Hopp til innhold

Identitetspolitikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Syn om at minoriteter er utsatt for krenking eller behandles urettferdig av majoritetsbefolkningen er sentralt i identitetspolitikk. Plakat med budskapet «Homofiles rettigheter er menneskerettigheter» fra parade i Washington, DC i 2011

Identitetspolitikk er et omstridt og ladet[1][2] begrep som kan betegne politisk mobilisering på vegne av identitetsgrupper som tar utgangspunkt i opplevelsen av at en gruppe har blitt utsatt for urettferdighet, undertrykking eller marginalisering,[3] men som ofte brukes retorisk mot slik mobilisering. Stanford Encyclopedia of Philosophy beskriver det derfor som et ladet begrep.[1] Begrepet har særlig vært brukt til å beskrive grupper som kjemper for kulturelt, etnisk eller religiøst definerte gruppers/minoriteters rettigheter, kvinners rettigheter og LHBT+-befolkningens rettigheter.[4][1] Begrepet har også blitt brukt på andre måter, f.eks. om restriktiv innvandringspolitikk eller høyreradikale nasjonalistiske agendaer som tar sikte på ekskludering av bestemte grupper. Kurzwelly, Pérez og Spiegel argumenterer derfor for at begrepet er dårlig definert og et analytisk upresist konsept.[5]

Selv om begrepet har blitt brukt deskriptivt er det ofte omstridt, blant annet fordi det er vanskelig definere det på en presis måte som skiller det fra tidligere bevegelser som har hatt oppretting av urettferdighet som mål.[6] Begrepet har videre blitt brukt retorisk i politisk motstand mot kjønns-, migrasjons- og rasismeforskning.[7] Halvor Moxnes og Gyrid Gunnes skriver at «vi tar avstand fra å bruke ‘identitetspolitikk’ som et retorisk grep for å delegitimere undertrykkede gruppers kamp for rettigheter og anerkjennelse. Arbeiderbevegelsen, samiske rettigheter, kvinners og skeives rettigheter er ikke ‘identitetspolitikk’, men politiske kamper for medborgerskap».[8] Linn Stalsberg skriver at begreper som «woke» og «identitetspolitikk» er importbegreper fra USA som har gått fra å være beskrivelser av kamp for rettigheter, til å bli «noe konservative grupper, høyresiden generelt, høyreekstreme spesielt, bruker aktivt for å diskreditere det som oftest er rettmessig kamp», og understreker at «identitetspolitikk» ikke er et nøytralt begrep og at «å anklage noen for å drive identitetspolitikk har oftest som agenda å avvise hele debatten, debattanten, forskningen, kritikken, før samtalen eller sannhetssøken i det hele tatt kommer i gang».[9] Kjønnsforsker Lene Myong skriver at begrepet ofte brukes negativt om kampen for sosial rettferdighet og rettigheter og at «de siste årene har ideer om 'identitetspolitikk' fungert som et nytt anklagepunkt mot kjønnsforskningen og tilstøtende fagfelter. Og som et skjellsord for skeiv, feministisk eller antirasistisk aktivisme».[10] Myong skriver at det er «nødvendig å undersøke kampene som føres mot 'identitetspolitikk' og 'krenkelseskultur' i Norge og Danmark i sammenheng med anti-gender-bevegelser og høyrepopulisme».[11]

Randi Gressgård setter ordet i sammenheng med begrepet «politisk korrekthet» og skriver at «i likhet med multikulturalisme defineres sjelden identitetspolitikk nærmere, men fungerer som samlebetegnelse for alt en ønsker å markere avstand til». Hun siterer Gary Younge, som påpekte at begrepet florerte i britisk presse oftere enn ord som partriarki, homofobi og islamofobi, til tross for at hatkriminaliteten hadde økt.[12] Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo knytter begrepet til høyreorienterte antigendermobiliseringer, der antirasistiske og feministiske ideer ofte fremstilles som «identitetspolitikk», «woke», «politisk korrekthet» og «kulturmarxisme».[2] Sosialantropolog Ragnhild Freng Dale beskriver ordet som «et ullent begrep som bidrar til å tåkelegge mer enn det oppklarer. Det brukes oftest av dem som er «mot» et eller annet, enten det er ønsket om bedre undervisning om norsk kolonihistorie eller retten til å anerkjennes som noe annet enn mann eller kvinne».[13]

Filosofen Kwame Anthony Appiah skriver at:

Jeg er aldri helt sikker på hva folk mener når de snakker om 'identitetspolitikk'. Vanligvis er dette noe som dukker opp når man skal klage over noen andre. Ens egne politiske beskjeftigelser er kun, vel, politikk. Identitetspolitikk er det andre folk driver med.

Kwame Anthony Appiah[9]

Politisk mobilisering for en gruppe med nasjonal identitet eller for å skape en felles nasjonal identitet kalles nasjonalisme. Mobilisering for å fremme likestilling mellom kjønn, feminisme, har også blitt omtalt av kritikere som «identitetspolitikk». Et kjennetegn for identitetspolitikk er en holdning til at demokrati, universelle rettigheter og fritt marked ikke er tilstrekkelig for å sikre minoritetsgruppers rettigheter, respekt og egenart. Torgrim Eggen mener at «[i]dentitetspolitikk er ideer om at vår verdens minoriteter – etniske, seksuelle, religiøse (selv kvinner betraktes i dette perspektivet som en minoritet) – har spesielle behov og bør ha både særrettigheter og kompensasjon for all urett de har lidd.»[14]

Samfunnsviteren Francis Fukuyama argumenterer i boken Identitet for at identitetspolitikk i hovedsak er en naturlig og uungåelig respons på urettferdighet, som kampanjen Me too mot trakassering av kvinner eller Black Lives Matter, mot rasisme mot fargede mennesker. Fukuyama hevder at identitetspolitikk først blir problematisk når man i stedet for å se på en tretti år lang tendens mot økende økonomisk ulikhet i mange samfunn, i stedet fokuserer på kulturelle spørsmål på eliteuniversiteter.[15]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Cressida Heyes. «Identity Politics». Stanford Encyclopedia of Philosophy. Besøkt 4. juni 2023. 
  2. ^ a b «What characterizes anti-gender mobilization?». Senter for ekstremismeforskning. Besøkt 25. august 2024. «In recent years, anti-gender positions have increasingly been pushed into the mainstream by right-wing media outlets. In doing so, the concept of ’gender’ is regularly linked to other issues, such as decolonial, anti-racist and feminist perspectives, which are framed by the right as examples of dangerous ’identity politics’, ‘woke’, ‘Cultural Marxism’, ’social justice’, or ’political correctness’» 
  3. ^ Lexico, Oxford Dictionaries Definition of identity politics Arkivert 11. november 2020 hos Wayback Machine.
  4. ^ Bernstein, Mary (2005). «Identity Politics». Annual Review of Sociology. Annual Reviews. 31: 47–74. JSTOR 29737711. doi:10.1146/annurev.soc.29.010202.100054. 
  5. ^ Kurzwelly, Jonatan; Pérez, Moira; Spiegel, Andrew D. (2023). «Identity politics and social justice». Dialectical Anthropology. 47 (1): 5–18. doi:10.1007/s10624-023-09686-9. 
  6. ^ Heyes, Cressida (2020). «Identity Politics». I Zalta, Edward N. The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Metaphysics Research Lab, Stanford University. Besøkt 3. august 2020. 
  7. ^ Mathias Danbolt og Cecilie Ullerup Schmidt (2021). «Kampen mot 'identitetspolitikk' og angrep på forskningsfriheten: Rapport fra Danmark». Tidsskrift for kjønnsforskning. 45 (1): 56–63. doi:10.18261/issn.1891-1781-2021-01-05. 
  8. ^ Halvor Moxnes og Gyrid Gunnes. «Feil om konverteringsterapi». Klassekampen. Besøkt 17. november 2022. 
  9. ^ a b «Hva er galt med identitetspolitikk?». Agenda Magasin. Besøkt 29. mars 2023. 
  10. ^ «Den samme gjengen». Stavanger Aftenblad. Besøkt 10. juni 2023. 
  11. ^ «Kjønnsforskningens politiske betingelser». Kilden kjønnsforskning.no. Besøkt 26. september 2023. 
  12. ^ Randi Gressgård (2019). «Politisk korrekthet, identitetspolitikk og ytringsfrihet». Tidsskrift for samfunnsforskning, 60(1):91–95
  13. ^ ««Kva er det som er så trugande med identitetspolitikk?»». Morgenbladet. 23. september 2021. 
  14. ^ Torgrim Eggen i Leder: Mulige verdener Arkivert 11. august 2018 hos Wayback Machine. Samtiden 4/2015
  15. ^ Fukuyama 2019, s. 114–115

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Identitetspolitikk&oldid=24639085»