etablerte og mindre radikale deler av homomiljøet. Under press fra mer konservative miljøer ble ordene liberation («frigjøring») og freedom («frihet») gradvis fjernet fra navnene på arrangementene og erstattet med Gay Pride. I San Francisco, som ble ansett som en mer liberal by, beholdt markeringen navnet Gay Freedom Day Parade frem til 1994, da det ble endret til Gay Pride Day Parade.

Lambda-symbolet samt de sorte og rosa trekantene, etter nazistenes merking før og under andre verdenskrig,[8] som tidligere hadde vært symboler for bevegelsen for homofil frigjøring, ble videreført i pridebevegelsen for å opprettholde en symbolsk forbindelse til bevegelsens mer radikale opphav. Andre symboler inkluderer doble venusspeil og marssymboler for henholdsvis lesbisk og mannlig homofili.[9]

Pride i Norge

[rediger | rediger kilde]
Banner for Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring under homoparaden i Oslo i 2005, da festivalen «Skeive dager» inngikk som del av Europride. Pridemarkeringene har siden 1970- og 1980-årene utviklet seg fra radikale demonstrasjonstog og likestillingskamp for skeives rettigheter til brede markeringer av frihet, mangfold, kjærlighet og fellesskap.
Foto: Silje L. Bakke

I Norge arrangeres omtrent en tredjedel av alle pridemarkeringer av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.[10] De øvrige arrangementene organiseres av uavhengige organisasjoner, politiske partier og andre aktører.[11] Ifølge organisasjonen Fri arrangeres det i 2026 over 60 pridearrangementer rundt om i Norge.[12]

Den første offentlige markeringen i Norge ble holdt i Oslo i 1974. I hovedstaden har det siden 1982 vært arrangert «homomarsjer» og «Skeive dager». Under stolthetsparaden i forbindelse med Oslo Pride i juni 2019 deltok anslagsvis 50 000 personer i toget, mens omtrent 275 000 var tilskuere.[13]

Det som nå omtales som pride, ble første gang markert på Universitetsplassen i Oslo i juni 1974. Arrangementet ble organisert av DNF-48 og bestod av ulike appeller. Kvinnegruppen i DNF-48 tok initiativ til det første åpne demonstrasjonstoget for homofile av begge kjønn 27. juni 1975. Markeringen startet med et arrangement på St. Hanshaugen og fortsettet med demonstrasjonstog til sentrum.[14]

Under arrangementet forlot konservative homofile menn og sympatisører av AKP (m-l) markeringen. I DNF-48s internblad ble kvinnegruppen omtalt som «kvinnesjåvinister», mens marxist-leninister hevdet at uttrykket «lesbisk kultur» var misvisende, ettersom homofili etter deres syn ville forsvinne etter en marxistisk revolusjon. Det ble arrangert et nytt demonstrasjonstog i juni 1976.[15]

Motstand

[rediger | rediger kilde]
Kristenfundamentalister demonstrerer med plakater under prideparaden i Brisbane i 2006. Plakatene inneholder utsagnene «Hvis Gud knuste homoene i Sodoma og Gomorra, hvordan skal dere unnslippe?», «Homofile elsker synd og hater sannhet», «Jesus døde for at homofile skal angre sine synder, ikke forherlige dem» og «Jesus kan frigjøre deg fra perversjonen din».
Foto: Silje L. Bakke
Kulturkonservative og høyreekstreme motdemonstranter protesterer mot prideparaden i Warszawa i 2006. På plakaten står slagordet «Ingen sopere (pederaster)».
Foto: Paul David Dohert

Det forekommer jevnlig protester mot pridearrangementer, ofte begrunnet i religiøse holdninger.[16] Motdemonstranter og kritikere kan være religiøse fundamentalister,[3] men i tillegg høyreekstreme og nasjonalkonservative miljøer som forsvarer tradisjonelle kulturverdier, kjønnsroller og familieidealer.[4] Den 25. juni 2022 ble to personer drept og minst 21 skadet i et islamistisk motivert terrorangrep i forkant av Oslo Pride 2022.[17][18]

Innenfor homomiljøet finnes det kritikere av pridebevegelsen og ideen om «homofil stolthet». Enkelte mener at arrangementene legger for stor vekt på seksualitet og mangler diskresjon, noe de hevder kan svekke den offentlige moralen og skade homosaken. I stedet tar de til orde for integrering og aksept på et bredere samfunnsmessig grunnlag.[trenger referanse]

Andre retter kritikk mot det de oppfatter som bevegelsens identitetspolitiske grunnlag. Disse hevder at seksuell orientering ikke bør være det primære eller avgjørende kjennetegnet ved et menneske.[trenger referanse] Noen mener videre at de blir oversett eller ekskludert fordi de ikke deler de liberale verdiene eller de politiske standpunktene som deler av homomiljøet forbindes med.[19]

I Norge har pride utviklet seg fra å være en motkulturell markering for et begrenset aktivistmiljø til å få bred støtte i etablerte samfunnsinstitusjoner, herunder offentlige myndigheter. Samtidig har støtte til pridearrangementer møtt motstand fra enkelte politikere, lærere, aktivister og aviskommentatorer, som har tolket deltagelse som tilslutning til Fri og organisasjonens politiske standpunkter. Fri har blant annet tatt til orde for innføring av et tredje juridisk kjønn og for at personer med kjønnsinkongruens skal få tilgang til behandling uavhengig av alder.[20]

Andre kritikere har rettet oppmerksomheten mot det de oppfatter som avpolitisering av homokampen og kommersialisering av pridearrangementene.[21] Enkelte homofile kritikere har arrangert motdemonstrasjoner under betegnelsen gay shame («homofil skam»).[22]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Pride er et engelsk ord som betyr «stolthet».

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 3 Artikkelen «Pride i Noreg» i Store norske leksikon
  2. ↑ Berge, Birger (9. september 2025). «pride». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 12. mai 2026.
  3. 1 2 Suvatne, Steinar Solås (30. juni 2018). «Kristenprotest møtt med knallhardt svar under Pride». Dagbladet (på norsk). Besøkt 12. mai 2026. «Fem religiøse motdemonstranter viste tydelig misnøye mot Pride.»
  4. 1 2 Østlie, Jan-Erik (22. august 2025). «Advarer mot den voksende høyreekstremismen». FriFagbevegelse (på norsk). Besøkt 12. mai 2026. «Høyreekstreme protesterte mot pride-paraden i Berlin den 10. august.»
  5. ↑ «200 000 trosset pride-forbud». Dagbladet (på norsk). NTB. 28. juni 2025. Besøkt 12. mai 2026. «Til tross for forbud fra regjeringen, deltok opp mot 200 000 mennesker under pride-markeringen i Budapest lørdag.»
  6. 1 2 Jessen, Reidar Schei (26. mai 2025). «regnbogeflagget». Store norske leksikon (på norsk nynorsk). Besøkt 12. mai 2026. «Regnbogeflagget skapte frå første stund begeistring i homomiljøet, og blei rekna som eit symbol for homofil stoltheit frå første gong det kom i bruk i 1978. Flagget blei brukt i «Gay Freedom Day»-paraden i San Fransisco dette året.»
  7. ↑ Schoonmaker, Craig. «Schoonmaker 2000» (på engelsk). Arkivert fra originalen 16. august 2000. Besøkt 1. juli 2007.
  8. ↑ Engesbak, Reidar (26. januar 2015). «Fangene med rosa trekant». blikk (på norsk). Besøkt 12. mai 2026.
  9. ↑ «Symbolism». LGBTQA+ WebCenter (på engelsk). Eastern Illinois University. Arkivert fra originalen 12. februar 2016. Besøkt 31. desember 2025. «Since the 1970s, gays have used double interlocking male symbols to represent gay men. Double interlocking female symbols are often been used [sic] to symbolize lesbianism, but some feminists have instead used the double female symbols to represent sisterhood among women and three interlocking female symbols to denote lesbianism.»
  10. ↑ «Pride». FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Besøkt 9. august 2022.
  11. ↑ Vahl, Håkon Rønning (8. september 2022). «Er det ikke nok Pride nå?». Harstad Tidende (på norsk). Besøkt 12. mai 2026. «En del har stor trang til å binde festivalen opp mot en «ideologi» basert på noen feiltolkede setninger fra det politisk programmet til organisasjonen FRI. Fakta er at det er over 60 Pride-feiringer i Norge, og det er bare cirka en tredjedel av disse som er arrangert av FRI. Resten er arrangert av andre organisasjoner, politiske partier og uavhengige arrangører, blant annet Harstad Pride.»
  12. ↑ «FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold på Facebook». 15. mai 2026. Besøkt 5. juni 2026.
  13. ↑ Sollerman, Yasmin Sfrintzeris; Korneliussen, Christina Holen (23. juni 2019). «50.000 i Pride-paraden – men Støre stjal showet». VG (på norsk). Besøkt 12. mai 2026. «50.000 mennesker utgjorde lørdag den største Pride-paraden i Oslo noensinne. Samtidig sto 275.000 tilskuere langs parade-ruten for å markere og feire mangfold.»
  14. ↑ Widvey, Bjørn Andre (10. juni 2022). «Historien om Pride» (på norsk). Universitetet i Bergen. Besøkt 12. mai 2026. «I 1975 falt markeringene i juni sammen med DNF.48 sitt 25-års jubileum. I Oslo ble det 27., 28. og 29. juni markert og feiret med stands, piknik og demonstrasjonstog. Det gikk over tre dager, like lenge som gateslaget i Christopher Street varte. Pikniken foregikk på St. Hanshaugen under politibevoktning. Vel 50 stykker stilte opp i toget som gikk derfra ned til Metropol, DNF-48 sitt eget utested i Oslo sentrum. Arrangementene var ellers preget av den gryende konflikten innad i forbundet mellom AKP tilhengerne, og de som mente de ikke burde få noen innflytelse. Denne konflikten skulle splitte forbundet tre år senere.»
  15. ↑ Ås, Inge (19. mai 2022). «De usynlige». Klassekampen (på norsk). Besøkt 12. mai 2026.
  16. ↑ Endsjø, Dag Øistein (1. juli 2022). «Homohat og religiøst mangfold». NRK. Besøkt 12. mai 2026.
  17. ↑ Amalie Bernhus Årtun, Sunniva Grimstad Hestenes, Andreas Krantz, Mathias Revheim-Rafaelsen, Simon Solheim, Ninnie Therese Rogne Nilsen, Jenny Dahl Bakken, Maria Madeleine Knutsen, Håkon Benjaminsen og Anne Skifjeld (25. juni 2022). «Skyting ved utested i Oslo sentrum – PST hever trusselnivået; PST hever terrortrusselen fra ordinær til ekstraordinær terrortrussel-nivå.». NRK. Besøkt 25. juni 2022.
  18. ↑ Ekroll, Henning Carr; Torgersen, Hans O.; Pettrém, Maria T.; Øvergård, Marthe; Nipen, Kjersti (24. juni 2022). «To drept og flere skadet i skyteepisode i Oslo sentrum». Aftenposten (på norsk). Besøkt 12. mai 2026. «To personer er drept og 21 er skadet etter masseskyting i Oslo sentrum. En mann er pågrepet, og politiet mener én gjerningsperson står bak. Den pågrepne er kjent for politiet.»
  19. ↑ Hagen, Pål-Henrik (16. juni 2023). «Det aller verste aktivistene vet, er moderat kritikk av Pride». Subjekt (på norsk). Besøkt 12. mai 2026.
  20. ↑ Ramnefjell, Geir (26. juni 2022). «Pride-skytingen: Angrepet på Pride» (på norsk). Dagbladet. «Masseskytingen utenfor London Pub kommer på et ubehagelig tidspunkt, og viser hva Pride egentlig handler om. […] Støtte til Pride innebærer støtte til et bestemt sett med politiske standpunkt fra organisasjonen Fri, som blant annet vil innføre et tredje juridisk kjønn, og som mener at personer med kjønnsinkongruens må få behandling uansett alder.»
  21. ↑ Winn-Lenetsky, Jonah Ari (2015). «Performing Gay Shame, Solidarity and Social Change» (PDF) (på engelsk). s. 14; 102.
  22. ↑ Johnson, Dominic (29. april 2016). Critical Live Art: Contemporary Histories of Performance in the UK (på engelsk). Routledge. ISBN 978-1-134-90743-4.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pride&oldid=25817888»