Vilhelm I av Oranien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Vilhelm i 1555

Vilhelm I, prins av Oranien, greve av Nassau, kalt Vilhelm den tause, nederlandsk: Willem de Zwijger (født 24. april 1533 i Dillenburg i det som i dag er Tyskland, død 10. juli 1584 i Delft i dagens Nederland) var lederen av det hollandske opprøret mot Spania som utløste uavhengighetskrigen (åttiårskrigen) og resulterte i den formelle selvstendigheten for De forente Nederlandene i 1648.

Som ledd av sitt politiske spill vekslet Vilhelm flere ganger (av og til med hellelige forbehold) eellom katoliasisme og protestantisme, øyensynlig alt for å manøvrere seg til maktforøkelse.

Det er Vilhelm den tause som det synges om i Het Wilhelmus, den nederlandske nasjonalsang.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vilhelm var sønn av Vilhelm av Nassau og Juliana zu Stolberg. Hans fetter, Renatus (René) av Nassau, fyrste av Oranien, døde den 18. juli 1544 under et felttog i Champagne. Allerede før slaget hadde René, som var uten mannlige arvinger, bestemt Vilhelm av Nassau-Dillenburg som arvtaker. Arven omfattet fyrstedømmet Oranien, nesten en firedel av Brabant, og dessuten Franche-Comté, Dauphiné og grevskapet Charolais [1], og dermed ble Vilhelm en av de nederlandske høyadelige med mest land og gods.

Allerede i ung alder fikk den unge prinsen lære av faren hvordan det er mulig å instrumentalisere religion til egen fordel. For denne var i all hemmelighet protestantisk sinnet, men på grunn av en arverettsstrid om grevskapet Katzenelnbogen bekjente Vilhelms far seg offentlig til katolisismen foran keiser Karl V.[2]

Om å kvele mulige antikatolske følelser i fødselen ble Vilhelm sendt til det keiserlige hoff i Brussel. Her ble han etterhvert en av keiser Karls V nærmeste utenlandske utsending, og han hadde betydelige privilegier. Da Karl V ble trett av å utøve regjereriet fikk Vilhelm i oppdrag å bringe de keiserlige riksinsignier til Frankfurt. Vilhelm var i Breda i besittelse av en av de vakreste borger nord for Alpene, og Nassaupalasset i Brussel var viden kjent langt utover landegrensene.

Han tjente ved hoffet til guvernøren i De spanske Nederlandene, Margarethe av Parma, men sluttet seg til opprøret mot spanjolene på grunn av misnøye med spanjolenes sentraliseringspolitikk og med forfølgelsen av de nederlandske protestantene.

På 1560-tallet ble en spansk hær under ledelse av Hertugen av Alba sendt til Nederlandene for å kvele det gryende opprøret der. Motstanden mot Alba førte til at Vilhelm I av Oranien samlet en hær og prøvde å drive Alba ut av Nederlandene. Våren 1568 kjempet nederlenderne og spanjolene i slaget ved Heiligerlee, et slag som endte med seier til opprørerne.

Stattholder[rediger | rediger kilde]

I 1572 i Dordrecht valgte generalstendene ham til stattholder. Alba måtte marsjere sørover på grunn av trusselen om et fransk angrep. Dette gjorde at en opprørsflåte kunne ta kontrollen over byen Vlissingen i Zeeland. Etter at trusselen fra Frankrike var over på høsten kunne Alba trekke nordover og igjen ta kontrollen over mesteparten av Nederlandene, men en langvarig beleiring av Haarlem (desember 1572 – juli 1573) gjorde at Alba sto uten de nødvendige midlene til å gjenerobre Zeeland.

I 1575 ble det gjennomført mislykkede fredssamtaler i Breda. Året etter gikk den spanske kongen konkurs, og misfornøyde spanske soldater plyndret Antwerpen på grunn av manglende lønnsutbetalinger. Samme år ble Don Juan de Austria utnevnt til ny spansk guvernør i Nederlandene. Utnevnelsen av Don Juan gjorde at opprørerne samlet seg og undertegnet en avtale i Gent i november. Her avtalte de å legge interne stridigheter til side og samle seg i kampen mot spanjolene.

Militært sett gikk det imidlertid ikke så godt for opprørerne disse årene. Den 80 000 mann sterke spanske hæren under ledelse av Don Luis de Requeséns dominerte slagmarkene. I 1574 ble Ludvig av Nassau drept og hæren hans ødelagt ved Mokerheide, og Don Juan vant en stor seier ved Gembloux i 1578.

Kong Filip II av Spania erklærte Vilhelm I av Oranien fredløs i 1580. Den katolske Balthasar Gérard fra Burgund hadde i lengre tid betraktet Vilhelm av Oranien som en forræder mot kongen og mot den katolske tro. Da Vilhelm ble erlært fredlæs dog det ble utovd en dusør på 25.000 krover til den som tok ham av dage, dro Gérard til Nederlandene for å ha has på ham. Slik gikk det til at han fire år senere etter han ble fredløs ble myrdet av Gérard (eller Gerardts) i sin residens Prinsenhof i Delft.

Etter drapet ble hans sønn med Anna av Sachsen, Maurits av Nassau valgt til ny stattholder etter forslag fra Johan van Oldenbarnevelt.

Det finnes flere forklaringer på hans tilnavn «den tause». Den vanligste er at han i sin tid ved hoffet unnlot å uttale seg om kontroversielle temaer.

Han er kjent som Nederlands landsfader, og den nederlandske nasjonalsangen Wilhelmus er skrevet til hans ære.

Vilhelm I av Oranien ligger gravlagt i Nieuwe Kerk i Delft.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Vilhelm I av Oranien var gift fire ganger. Første ekteskap ble inngått 6. desember 1551 da han giftet seg med Anna van Egmond en Buren. De fikk tre barn:

  1. Maria (1553–1554)
  2. Filip Vilhelm (1554–1618)
  3. Maria (1556–1616)

25. august 1561 giftet Vilhelm seg for andre gang; med Anna av Sachsen. Ekteskapet oppløst i 1571. De fikk barna:

  1. Anna (1562)
  2. Anna (1563–1588)
  3. Moritz August Filip (1564–1566)
  4. Moritz (1567–1625)
  5. Emilia (1569–1629)

Tredje ektefelle ble Charlotte de Bourbon-Monpensier, en fransk tidligere nonne. Tilsammen fikk de seks døtre:

  1. Louise Juliana (1576–1644)
  2. Elisabeth (1577–1642)
  3. Catherina Belgica (1578–1648)
  4. Charlotte Flandrina (1579–1640)
  5. Charlotte Brabantia (1580–1631)
  6. Emilia Antwerpiana (1581–1657)

Fjerde ekteskap ble inngått 12. april 1583 med Louise de Coligny, en fransk hugenott og datter av Gaspard de Coligny. Hun ble mor til Fredrik Henrik (1584–1647).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ C.V.Wedgwood: Wege der Mächtigen, Wilhelm von Oranien, Paul List Verlag, München 1970, s. 14
  2. ^ Vetter, Wilhelm von Oranien, s. 14.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]