Slaget ved Lützen (1632)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget ved Lützen
Konflikt: Tredveårskrigen
Death of King Gustav II Adolf of Sweden at the Battle of Lützen (Carl Wahlbom) - Nationalmuseum - 18031.tif
Kong Gustav II Adolf av Sverige dør under slaget
Dato16. november 1632
StedNær Lützen i dagens Tyskland
ResultatSvensk seier
Stridende parter
Sverige SverigeDet tysk-romerske rike Det tysk-romerske rike
Catholic League (Germany).svg Den katolske liga
Kommandanter og ledere
Sverige Gustav II Adolf av Sverige
Sverige Dodo zu Innhausen und Knyphausen
Sverige Robert Munro
Flag of Electoral Saxony.svg Bernhard av Sachsen-Weimar
Albrecht von Wallenstein
Gottfried zu Pappenheim
Heinrich Holk
Styrker
12 800 infanteri
6200 kavaleri
60 kanoner
10 000 infanteri
7 000 kavaleri, pluss 3000 infanteri og 2000 kavaleri på vei
24 kanoner
Tap
1600 døde, sårede eller deserterte3.000–3.500 døde eller sårede

Koordinater: 51°15′09″N 12°08′15″Ø Slaget ved Lützen i 1632 var en av de avgjørende slagene under Tredveårskrigen. Slaget sto i hovedsak mellom det protestantiske Sverige med allierte nordtyske stater og det katolske Tysk-romerske rike og Den katolske liga. Slaget endte med svensk seier, men også med at kong Gustav II Adolf av Sverige døde under slaget.

Bakgrunen for slaget var at den katolske Ferdinand II av Det tysk-romerske rike hadde hatt stort hell i å bruke sine hærer, ledet særlig av grev Johann Tserclaes Tilly og Albrecht von Wallenstein. Begge hadde bekjempet det østerrikske böhmske opprøret i begynnelsen av Tredveårskrigen. Et mislykket forsøk fra Christian IV av Danmark og Norge på å intervenere på protestantenes side hadde medført at Danmark ble kraftig slått. Ferdinand II brukte tiden på å bekjempe kalvinisme, og å ta tilbake landområder til den katolske kirke. Dette ble gjort uten å konsultere fyrstene i riket, og da det ble kalt inn til en riksdag for å støtte Spanias kamp mot Nederland, ble møtet boikottet av protestantiske adelige, og de katolske stemte imot forslaget. For å blidgjøre de katolske adelige, sparket Ferdinand II Wallenstein, som var en profesjonell soldat uten egentlig tilhørighet til kampen.

I 1630 kom Sverige med i krigen, og Gustav II Adolf hadde stor suksess i begynnelsen. Den katolske ligas tidligere brutale fremferd og svenskenes suksess gjorde det lett for Gustaf II Adolf å skaffe seg allierte i nord. I september 1631 beseiret han også Tilly, ved slaget ved Breitenfeld (1631), og alt Den katolske liga hadde vunnet i begynnelsen av Tredveårskrigen, var nå tapt. I desperasjon kalte Ferdinand tilbake Wallenstein.[1]

Selve slaget sto den 16. november etter avtale mellom Gustav II Adolf og Wallenstein, som hadde sendt Gottfried zu Pappenheim på et eget oppdrag. På grunn av tykk tåke ble ikke slaget gjennomført før Pappenheim kom tilbake. Lenge så det ut til at Det tysk-romerske rike ville vinne, men da Gustav II Adolf døde, lyktes det Bernhard av Sachsen-Weimar å snu slaget slik at det ble seier til protestantene. Imidlertid lyktes det Wallenstein å komme ut av slaget i live.[2] Slaget svekket katolikkene markant, men samtidig mistet protestantene sin samlende figur i Gustav II Adolf.[3]


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 153-155, Mark Konnert: Early Modern Europe The Age of Religious War, 1559-1715, Broadview Press, Peterborough, Ontario, 2009
  2. ^ Batlle of Lutzen - Britannica.com
  3. ^ Battle of Lutzen, 16 November 1632 - History of War