Identitetspolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Syn om at minoriteter er utsatt for krenking eller behandles urettferdig av majoritetsbefolkningen er sentralt i identitetspolitikk. Plakat med budskapet «Homofiles rettigheter er menneskerettigheter» fra parade i Washington, DC i 2011

Identitetspolitikk er politisk mobilisering på vegne av identitetsgrupper som tar utgangspunkt i opplevelsen av at en gruppe har blitt utsatt for urettferdighet, undertrykking eller marginalisering.[1] Gruppene som identitetspolitikk bygger på kan være basert på etnisitet, kultur, religion, funksjonshemning, seksuell legning, kjønnsidentitet eller lignende. Identitetspolitikk oppfattes ofte å skille seg fra tidligere politiske bevegelser og partipolitikk ved at mål om å brede koalisjoner og kompromisser nedtones.[1]

Begrepet er ofte omstridt. Dels fordi begrepet ofte brukes av kritikere som samlebetegnelse på politisk aktivisme som ikke tar hensyn til individet. Dessuten fordi det er vanskelig definere det på en presis måte som skiller det fra tidligere bevegelser som har hatt oppretting av urettferdighet som mål.[2] Begrepet har videre blitt brukt retorisk i politisk motstand mot kjønns-, migrasjons- og rasismeforskning.[3] Halvor Moxnes og Gyrid Gunnes skriver at «vi tar avstand fra å bruke ‘identitetspolitikk’ som et retorisk grep for å delegitimere undertrykkede gruppers kamp for rettigheter og anerkjennelse. Arbeiderbevegelsen, samiske rettigheter, kvinners og skeives rettigheter er ikke ‘identitetspolitikk’, men politiske kamper for medborgerskap».[4]

Politisk mobilisering for en gruppe med nasjonal identitet eller for å skape en felles nasjonal identitet kalles nasjonalisme. Mobilisering for å fremme likestilling mellom kjønn, feminisme, kan i noen former regnes som identitetspolitikk. Et kjennetegn for identitetspolitikk er en holdning til at demokrati, universelle rettigheter og fritt marked ikke er tilstrekkelig for å sikre minoritetsgruppers rettigheter, respekt og egenart. Torgrim Eggen mener at «[i]dentitetspolitikk er ideer om at vår verdens minoriteter – etniske, seksuelle, religiøse (selv kvinner betraktes i dette perspektivet som en minoritet) – har spesielle behov og bør ha både særrettigheter og kompensasjon for all urett de har lidd.»[5]

Identitetspolitiske aktivister[klargjør] beskyldes ofte for å innsnevre ytringsfriheten.[av hvem?] Dette fordi de anser meningsmotstanderes syn som krenkende overfor minoritetsgrupper og dermed illegitime[omstridt – diskuter]. Dette kan gi utslag i at aktivister nekter politiske motstandere tilgang til offentligheten, også kjent som scenenekt eller no-platforming. En annen vanlig kritikk av identitetspolitikk er at den paradoksalt kan fremme rasisme fordi gruppetilhørighet avgjør hvem som kan ytre seg på vegne av en gruppe. Axel Iversen, har uttalt at «I identitetspolitikken (...) avgjøres din verdi ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et til enhver tid gjeldende offerhierarki, forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, hudfarge, legning, alder.»[6]

— Identitetspolitikk betyr at man vektlegger sin kulturelle identitet og gruppetilhørighet i politikken. Konsekvensen er at det blitt vanskeligere å forstå andre, og at man dyrker forskjellene når man utformer politikk, i stedet for å vektlegge rettigheter og utfordringer man har felles—Bård Vegar Solhjell i Minerva[7]

Samfunnsviteren Francis Fukuyama argumenterer i boken Identitet for at identitetspolitikk i hovedsak er en naturlig og uungåelig respons på urettferdighet, som kampanjen Me too mot trakassering av kvinner eller Black Lives Matter, mot rasisme mot fargede mennesker. Fukuyama hevder at identitetspolitikk først blir problematisk når man i stedet for å se på en tretti år lang tendens mot økende økonomisk ulikhet i mange samfunn, i stedet fokuserer på kulturelle spørsmål på eliteuniversiteter.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Lexico, Oxford Dictionaries Definition of identity politics Arkivert 11. november 2020 hos Wayback Machine.
  2. ^ Heyes, Cressida (2020). «Identity Politics». I Zalta, Edward N. The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Metaphysics Research Lab, Stanford University. Besøkt 3. august 2020. 
  3. ^ Mathias Danbolt og Cecilie Ullerup Schmidt (2021). «Kampen mot 'identitetspolitikk' og angrep på forskningsfriheten: Rapport fra Danmark». Tidsskrift for kjønnsforskning. 45 (1): 56–63. doi:10.18261/issn.1891-1781-2021-01-05. 
  4. ^ Halvor Moxnes og Gyrid Gunnes. «Feil om konverteringsterapi». Klassekampen. Besøkt 17. november 2022. 
  5. ^ Torgrim Eggen i Leder: Mulige verdener Arkivert 11. august 2018 hos Wayback Machine. Samtiden 4/2015
  6. ^ Iversen, Axel (24. oktober 2017). «Identitetspolitikk – en advarsel». VG (norsk). 
  7. ^ Meisingset, Kristian (2. november 2017). «Bård Vegar Solhjell advarer mot identitetspolitikken - Minerva». Minerva. 
  8. ^ Fukuyama 2019, s. 114–115

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Identitetspolitikk&oldid=23326119»