Homobevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Homobevegelsen eller LHBT-bevegelsen er de personer og organisasjoner som samler lesbiske, homofile og bifile personer (og i enkelte tilfeller transpersoner), kjemper for og verner om deres interesser, og kjemper mot homofobi og heteronormativitet i samfunnet.

Bevegelsen hadde sin opprinnelse i Berlin i 1920-årene, og også i amerikanske storbyer som San Francisco og New York.

Norge[rediger | rediger kilde]

Homobevegelsen i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er de største organisasjonene Fri og Skeiv Ungdom. Flere store politiske partier har også sine egne homonettverk, for eksempel Homofile og lesbiske sosialdemokrater. I noen av de største byene i Norge finnes det egne studentorganisasjoner for LHBTS-studenter, blant annet Skeive Studenter i Bergen.

Selv om Kristiana hadde et etablert homofilt miljø allerede på slutten av 1800-tallet, noe som kan spores i politi- og domstolsarkivene,[1] tok det langt tid før Norges homofile begynte å organisere seg.

Den organiserte homobevegelsen i Norge startet opp i 1950 med Det norske forbundet av 1948 (DNF-48). Homoseksuelle handlinger mellom menn var på denne tiden forbudt i Norge ved straffeloven § 213, og mange av medlemmene levde ut sin legning i skjul. En av de som var åpne om sin legning var Karen Christine (Kim) Friele, som ble leder for DNF-48 i 1966. I april 1972 ble homofili avkriminalisert i Norge ved opphevelsen av straffeloven § 213.

I 1976 ble Arbeidsgrupper for Homofil Frigjøring startet. De fleste medlemmene her tilhørte den politiske venstresiden.

Lørdag 22. september 1979 var representanter fra 10 homofile organisasjoner samlet for stiftelsen av Fellesrådet for Homofile og Lesbiske Organisasjoner i Norge (FHO).[2] Blant organisasjonene som tilsluttet seg Fellesrådet var Homofil Bevegelse i Bergen (HBB), Homofil Bevegelse i Rogaland (HBR)[3], Homofil Bevegelse i Troms (HBT), Arbeidsgrupper for Homofil Frigjøring (AHF) og flere andre. Dette var første gang det var omfattende samarbeid mellom flere ulike homofile organisasjoner i Norge.[4] Samarbeidet åpnet for større slagkraft ovenfor myndigheter og offentligheten.

Fellesrådets talsmann Bjørn Holden kunne opplyse om at FHO var stiftet delvis på bakgrunn av splittelse innad i DNF-48, men understrekte at Fellesrådet (FHO) ville være åpent for samarbeid med Forbundet (DNF-48).[2] Bjørn Holden hadde vært medlem av DNF-48 siden 1975, og sittet i landsstyret sammen med Karen Christine (Kim) Friele, Claus Drecker, Finn Smedsrud og Kåre Larssen fra 1977.[5] Splittelsen var over den såkalte eksklusjonsstriden[6], der DNF-48 i 1978 vedtok å ekskludere en rekke medlemmer basert på medlemskap eller andre relasjoner til Arbeidernes Kommunistparti (AKP), som de mente sto for anti-homofile holdninger. Dette var på bakgrunn av et vedtaksforslag i sentralkomiteen i AKP ("AKP-ML" fram til 1990) hvor homofili var beskrevet som "et seksuelt avvik med røtter i samfunnsmessige og sosiale årsaker".[7]

I 1985 hadde representanter fra Homofil Bevegelse i Troms et møte med fylkeslegen hvor mulighetene for en eventuell rådgivningstjeneste for homofile på fylkes-/kommuneplan ble drøftet.[8]

I 1992 ble organisasjonene samlet i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) under leder Gro Lindstad og nestleder Petter Møller.[9] Begge hadde bakgrunn i DNF-48. I 2016 skiftet foreningen navn til Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Blant den norske homobevegelsens viktigste seire er avkriminalisering av homofili i 1972, partnerskapsloven av 1993 og den kjønnsnøytrale ekteskapsloven av 2008.[10]

Kristen motstand i Norge[rediger | rediger kilde]

Kristne miljøer og representanter for kirkelige miljøer har gjennom årene vært en stor hindring for homofile. På 1950-tallet ønsket kirken å ha så lite med temaet å gjøre som mulig, og homoseksualitet ble sett på som et «avskyelig» tema å diskutere. I 1953 ga biskop Arne Fjellbu ut boken Sjelesorg, som beskrev homoseksuelle som syke og ulykkelige mennesker, som i feighet velger å knytte seg til noen av samme kjønn som dem. Den 1. juli 1965 sendte NRK et radioprogram med tittelen «Homofili og menneskeverd», der biskop Alex Johnson vektla å akseptere synderen, men ikke synden. Dette skulle forstås som at en homofil person kunne aksepteres, men at det måtte ansees som en synd å forelske seg i eller knytte seg til en person av samme kjønn. Biskop Johnson forklarte i programmet at man ikke kan utføre homofile handlinger bare fordi man er homofil, og at kirken ikke er villig å inngå noe kompromiss.[11]

Tidsskriftet Vår Kirke fra 13. januar 1968 inneholdt en artikkel av teologiprofessor Peter Willhelm Bøckman med tittelen «Homofili i etisk lys». Der skrev han at homoseksualitet var en forvrengning av Guds skapning, og måtte bekjempes. Han uttrykte også at homofilien er en forvrengt og etisk mindreverdig seksualitet.[11]

På 1970-tallet begynte homofile på alvor å gjøre opprør, særlig inspirert av Stonewall-opprøret i 1969, og holdningene til homofili begynte gradvis å endres i samfunnet. I 1972 ga Lutherstiftelsen ut en bok med tittelen «Under fire øyne», som prøvde å svare på moralske spørsmål om homofili. Boken er vennligere enn mange av tekstene som har blitt skrevet før, men forfatteren oppfordrer fortsatt homofile til å oppsøke en lege for hjelp. Men da boken går videre for å forklare om homoseksualitet er en synd sier den: «Ingen mennesker kan dømmes for tilbøyeligheter som kanskje til og med er medfødte.», noe som viser fremskritt i måten homofili blir sett på. Boken beskriver også videre at mange homofile er i en ensom og vanskelig situasjon, og at samfunnet burde ta skritt for at homofile skal føle seg mer inkluderte.[11]

I 1973 ønsket homofile å starte et møtested i Hamar. Biskop Alex Johnson svarte i avisen Hedmark at det ville vært bedre om homofile prøvde å integrere seg inn i det normale samfunnet heller enn «å klumpe seg sammen». Han skrev videre at homofili var å anse som en sykdom, og «følgelig har det intet med synd å gjøre». Han mente også at kirken hadde gjort mye for å tilpasse seg de homofile.[11]

I januar 1973 sendte NRK et TV-program om to homofile menn. Dette programmet utløste forargelse i flere kristne miljøer, som blant annet reagerte på at de to mennenes samliv ble fremstilt som «normalt». Teologiprofessor Jacob Jervell tok noen måneder senere til orde for at homofilt samliv burde kunne gis offentlig godkjennelse. Biskop Alex Johnson imøtegikk Jervell ved å gjenta mange av sine tidligere uttalelser, men sa også at det ikke er mulig for homofile par å få velsignelse i kirken, og at homofilt samliv var uakseptabelt.[11]

I 1977 trykket Vår Kirke en lederartikkel som gikk ut på at Statskirken burde reflektere over hvordan den forholdt seg til homofile, men også at homofile hadde vist aggresjon mot kirken. Hovedbudskapet var at homofile ikke skulle stemples som syke, og at de skulle møtes som medmennesker.[11]

I november samme år holdt teologiprofessoren Johan B. Hygen et foredrag i studentprestrådet der han fremholdt at kirken måtte endre sin holdning til homofile. Han mente at bibelen bare fordømmer de som har valgt homofile handlinger (men ellers er heterofile), og ikke de som er født homofile.[11]

Bispemøtet i 1977 erklærte at homofile har samme menneskeverd som alle andre, og at å krenke et menneske er å krenke Guds skapning. Bispemøtet sluttet seg til Hygens tolkning av bibelens omtale av homofili. Selv om bispemøtet fremholdt at homofile skulle inkluderes, sa kollegiet også at det var vanskelig å respektere homofile forhold på samme måte som forhold mellom mann og kvinne, og at selv om homofile ikke burde dømmes av kirken, var det ikke mulig for kirken å «gi homofile forhold godkjennelse og velsignelse».[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Her møttes Kristianiahomsene». Skeivt arkiv. 19. mai 2020. Besøkt 20. april 2022. 
  2. ^ a b «Fellesråd for homofile stiftet». www.nb.no. Helgeland Arbeiderblad. 25. september 1979. s. 14. Besøkt 17. april 2022. 
  3. ^ «Homofil Bevegelse i Rogaland (annonse)». www.nb.no. Rogalands Avis. 4. desember 1981. s. 17. Besøkt 17. april 2022. 
  4. ^ «Homofile i Rogaland». www.nb.no. Rogalands Avis. 26. september 1979. s. 3. Besøkt 17. april 2022. 
  5. ^ Eikvam, Turid (1985). «Bjørn Holden - homofil entreprenør». Løvetann (via Skeivt arkiv) (norsk). Besøkt 17. april 2022. 
  6. ^ Pareli, Leif (1985). «Fellesrådet». Løvetann (via Skeivt arkiv) (norsk). Besøkt 17. april 2022. 
  7. ^ Kjærsti Andresen (28. juli 1975). «Meninger & debatt : Om homofili». www.nb.no. Friheten. s. 11. Besøkt 17. april 2022. 
  8. ^ «Årsmøte i homofil bevegelse». www.nb.no. Nye Troms. 5. april 1986. s. 7. Besøkt 17. april 2022. 
  9. ^ «Partnerskapsloven snart i Stortinget». www.nb.no. Drammens Tidende og Buskeruds blad. 30. november 1992. s. 8. Besøkt 15. april 2022. 
  10. ^ Berge, Birger (9. februar 2022). «homobevegelsen i Noreg». Store norske leksikon. Besøkt 21. april 2022. 
  11. ^ a b c d e f g h Vik, Aasmund (red.) (1991). Kirkelige synspunkter på homofili 1950 - 1990. Norges kristelige studentforbund. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]