Motreformasjon og religionskrig (1556–1648)

Denne delen av Europas historie er del av Tidlig moderne tid

Artikkelen inngår i serien om Europas historie
Epoker
Antikken Tidlig middelalder Høymiddelalderen Senmiddelalderen Tidlig moderne tid Renessanse og reformasjon (1453–1556) Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) Opplyst enevelde (1648–1789) Europa på 1800-tallet Første verdenskrig Andre verdenskrig Den kalde krigen Den europeiske union

Perioden med motreformasjon og religionskrig i Europa (1556–1648) var en periode preget av store religiøse skiller med voldelige resultater. Perioden begynner med at Karl V av Det tysk-romerske rike abdiserte, og ender med Freden i Westfalen i 1648. Perioden er sterkt preget av Motreformasjonen og blir avsluttet av trettiårskrigen. Samtidig foregikk en stor utvikling innen både handel, kunst, musikk, oppdagelser, vitenskap og flere andre felter. Vest-Europa beveget seg mer og mer i retning enevelde, der konger fikk mer makt på bekostning av adelen. I øst var det annerledes.

Perioden fulgte etter en periode med renessanse og reformasjon i Europa, en periode fra omtrent 1450 til 1556. I denne hadde boktrykkerkunsten ført til at ideer beveget seg raskt. Nord-Italia var det ledende kontinentet. Kunstnerisk og litterært hadde de en «gjenfødelse» av antikke ideer, verdier og kunst som gjorde at folk ble mer nysgjerrig på antikke og førkristne tankesett. Selv om norditalienske byer hadde stadig økende kunnskap om antikke ideer siden 1200-tallet, var det særlig i årene rundt da Konstantinopel falt at befolkningen fikk en markant økning i både tilgjengelig kunst og litteratur og interesse for den. Malerkunsten ble langt mer realistisk og utdannelsen langt mer praktisk enn tidligere. Også økonomisk dominerte Nord-Italia, men de begynte å føle konkurransen fra Portugal og Spania. De to iberiske landene hadde oppdaget respektive sjøveien til India og de verdifulle Krydderøyene og det nye kontinentet Amerika. Europa hadde også en reformasjon, det vil si at den katolske tolkningen av kristendommen, som var dominerende i store deler av Europa, fikk en konkurrent i protestantismen.

Den påfølgende motreformasjonen skjedde delvis fordi Karl V ble erstattet av respektive Ferdinand I av Det tysk-romerske rike og Filipp II av Spania. Selv om Ferdinand I var langt mer samarbeidsvillig overfor protestanter i begynnelsen, støttet han motreformasjonen sterkt. Filipp II av Spania var sterkt katolsk og lite begeistret for protestantisme. I mesteparten av denne perioden var også Nederland og Spania i en langvarig krig der kommersielle og protestantiske Nederland kjempet mot konservative og katolske Spania.

I denne perioden ble de italienske byene langt på vei tilsidesatt innen handel. Portugal, Frankrike, Spania, England og Nederland ble de nye sjømaktene. Landene, med delvis unntak av Nederland, førte en aggressiv og sterkt proteksjonistisk handelspolitikk kjent som merkantilismen. I korte trekk gikk tankegangen ut på at noen få selskap skulle få enerett innen handel av visse varer eller i visse områder. Disse skulle selge mest mulig til andre land for å få mest mulig gull og sølv tilbake. I denne perioden og senere ble flere kriger kjempet om kontroll av handel og produksjon av verdifulle varer. Utvinningen av varer førte til et økende behov for slaver, noe som startet trekanthandel mellom Europa, Afrika og Amerika.

Øst-Europa var delt mellom en rekke religiøse bevegelser. I sør var det muslimer og ortodokse kristne, mens katolikker dominerte i nord. Enkelte lommer med protestanter eksisterte også. Mens adelen mistet stadig mer makt i vest, var den fortsatt svært mektig i øst. Det store riket Polen-Litauen dukket opp i øst i 1569, og strakk seg fra Østersjøen og nesten helt til Svartehavet. Den polske delen var sterkt dominert av mektige adelsmenn, mens den litauiske var mer toppstyrt. Russland ble også en stormakt på denne tiden. Ungarn hadde relativt nylig, det vil si i 1526, havnet inn under Habsburg-dynastiet, Europas klart mektigste familie.

Bakgrunn

Europa i tidlig moderne tid var et kontinent i forandring og med motsetninger. Kirken var splittet i tre store grupper, den ortodokse, den katolske og den nye, protestantiske. Økonomien var preget av en gradvis og stadig sterkere overgang til pengeøkonomi og kunsten avbildet både religiøse kristne og mytologiske greske figurer.

Religiøs uro

Allerede på 1300-tallet hadde den katolske kirken blitt upopulær i en periode kjent som Det vestlige skisma. Mens folk sultet, var kirkens menn kledd overdådig. I tillegg kjempet kongen av Frankrike og Paven i Roma om kontroll over kirken. Paven hadde flyttet Pavestatens sete til Avignon, mens Roma svarte med ikke å anerkjenne paven i Avignon. I enkelte tilfeller hadde man to og til og med tre paver. Mange følte seg fremmedgjort av en kirke som ikke lenger talte deres språk. Kritkere som John Wyclif og særlig Jan Hus ble problematiske for kirken. Da Hus ble brent på bålet, førte det til at Böhmen gjorde opprør mot kirken og lyktes i å få en rekke innrømmelser.

Dette stanset ikke akkurat kritikken som ble dirigert mot kirken, og i 1517 brøt en tidligere munk, Martin Luther, helt med kirken. Han anklaget dem for korrupsjon, særlig ved salg av avlatsbrev, en betaling for å hindre folk i å lide for lenge etter døden. I tillegg mente han at tro var en privat affære mellom mennesket og Gud, og ikke en sosial affære kontrollert av kirken. Han gikk imot flere sakramenter, og mente at både munke- og nonneordner og sølibat burde avskaffes. Hans følgere, lutheranerne, reagerte til tider svært voldelig mot kirker og geistlige de mente hadde untyttet situasjonen sin grovt til sin fordel. De mente at staten skulle styre kirken, ikke en egen kirke langt unna uten forståelse for andre kulturer og tankesett.

England valgte en egen retning, der kongen, Henrik VIII, brøt med Roma etter å ha vært lojal svært lenge. Engelsk juss underkjente ekteskap med en mann og mannens brors enke, og dermed var ekteskapet med Katarina av Aragon ikke gyldig. Ekteskapet ble til gjennom pavens inngripen, og Henrik VIII ønsket å fjerne denne inngrepenen igjen. Paven nektet, og dermed brøt England med katolisismen og dannet sin egen religion mellom katolisisme og protestantisme, kalt den anglikanske kirke. I Frankrike hadde kongen for lenge siden fått kontroll over landets religion, og dermed var det ikke like presserende å kontrollere kirken. Danmark ble protestantisk i 1537, og dro høyst ufrivillige nordmenn med seg. I Sverige ble protestantismen ikke per se innført, da kong Gustav Vasa måtte balansere forskjellige interesser. Preussen ble protestantiske under Albrecht av Preussen i 1525. Polen forble en smeltedigel av religioner. Protestantismen ble forbudt i perioder, men i 1548 ble kalvinismen, en annen avart av protestantismen, populær. Ungarn rakk ikke å ta noen sterk side ettersom landet var igjennom en blodig og opprivende borgerkrig mellom 1526 og 1546.

Økonomi

Republikken Venezia var muligens den mektigste staten i Europa i senmiddelalderen og i Tidlig moderne tid fram til 1600-tallet.

Malt av: Canaletto

Da Romerriket falt, forsvant også i stor grad myntøkonomien. Sølv hadde lenge vært en mangelvare, og på 500-tallet var mangelen prekær. Selv om man hadde en idé om mynter og myntsystemer, manglet den virkelige omsetningen. Sølv tok seg opp mot slutten av 900-tallet, og på 1100-tallet ble sølvmynter som grossi/gros/groschen/groat langt vanligere. Så vanlig ble det at man opplevde en mindre inflasjon i sølvmynter. Imidlertid var fraværet av gull prekært. Det franske ordet for penger, argent er det samme som for sølv. Gullmynter ble introdusert først i Firenze og i Genova på 1260-tallet, der respektive floriner og genoviner-mynter ble spredt langt utover bygrensene. I Venezia ble en ny gullmynt introdusert i 1284, en dukat. Denne skulle være «av den største mulige finhet, som florinen, bare bedre». Dukaten og florinen konkurrerte om å være den dominerende gullmynten de neste hundre årene. Gullmyntene ble kopiert med vekslende hell både i England og Frankrike, men det var de italienske myntene som forble standarden. Fordelen med gullmynter var at det krevdes mye mindre materiale for å gjennomføre store transaksjoner. Gull var mellom 14 og 15 ganger mer verdifullt enn sølv på denne tiden, og internasjonal handel ble mulig i større grad takket være disse myntene.

Grunnen til at Genova, Venezia og Firenze hadde disse fordelene, var en kombinasjon av flere årsaker. Dobbelt bokføring og bruk av desimaltall gjorde handelen mer effektiv. Direkte kontakt med muslimske handelsmenn som tilbød silke, krydder og andre eksotiske varer, gjorde at de hadde varer som det var stor etterspørsel etter. I tillegg ble overskudd investert tilbake i familiebedriften, noe som skapte forutsigbarhet og sikkerhet i bedriften og mulighet for mer ambisiøse prosjekter. I Firenze ble også et primitivt, så stadig mer sofistikert, banksystem opprettet. Flere banker var imidlertid langt mer seriøse, og det var ikke uvanlig på 1300-tallet at italienske banker og kjøpmenn hadde filialer i andre byer. På den måten kunne de låne ut til spanske, flamske og britiske innbyggere.

Selv om mynter og handel var sterkt voksende, var jordbruk den klart største næringen. I perioden fra midten av 1300-tallet, altså rett etter Svartedauden hadde folltallet gått opp til seks, det vil si at en typisk jordbruker fikk tilbake seks ganger det han sådde. Dette førte til økte inntekter både for adelen og for bøndene. I tillegg hadde mer moderne oppfinnelser gjort jobben mye mindre krevende. Jordbrukere hadde dermed mer overskudd både på tid og varer. Overskuddet kunne selges på markeder slik at bøndene kunne kjøpe varer i stedet for å lage dem selv. Dette skapte en etterspørsel etter nettopp disse varene, noe som var gode nyheter for håndverkere. Ettersom det var mange sølvmynter og mye overskuddsmat, utliknet langt på vei de to overskuddsfenomenene hverandre. Hadde man varer og ville ha penger, var det alltid noen som var i den motsatte situasjonen. Da mange adelige og kongelige forlangte at skatt skulle betales i mynter, og ikke naturalia, måtte selv de som ikke hadde behov for det, gå på markedet. Dette førte igjen til at mynter ble brukt også i hele befolkningen, ikke bare blant handelsmenn og folk i store byer.

Penger fikk også betydning på en annen måte. Mange jordbrukere fikk råd til å kjøpe egne landområder i stedet for å jobbe på områdene til en adelig. Dermed økte antall frie bønder. Adelige, som hadde vært avhengig av bøndenes tvangsarbeid for å få egen jord til å gå rundt, brukte i stedet lønnede løsarbeidere. Disse jobbet mer effektivt for å sikre seg å bli brukt igjen, så alle parter vant på endringen. Samtidig medførte det at flere områder, spesielt i vest, ble føydalismen kraftig redusert.

På fjortenhundretallet var altså økonomien slik at handel ble stadig sterkere, føydalisme stadig svakere, penger stadig vanligere og elementær regneskunnskap stadig viktigere. Bankvirksomheten spredte seg til resten av Europa, og i Frankrike og Det tysk-romerske rike ble det spesielt populært. Bankieren Jakob Fugger ble en av Europas rikeste og mektigste menn, med både keisere og paver som skyldnere.

Kunst og musikk

Utdypende artikler: Den italienske renessansen og Musikk i renessansen

• 
  Maleri fra middelalderen med liten vekt på detaljerte menneskebilder, og med begrenset gjengivelse av perspektivkunst
• 
  Giottos malekunst fra 1300-tallet var et klart brudd med middelalderens malekunst
• 
  Masaccio fokuserte på perspektiv og på realistiske motiver heller enn ornamenter
• 
  Venus' fødsel av Sandro Boticelli er et godt eksempel på malekunsten før de sterke trekkene til da Vinci og Michelangelo
• 
  Adams fødsel, et maleri av Michelangelo som viser kraftfull gjengivelse av menneskekroppen. Farger og detaljer er brukt for å gi en mest mulig både naturlig og også idealisert versjon av både Gud og Adam.
• 
  Albrecht Dürers kobberstikk av et neshorn. Dürer hadde et godt øye for detaljer.

Renessansen var en eksplosjon innen kunst. Den ble av den kjente kunskritikeren Giorgio Vasari (1511–74) delt i tre: Den første perioden var sent 1200-tall, og var et brudd med middelalderens kinststil. Midtperioden var mesteparten av 1400-tallet, der realistisk malekunst tok over for idealiserte kropper. Den tredje perioden var der mestre som Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael dominerte med kraftige statuer, livaktige portretter og kraftig bruk av farger.

Et av de mest karakteristiske trekkene innen renessansekunst var perspektiver, altså en så korrekt som mulig gjenskapelse av rom. Middelalderkunst hadde i liten grad tatt hensyn til dette, og det var ofte vanskelig å forstå avstand og dybde i et bilde. Arkitekten Filippo Brunelleschi tegnet flere romtegninger for å gi et inntrykk av hvordan hans dom i Firenze skulle se ut, og denne tegnestilen slo godt ann. Særlig Masaccio brukte Brunelleschis stil innen malerier. Senere malere som da Vinci og Rafael brukte denne stilen godt. I tillegg fokuserte renessanen på en mer nøyaktig gjengivelse av naturen, vekt på klassisk kunnskap - inkludert gresk mytologi og individualistisk fremstilling av mennesket med spesielle karaktertrekk.

En vesentlig del av renessansen var en gjenoppdagelse av antikken. Dette viste seg innen kunsten i aktmalerier (altså nakenhet) og motiver fra gresk mytologi, runde buer lik de romerske i stedet for de spisse forbundet med høymiddelalderen, kupler lik de romerske i stedet for spisse tårn og realistiske statuer og malerier lik de greske og romerske.

Renessansekunsten brakte likevel med seg nye trekk. Bruken av menneskelig anatomi var kraftigere enn i gamle romerske malerier, musklene oftest langt mer markerte. Lys og skarphet ble brukt svært bevisst. Utenfor Italia fant man flere kjente malere som malte mer moderne og dagligdagste temaer, som Hans Holbein den eldre og den yngre, Albrecht Dürer, Jan van Eyck, Hieronymus Boschog Pieter Brueghel den eldre.

Luttspilleren på dette bildet spiller musikk av komponisten Jacques Arcadelt

Malt av: Caravaggio

Musikk var klart skilt mellom enkle sanger, ofte for lutt eller andre strengeinstrumenter og vokal, og større kirkeverk. Den flamske komponisten Guillaume Dufay var en av de viktigste komponistene av messer for kirken, men skrev også folkelige og livlige sanger. Josquin des Prez var, som Dufay, både flamsk og opptatt av kirkemusikk med vokal som fokus, da både messer og motetter. Likevel skapte des Prez en helt ny stil med flerstemmer og lange fraser. Denne stilen ble vanlig blant flamske, nordfranske og nederlandske komponister. Musikken skulle følge teksten og understreke den. Stykker ble vanligvis skrevet for fire stemmer, og en form for kontrapunkt, det vil si at melodier som i utgangspunktet ikke er like, likevel klinger godt sammen. Innen musikken ble ters og sekst vektlagt, og hver stemme skulle ha like stor verdi.

Musikken falt sammen med boktrykkerkunsten, slik at musikken kunne spres. Store komponister som Dufay, dez Prez, Giovanni Pierluigi da Palestrina, Tomás Luis de Victoria og Orlando di Lasso ble spilt i hele Europa. Italienske Palestrina og di Lasso og spanske de Victoria viste at søreuropeisk musikk kunne konkurrere med flamsk musikk. Dette kan delvis også skyldes at de mange italienske bystatene ble rike, og var like opptatt av gode hoffmusikere som av hoffmalere. Den flamske komponisten Jacques Arcadelt var ansatt av den mektige Medici-familien i Firenze, des Prez for Sforza-familien i Milano og Jacob Obrecht jobbet i Ferrara.

Religionskrig og -konflikt (1556–1648)

Michael Agricola.

Religiøse temaer var mer enn rent filosofiske og inderlige spørsmål. Religionen påvirket samfunnet og menneskene i det. Dersom en by eller et rike forandret religion, kunne de ledende skikkelsene bli redusert til randfigurer i samfunnet, og nye mennesker ville få muligheten til å stige i anseelse. I tillegg var det på 1500-tallet snakk om folkebevegelser over landegrensene, der det tidligere var enkelte opprør eller bare i enkelte land.

Den andre bølgen av reformasjonen

Den første bølgen av reformasjonen var mer eller mindre over ved religionsfreden i Augsburg i 1555. Mange lutheranere hadde da sikret seg frihet fra forfølgelse og rett til å praktisere sin egen religion. Etter freden kom imidlertid flere andre religiøse bevegelser, enten protestantiske eller reformerte, det vil si følgere av en av de to sveitsiske reformatorene Zwigli eller Calvin.

Sverige hadde etter 1523 måttet bygge opp sitt eget land etter at de brøt med Danmark og Norge. Landet var i en økonomisk vanskelig situasjon, og kongen, Gustav Vasa, valgte overtalelse heller enn tvang. Sverige ble dermed ikke, som sine naboer, protestanter over natten. Faktisk tok det helt til 1571 at Sveruge fikk sin protestantiske bekjennelsestekst. Kort tid etter valgte Johan III av Sverige å bryte med det protestantiske og trekke Sverige tilbake til katolisismen. I 1592, da Johan III døde, ble Sverige for siste gang protestantisk ved Kirkemøtet i Uppsala.

Finland hadde en litt annen utvikling. Den katolske kirke var aldri spesielt sterk i Finland, men overskuddet av landejorden de eide (omtrent 10 %), gikk til veldedige formål. Derfor hadde finnene få problemer med katolisismen. Imidlertid gikk konverteringen til protestantisme relativt stille for seg. Dette skyldtes også at Filnands store reformator, Mikael Agricola, hadde oversatt Bibelen til finsk. Dette var med på å skape en stor entusiasme for språket og økte også lesekyndigheten i landet. Agricola har derfor hatt en sterk betydning for både språk og religion.

I 1520- og 30-årene hadde to sveitsiske reformatorer forandret det religiøse bildet. I Zürich startet Ulrich Zwingli en egen variant av protestantismen, langt på vei enig med Luthers fordømming av katolske ritualer. I Geneve startet Jean Calvin en tredje retning, ofte imellom Zwingli og Luther. Zwinglis og Calvins retninger er sammen kjent som «Den reformerte kirke»

Forskjeller i lære

Tema	Katolsk lære	Luther	Calvin	Zwingli
Sakramenter	Dåp, nattverd, ektevigsel, ordinasjon, konfirmasjon, skriftemål, sykesalving	Dåp og nattverd	Ingen (nattverd har åndelig betydning)	Ingen
Frelse	Guds nåde, fromme handlinger	Tro og kjennskap til Bibelen	Dobbel predestinasjon (det er forutbestemt om du blir frelst, men gode handlinger er tegn på at man er «valgt»)	Tro, kjennskap til Bibelen og predestinasjon
Idealstat	Kirken som en internasjonal og selvstendig organisasjon	Monarki med en delvis selvstendig kirke i noen grad underlagt staten	Verdslig fåmannsvelde, selvstendig kirke	Fåmannsvelde der et gudommelig magistrat hjelper til med styre av kirken
Kilde: Side 113–115, Kümin

Kalvinismen var ryggraden av den andre bølgen av reformasjon, mellom 1560 og 1609. Calvin hadde sett at Zwinglis og Luthers følgere hadde splittet hverandre, og han og hans følgere ønsket ikke å være kontroversielle. Problemet var at de ikke var godkjent som en religion ved Religionsfreden i Augsburg. Like fullt sendte Calvin og hans menn misjonærer fra Genève til hele Europa. Retningen slo spesielt godt an i Nederland og Skottland, i tillegg til at den hadde mange følgere i Frankrike, Tyskland, Sveits, England, Ungarn og Polen. Religionen var valgt som overbevisning, men den spilte også en politisk rolle. I Nederland markerte den et brudd med Spania, som de formelt var underlagt. Franske adelige valgte retningen som et mottrekk mot den mektige kongen og den like mektige paven. I Nederland ga kalvinismen en bred kirke for folk flest, og det forelå ingen kommersielle hindringer med hvem man kunne handle med. Ungarske adelige brukte også kalvinisme for å bryte med makten til kongen, den sterkt katolske Ferdinand I.

Katolikkene på fremmarsj (1556–98)

De protestantiske bølgene som hadde kommet fra 1520 av ble møtt med en katolsk motkraft. Først ble det innkalt til et møte i Trient der katolisismen skulle defineres. I den kom det klart frem at mens den katolske kirkes praksis hadde forbedringspotensial, var dogmen urokkelig. Konsilet ble i hovedsak en triumf for paven, hans jesuittiske allierte og de italienske biskopene han hadde støtte av. I Frankrike, som deltok bare halvveis på konsiliet i Trient, var det borgerkrig mellom katolikker og protestantene, hugenottene. Borgerkrigen var spesielt blodig, og endte først da Henrik av Navarra lyktes både å bekjempe mye av Den katolske liga og selv å konvertere til katolisismen. I en liten periode var også England tilbake under pavens fold, men det varte ikke lenge.

Katolsk reformasjon og motreformasjon

Utdypende artikler: Konsilet i Trient og Motreformasjonen

En relativt samtidig avbilding av at 14 protestanter ble brent på bålet i Valladolid i Spania den 21. mai 1559. Katolikkene var ikke overbevist om at protestanter skulle få like rettigheter.

Fra 1546 frem til 1564 foregikk Konsilet i Trient. Det foregikk i tre etapper, fra 1545–47, 1551–52 og 1562–63. Ideen var i utgangspunktet et økumenisk konsil åpent for protestantene, og de dukket opp fra 1551–52. Imidlertid ble skillet mellom protestantene og katolikkene for stort, og etter religionsfreden i 1555 i Augsburg var det heller ingen hensikt for dem å fortsette å være med. Konsilet, spesielt i siste del, var godt kontrollert av paven med jesuittene. Italienske biskoper var også i klart flertall, og den franske kirke stilte ikke mannsterke ettersom de hadde en form for nasjonal kirke. Den eneste sterke katolske reoresentanten utover de italienske, godt kontrollert av paven, var den spanske, men de var i hovedsak enige med paven likevel.

Hensikten med konsilet, utover et tafatt forsøk på å få protestantene tilbake, var å være ettergivende i reformer i kirken, men dogmatikk innen dokrtinen. Det var viktigere å begrense tapene enn å ta tilbake tapte områder. Dette betydde i stor grad en streng gjennomføring av de lover og krav som lå på prestestanden; løfter, moral, oppførsel, påkledning og kyskhet. I tillegg ble det forlangt en presteskole i hvert bispesete slik at prester kunne læres opp godt i religionen. Salg av kirkelige posisjoner med fast inntekt ble også forbudt, og man kunne bare inneha en posisjon avgangen. Salg av sakramenter eller avlat ble forbudt. Selv om det var for sent, ville altså en rekke av Luther og Zwinglis krav ha blitt oppfylt førti år senere.

Samtidig gjorde ikke konsilet noen kompromisser hva gjaldt doktrine. Tvert imot ble en rekke doktriner definert med mindre tolkning eller handlingsrom. Avlat, helgener, transsubstansiasjon, de syv sakramenter og skjærsilden ble styrket ytterligere, mens den protestantiske doktrinen ble fordømt. Bøker ble forbudt, og Inkvisisjonen, både den spanske og de mindre vellykkede i Italia og Nederland, skapte frykt for å bli stemplet som en kjetter. Den katolske kirke gikk altså på offensiven.

Religiøs krig i Frankrike (1555-98)

Selv om Bartolomeusnatten var det blodige høydepunktet i krigen, var også protestanter aggressive, som under plyndringen av kirker i Lyon i 1565.

Selv om Frankrike forble katolsk, hadde kalvinismen slått rot. Omtrent ti prosent av befolkningen på 20 millioner var hugenotter, altså kalvinister. Viktigere var det at omtrent halvparten av adelen var hugenotter, som ville unngå straff, deriblant flere i det mektige Huset Bourbon. Henrik II hadde utvist svært streng straff mot alle hugenotter i tredjestanden, ofte med brenning på bål som straff. Adelig beskyttelse ble etter hvert nødvendig for hugenottene i tredjestanden. Disse var imidlertid som oftest beleste, faglærte heller enn ufaglærte og i hovedsak bybeboere. Bibelstudier ble populært, og eliminerte dermed analfabeter. I tillegg holdt de gjerne til sør i landet, i mer tolerante regioner godt unna Paris.

Selv om Henrik II var en brutal anti-kalvinist, var han en dyktig konge, og han lyktes å holde de tre familiene Huset Montmorency, Huset Bourbon og Huset Guise i sjakk (kongen selv var Huset Valois). Da han døde under en turnering til ære for hans datters bryllup med Filip II av Spania, var det en dynastisk krise. Henriks eldste sønn var en sykelig og sløv tenåring ute av stand til å styre. Likevel ble han Frans II av Frankrike og giftet seg med Maria Stuart, da en Guise. Huset Guise var det eneste gjennomført katolske huset, og de brukte sin makt til videre å forfulge hugenotter med stor iver. Et mislykket kuppforsøk ble avslørt, og en av bourbonnerne skulle henrettes da kongen plutselig døde. Hans yngre bror ble da Karl IX av Frankrike. Han var bare ti år gammel, og hans mor, Katharina de' Medici, var regent med huset Bourbons støtte. De ville gi rettigheter til hugenottene igjen, noe som delvis fungerte, men etter hvert ble stemningen så dårlig mellom katolikker og hugenotter at det strakk ut i regelrett krig mellom 1562 og 1570. I løpet av denne tiden ble hertugen av Guise drept, og mistanken falt på admiral Coligny, en ledende hugenott.

Det forble en svært skjør fredstid frem til august 1572. Da skulle Karl IXs søster Margrete av Valois gifte seg Henrik av Navarra, som var en av de store mennene innen hugenott-bevegelsen. Moren, Katarina de Medici, ville helst finne fred mellom de to tungt stridende partene. Hun ville ikke gi for mye makt verken til Guise eller til hugenottene. Hugenottene ivret for å støtte Nederlandene i kamp mot Spania, mens katolikkene med Guise i spissen ville holde seg unna krigen. Coligny var nær kongefamilien og den unge kong Karl XI (han var da 22), og den nye hertugen av Guise, Henrik, foraktet Coligny, som ikke hadde blitt straffet for mordet på faren. Da et attentat på Coligny ble mislykket, lyktes det Henrik av Guise å overbevise kongefamilien at den eneste løsningen på den svært spente situasjonen var å utslette mesteparten av lederne for hugenottene, som var i Paris i anledning bryllupet. Det ble så gjort, men dette førte til et ikke planlagt opprør også i gatene, der katolikker drepte hugenoter en masse den 24. august, Bartolomeusnatten. Det utviklet seg til et blodbad. Henrik av Navarra og kona ble plassert i husarrest. Dette spredte seg utover Frankrike, og til sammen minst 5000 hugenotter ble drept, med tall opp mot 30 000 også rapportert.

Ikke overraskende tok hugenottene i resten av Frankrike opp våpnene. Nå hadde de også et annet våpen; naturrett. Når kongen hadde vist seg så klart som en tyrann som det han gjorde, måtte hugenottene avsette ham. Effektivt ble dermed Sør-Frankrike et eget land med hugenotter som tok avstand fra Karl IX. I 1574 døde imidlertid Karl IX av tuberkulose, og hans bror, Henrik tok over som Henrik III, først da etter å ha avsluttet sin kongegjerning som konge av Polen. Han ble presset av sin yngre, og eneste gjenlevende bror, og av de andre hugenottene til å gjennomføre en fredsavtale i 1576 som ga hugenottene svært gode betingelser. Katolikkenes ledere svarte med å danne Den katolske liga, og de presset i Stenderforsamlingen Henrik III til å gå til krig mot hugenottene. Han gikk med på det mot at han fikk penger, noe han ikke fikk. Henrik III var smartere enn sine tre brødre, men han var usofistikert og lat. For katolikkene var også hans utsvevende, homoseksuelle kjærlighetsliv av irritasjon. Slik lyktes han ikke å få verken hugenottenes eller katolikkenes støtte.

Den katolske liga ble betydelig svekket i 1580, men kom kraftig tilbake i 1584, da yngstebror Frans døde. Dermed var det ingen i veien for at Henrik av Navarra skulle ta over som konge av Frankrike. Henrik av Navarra hadde rømt fra husarresten, og blitt leder av hugenottene (Coligny ble drept under Bartolomeusnatten). For katolikkene var dette en umulighet, og nå var det de som var imot kongemakten - i det minste den kommende. Henrik, hertug av Guise, hadde blitt stadig mer populær på bekostning av Henrik III. Hertugen var svært heteroseksuell og mandig, og dessuten hadde han bekjempet en tysk-sveitsisk hær, mens Henrik IIIs utsendte hadde tapt for hugenottene. Guise kom til Paris som en helt, og Henrik III så ingen annen tvei enn i 1588 å ta livet av hertugen med sine kongelige livvakter. Også hertugens bror, Kardinalen av Guise, ble arrestert og kort tid etter drept. Resultatet av dette var at det nå var katolikkene som argumenterte mot den sittende kongen. Henrik III var dermed jaget av katolikkene, og måtte stå side om side med Henrik av Navarra. Da Paris i 1589 ble beleiret av de to Henrikene, ble kong Henrik III utsatt for attentat. Dermed var Henrik av Navarra neste i rekken. Katolikkene hadde ingen gode motkandidater, og siden Navarra lovte å konvertere til katolisismen og mange var krigstrette, bestemte de seg for å gå med på det. I 1594 ble Henrik kronet til Henrik IV av Frankrike. I 1598 kom Ediktet i Nantes, som ga hugenottene mange rettigheter i enkelte byer og geografiske områder. Dermed var nesten tretti års blodig borgerkrig over.

Engelsk kamp om troen

Rose Allin ble brent på bålet i 1557 for å ha vært en protestant. Året etter døde Maria I av England, som sto bak forfølgelsene.

Da Henrik VIII døde i 1548, hadde han én sønn. Sønnen Edward VI var bare ti da han tok over, og Edward Seymour, 1. hertug av Somerset styrte som regent for ham. Han var en dyktig militær, men en svak politiker. Seymour fjernet øyeblikkelig de strenge seks artiklene. Han ga også flere rettigheter til protestantene og tillot prester å gifte seg. Imidlertid ble Seymors løsninger ikke langtrekkende nok. Et par halvgode forsøk hjalp ikke, og da det ble opprør både fra Cornwall, som ikke kjente seg igjen i de nye religiøse tekstene, og Norfolk, som egentlig klaget på landfordeling, ble dette brukt som unnskyldning av Seymours fiender. Han ble avsatt, arrestert og henrettet mellom 1550 og 1551. I stedet tok John Dudley, 1. hertug av Northumberland over, og han var i begynnelsen populær. Den nye bønneboken fjernet helt det som var igjen av katolisisme. Imidlertid var det stor forskjell mellom teori og praksis, og mange steder i England fortsatte de som anglikanere med mange likhetstrekk med katolisismen. Dessuten ble nå under Edward - det vil si John Dudley - makten forskjøvet fra monark til parlament.

I 1553 ble det klart at Edvard VI kom til å dø snart. For hertugen av Northumberland var dette dårlige nyheter; den neste i arverekken var den eldste datteren til Henrik VIII, og hun, Maria, var en sterkt troende katolikk. Hertugen prøvde å bruke Lady Jane Grey som motkandidat og gikk til konfrontasjon, men lyktes ikke. I august 1553 ble han henrettet for høyforræderi. Lady Jane Grey så ut til å komme unna det, men ble dratt inn i flere konspirasjoner, og ble til slutt henrettet i 1554. Marias styre ble først og fremst en blodtørstig hevn på alle protestanter, til tross for at Karl V av Det tysk-romerske rike, som var hennes fetter, anbefalte henne ikke å gjøre det. I tilleggen var parlamentet splittet. Etter diplomati og garanti til jordeiende adel om at de ikke måtte levere tilbake landområder de hadde fått redistribuert fra munkeordner og andre katolske organisasjoner, fikk Maria fjernet nesten alt protestantisk og anglikansk fra England. De ba også om å komme tilbake i pavens fold. Resten av hennes dronninggjerning handlet om å forfølge kjettere, derav kallenavnet «Bloody Mary». Dette, kombinert med skepsis over tapte landområder, Spania som en voksende maktfaktor og dyp mistro til Roma gjorde at katolisisme aldri kunne bli Englands statsreligion igjen. Maria døde i 1558.

Det ble Marias halvsøster Elizabeth som tok over som Elizabeth I. Elizabeth unngikk å uttale seg om egen religiøs overbevisning, og tok ikke sterkt tak i religionen. Dermed ble Church of England protestantisk på sin egen måte. Helgendyrking forsant, liturgien var på engelsk - og kunne handle om moderne temaer, prester kunne gifte seg og dogmene var brede. Selv om anglikanismen var selvstendig, var lavkirkelige mer pro-kalvinister enn pro-lutheranere (som de anså som halvveis katolske), mens høykirken foretrakk en mer katolsk vridning. I Irland valgte Kirken å bli anglikansk, mens nesten hele den irske befolkningen forble katolsk - delvis i forakt for engelskmennene. Skottland hadde i denne tiden fredelig gått over til presbytarianisme, en egen skotsk versjon av kalvinismen.

I tillegg var Elizabeth usedvanlig intelligent, og foretrakk dyktige fremfor adelige. Dette gjorde at selv om hun kunne være vanskelig som person og skifte mening ofte, var hun del av et intelligent nettverk av folk som lyktes i å få England ikke bare tilbake til, men også forbi tiden de opplevde under Henrik VII. En rekke oppdagelsesreisende og dyktige sjømenn som Walter Raleigh og Francis Drake var med på å markere England som en sjømakt. De brakte med seg poteter og tobakk, som begge ble svært populære. Likevel hadde Elizebeths forsiktighet med religion skapt henne fiender både blant puritanske protestanter og hardnakkede katolikker. Da hennes kusine Maria Stuart ble drevet vekk fra Skottland av presbyterianere, lot Elizabeth henne være. Maria Stuart samarbeidet med katolske opprørere, og da de ble oppdaget, ble også Maria Stuart henrettet i 1587. I 1588 lyktes Storbritannia å bekjempe Den spanske armada. Den spanske armadas tap ga en stor mulighet for England å få makt over Atlanterhavet, plyndre sølvforsyningene til Spania, få kontroll over Azorene og å insette tronpretendenten Antonio som konge av Portugal. Allerede i 1589 dro den engelske flåten til Spania, men gjorde stort sett alt galt, tapte mange menn og brukte så store penger at det hele ble både en militær og en økonomisk fiasko.

Felipe II: Spania og Nederland

Slaget ved Lepanto markerte at europeiske makter var mektige på sjøen, og utvidet ryktet om at den spanske marinen («Armada») var uovervinnelig.

Malt av: Paolo Veronese

Der faren hadde en humanistisk katolisisme, var Felipe II (regjeringstid 1556-1598) langt mer dogmatisk religiøs. For ham var det å utradere protestantismen og å gjenetablere katolisismen som enerådende tro. Han hadde ressurser til å gjøre det også. I 1545 ble det store sølvfjellet Potosí i nåværende Bolivia, og dermed ble store mengder sølv transportert til fastlandet. Ni år inn i Felipe IIs regjeringstid ble også Filippinene oppdaget og oppkalt etter ham. Noe av sølvet fra Amerika ble brukt til å kjøpe krydder og andre eksotiske varer derfra. Viktigere var faktisk inntektene fra Nederlandene, da handel og produksjon av klesstoff skaffet et stort overskudd, og inntektene derfra var opptil syv ganger høyere enn sølvinntektene fra Amerika.

Felipe II ble den første monarken som forandret seg fra å være en hærfører til å bli en byråkrat med fast tilholdssted. Byråkratiet i Spania - og resten av Europa insporert av ham, ble introdusert. Filip II fikk også bygget det monumentale, men også dystre, El Escorial. Byråkratiet og utbyggingen kostet. Den beste måten å få inntekter på var ved skattlegging, men Spania var ikke et typisk markedsøkonomisk land. Allerede i 1557, ett år inn i Fillip IIs regjering, erklærte Spania seg bankerott. Det ble langt fra første gang. Spania ble kvitt gjeld, men de mistet også kredittverdighet. Tung skattlegging av borgerskapet hjalp heller ikke. Spania brukte altså langt mer enn det fikk inn. Spania hadde et annet problem. De hadde ikke i det hele tatt utnyttet mulighetene som deres nyvunne landområder i Amerika og på Filippinene ga dem. Handel var svært uvesentlig for landet, og 80 % av all eksport var gull og sølv. Dette skapte et stort økonomisk tap for Europas supermakt.

Karl V hadde neglisjert Spanias rolle i Middelhavet, og da Felipe II tok over, var Det osmanske rikes flåte faretruende nær å ta kontrollen helt. Etter et mislykktet forsøk på å ta tilbake Tunis, begynte Felipe i 1565 å planlegge. Året etter befridde han Malta fra tyrkerne. Deretter begynte han å drive tyrkerne tilbake. i 1571 vant Spania, Republikken Venezia og andre allierte slaget ved Lepanto, men dette var en defensiv seier for Felipe II, som ikke hadde noen ønsker om å redde Kypros eller ta tilbake Jerusalem.

Det ble imidlertid nettopp mellom Spania og Nederlandene de store kampene skulle stå. Nederlandene (området ble forent under Karl V med unntak av bispefyrstedømmet Liège) hadde opplevd en nedgang i befolkningsveksten - den vokste fortsatt, om ikke så fort - delvis på grunn av en liten istid på slutten av 1500-tallet og delvis på grunn av kalvinistisk streng seksualmoral kombinert med at man giftet seg senere, og dermed fikk færre barn. Samtidig hadde Nederlandene lært mye av norditalienerne hva gjaldt bankvirksomhet og investering i egne bedrifter, og tidlig på 1500-tallet kom børsen til Flandern. Mens engelskmennene hadde drevet produksjon ut av byene og laugets kontroll, var dette ikke så lett i de sterkt urbaniserte Nederlandene. I stedet ble produksjonen simpelthen for stor til at laugssystemet kunne overleve. Svenner ble til arbeidere, og det personlige kontaktnettverk ble fjernet. Produksjon av papir, murstein, vindusglass og tekstil gjorde Nederlendene til et rikt og aktivt handelsområde. Utvikling av båter, de såkalte fløyt-skipene, gjorde også at transporten ble bedret.

Med tanke på at Nederlandene var så viktig for Spania som det var, er det interessant at Felipe II brukte mange ressurser på å få Nederland til å bli som Spania. Det, som inkluderte inkvisisjon, med en rekke henrettelser og konfiskering av eiendom for kjetteri, førte til nederlandsk opprør. Opprøret (1566-67) ble kraftig slått ned, og generalguvernøren, Fernando Álvarez de Toledo, innførte et brutalt styre. Dette medførte et nytt opprør i 1572, da de nordlige Nederlandene utnevnte sin egen stattholder, Vilhelm I av Oranien, uavhengig av Spania. Opprørene spredte seg i 1576 til sør, ettersom spanske soldater som ikke hadde fått lønn, plyndret Antwerpen.

Innimellom, i 1580, hadde Felipe II arvet den portugisiske tronen. Det vil si, den unge og naive Sebastian I av Portugal red dypt inn i Marokko i stedet for å samarbeide med sine allierte, og døde sannsynligvis i et slag mot en av de to stridende partene i landet. Neste i rekken var Henrik I av Portugal, en sekstiseks år gammel storinkvisitor og kardinal uten arvinger. Han døde i 1580, og neste i rekken var Felipe II. Dette møtte motstand, og Felipe II måtte erobre Portugal for å bli konge. Imidlertid forble Portugal selvstendig, bare med Felipe II som overhode i personalunion med Spania. Han stengte Lisboa for nederlandske skip, og dermed var både salt og krydder langt mer vanskelig å få tak i for nederlenderne.

For Felipe II var kampen mot Nederland viktig. Likevel var det klart at Nord-Nederlandene og sør, Flandern, var forskjellige. Sistnevnte forble katolske, mens de nordre provinsene ble kalvinister. Vilhelm v Oranien prøvde å holde de to samlet, og ble myrdet i juli 1584. Antwerpen ble brutalt inntatt i 1585 og plyndret, og oppnådde aldri sin tidligere status som økonomisk sentrum. Nord-Nederlandene lyktes imidlertid godt med sin selvstendighetskamp - i stor grad støttet av England, men også Frankrike. Selv om den spanske armada tapte stort mot England i 1588 og England ble ydmyket i 1589, ble det ingen øyeblikkelige løsninger for noen av landene - ennå.

Felipe II døde skuffet i 1598, og hans mindre kompetente sønn, Felipe III, tok over. Den dyre krigen med Nederland ble rett og slett umulig å finansiere, og i 1609 inngikk han en våpenhvile med Nederland som langt på vei var en anerkjennelse av landet.

Øst-Europa – en generell svekkelse

Stefan Báthory var motstander av Habsburg-dynastiet og ble senere konge av Polen og storfyrste av Litauen.

Malt av: Jost Amman

Mens Vest-Europa opplevde store religiøse kriger mellom forskjellige kristne, foregikk dette i liten grad i øst. I stedet hadde de andre utfordringer. En av dem var at mens Europa opplevde en boom i universiteter og en høyere utdannet befolkning, foregikk dette ikke i øst. I tillegg var utviklingen i øst slik at det var adelige som ble mektigere på bekostning av kongemakten, og ikke motsatt, som i vest. Handelsstanden vokste ikke frem naturlig, og det ble etablert en form for føydalisme som gjorde at det i liten grad var selveiende bønder.

Polens dynasti, Huset Jagello, hadde ingen arvinger da Sigismund II kalte inn til Lublinunionen 1. juli 1569, der det ble enighet om å gjøre om den skjøre personalunionen mellom Polen og Litauen til en union av relativt selvstendige land. Selv om lederen forble konge av Polen og storfyrste av Litauen, ble Polen-Litauen kalt en republikk. Samtlige konger måtte erklære seg enig i en rekke innrømmelser som hindret enevelde og støttet adelens makt. Slik ble adelsdemokratiet sammenliknbart med for eksempel antikkens Athen eller senere et USA dannet av slaveeiere. Kongen, som hadde begrenset makt og kunne minne mer om en daglig leder, var ofte utenlandsk. Det var den franske Henrik (senere Henrik III av Frankrike), den ungarske Stefan Báthory, den svenske Sigismund Vasa og en rekke andre. Samtidig var handelen fortsatt relativt vellykket mot slutten av 1500-tallet, mens på 1620-tallet begynte den å gå ned. Jesuitter fikk mange kalvinister tilbake til kaolisismen, mens ortodokse ruthenere snudde seg mot Roma i 1596. Polen var med andre ord samlet formelt, men splittet reelt.

Ungarn var ingen stormakt, men før 1526 kunne de ha passert som en mellomstor makt. Fra da av begynte de ungarske områder stadig mer å falle bak Vest-Europa. Flere årsaker er blitt pekt på; det at de ble styrt fra det polske Jagiello-dynastiet, underkuelse av bøndene, avstanden til Atlanterhavet og ottomansk erobring er alle regnet blant grunnene til dette. I kampen mellom Habsburgerne, representert av Ferdinand I (frem til 1564) og Maximilian II (til 1576) og Rudolf II(til 1612) og Zápolya/ Szapolyai-dynastiet med Janos (til 1540), Janos Sigismund (til 1576) og Stefan Báthory (til 1586). Adelsmenn byttet side titt og ofte avhengig av hvem de fikk best fordeler av. Samtidig var ungarerne i Det osmanske rike langt mer skeptiske til sine nye overherrer. Osmanerne begrenset markant kontakten med ungarerne til det nødvendigste, og ungarere som ville tjenestegjøre i en hær, valgte stort sett en av de to ungarske kongedømmene til respektive Ferdinand eller Janos, eller, etter 1540, hans sønn Janos Sigismund. Transilvania et eget land, mens habsburgernes Ungarn fungerte mer eller mindre som en bufferstat mellom Habsburg-Østerrike og Det osmanske rike. Mot slutten av århundre skjedde to mostridene bevegelser. På den ene siden lyktes protestatntismen og handelen i å gi Ungarn kontakt med Vest-Europa igjen. På den andre opplevde Ungarn en rekke harde slag og epidemier. Likevel var Ungarn i stand til å beseire osmanerne enkelte steder, og da det viste seg at Ungarn var på offensiven, ble flere kristne nasjoner med, og Frankrike erklærte seg vennligsinnet nøytral. I en rekke slag fra 1594 til 1606 lyktes det Kongeriket Ungarn å bli fri fra osmansk overhøyhet - helt til freden i Zsitvatorok mellom Habsburg og Det osmanske rike ga osmanerne tilbake kontrollen over Ungarn og Romania. Dette var starten på Ungarns nedgang.

Det osmanske rike hadde kommet langt med Suleiman I den store, men allerede etter ham var hans sønn Selim II av et mindre kaliber. Han var mer interessert i å drikke og å nyte livet enn å være en god leder, og han var opphengt i hoffinntriger. Selim II var ikke enestående; faktisk var det en rekke sultatner som var inkompetente og/eller korrupte. Samtidig fikk Det osmanske rike en rekke militære utfordringer, fra slaget ved Lepanto til at de ble drevet ut av Ungarn. Riktignok kom de tilbake med jevne mellomrom, men stabiliteten var aldri der. Et tredje problem ar at det var økonomisk vanskelig for Det osmanske rike å finansiere en hær med stadig flere tap, og med en økonomi der utgiftene overgikk inntektene. Det var imidlertid ikke bare ungarerne. I øst ble de ydmykte av perserne fra 1602 til 1617. Resten av århundret var en nedgang som endte med et ydmykende nederlag i 1699, om enn de innimellom hadde flere seire, som i 1683, da de beleiret Wien. Likevel ble det klart at landet ble stadig mer defensivt og vanstyrt.

Unntaket Russland

Ivan den grusomme tar her imot budbringere. Ivan IV varierte stort mellom modernisering og brutalitet.

Malt av: Stanisław Jakub Rostworowski

Unntaket fra denne svekkelsen var Storfyrstedømmet Moskva. Det hadde foregått en utvikling helt fra Ivan III. Moskva hadde et slags hegemoni over andre republikker, men det var fortsatt stor selvstendighet. Ivan lyktes å gjennomføre flere angrep mot Kazan-khanatet, som tidligere hadde angrepet dem. Dette sikret ham ryggdekning. Republikken Novgorod ble del av Moskva som følge av at den ortodokse befolkningen så ut til å bli del av det katolske Polen, og Ivan rett og slett reagerte først. Moskva ble stadig større på bekostning av fiender og de som samarbeidet med polakker og Den tyske orden. Innen han ga seg, hadde Ivan samlet det blivende Russland helt fra Karelen til Uralfjellene. Imidlertid ble Litauen og Polen - og Ungarn og Böhmen en periode - ingen øyeblikkelige venner av Ivan og Moskva. Imidlertid lyktes Russland å presse Litauen etter at Kasimir av Polen-Litauen døde og ettersom Polen ikke hadde primogenitur, ble Polen og Litauen delt. Etter en krig mellom Moskva og Litauen bestemte Litauen seg for å tilby fred. Da omtalte Ivan seg som kongen over aller russere, og Russland var et land.

Da Ivan døde i 1505, tok sønnen Vasilij III over. Han styrte autokratisk og intolerant, lik sin far, men hadde beskjedne ambisjoner om å utvide riket. I stedet konsoliderte han det. Han lyktes imidlertid å ta Smolensk fra Litauen. Hans brutale, men effektive styre varte til 1533, da han døde. Det nærmest uunngåelige, intern krangler, feider og plott, fulgte i 13 år. Først i 1547 fikk man en stabil leder i Ivan IV, ofte kalt «den grusomme». Sammen med dyktige rådgivere lyktes Ivan å sentralisere makten og effektivisere administrasjonen, gjerne på bekostning av en lokal guvernør. Flere av disse misbrukte makten grovt. Samtidig tålte Ivan i liten grad nytenkere. En rekke tidligere rådgivere ble sendt til fjerne områder, andre ble myrdet og enkelte hoppet av. Ivan innførte et system der store områder ble styrt «unntatt» administrasjonen, på russisk Opritsjnina. Systemet ble vanskjøttet og skapte store økonomiske vansker. Ivan IV fikk mange fiender som jobbet mot hans brutale regime, og flere av disse ble oppdaget av Opritsjnina-administrasjonen, som delvis fungerte som et slags hemmelig politi. Nøyaktig hva som var målet er usikkert, men det kan se ut til at Ivan IV ønsket å bruke opritsjnina til å redusere adelens (bojarenes) makt og erstatte den med lojale mnn han stolte på. Han oppdaget fort at den militære kunnskapen bojarene satt med vanskelig kunne erstattes da tartarene plyndret Moskva. Ivarn satte igang en slags reversering av prosjektet. Utenrikspolitisk skulle han også bekjempe tartarene i sørvest. Forsøket ble i hovedsak mislykket, og med et samlet og styrket Polen-Litauen i vest, valgte Ivan i stedet å fokusere på å øke Russland østover. De baltiske stater ble likevel angrepet av Ivan IV, med det resultat at Danmark, Sverige og Polen-Litauen samarbeidet om å få kontroll over de baltiske områdene.

Merkantilisme og handel

Det nederlandske ostindiske kompani, eller «Det forente østindiakompaniet» ble stiftet i 1602, og logoen kom kort tid etterpå. VOC var kjent og beryktet over store deler av verden.

I 1590-årene fikk Spania og Portugals hegemoni en kraftig knekk. Nederland og England begynte å utforske Atlanterhavet. Begge bestemte seg, særlig etter at Lisboa ble stengt, for å finne veien til India selv. De lyktes; i 1600 ble Det britiske ostindiske kompani dannet, og to år senere ble Det nederlandske ostindiske kompani dannet. Under ti år senere begynte begge med kolonier i Nord-Amerika.

På denne tiden var det ingen markant økonomisk system. Økonomi var ingen vitenskap, og det fantes i liten grad noen regler for handel. Det eksisterte imidlertid noen trender som, spesielt i ettertiden, har fått merkelappen merkantilisme. Merkantilisme var et paraplybegrep for en rekke felles ønskelige forutsetninger som lobbygrupper – som diverse lands øst- og vestindiske handelsselskap – ønsket å få av kongen. Disse inkluderte maksimering av rikdom og makt ved å være selvforsynt med mat og håndarbeid, ansamling av mest mulig gull og sølv ved å vanskeliggjøre kjøp av varer med disse metallene, proteksjonisme overfor egen handel og økning av en nasjons del av handelen av varer og tjenester ved å ta over for andre. Slik fungerte staten mer som en tilrettelegger for disse interessegruppene enn en som støttet opp generell handel.

Merkantilismen hadde også gode argumenter for staten. Ved å få store mengder gull og sølv, kunne staten sikre at de store utgiftende og den økende inflasjonen ble holdt i sjakk. I tillegg ville en selvforsynt økonomi medføre økt produksjon av varer på landsbygdene. Dette medførte at mange land forandret utmark til dyrket mark i stor skala, og mange bymennesker investerte i gårder og andre produksjonssteder. Det skapte også en boom i manufaktur og i håndverk, som regel godt utenfor det som var igjen av laugsvirksomheten. Bakgrunnen for det var at salg av ferdigmaterialer ga større gevinst enn salg av råvarer. I tillegg til forbedring av allerede eksisterende varer, ble nye importert. En av disse var silke, som ble produsert blant annet i Italia. Dyktige håndverkere ble også svært ettertraktet, og flere land forbød sine håndverkere å reise utenlands, noe som i England først fjernet i 1824. Merkantilisme ble innført i alle dominerende land, fra Frankrike og England til Sverige og Portugal. Unntaket var Nederland, som manglet en sterkt sentralisert regjering som kunne støtte opp om et slikt program.

Tredveårskrigen (1618–1648)

Selv med Felipe II og IIIs innrømmelser, var Huset Habsburg Europas mektigste. Habsburgmonarkiet ble en viktig maktfaktor i Sentral- og Øst-Europa ettersom Ungarn og Det osmanske rike ble svekket. Det tysk-romerske rike hadde kommet seg høvelig bra gjennom reformasjonen. Dette var bare tilsynelatende. Krigen startet som en intern krig i Det tysk-romerske rike, men involverte stadig flere naboland til nesten hele Europa, England og Italia unntatt. Og det var også tegn før krigen. Da Transilvania kom inn under Habsburgernes sfære, startet de en gjeninnføring av katolisismen både der og i Habsburgernes Ungarn, noe som førte til opprør i 1604. Transilvania beholdt sin selvstendighet, og religiøs toleranse vant. I tillegg var det store rifter mellom keiser Rudolf II og hans bror Matthias (som tok over i 1612), og adelige sikret seg større rettigheter og mer makt fra de to for å alliere seg med dem. Samtidig begynte spenningene å bli sterkere religiøst sett. I 1610 var tysk religiøs politikk nære å starte en europeisk krig med Nederland og de protestantiske tyske monarkiene på den ene siden og de katolske og Spania på den andre. Frankrike vurderte å støtte protestantene, men Henrik IV ble drept av en katolsk opprører i 1610, og det utsatte krigen.

Matthias' antatte etterfølger var erkehertug Ferdinand, en sterk katolikk med jesuittiske rådgivere og tro på motreformasjon. Likevel ble han valgt til konge av halvprotestantiske Böhmen og religiøst tolerante Ungarn. Dette førte til et opprør i Böhmen i 1618, og her startet krigen. Den 23. mai 1618 var det et møte mellom böhmiske adelige og Ferdinands to representanter og deres sekretær. De protestantiske adelige grep tak i representantene og sekretæren og kastet dem ut av vinduet. De tre overlevde fallet på omtrent 16 meter, ifølge katolikkene ved Guds inngrepen, ifølge protestantene på grunn av en betydelig gjødselhaug. Da Matthias døde i 1619 ble nettopp Ferdinand II tysk-romersk keiser. Böhmen svarte ved å avsette Ferdinand II og å velge den unge kurfyrsten Fredrik V av Pfalz, leder for den kalvinistiske protestantbevegelsen og anti-motreformasjonsgruppen i Det tysk-romerske rike, til konge av Böhmen. Dersom dette ville stå seg, ville samtlige kurfyrster bli protestantiske. I tillegg hadde østerrikske områder gjort opprør i sympati med Böhmen, og reaksjonene kunne spre seg. En böhmisk hær hadde til og med beleiret Wien.

Slaget på Det hvite berg ble en katastrofe for de tsjekkiske opprørerne og den protestantiske sak. Det var imidlertid bare begynnelsen av en lang krig.

Foto: Peter Snayers

Dette opprøret var dødsdømt fra starten. Böhmen var splittet, Fredrik var uerfaren og ineffektiv, de protestantiske tyske statene forble nøytrale, Frankrike hadde egne problemer og Nederland måtte gjøre seg klart til at freden med Spania opphørte om tre år. For Ferdinand var det klart bedre. Spanias hær i Nederland, Bayerns hær og selv protestantiske Sachsens hære kom til hjelp for å straffe Böhmen. I 1620 var Böhmen beseiret ved slaget på Det hvite berg, og Fredrik flyktet til Nederland. Protestantbevegelsen ble oppløst etter å ha vist seg som ineffektiv, og krigen virket å være slutt. Böhmen ble brutalt straffet. Adelige ble henrettet, protestanter straffet og tvangskatolisering ble etter hvert giennomført.

Krigen var imidlertid på ingen måte over. Splittelsen mellom protestanter og katolikker var stor, og dessuten var freden mellom Nederland og Spania nå over. I 1625 gikk Kong Christian IV til krig i de nordtyske statene med nordtyske protestanter på sin side. Nederland og England var imidlertid ikke med, da Nederland var opptatt med krig mot Spania og England hadde interne problemer selv. Det ble tap for den danskeledede protestantiske hær i slaget ved Lutter am Barenberg. Christian IV måtte undertegne Traktaten i Lübeck i 1629 som lot ham beholde sine danske og tyske områder, til tross for at Den katolske liga jaget ham helt tilbake til Sjælland, men han måtte fraskrive seg retten til å kreve mer tysk land.

Katolikkene hadde overtaket, delvis på grunn av den dyktige generalen grev Johann Tserclaes Tilly og Albrecht von Wallenstein, en böhmsk kovertitt til katolisismen, hadde en stående hær som i hovedsak var finansiert av plyndring. Wallenstein hadde selv blitt svært rik etter å ha investert sin kones penger i å kjøpe opp land etter böhmske adelsmenn som ble drept da katolikkene vant. For Wallenstein var krig forretning, og keiseren betalte ham godt. Samtidig trengte han å fortsette krigen for å tjene penger og å tiflredsstille soldaatenen. Samtidig var keiseren i så stor medvind at han innførte Restitusjonsediktet, som medførte at alle protestantiske områder som fikk sine rettigheter i 1552 skulle bli katolske igjen, og at bare lutheranisme av protestantisk religion skulle godkjennes. Mange områder ble brutalt gjenerobret. Godkjennelsen av lutheransk protestantisme var sannsynligvis et forsøk på å få lutheranerne på sin side. Det gikk ikke. I steder bekymret flere seg for at dette var et forsøk fra Ferdinand II på å sikre seg sterkere makt i Det tysk-romerske rike. Katolske fyrsters råd ble omgått i selve ediktet, og utenlandske områder ble bekymret. Blant disse var Frankrike, som hadde kommet gjennom nok et opprør fra hugenottene. Det var kardinal Richelieu som styrte Frankrike, men selv med en så katolsk leder så Frankrike viktigheten i å svekke Habsburg, som nå kontrollerte Spania og hadde store hærer i Tyskland. Nederland delte bekymringene rundt å være omringet av Habsburg. Sverige, som hadde utvidet sine områder til å inkludere mye av Baltikum, var bekymret for voksende katolsk innflytelse. Ferdinand II bestemte seg for å støtte Spania mot Nederland og kalte inn til en riksdag for å få det gjennom. Protestantene boikottet møtet og katolikkene var imot det. Ferdinand II sparket «oppkomlingen» Wallenstein for å få dem på sin side. Det hjalp ikke.

I 1630 kom Sverige med i krigen under Gustav II Adolf, eller Gustavus Adolphus, som han var bedre kjent under. Han hadde selv erfaring med krig da han hadde kjempet mot Polen og Danmark tidligere. Gustaf II Adolf var en avansert og effektiv general og konge av et effektivt byråkrati som lyktes i å finansiere hæren hans. Den katolske liga var splittet etter ediktet og riksdagen fra året før, og Wellensteins avskjedigelse. Dette betydde at Sverige gjorde store fremskritt. Den katolske ligas tidligere brutale fremferd og svenskenes suksess gjorde det lett for Gustaf II Adolf å skaffe seg allierte i nord. I september 1631 beseiret han også Tilly, og alt Den katolske liga hadde vunnet, var nå tapt. I desperasjon kalte Ferdinand tilbake Wallenstein. Sverige og Wallensteins hær møttes den 16. november 1632 ved slaget ved Lützen. Sverige vant, men Gustav II Adolf døde. Dermed mistet protestantene sitt samlingspunkt. Samtidig hadde katolikkene med Wallenstein tapt, og Ferdinand mistet troen igjen. Wallenstein hadde hørt om andre var interessert i hans tjenester, noe som gjorde at Ferdinand II ikke bare avsatte ham, men beordret at han skulle fanges død eller levende. Wallenstein ble drept av sine egne offiserer. Selv om Sveriges hær fortsatt var til stede, hadde de fleste protestantiske fyrstedømmene inngått fred med keiseren under at Restitusjonsediktet ble fjernet og at Augsburg-freden ble gjeninnført - om enn Böhmen ble katolsk. I 1634 ble den svenske hæren kraftig slått av en spansk/tysk-romersk hær.

Krigen forandret karakter etter 1634. Det var ikke lenger en tysk-romersk religiøs krig, men en krig om herredømme i Europa. Spania kjempet mot Nederland siden 1621 og Frankrike siden slutten av 1620-tallet. Kampen besto blant annet av å få kontroll over den såkalte «spanske veien», det vil si transportruten fra Spania via Genova, Nord-Italia, Sveits og Det tysk-romerske rike og til Nederlandene. Svenskenes hær var, som de fleste andres, bestående av leiesoldater. Skulle disse få betalt, måtte det seire til. For at Sveriges og andre lands hærer skulle tjene penger, ble mye av Det tysk-romerske rike plyndret. Sverige hadde også sett mot sine arvefiender Danmark, og i 1643 angrep de. Sverige vant, og Christian IV måtte avstår Jemtland, Herjedalen og Gotland.

Freden i Westfalen

Kart over Europa etter freden i Westfalen. Nederland står markert som selvstendig.

En brutal krig, der de siste tretten årene i hovedsak besto av plyndring, var over i 1648. Fredsavtalene i Münster og Osnabrück ble samlet kalt freden i Westfalen. Freden ga de fleste maktene noen seire og noen tap:

• Huset Habsburg mistet muligheten til å kontrollere Det tysk-romerske rike. Samtidig ble Østerrike og Böhmen anerkjent som deres arveland.
• Sverige fikk deler av land langsmed den baltiske kysten, som Pommern og kontroll over utløpene til elvene Oder, Elbe og Weser i tillegg til en stor sum til å betale sine leiesoldater.
• Frankrike fikk dler av Alsace-Lorraine og noen viktige fort ved Rhinen. Dette brøt også opp den spanske veien, og transporten til Nederland. De fikk, sammen med Sverige, tittelen «Beskytter av tyske rettigheter», noe som ga dem rett til å involvere seg i tysk politikk når de måtte ønske det.
• Nederland og Sveits ble formelt anerkjent som selvstendige fra Det tysk-romerske rike, om enn det i Sveits' tilfelle var århundrer siden sist riket hadde hatt noen makt der.
• Nederland ble også offisielt anerkjent av Spania, som ikke lenger hadde ressurser eller tid til å kjempe mot dem.
• Det tysk-romerske rike ble ytterligere delt, og tyske prinser ble anerkjent som så godt som uavhengige av den tysk-romerske keiser, nå Ferdinand III. Så lenge de ikke inngikk avtaler med fremmede makter mot keiseren, hadde de alle rettigheter, inkludert religiøse. Det tysk-romerske rike var redusert til en formalitet.

I tillegg til dette ble kalvinisme en lovlig religion i Det tysk-romerske rike igjen. Herskere kunne bytte personlig religion, men ikke konvertere sitt folk. Selv om det ikke var noen religionsfrihet, var det relativt generøse betingelser for de som ønsket å emigrere av religiøse årsaker. Tredveårskrigen var den siste europeiske krigen som ble kjempet av religiøse årsaker; fra etter denne lå det rasjonelle argumenter til grunn, og dermed ville kriger komme som følge av en anayse av kostnader og gevinster heller enn gudommelig kall. For Det tysk-romerske rike var situasjonen brutal. Mange var døde, noen steder snakker man en nedgang på 50 prosent, og det tok lang tid før området hevdet seg (og på den tiden var også Det tysk-romerske rike også formelt oppløst).

Hekseprosesser (1580–1648)

Utdypende artikkel: Hekseprosessene

Heksebrenning fra Baden i Sveits i 1585. Dette var begynnelsen av da antall henrettelser av «hekser» tok av, og i et land med stor religiøs splittelse.

Tanken om hekser og magi har eksistert i svært lang tid. Det fantes såkalt «hvit» og «svart» magi, der en hvite hjalp og den sorte skaddet. Svart magi var i seg selv kriminalsert, men det var ikke knyttet til religion før på 1400-tallet. Da begynte en rekke skrifter å dukke opp som knyttet svart magi med Djevelen. Denne troen fikk styrke av pave Innocens VIIIs bull som understreket dette. Før den tid hadde den katolske kirke ansett hekseprosesser som barbarisk overtro. Kort tid etter kom boken Heksehammeren, som ble så populær at en rekke andre bøker om temaet kom. Likevel var det fortsatt 100 år til hekseprosessene virkelig begynte.

Hekseprosessene tok uansett lang tid å spre seg. Mellom 1480-tallet og 1520-tallet var det rikitgnok mange som leste bøker om hekser, men de lesende var fortsatt en minoritet, og dessuten var det lite å hente fra kirken. I 1490 ble Heksehammeren fordømt. Selv om kirken utover på 1500-tallet hadde noe støtte til kampen mot hekser, var det i verdslige stater at hekseprosessene foregikk. Og her foregikk en forvrengning av romersk lov. Siden romersk lov ikke hadde noe om hekseprosesser, ble prosedyren rundt forræderi brukt. Her var det nødvendig med to vitner og en innrømmelse fra den skyldige. Siden det var vanskelig med vitner til heksekunst, måtte man satse alt på innrømmelse. For å sikre dette, brukte man ofte tortur. Fra 1530-tallet og utover kom også en rekke lover i forskjellige vest- og sentraleuropeiske lang mot hekseri. I England var imidlertid tortur ikke akseptert innen juss.

Hekseprosesser var vanligst i Frankrike, Sveits, Det tysk-romerske rike, Sverige, Polen og Skottland. Felles for alle var at de hadde splittelse mellom religiøse retninger, for det meste mellom protestantiske og katolske. I flere land med én gjennomført trosretning, som Spania, England og Danmark-Norge (med unntak av Finnmark), var det få heksebrenninger. Til gjengjeld hadde de to førstnevnte flere brenninger av kjettere. Grenseområdene mellom to religioner var spesielt utsatt, særlig mellom Frankrike, Sveits og Det tysk-romerske rike.

Hekseprosessene begynte i hovedsak på 1550-tallet, men tok kraftig av på 1580-tallet. Det varte omtrent til slutten av tredveårskrigen, da det ebbet kraftig ut. Av de som ble funnet skyldig og henrettet, var omtrent 80 prosent kvinner, mens kriminelle i europeisk historie ellers har en sterk overvekt av menn. Det er vanskelig å forstå nøyaktig hvorfor kvinnene ble spesielt utvalgt. Flere teorier er presentert. I en tid med dydighet, særlig under kalvinismen, kunne seksuelt aktive kvinner fremstå som en anomali. Det kunne også være at kvinner holdt lengst på gamle tradisjoner, inkludert de hedenske.

Hekseprosessene med sine brutale mord endte omtrent samtidig som religionskrigene, det vil si 1648. Dette var også tiden da Europa forsiktig begynte en sekulariseringsprosess og vitenskapsrevolusjon der overtro og magi ikke hørte hjemme. I tillegg fulgte mange stater Englands prinsipp om å skrinlegge tortur innen jus. Verd å merke seg er at en pådriver for å kutte ut tortur og å kriminalisere magi var faktisk den pavelige inkvisisjonen.

Isolerte England: Konge mot Parlament mot puritanere (1589–1648)

Guy Fawkes greide å forene konge og parlament i å hate ham og katolikker generelt.

En av de negative effektene av en mangel på en ytre fiende som fulgte etter at Armadaen gjorde mislykkede forsøk både mot England og Irland, var at den samlende effekten var borte. I stedet kom de religiøse skillene klart frem. Mange var misfornøyd med at den anglikanske kirken ikke hadde fjernet de gjenværende delene av «paveri» i kirken. Puritanerne, som de ble kalt, var ikke enige om alt. Noen ville at kirken skulle være mer som den presbyterianske, uten statlig kontroll, andre ville ikke engang ha en felles kirke. Uansett ble puritanerne et hodebry for Elizabeth I.

Elizabeth døde barnløs, og Jacob I tok over. Han var allerede konge av Skottland, men han hadde en markant forskjellig stil fra Elizabeth. Der hun kunne spille rollen som monark, var han uhygienisk, paranoid, lat og med stygt språk. Han var velutdannet, men brukte utdannelsen til å være pedantisk - Henrik IV av Frankrike omtalt ham som «den viseste narren i Kristendommen». Heller ikke trivdes han med oppmerksomhet, og holdt seg så mye unna folket som han kunne. Verre var det at han selv så på absolutt makt som naturlig. Likevel lyktes han relativt godt med Parlamentet. Imidlertid var Jakob I ute av stand til å gjennomføre en fornuftig økonomi, og for å livnære seg slik ahan mente det passet seg, solgte han titler, blant annet fant han opp tittelen «baronet» for å la rike folk av tredjestanden bli adelige, og han økte antallet medlemmer i House of Lords fra 59 til 121. Jakob I hadde heller ingen ambisjoner om å imøtekomme puritanerne. I stedet sikret han enda mer statlig makt over kirken. Hva gjaldt forholdet til Parlamentet, som var anstrengt, valgte Jakob I å styre så lenge som mulig uten deres bidrag.

Mens puritanerne og Jakob I var sterkt uenige med hverandre, hadde katolikkene spilt seg selv utover sidelinjen. I 1605 prøvde katolikker, som var forståelig frustrert etter mange forfølgelser, å bruke store mengder krutt for å sprenge parlamentet med kong Jakob I i det. Forsøket ble oppdaget og forhindret, og Guy Fawkes ble fanget, forhørt og henrettet. Mange ble tvunget til å konvertere eller i det minste ta sterk avstand fra paven.

Jakob Is sønn, Karl I, lyktes ikke like bra som sin far. Han insisterte på at kongen hadde guddommelig rett til å styre, noe Parlamentet ikke støttet opp om. Parlamentet mislikte sterkt at han tok opp lån og økte skatter for å finansiere seg selv. Først i 1640 kalte han inn Parlamentet, og da var stemningen svært dårlig mellom konge og parlament. Parlamentet ønsket å ta skritt mot kongens rådgivere og kongens maktmisbruk. Karl I sarte med å prøve å arrestere Parlamentets ledere, og Parlamentet svarte igjen med å reise en borgerhær for å forsvare seg. Karl I, en minoritet fra House of Commons og mesteparten av House of Lords, trakk seg tilbake til Oxford. Begge forberedte seg på krig. Dette var imidlertid ikke en kamp mellom enevelde og demokrati, men heller mellom enevelde og aristokrati.

Parlamentets hær var den såkalte New Model Army, en hær som i motsetning til den mer stedsbunde militsen kunne bevege seg rundt omkring i landet, og som besto delvis av profesjonelle soldater. Den ble i hovedsak organisert av den sterkt puritanske landeieren Oliver Cromwell, og med streng disiplin og puritansk iver lyktes det dem å bekjempe Karl Is hær. Spørsmålet var hva som deretter skulle skje. Cromwell ble en stadig sterkere leder, men det var fortsatt splitt i Parlamentet om hva som skulle skje. Cromwell bestemte til slutt at Karl I skulle henrettes fordi «man ikke kunne stole på ham, og han tiltrakk seg ugudelige personer». Da Parlamentet nektet, kastet Cromwell den delen av Parlamentet som stemte imot. Henrettelsen av Karl I skaffet Cromwell mange fiender, og de reolusjonære var selv splittet. Cromwell kalte styret et protektorat, og han selv var Lord Protector. På papiret var England en republikk, men i realiteten var landet et diktatur.

Kultur og vitenskap vokser (1580–1650)

Selv om perioden 1556–1648 var en periode full av motsetninger, dogmer, blodige kriger og kaotiske tilstander, var det en svært god tid for litteratur, kunst og musikk. Og det var også spredt over hele Europa, med stor utvikling innen drama i England, romanens fødsel i Spania, musikkens eksplosive utvikling i Italia og maleriets nye dreining i Italia, Frankrike og spesielt Nederland. Felles var at den nye stilen, spesielt innen arkitektur, kunst og musikk, omtales som Barokken. For barokken innen kunst ble det lagt større vekt på spillet mellom lys og skygge, og dets bruk for å skape et perspektiv. Hensikten var å få betrakteren til å føle seg inkludert i bildet. I tillegg var barokken først og fremst kompleks og sanselig, gjerne med dramatiske metoder og motver. Storhet, sanselighet, drama, livlighet, spenning og bevegelse – spesielt i statuer.

Vitenskapen var fortsatt ikke velutviklet, det kom senere på 1600-tallet, men det var mange vitenskapsmenn og filosofer som var med på å påvirke verdensbildet. Utviklingen fra et religiøst-mystisk til et mekanisk verdensbilde var markant i denne tiden. Fokus lå blant annet på diskusjonen mellom empirisisme og rasjonalisme, på om matematiske formler kunne forklare universet og kirkens rolle som vitenskapens beskytter. I denne perioden var det spesielt astronomi og fysikk som utviklet seg.

Epistemologi og vitenskap (1572–1650)

• 
  Tycho Brahe var en av de første store astronomer, og han startet et paradigmeskifte innen faget.

  Malt av:: Eduard Ender
• 
  Johannes Kepler skapte langt større forståelse for planetenes baner, og han var også dyktig innen andre felter innen naturvitenskapen.

  Malt av: Ukjent kunstner
• 
  Francis Bacon var en av de første med en vitenskapelig og empirisk tilnærming til kunnskap .

  Malt av: John Vanderbank
• 
  René Descartes var en rasjonell tenker og uenig med Bacon, men brøt likevel med standard verdensforståelse.

  Malt av:: Balthasar Moncornet
• 
  Galileo Galilei var den matematiske fysikkens og mekanismens far, og en av verdenshistoriens største vitenskapsmenn.

  Malt av: Justus Sustermans

Vitenskapen tok store skritt i perioden. Et av de tidligste tilfellene var i Danmark, der Tycho Brahe, en i utgangspunktet alkymist, oppdaget en rekke uregelmessigheter innen himmellegemene. I 1572 oppdaget han at noe som skulle være en forstyrrelse i himmellegemet i realiteten var en stjerne, nærmere bestemt en supernova. Han oppdaget fem år senere at en komet beveget seg rundt månen. Dette betydde at Aristoteles' verdensbilde, der himmellegemene var stille, ikke stemte. I tillegg til dette, sto Brahe bak banebrytende instrumenter han selv designet. En svært lovende tysk astronom med stilling i Graz, Johannes Kepler, spurte Brahe om hjelp, og fikk i stedet komme til Brahes observatorium Uranienborg på Ven i Øresund. Der fikk Kepler som oppgave å finne ut av planeten Mars' uregelmessige bevegelser. Kepler kalkulerte med at planetene ikke gikk i sirkler, men i elipser rundt solen. Kepler gjorde også store skritt innen optikk, blant annet ved å forstå hvordan begge øynene skapte dybdesyn. Både Brahe og Kepler hadde lånt mye fra obserasjonene til Nikolaus Kopernikus nesten hundre år tidligere. Kopernikus var en kannik, og hadde kirkens beskyttelse. Kirken hadde store kunnskaper innen astronomi, og i 1582 ble pavebullen Inter gravissimas spredt. Her korrigerte pave Gregor XIII den julianske kalenderen - den korrigerte kalenderen ble oppkalt etter ham. Viktigst av vitenskapsmennene i denne perioden var likevel sannsynligvis Galileo Galilei (1564–1642), som regnes som grunnleggeren av den matematiske fysikken og den moderne mekanikken. En rekke av Galileis oppdagelser innen fysikk, inkludert treghetsloven om at lette og tunge legemer faller like fort dersom de påvirkes likt av andre krefter, var banebrytende og forut for oppdagelsen av tyngdeloven som kom senere i århundret.

Dette var imidlertid slutten på et uproblematisk samkvem mellom kirke og vitenskap. Den teologiske verdensforståelsen fikk først skudd for baugen av filosofen Francis Bacon (1561–1626). Bacon mente at konklusjonen skulle komme etter studiene, i stedet for at studiene underbygget konklusjonen. Bacon var dermed en empirist, som mente at fakta skulle tale, ikke konklusjonen. På denne måten var sikkerheten om hvordan verden var, som var del av det teologiskeverdenssyn, ikke pålitelig. Et motsatt syn hadde René Descartes (1596-1650), også han en vitenskapsfilosof. Han mente at det rasjonelle var det eneste man var sikker på. Han visste bare sikkert om seg selv at han tenkte og at han tvilte. Ergo kunne han konkludere at hans eksistens var bevist, for den som tenker må akseptere sin egen eksistens. Fra dette aksiomet bygget Descartes opp et verdenssyn fullt av system og synteser - inkludert Guds eksistens. Dette passet kirken bedre, men det var uansett et langt skritt unna teologenes idé om at de skjønte alt - for usikkerheten var også sentral for Descartes. Den store rasjonalisten som fulgte i Descartes' fotspor var Baruch Spinoza (1632–77). Han var imidlertid mye mindre opptatt av egen bevissthet, og mer opptatt av geometrien som ledesnor, også til etikken. Han mente også at Bibelen ikke kunne tas bokstavelig. Til tross for at hans verdenssyn var panteistisk - Gud er udelelig, og dermed finnes han overalt - be han ikke straffet av kirken, noe som kan vitne om at det var en ny tid i gjære.

Selv om kirken ikke hadde beholdt det samme hegemoniet over vitenskapen etter disse filosofene og vitenskapsmennene, var de fortsatt i utgangspunktet positive til vitenskapen. Det vil si helt frem til 1616. Frem til da hadde Kirken selv vært svært positiv til Kopernikus' verdensbilde. Plutselig forandret dette seg. Den ble forbudt 73 år etter at den ble utgitt. Likevel tok det 17 år før Galilei ble tvunget til å innrømme at alt han hadde observert om motsa det kopernikanske verdensbildet var feil. Galilei, da 69, fikk husarrest i sin toscanske villa, men ble ellers ikke straffet. Samtidig skremte Paven og hans kirke mange katolske vitenskapsmenn fra å publisere sine verk.

Musikk

Utdypende artikkel: Barokken i musikk

Rennessansen hadde utviklet seg mye i løpet av 1500-tallet, men 1600-tallets begynnelse kan regnes som en av de store omveltningene i musikkhistorien. Dette var århundret man fikk opera, oratorier, kantater, overtyrer, konserter, solosonater, triosonater, sviter, fuger og en rekke andre musikkstiler. Musikken ble langt mer dramatisk og teatralsk enn i renessansen, slik at den kunne understreke beretningen i en opera eller et oratorium. Instrumentalmuskk ble innført i renessansen, men den nye musikkstilen, barokken, var langt mer avansert i instrumentalmusikk, og den begynte å bli like etterspurt som vokalmusikk. Tonaliteten forandret seg fra forskjellige moder til dur og moll, som fortsatt brukes i dag.

En av de viktigste komponistene i begynnelsen av 1600-tallet var Claudio Monteverdi. Monteverdi hadde innført en ny stil, seconda practica, der musikken skulle følge teksten. Dette betydde at den kunne være disharmonisk og ha brudd der det krevdes for å skape drama og underbygge teksten. Denne stilen ble utgangspunktet for barokkmusikkens dramatiske stil. Monteverdi selv skrev den første store operaen, L'Orfeo, og startet dermed en ny stil og en ny bevegelse innen musikken. Opera forble i begynnelsen for det meste for de rikeste i samfunnet, men i 1637 ble det første operahuset i Venezia, Teatro San Cassiano, åpnet. Dette startet en ny trend der operahus ble åpnet i flere steder i Italia. Siden folk flest var publikum, skiftet også operastilen ettersom folk var mer opptatt av drama enn av opphøyd musikk. Flygende engler, ridende kavaleri og troverdig uvær ble viktige. I tillegg ble operaen mer opptatt av arier, altså solostykker, som folk skulle sette pris på og huske. Handlingen kom dermed i bakgrunnen.

Kunst og litteratur

• 
  «Bondebryllup» (1568) viser hvordan folk flest hadde det. Dette flamske maleriet viser en ny tid, der folk flest blir brukt i motiver.

  Malt av:: Pieter Brueghel den eldre
• 
  I dette bildet har Peter Paul Rubens malt et mytologisk tema med overdrevne kropper og sterke farger.

  Malt av: Rubens
• 
  «Tvileren Thomas» viser uten omsvøp Jesu' sår. Disiplene er på ingen måte forskjønnet, typisk for Caravaggio.

  Malt av: Caravaggio
• 
  «Doktor Tulps anatomiforelesning» (1632) viser en god forståelse av lys og kontraster og dramatisk bruk av ansiktuttrykk.

  Malt av: Rembrandt
• 
  Poussins «Germanicus' død» bruker mer farger og mindre kontraster mellom skygge og lys enn samtidige nederlendere og italienere.

  Malt av: Nicolas Poussin

Barokken var like dramatisk i kunst og litteratur som den var i musikk. Drama som kunstform hadde eksplodert i Europa i siste halvdel av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet med dramatikere som Christopher Marlowe, Ben Jonson og Lope de Vega i Spania. Blivende stjerner etter 1648 var Jean Baptiste Molière (debuterte i 1645) og Jean Racine (1664). Det var også en rekke litterære sjangre som hadde store gjennombrudd. Den første moderne romanen, skrevet som et satirisk historieverk, var «Den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Mancha» av Miguel de Cervantes. John Miltons «Det tapte paradis» skapte en ny interesse for episke (fortellende) dikt.

Barokken innen kunst kom som konsekvens av at Pavestaten, jesuitter og andre mesener ønsket mer dramatisk kunst enn den som dominerte i renessansen. Dette skjedde mot slutten av femtenhundretallet, og utviklet seg sterkt. Dramatisk kunst kunne også styrke autoriteten til lederne. Innen arkitektur ble barokken preget særlig av kurver og søyler i enda større grad enn i renessansen. Ornamenter ble også mye brukt, og hager ble brukt mye i den sammenheng. Statuene var dramatiske, og bevegelse og drama ble mye viktigere enn de stoiske statuene til for eksempel Michelangelo og Donatello. Innen kunst var det først Peter Paul Rubens som markerte seg med frodige kvinneskikkelser, muskuløse manneskikkelser og sterk fargebruk som kontrast til renessansemaleriene. Deretter kom det store stilbruddet med Caravaggio. I stedet for å bruke adelige og idealiserte mennesker, brukte han bønder og kunstnere, av og til også prostituerte. Han brukte også skygge og lys bevisst, ofte kunne lyset komme fra en uklar kilde, ofte Gud, og personene på bildet hadde som oftest svært dramatiske ansiktuttrykk for å få frem hendelsen. Den nederlandske maleren Rembrandt var også opptatt av lys og dramatikk, både i religiøse og mer dagligdagse motiver. I motsetning til Frans Hals og Jan Vermeer, var Rembrandt ikke bundet av forkjærlighet for én type malerstil, men kunne variere mellom religion og dagligdags, ute og inne. Den franske maleren Nicolas Poussin, derimot, var mer nedtonet i sin malestil.

Dagligliv

Kulturen var markant forskjellig fra land til land, mellom by og land og mellom rike og fattige.

Malt av: Pieter Breughel den eldre

Perioden mellom 1556 og 1648 inneholdt både hekseprosesser og religionskriger, men for folk flest var det bare to deler av livet. Dette var en periode der mat ble lettere tilgjengelig, sosial klatring ble enklere og utdanning mulig for flere. Det eksisterte flere i utgangspunktet avdskilte verdener, som by og land, gettoer i byer, skiller mellom yrkesgrupper og ikke minst mellom adelige og vanligfolk. Likevel var ikke disse skillene tettere enn at det flere ganger skjedde at de forskjellige gruppene møttes og samarbeidet.

Utdanning og kultur

Selv om boktrykkerkunsten hadde eksistert i hundre år ved begynnelsen av perioden og nesten to hundre ved slutten, var fortsatt flesteparten av Europas befolkning analfabeter. Samtidig opplevde flere land i Europa en markant økning i lesekyndigheten, spesielt protestantiske. I Sverige og Nederland var lesekyndigheten høy, spesielt i byene. Flere områder i Det tysk-romerske rike hadde økt fokus på skolegang; I Würtemberg økte antall skoler fra 40 i 1520 til 200 i 1600. Selv i områder uten skoler, som i Skandinavia og Sveits, var det mye egenlæring i hjemmene.

Likevel var lesekyndigheten som oftest på et basalt nivå, og få leste seg gjennom romaner eller dikt. Den kulturelle utviklingen var derfor nesten todelt mellom de beleste og rike og de fattige analfabetene. Samtidig var det flere tilfeller der de rike enten på grunn av religiøse arrangementer, forventninger om at regenten deltok eller egen lyst, deltok på folkelige arrangementer. Ofte kunne de samme klovnene, musikerne eller andre opptre både for den adeliges hoff og på den lokale tavernaen. Likevel, selv om de rike deltok i den folkelige tradisjonen, var det svært sjelden at de fattige deltok i den rikes. Samtidig var det ikke alltid de rike som gjorde det heller. Lesekyndigheten varierte stort også blant adelige. I Krakow var omtrent 80 % av de adelige analfabeter i 1565, og kvinner hadde som oftest bare overfladisk utdannelse.

Den folkelige tradisjonen var også svært variert mellom geografisk og kulturell tilknytning, religion, kjønn, alder og andre inndelinger. Forskjellen mellom en søritaliensk by, en engelsk landsby og en norsk husstand var markant. Flesteparten av de som levde i Europa på 1500- og 1600-tallet bodde utenfor byer. Det var imidlertid svært store variasjoner mellom de forskjellige gruppenes kulturer. Skillet gikk geografisk, men også blant annet mellom frie bønder og leilendinger, rike og fattige bønder, løsarbeidere og fast ansatte. Fjellfolk og lavlandsfolk var også markant forskjellige fra hverandre, og bonde- og gjeterkultur, for ikke å snakke om gruvearbeidere.

Forskjellen var likevel markant i forhold til byene. I byene var det stor tilgang til underholdning fordi det som oftest var en eller annen festival til en eller annen helgen. Mens trubadurer, sangere og komikere av og til kom til bygdene, var de ofte å finne i byer, i de store byene nesten hele tiden. Byene hadde også egne avlukkede områder der folk med samme bakgrunn holdt sammen. Mest kjent er de jødiske gettoene, men også gresk-ortodokse i Venezia og muslimer i Spania hadde egne områder i byene der man utviklet sin særegne kultur. De enkelte laugene hadde også sin egen kultur med feiring av deres helgener, og selv fellesfeiringer som påske ble også organisert laug for laug. Og det var også her nesten like store forskjeller mellom for eksempel vevere og smeder som det var mellom gjeterkulturen og bondekulturen.

Jordbruk, føydalisme og slaveri

Jordbrukere hadde hatt et oppsving mellom 1300- og 1500-tallet, men mot slutten av 1500-tallet ble det stadig vanskeligere å overleve som selvstendig bonde.

Selv om føydalisme stort sett var utdatert i Vest-Europa på 1500-tallet, ble mange av de samme mekanismene gjeninført i denne perioden. Dette skjedde fordi prisen på jordbruksprodukter hadde sluttet å gå opp, mens leien ikke gjorde det. Dermed hadde bøndene stadig dårligere råd, og måtte selge områdene sine for å betale den økende leien. I tillegg var det også slik at landområder, særlig fellesområder, ble lagt ut til salg. Dette medførte at områder som skoger og enger der folk hadde hentet brensel og jaktet dyr, nå ble eid av folk som kunne nekte dem det. Det eneste unntaket fra denne regelen var Nederland, der forholdet mellom leie og inntekt var relativt satbilt. Mange bønder måtte selge landområder og jobbe som dagsarbeidere for rike landeiere, spesielt i vest og sør i Europa. Kvinner jobbet ofte enten sammen med mannen der han slo høy og hun bandt det opp, eller alene på det lille jordområdet de hadde mens han jobbet for andre.

I øst hadde føydalismen forsvunnet raskt på 1400-tallet, men da det ble klart at Polen, Habsburg og Brandenburg var avhengige av rike landeiere for å være mektige, ble dte klart at disse rike landeierne fikk stadig mer politisk makt. Hundre år etter at føydalismen var borte, kom den tilbake igjen. Dette betydde blant annet at bønder ikke kunne flytte eller engang reise uten tillatelse fra landeieren. Mange steder ble mennesker sett på som eiendom, og de kunne selges til krig eller jordbruk etter ønske. Bøndene på sin side jobbet sakte og hadde rituelle brenninger av dukker som skulle forestille landeieren fra tid til annen. Forholdet mellom dem var svært bittert. Selv om det kunne virke som det ikke var forskjeller mellom livegne og slaver, fantes faktisk slaver flere steder, spesielt i Russland, der de utgjorde så mye som 10 % av befolkningen. Slaver ble ofte frigitt etter at eieren døde, og slaveri var ikke arvelig, så flere bønder i øst valgte derfor slaveri fremfor å være bonde. I Det osmanske riket var det også slaver, men muslimske tekster anbefalte å frigi slavene etter en stund, noe som betydde at det var mange frigitte slaver og stor etterspørsel etter nye som kunne erstatte de frigitte. Dervar det uvanlig at slaver ble brukt i jordbruk, og bøndene der hadde generelt bedre betingelser enn i Europa.

Kropp og sjel

Rembrandts maleri viser Dr. Nicolaes Tulp som gir en undervisning i anatomi. Anatomi var enten forbudt eller bare tillatt under svært strenge omstendigheter og svært sjelden. Dermed ble slike undervisninger svært populære og ettertraktet.

Legevitenskapen hadde i lang tid vært påvirket av strenge forbud mot dissikering av menneskekroppen for å undersøke den. Den antikke greske legen Galen hadde sammenliknet menneskekroppen og dyrekropper, og antatt at de fire kropsvæskene blod, flegma (spytt), gul galle og sort galle påvirket mennesket både fysisk og mentalt, og at alle lidelser kunne tilskrives balansen mellom dem. Forbudet gjorde at det var liten utvikling i legevitenskapen, og langt ut på 1500-tallet var Galens lære fortsatt svært populær. Det var etablerte teorier at disse væskene var knyttet til oppførsel. For mye blod gjorde man modig og vågal, for mye flegma slapp og likegyldig, for mye gul galle gjrde en irritert og for mye sort galle gjore at man ble trist og melankolsk (gresk for «av sort galle»). Sistnevnte var verst, og melankoli fikk mye oppmerksomhet hva gjaldt behandling. Annerledes diett, reiser til andre steder, blodlating, musikk, sex og bønn var blant de mange remediene. Melankoli var også knyttet til kjærlighet, et emne som ble diskutert inngående av lærde.

Galens lære ble imidlertid utsatt for kritikk, spesielt etter at dissikering av forbrytere var tillatt et par ganger i året. Andreas Vesalius begynte angrepet, og denbritiske hofflegen William Harvey beviste blodomløpet, som motbeviste Galens forståelse av kroppen. Blod ble gitt større betydning enn de andre tre væskene. Galileo Galilei og Pierre Gassendi studerte også kropsfunksjoner, fra porer til munn og mage. Kroppen ble ikke lenger sett på som et mystisk vesen, men den ble beskrevet som langt mer mekanisk.

Selv om det eksisterte både leger og sykehus tidligere, ble det i denne perioden gjort store forbedringer innen legekunnskapen. På 1500-tallet ble det vanligere å ha egne byleger som blant annet jobbet for å bedre hygienen i byene og å forhindre tilstander der sykdommer kunne oppstå. Legestudenter fikk på 1600-tallet selv se behandlinger, slik at utdannelsen gikk fra teoretisk til langt mer praktisk. Enda mer praktisk orienterte var kirurgene. De hadde ikke en utdannelse som gjorde at de kunne omtales som doktorer, men de hadde langt større trening innen bruk av kniver. Formelt skulle kirurgene jobbe med utvortes sykdommer, altså sår, byller og slikt, mens leger skulle jobbe med innvortes, altså feber og andre sykdommer som ikke var lette å se fra utsiden. I realiteten var det overlappinger mange ganger. Den samme teorien sa at apotekere bare skulle blande opp medisiner etter anvisning fra lege, men i praksis opererte apotekere svært fritt, og var en tredje autoritet i tillegg til leger og kirurger.

Fattigdom, forbrytelse og seksualmoral

Illustrasjon av to menn som ble brent på bålet i Zürich for å ha vært homofile i 1483. Hundre år senere var straffen like streng.

Prostitusjon hade tidligere vært et nødvendig onde, og det fantes offisielle bordeller. Disse ble i stadig grad begrenset. Særlig nord i Europa ble fellesbordellene stengt. Prostitusjon kunne straffes med piskeslag og opphold i fengsel eller syfilisfengsel. Det stoppet ikke prostitusjonen. Fattigdommen var stor, og omtrent halvparten av innbyggerne i byene i denne perioden besto av folk som ikke hadde råd til å betale skatt, og bodde på ettromsleiligheter og levde av kroppsarbeid der de kunne finne det. For mange var prostitusjon eneste utvei. Dermed dukket ulovlige bordeller opp inne i byen. Prostituerte kunne også bevege seg utenfor bymurene, der reglene var annerledes. I Firenze valgte de å løse dette ved å pålegge prostituerte en fellesskatt som skulle gå til klostre for kvinner som ønsket å gå ut av prostitusjonen. Prostitusjon trengte ikke være en heltidsjobb. Flere som jobbet fr eksempel som vaksekoner, krovertinner eller som selgere på boder på markedet kunne spe på den dårlige innekten med prostitusjon.

Prostitusjon og tigging, begge sterkt sett ned på, ble forstått som resultat av ekstrem fattigdom. På 1500-tallet gjennomførte mange byer hjelpeprogrammer for de fleste, der veldedighet var viktig. Det var også viktig å finne jobber til de som kunne jobbe. Fattige ble imidlertid delt inn mellom de verdig trengende og uverdige. De verdige var respektable mennesker med vanskelige situasjoner, som foreldreløse, enker, eldre og arbeidende familier med mange barn og de som var begrenset av skydom eller uhell. De uverdige var «løsgjengere» og «døgenikter» fra andre steder. De verdig trengende skulle tas vare på i egne hjem eller sykehus, mens de uverdige måtte sendes til arbeidshus sammen med gjeldsskyldnere og folk som avventet dom etter å ha blitt funnet skyldige. De uverdige som ble tatt etter gjentatte lovbrudd, spesielt av mer alvorlig karakter som stjeling, kunne oppleve å bli merket på kroppen med brennmerker, ødelagte nesebor og annet, eller de kunne i verste fall bli hengt. Disse hengingene inkluderte opplesing av innrømmelse og anger eller av anklager, og utviklet seg til en underholdning der talene som ble fremført ble solgt. Selve bøddelen var godt betalt, men sosialt uakseptabel – verken han eller barna kunne bidra i samfunnet som folk flest. Godt trente menn kunne også tjenestegjøre på galleier i Middelhavet og i noen grad i Atlanterhavet, om enn ikke over til koloniene.

Kvinner som ble gravide utenfor ekteskap måtte erklære graviditeten så fort som mulig. Dersom de fødte et dødfødt barn, ville de kunne anklages for mord. Barnedrap var den nest høyeste årsaken til offentlig henrettelse etter hekseri, altså godt foran vanlige forbrytelser. Prostitusjon var ofte assosiert med utroskap og sex utenfor ekteskap. Likevel fantes det tilfeller der kvinner som burde ha blitt ansett som de verste av de verste heller hadde en svært høy status – i de øvre kretser. I Spania ble det å ha utenomekteskapelige barn vanlig for adelige, og viste at han var mandig. Andre steder var det forstått at man skulle kontrollere sin utenomekteskapelige drift. Dette medførte at vellutdannede og forfinede kvinner, kurtisaner, ble brukt som luksusprostituerte blant de finere folkene. Kurtisaner hadde ofte et bredt nettverk, og ikke så sjelden hadde de talenter selv. Veronica Franco var en kjent poet.

Det eneste som kunne konkurrere i avsky fra geistlige med prostitusjon, var homoseksualitet. Dette var seksualitet uten noen form for reproduksjon, og et brudd på Guds bud. Samtidig var det flere som så på det mer pragamatisk. Homoseksualitet førte ikke til uekte barn som hele byen måtte brødfø til stor skandale. I tillegg var homoseksualitet mellom herre og tjener der herren var den aktive i tråd med den sosiale ordenen. Igjen var det unntak i de høyere kretser. Det var en dårlig skjult hemmelighet at kong Henrik III av Frankrike omgikk seg med mannlige favoritter, og han var ikke alene.

For tredjestanden var det verre. Homoseksualitet ble forbudt flere steder. I Det tysk-romerske riket ble det notert i Constitutio Criminalis Carolina, et forsøk på et felles lovverk for hele landet, at seksuell omgang mellom menn eller mellom kvinner ble straffet med døden. Det ble også forbundt i England i 1533. Dette gjaldt seksuell adferd, men også å omgås med feminine menn var ansett som svært upassende. Verken ordet «homofil» eller «homoseksuell» var kjent på denne tiden, og de ordene som ble brukt var for det meste nedsettende og ble ofte latteliggjort, for eksempel i teaterstykker. Menn som ble oppdaget kunne bli brutalt straffet og i verste tilfelle brent på bålet. Kvinner ble sjelden straffet, ettersom seksuell omgang på 1600-tallet krevde penetrering. Derfor var det først når kvinner brukte dildo eller andre tilsvarende redskaper for å penetrere at det ble regnet som en grusom forbrytelse, og da mest fordi kvinnen tok mannerollen.