Kjønnsinkongruens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ambox outdated serious.svg
Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon.
Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den.
Kjønnsinkongruens
ICD-10-kodeF64.0
ICD-9-kode302.5

Kjønnsinkongruens (tidligere omtalt som transkjønnethet og transseksualisme) handler om at et individs kjønnsidentitet er annerledes enn individets somatiske kjønn. Dette kan for eksempel si at en person med kvinnelig anatomi har en mannlig kjønnsidentitet (transkjønnet mann), eller en person med mannlig anatomi kjønn har en kvinnelig kjønnsidentitet (transkjønnet kvinne). Det finnes også transkjønnede personer som føler seg som både kvinne og mann, mens andre ikke føler seg som noen av delene. Andre igjen føler seg som et tredje kjønn.[1] Personer med transkjønnethet kan få hormonell og/eller kirurgisk behandling for å gjøre kroppen mest mulig i samsvar med sin kjønnsidentitet.[2]

En person med kjønnsinkongruens kalles for en transperson. Fra 1. januar 2020 innførte det norske helsevesenet begrepet kjønnsinkongruens som erstatning for transsekualisme.[3][4]

Siden 2010 regnes ikke kjønnsinkongruens som en psykisk lidelse i Norge.[5] I mai 2019 ble det ikke lengre regnet som en psykisk lidelse internasjonalt.[6][7][8] Personer med kjønnsinkongruens har blitt behandlet av det offentlige helsevesenet siden 1960-tallet. Moderne behandling består av å gjøre kroppen mest mulig i samsvar med det mentale kjønn. Den internasjonalt anerkjente behandlingsstandarden, Standards of Care, er utarbeidet av World Professional Association for Transgender Health (WPATH). I Norge foregår behandling på Seksjon for transseksualisme (tidligere G.I.D.-klinikken, det vil si G.I.D. for Gender Identity Disorder) ved Rikshospitalet i Oslo. Tilbudet til transkjønnede i Norge har fått sterk kritikk av blant annet LLH, Skeiv Ungdom og International Amnesty[klargjør] for ikke å følge internasjonale retningslinjer.[9][10][11] Enkelte leger gir behandling (ikke genitalkirurgi) utenom Rikshospitalets tilbud, men disse legene er ofte vanskelige å finne da få leger har kunnskap om denne tematikken.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Regjeringens handlingsplan «Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner» definerer begrepet transseksuell slik i kapittel «2.2 Lhbt-begrepet»:

Sitat

Transseksuell beskriver personer som søker kjønnsbekreftende behandling i tråd med internasjonale diagnosemanualer, inkludert genitalkirurgi i de land der dette er tilgjengelig. Enkelte beskriver seg som mann til kvinne-transeksuell (mtk), eller omvendt; kvinne til mann-transseksuell (ktm). Termen transseksuell mann eller kvinne blir også brukt. Etter kjønnsbekreftende behandling vil mange også bli oppfattet og oppfatte seg som menn eller kvinner.

Sitat
Mikael Scott BjerkeliLFTS' brukerkonferanse 2006.

Behandling[rediger | rediger kilde]

De fleste personer med kjønnsinkongruens lider så tungt at de før eller senere må søke hjelp. I Norge har Rikshospitalet landsfunksjonen for behandlingen av personer med kjønnsinkongruens. Det betyr at det kun er ved Rikshospitalet man utfører en trippelbehandling (psykiatrisk evaluering, hormonbehandling og kirurgi) av personer med kjønnsinkongruens.

Rikshospitalet krever at man oppsøker lege, psykiater eller psykolog i nærheten av der man bor for så å bli henvist til Rikshospitalet.

Ifølge LHBT-organisasjonen FRI følger behandlingen av personer med kjønnsinkongruens i Norge ikke den internasjonale behandlingsmodellen «Standards of Care», versjon 7.[12] Denne behandlingsmodellen er anerkjent i de fleste vestlige land.[13] Standards of Care har sin opprinnelse fra Harry Benjamin International Gender Dysphoria Association. Harry Benjamin var en tyskamerikansk lege som gjorde mye for å forbedre behandlingen av personer med kjønnsinkongruens; internasjonalt går organisasjonen under navnet World Professional Association for Transgender Health.

Når pasientens lege og/eller psykolog skriftlig har henvendt seg til Seksjon for transseksualisme ved Rikshospitalet, vil man bli innkalt til konsultasjonstime hos psykiater for diagnostisk vurdering. Den dreier seg blant annet om å bekrefte diagnosen kjønnsinkongruens, og at pasienten ikke har noen sosiale eller psykiske problemer. Pasienten vil deretter ha jevnlig kontakt med psykiaterne i en evalueringsperiode som vanligvis varer i ett år.

Når pasienten har fått diagnosen F.64.0 – transseksualisme – og arbeidsgruppen ved Rikshospitalet anbefaler kjønnskorrigerende kirurgi, vil man bli undersøkt hos endokrinolog (hormonspesialist). Dersom det ikke er noen medisinske hindringer for videre behandling, vil man begynne den hormonelle behandlingen. I løpet av hormonbehandlingsperioden på normalt ett til to år, forventes det at pasienten starter å leve ut kjønnet sitt. Dette kalles virkelighetserfaring («Real Life Test»). Etter denne perioden tilbys pasienten kirurgisk behandling, dersom psykiateren mener det er forsvarlig.

Behandlingen er som oftest individuell, og behandlingstiden varierer derfor fra pasient til pasient. Den beskrevne saksgangen tar normalt to til tre år. Vanligvis kan en kjønnskorrigerende prosess ta mellom fem til åtte år totalt.[14] Hensikten med den lange utredningstiden er blant annet for å unngå feildiagnostisering og påfølgende irreversibel behandling.

Helse Sør-Øst åpnet i oktober 2020 et regionalt behandlingssenter ved Sykehuset i Vestfold,[15] etter oppfordring fra helsedirektoratet om å opprette regionale senter for kjønnsinkongruens.[16] I Oslo har en kommunale helsestasjon for kjønn og seksualitet hatt en slik funksjon, i 2017 var det det eneste slike kommunale tilbudet i Norge.[17][18] Helsedirektoratet har anført at tilbudet skal være desentralisert og differensiert, tilpasset individets behov for å uttrykke sitt kjønn.

Seksuell legning[rediger | rediger kilde]

Kjønnsinkongruens er uavhengig av seksuell orientering. Kjønnsinkongruente kan være heterofile, homofile, bifile eller ha hvilken som helst annen seksuell legning.[19][trenger referanse]

Transkvinner som kun blir tiltrukket av menn er heterofile, og transkvinner som kun blir tiltrukket av kvinner er lesbiske. Transmenn som kun blir tiltrukket av menn er homofile, og transmenn som kun blir tiltrukket av kvinner er heterofile. Transpersoner som blir tiltrukket av flere kjønn er bifile.

Rettslig status[rediger | rediger kilde]

Se kapittelet om rettslig status for og diskriminering av transpersoner

Norge er et av få land i verden som har et system med kjønnsbestemt personnummer. Det tredje siste sifferet er partall for kvinner og oddetall for menn. For å eksistere som juridisk individ må man ha enten mannlig eller kvinnelig kjønn.[20] I Norge tildelte man før nye personnummer til kjønnsinkongruente som gjennomgikk kjønnsbekreftende behandling først etter at hovedoperasjonen var gjennomført. For å endre juridisk kjønn måtte vedkommende tidligere fjerne indre kjønnsorganer ifølge norsk lov. Blant annet Amnesty Internasjonal, LLH og Skeiv Ungdom kritiserte dette, og siden innføringen av ny lov om endring av juridisk kjønn den 1. juli 2016 kan alle norske statsborgere som har fylt 16 fritt søke om å endre kjønn uten krav om medisinsk behandling. Barn og unge mellom 6 og 16 år må søke sammen med sine foreldre.[21][22]

Organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Kjønnsinkongruens på film[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lescher-Nuland, Bjørn (23. august 2019). «transperson». Store medisinske leksikon (norsk). Besøkt 18. januar 2020. 
  2. ^ Regjeringens handlingsplan «Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner» 2009–2012], Barne- og likestillingsdepartementet, 26. juni 2008
  3. ^ «Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens». Oslo universitetssykehus (norsk). Arkivert fra originalen 3. august 2020. Besøkt 4. september 2020. 
  4. ^ «Spesialisthelsetjenesten skal klassifisere/kode problemstillinger, tegn, symptomer, unormale funn og andre kontaktårsaker det gis helsehjelp for. Valg av behandling er en faglig avgjørelse og skal bero på pasientens diagnose - Helsedirektoratet». www.helsedirektoratet.no (norsk). Besøkt 4. september 2020. 
  5. ^ Ubåtkapteinens dobbeltliv
  6. ^ Fowlkes, Ashlee. «Being Transgender No Longer Considered A Mental Illness, Says World Health Organization». Forbes (engelsk). Besøkt 7. september 2020. 
  7. ^ «Transgender no longer ranked as 'disorder'». BBC News (engelsk). 29. mai 2019. Besøkt 7. september 2020. 
  8. ^ «WHO Drops Being Transgender from List of 'Mental Disorders'». Time. Besøkt 7. september 2020. 
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. september 2016. Besøkt 6. september 2016. 
  10. ^ http://www.llh.no/nor/hva_gjor_vi/nyheter_fra_llh/GID+under+lupen,+endelig!.b7C_wlrI1u.ips[død lenke]
  11. ^ Norge: Stans diskriminering av transpersoner!. Amnesty.no. 3. Februar 2014.
  12. ^ Coleman, E.; Bockting, W.; Botzer, M.; Cohen-Kettenis, P.; DeCuypere, G.; Feldman, J.; Fraser, L.; Green, J.; Knudson, G. (1. august 2012). «Standards of Care for the Health of Transsexual, Transgender, and Gender-Nonconforming People, Version 7». International Journal of Transgenderism. 4. 13: 165–232. ISSN 1553-2739. doi:10.1080/15532739.2011.700873. Besøkt 25. oktober 2020. 
  13. ^ Deutsch, Madeline B.; Feldman, Jamie L. (15. januar 2013). «Updated Recommendations from the World Professional Association for Transgender Health Standards of Care». American Family Physician. 2. 87: 89–93. ISSN 0002-838X. Besøkt 25. oktober 2020. 
  14. ^ [www.hbrs.no/no/transseksualisme/ «Transseksualisme»] Sjekk |url=-verdien (hjelp). Harry Benjamin Ressurssenter. Besøkt 19.04.2016. 
  15. ^ Evensen, Janni Elena Hvidsten (8. juli 2020). «Emma Ellingsen (18) synes det nye tilbudet i Vestfold er nødvendig». NRK. Besøkt 25. oktober 2020. 
  16. ^ «Organisering og funksjonsfordeling av helsetjenestetilbudet - Helsedirektoratet». www.helsedirektoratet.no (norsk). Besøkt 25. oktober 2020. 
  17. ^ «– Ja, vi gir kjønnshormoner til ungdommer». sykepleien.no. 19. september 2017. Besøkt 25. oktober 2020. 
  18. ^ Johansen, Ina Holmgren (6. mars 2017). «Norges eneste helsestasjon for kjønn og seksualitet gir deg svar på vanskelige spørsmål». vartoslo.no (norsk). Besøkt 25. oktober 2020. 
  19. ^ Bjørn Lescher-Nuland og Janneke Van der Ros (15.02.2009). «Transpersoner - Store norske leksikon». Store Norske Leksikon. Besøkt 19.04.2016. 
  20. ^ «Transkjønn og andre kjønn», KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning, 19. september 2005
  21. ^ «Lov om endring av juridisk kjønn - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 25. november 2017. 
  22. ^ «Endring av juridisk kjønn - helsenorge.no». helsenorge.no. Besøkt 25. november 2017. 
  23. ^ «Breakfast on Pluto - 2005». Filmweb.no (norsk). Besøkt 25. oktober 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]