Hopp til innhold

Kjønnsinkongruens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kjønnsinkongruens
Område(r)Psykologi, psykiatri
Symptom(er)Kjønnsdysfori[1]
Ekstern informasjon

Kjønnsinkongruens er en medisinsk diagnose som beskriver manglende samsvar mellom en persons kjønnsidentitet og registrert fødselskjønn. Personer med tilstanden omtales som transpersoner, og mange opplever kjønnsdysfori, som innebærer psykisk ubehag knyttet til dette samsvaret.

Et skilt på en demonstrasjon for transpersoners rettigheter: «Kjønn er som den gamle genseren fra søskenbarnet mitt: Jeg fikk den, men den passer ikke.»

Diagnosen regnes ikke som en psykisk lidelse, og erstattet i 2018 den tidligere psykiatriske diagnosen transseksualisme i ICD-10.[2][3] Globalt anslås omtrent 1 % av befolkningen å ha kjønnsinkongruens, med estimater som varierer fra under 0,1 % til 1,3 %.[4][5][6]

Historikk

[rediger | rediger kilde]

I tidligere utgaver av Verdens helseorganisasjons diagnosemanual (ICD-10) fantes diagnosen transseksualisme, klassifisert som en psykisk lidelse under «kjønnsidentitetsforstyrrelser».[7][8][9] Den beskrev situasjoner der en person oppfattet å ha en kjønnsidentitet motsatt av registrert kjønn, og diagnosen forutsatte tilstedeværelse av kjønnsdysfori.[10][11]

Ved revisjonen til ICD-11 i 2018 ble diagnosen kjønnsinkongruens innført og plassert i et nytt kapittel om seksuell helse, mens transseksualisme ble fjernet.[12] Dette innebar at tilstanden ikke lenger ble klassifisert som en psykisk lidelse internasjonalt. I Norge hadde diagnosen vært fjernet fra psykiatrikapitlet allerede i 2010.[13][14]

Den nye diagnosen favner også personer med ikke-binær identitet og åpner for at kjønnsidentitet kan være flytende.[15][16] Den stiller ikke krav om kjønnsdysfori, men definerer en markert og vedvarende inkongruens mellom opplevd og registrert kjønn, som kan lede til ønske om å endre primære eller sekundære kjønnskarakteristika.[17]

Helse og levekår

[rediger | rediger kilde]

Studier viser at personer med kjønnsinkongruens har høyere forekomst av psykiske vansker og levekårsutfordringer enn cispersoner, blant annet knyttet til økonomi, bosituasjon og stigmatisering. Dette er dokumentert i både nasjonale og internasjonale undersøkelser. Forekomsten forklares ofte med teorien om minoritetsstress,[18] som kobler stigma og diskriminering til økt risiko for psykiske plager.[19][20]

Forskning indikerer at sosial aksept og åpenhet for kjønnsmangfold kan ha positive effekter på helse og levekår.[19][21]

Behandling

[rediger | rediger kilde]

Personer med kjønnsinkongruens har mottatt behandling i det offentlige helsevesenet siden 1960-årene. Kjønnsbekreftende behandling kan omfatte hormonell eller kirurgisk behandling for å tilpasse kroppen til opplevd kjønn.[22] Ikke alle med diagnosen oppsøker eller ønsker slik behandling.

Behandlingen bygger internasjonalt på Standards of Care, utarbeidet av World Professional Association for Transgender Health (WPATH).[23][24] I Norge gis behandling hovedsakelig ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Rikshospitalet i Oslo. Tilbudet har blitt kritisert av organisasjoner som FRI, Skeiv Ungdom og Amnesty International for manglende samsvar med internasjonale retningslinjer.[25][26][27]

Det er uenighet både faglig og brukermessig om innhold og organisering av behandlingen, særlig for barn og unge. NBTK har påpekt at kunnskapsgrunnlaget for pasienter under 18 år er begrenset, mens andre har hevdet at pasientenes selvbestemmelsesrett er for lite ivaretatt.[28]

Helsedirektoratet oppnevnte i 2015 en ekspertgruppe som leverte rapporten Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn.[29] I 2020 publiserte direktoratet en nasjonal faglig retningslinje for helsetjenester til personer med kjønnsinkongruens, basert på internasjonale standarder og endringer i ICD. Retningslinjen ble møtt med delte reaksjoner. Enkelte brukerorganisasjoner støttet den, mens Folkehelseinstituttet og NBTK mente at den bygget på et utilstrekkelig evidensgrunnlag og kunne innebære risiko for pasientsikkerheten.

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM) publiserte i 2023 en rapport som kritiserte retningslinjene. UKOM fremhevet mangelfull kunnskap om gruppen og usikkerhet om langtidseffekter av behandling hos barn og unge.[30] Rapporten ble kritisert av enkelte organisasjoner, helsepersonell og pårørende for å legge til grunn et snevert syn på kunnskapsbasert praksis.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ "Standards of Care for the Health of Transgender and Gender Diverse People, Version 8"; Standards of Care for the Health of Transgender and Gender Diverse People; DOI: 10.1080/26895269.2022.2100644; verkets språk: engelsk; utgivelsesdato: 19. august 2022; ISSN: 2689-5269.
  2. ^ «Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens». Oslo universitetssykehus (på norsk). Arkivert fra originalen 3. august 2020. Besøkt 4. september 2020. 
  3. ^ «Spesialisthelsetjenesten skal klassifisere/kode problemstillinger, tegn, symptomer, unormale funn og andre kontaktårsaker det gis helsehjelp for. Valg av behandling er en faglig avgjørelse og skal bero på pasientens diagnose – Helsedirektoratet». www.helsedirektoratet.no (på norsk). Besøkt 4. september 2020. 
  4. ^ «Why transgender people are being sterilised in some European countries». The Economist. ISSN 0013-0613. Besøkt 20. september 2025. 
  5. ^ «Counting Trans Populations | Division of Prevention Science». prevention.ucsf.edu. Besøkt 20. september 2025. 
  6. ^ Jessen, Reidar Schei (22. desember 2024). «transperson». Store medisinske leksikon (på norsk). Besøkt 20. september 2025. 
  7. ^ Fowlkes, Ashlee. «Being Transgender No Longer Considered A Mental Illness, Says World Health Organization». Forbes (på engelsk). Besøkt 7. september 2020. 
  8. ^ «Transgender no longer ranked as 'disorder'». BBC News (på engelsk). 29. mai 2019. Besøkt 7. september 2020. 
  9. ^ «WHO Drops Being Transgender from List of 'Mental Disorders'». Time (på engelsk). Besøkt 7. september 2020. 
  10. ^ Ros, Janneke van der (3. juli 2024). «transseksualisme». Store medisinske leksikon (på norsk). Besøkt 20. september 2025. 
  11. ^ Wæhre, Anne (2. juli 2025). «kjønnsinkongruens». Store medisinske leksikon (på norsk). Besøkt 20. september 2025. «Diagnosen transseksualisme i ICD-10 beskrev en situasjon der en person oppfatter å ha en kjønnsidentitet motsatt av det kjønnet vedkommende ble registrert som ved fødselen og krevde en opplevelse av kjønnsdysfori.» 
  12. ^ Rodríguez, M. Fernández; Granda, M. Menéndez; González, Villaverde (18. september 2018). «Gender Incongruence is No Longer a Mental Disorder». Journal of Mental Health & Clinical Psychology. 5 (på engelsk). 2. Besøkt 20. september 2025. 
  13. ^ «ICD-10 * Norge fjernede den 1. februar 2010 bl.a. diagnosen F64.1 Transvestisme fra den norske version af WHO’s diagnosefortegnelse ICD-10. – Vidensbanken om kønsidentitet» (på dansk). Besøkt 20. september 2025. «Helsedirektoratet mener at det ikke er grunnlag verken i dagens samfunnsnorm eller helsefaglige tenkning for å klassifisere disse diagnosegruppene som sykdom. Ved å utelukke kodene for bruk i Norge ønsker vi å bidra til å svekke en allmenn oppfatning om at enkelte seksuelle preferanser, seksuelle identiteter og kjønnsuttrykk kan sees på som sykdomstilstander.» 
  14. ^ Indrebø-Langlo, Malene (22. juni 2016). «Ubåtkapteinens dobbeltliv». Dagbladet (på norsk). Besøkt 20. september 2025. «I 1982 sluttet hun i Forsvaret og begynte i jobben som statslos. Sakte, men sikkert begynte hun å fortelle familie og nære venner om legningen sin. Da det i 2010 ikke lenger var en psykisk lidelse å være transseksuell, stod John Jeanette offentlig fram.» 
  15. ^ Crocq, Marc-Antoine (1. januar 2021). «How gender dysphoria and incongruence became medical diagnoses – a historical review». Dialogues in Clinical Neuroscience. 1. 23: 44–51. PMC 9286744 Åpent tilgjengelig. PMID 35860172. doi:10.1080/19585969.2022.2042166. Besøkt 20. september 2025. 
  16. ^ Bolstad, Silje-Håvard (18. februar 2019). «ICD-11: Helse til alle kjønn». Tidsskrift for Norsk psykologforening (på norsk). ISSN 2703-9528. Besøkt 20. september 2025. 
  17. ^ Wæhre, Anne (2. juli 2025). «kjønnsinkongruens». Store medisinske leksikon (på norsk). Besøkt 20. september 2025. «Den nye diagnosen kjønnsinkongruens favner også dem som har en ikke-binær kjønnsidentitet, altså verken definerer seg som mann eller kvinne. Den åpner også for at kjønnsidentitet er flytende og setter heller ikke som krav at man må oppleve ubehag (kjønnsdysfori), men kun en markert og vedvarende mangel på samsvar (inkongruens) mellom opplevd og registrert kjønn, som ofte leder til et ønske om å fjerne noen eller alle primære eller sekundære kjønnskarakteristika.» 
  18. ^ Aaserud, Ronny Kristoffer (1. september 2023). «Samtalegruppe for ungdom med kjønnsinkongruens». Tidsskrift for Norsk psykologforening. 9 (på norsk). 60: 559–565. ISSN 2703-9528. Besøkt 20. september 2025. 
  19. ^ a b Wæhre, Anne (2. juli 2025). «kjønnsinkongruens». Store medisinske leksikon (på norsk). Besøkt 20. september 2025. «Som gruppe er personer med kjønnsinkongruens mer utsatt for psykiske vansker og levekårsutfordringer knyttet til økonomi, bosituasjon og stigmatisering enn cispersoner. Dette er dokumentert både i internasjonale og nasjonale undersøkelser. Den økte forekomsten av psykiske vansker forstås ofte i lys av teorien om minoritetsstress, altså at stigma i samfunnet fører til angst og depresjon og generelt dårligere mental helse. Forskning viser at aksept for utforskning av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, samt åpenhet for kjønnsmangfold, er viktige faktorer for bedring av gruppens levekår.» 
  20. ^ Hunter, Jessica; Butler, Catherine; Cooper, Kate (oktober 2021). «Gender minority stress in trans and gender diverse adolescents and young people». Clinical Child Psychology and Psychiatry. 4 (på engelsk). 26: 1182–1195. ISSN 1461-7021. PMID 34293962. doi:10.1177/13591045211033187. Besøkt 20. september 2025. 
  21. ^ Frost, David M.; Meyer, Ilan H. (juni 2023). «Minority stress theory: Application, critique, and continued relevance». Current Opinion in Psychology (på engelsk). 51: 101579. ISSN 2352-2518. PMC 10712335 Åpent tilgjengelig. PMID 37270877. doi:10.1016/j.copsyc.2023.101579. Besøkt 20. september 2025. 
  22. ^ Regjeringens handlingsplan «Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner» 2009–2012], Barne- og likestillingsdepartementet, 26. juni 2008
  23. ^ Coleman, E.; Bockting, W.; Botzer, M.; Cohen-Kettenis, P.; DeCuypere, G.; Feldman, J.; Fraser, L.; Green, J.; Knudson, G. (1. august 2012). «Standards of Care for the Health of Transsexual, Transgender, and Gender-Nonconforming People, Version 7». International Journal of Transgenderism. 4. 13: 165–232. ISSN 1553-2739. doi:10.1080/15532739.2011.700873. Besøkt 25. oktober 2020. 
  24. ^ Deutsch, Madeline B.; Feldman, Jamie L. (15. januar 2013). «Updated Recommendations from the World Professional Association for Transgender Health Standards of Care». American Family Physician. 2. 87: 89–93. ISSN 0002-838X. Besøkt 25. oktober 2020. 
  25. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. september 2016. Besøkt 6. september 2016. 
  26. ^ http://www.llh.no/nor/hva_gjor_vi/nyheter_fra_llh/GID+under+lupen,+endelig!.b7C_wlrI1u.ips[død lenke]
  27. ^ Norge: Stans diskriminering av transpersoner!. Amnesty.no. 3. februar 2014.
  28. ^ Marstein, Alma (2. september 2024). «NBTK, hvordan kan dere forsvare dette?». Psykologisk.no (på norsk). Besøkt 20. september 2025. 
  29. ^ «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn». Regjeringen.no (på norsk). Helse- og omsorgsdepartementet. 10. april 2015. Besøkt 20. september 2025. 
  30. ^ Pasientsikkerhet for barn og unge med kjønnsinkongruens. Ukom (på norsk). 9. mars 2023. ISBN 978-82-8465-028-9. Besøkt 20. september 2025. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kjønnsinkongruens&oldid=25384313»