Identitet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk


Identitet av latin idem, «det samme», refererer til aspekter ved en person (eller fenomen) som antas å være mer bestandig eller uforanderlig over tid.

I dagligspråket har begrepet to adskilte betydninger.

  • I snever betydning refererer det til muligheten for å sikre entydig identifikasjon av (oftest) person. Metoder som personnummer og legitimasjon brukes da som identifikator for å sikre at det refereres til riktig individ.
  • Identitet i vid forstand brukes som et kulturelt og psykologisk uttrykk for det som en person, organisasjon eller gruppe oppfatter seg selv som, eller av andre oppfattes som (relativt) konstant. Ordet betegner da hva en person føler tilhørighet til. Identitet kan også inngå i en rekke ordkombinasjoner av ny dato, som "identitetskrise", "bedriftsidentitet" m.fl.

Begrepet kommer også til anvendelse på forskjellig vis innen matematikk. At matematiske uttrykk er identiske betyr at de er nøyaktig like. Tall kan brukes som identifikasjon, for eksempel når en buss har nummer 60, eller et hus har nummer 39. Da er ikke tallordet knyttet til antall eller rekkefølge, og det blir mer som en merkelapp.

Den psykologiske betydningen av begrepet, "en persons identitet", stammer fra etterkrigstiden. Imidlertid har dagens betydning en lang historie med gradvis glidende betydning fra matematikk og filosofi, til nå å være et psykologisk/kulturelt uttrykk. Ordet kom inn i engelsk på 1500-tallet som et matematisk uttrykk for identisk likhet. Fra 1700-tallet ble identitet begynt brukt av filosofer som Leibniz og Locke innen metafysiske diskusjoner om forholdet mellom ånd og materie. Denne bruken ble videreført innen romantikken av filosofer som Friedrich von Schelling. Dagens betydning av ordet ble skapt av utviklingspsykologen Erik H. Erikson på 1920-tallet. Erikson forsøkte å videreføre Sigmund Freuds teorier om barndommen til ungdomsstadiet, og skapte det nå allment brukte ordet "identitetskrise" for å beskrive unges problemer med å føle tilhørighet. Denne betydningen spredte seg i etterkrigstiden fra psykologien med bl.a. begrepet fremmedgjøring, og til samfunns- og humanvitenskapene, og har blitt tatt opp i dagligspråket siste 30-års tid.

At ordet er av ny dato betyr selvsagt ikke at fenomenet "identitet" ikke eksisterte før dette, men innføringa av begrepet innebærer at fenomenet kunne bli gjenstand for refleksjon og analyse. Norske kilder fra 1800-tallet er fulle av begreper som "nationalkarakter", og "ægte norsk" osv., som jo er uttrykk for identitet knyttet til et nasjonalt fellesskap. Men det ble i liten grad reflektert over om disse særtrekkene hadde en objektiv kjerne ("essensialisme"), eller om de var oppfunnet for å skape en kulturell eller politisk tilhørighet ("konstruktivisme").

Psykologen George Mead fremstilte identitet som noe som gjør at et individ kan skape en distinksjon mellom "vi" og "de andre". Identitet ble da de kulturuttrykk som var egnet til å skape distinksjonen mellom hvem som tilhører "oss" til forskjell fra "de andre". Språk, forbruksvaner, kollektive minner, klær, religion osv. kunne da fungere som markører for identitet.

Kollektiv vs individuell identitet[rediger | rediger kilde]

En individuell identitet er hvordan en person oppfatter seg selv.

Kollektive identiteter er et sosiologisk uttrykk for hvilke grupper en føler seg knyttet til, eller oppfatter at andre personer tilhører.

Konstruktivistisk vs essensialistisk oppfattelse av identitet[rediger | rediger kilde]

En essensialistisk oppfattelse av identitet tilsier at det eksisterer et objektivt grunnlag for denne identiteten. I henhold til essensialistisk identitetsoppfatning har identitet som norsk en basis i at det er noe som i virkeligheten er "norskhet" som holder seg over tid. Identitet som kvinne bygger på et det er noen egenskaper som er spesifikt kvinnelig, etc.

En konstruktivistisk tilnærming betyr at en oppfatter kollektive identiteter som noe som har blitt oppfunnet (konstruert). Konstruktivister viser at identiteter skapes for å tjene et (politisk) formål, eller for å finne argumenter for å skape et skille mellom "oss" og "dem". I følge et konstruktivistisk identitetssyn konstrueres, dekonstrueres og rekonstrueres de kulturelle mønstrene gjennom våre handlinger. Det har alltid vært utvekslinger mellom folkegrupper, og kultur endrer seg over tid.

Thomas Hylland Eriksen har fremstilt disse to teoriene med eksempler.[1]

  • Essensialistisk tilnærming – Spørre seg selv «Hvem er jeg egentlig ?»
  • Konstruktivistisk – Spørre Hva betyr ordet egentlig når vi spør: «hvem er jeg egentlig»

For den franske antropologen Claude Lévi-Strauss var identitet noe som ikke hadde konkret eksistens i seg selv, men ble brukt til å forklare en rekke andre kulturelle fenomen. Han skal ha spissformulert dette som "hva som betyr noe er ikke hvem vi er, men hva vi og andre tror at vi er".[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thomas Hylland Eriksen: Røtter og føtter s.9
  2. ^ Einar Niemi Identitet i historieforskningen Heimen 2. 2006

Litteratur på norsk[rediger | rediger kilde]

  • Benedict Anderson: Forestilte felleskskap (imagined communities, org utg. 1983). Den trolig mest innflytelsesrike bok som drøfter hvordan nasjonal identitet har oppstått. Andersons teori er at fremveksten av nasjonale skriftspråk som følge av boktrykkerkunsten la grunnlaget for at personer begynte å identifierere med nasjonalt fellesskap.
  • Thomas Hylland Eriksen: Røtter og føtter konstruktivistisk diskusjon av forholdet mellom historie og identitet. 2004

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]