Ferdinand III av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ferdinand III
Konge av Tyskland og tysk-romersk keiser
Ferdinand III av Det tysk-romerske rike
Fyrstehus Huset Habsburg
Regjeringstid 15. februar 1637–2. april 1657
Forgjenger Ferdinand II av Det tysk-romerske rike
Etterfølger Leopold I av Det tysk-romerske rike
Født 13. juli 1608
Graz
Død 2. april 1657 (48 år)
Wien
Begravet Kapusinerkrypten
Foreldre Ferdinand II og Maria Anna av Bayern
Ektefelle Maria Anna av Spania
Maria Leopoldine av Det tysk-romerske rike
Eleonora Magdalena av Mantua
Barn Ferdinand IV av Det tysk-romerske rike
Maria Anna av Østerrike (1634–1696)
Leopold I av Det tysk-romerske rike
Eleonora Maria Josefa av Østerrike

Ferdinand III (født 13. juli 1608 i Graz, død 2. april 1657 i Wien) var tysk-romersk keiser fra 15. februar 1637 til sin død. Han var også konge av Ungarn, konge av Böhmen og erkehertug av Østerrike.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ferdinand var eldste sønn av Ferdinand II – tysk-romersk keiser – og hans første kone Maria Anna av Bayern. Han ble utdannet av jesuittene.

Monark av Ungarn, Böhmen og Østerrike[rediger | rediger kilde]

Han ble konge av Ungarn i 1625, konge av Böhmen i 1627 og erkehertug av Østerrike i 1621.

Ferdinand III

I 1627 styrket Ferdinandesin myndighet og etablerte ev viktig rettslig og militær presenens ved å gi en revidert landordinans som fratok de bøhmiske rikslen retten til å oppsette egne troppestyrker. Den rettigheten reserverte han helt til monarken.[1]

Etter Wallensteins død i 1634 ble Ferdinand III titulær øverstkommanderende for rikets hær i tredveårskrigen. Senere samme år sluttet han seg sammen med sin nevø kardinal-infante Ferdinand, og ble nominelt ansvarlig for erobringen av Donauwörth og Regensburg, og for nedkjemelsen av svenskene i Slaget ved Nördlingen. Sol meder av fredspartiet ved hoffet bidro han til på forhandle frem Freden i Praha med de protestantiske stater, fremfor alt med Sachsen, i 1635.

Keiser[rediger | rediger kilde]

Han etterfulgte sin far som tysk-romersk keiser i 1637, og prøvde å få til fred med Frankrike og Sverige, men krigen varte enda i 11 år, før de to fredsavtaler sammenfattet som freden i Westfalen i 1648. Begge var forhandlet frem av hans sendemann Maximilian von und zu Trauttmansdorff, en diplomat som var bvlitt slått til greve i 1623 av hans far Ferdinand II.

Under siste fase av krigen hadde Ferdinand III i 1644 gitt alle herskere i de tyske stater rett til å føre sin egen utenrikspolitikk (ius belli ac pacis). På denne måten forsøkte keiseren å skaffe seg flere allierte ved forhandlingene med Frankrike og Sverige. Dette samme ediktet skulle bidra vesentlig til at den keiserlige myndighet med tiden ble mer og mer svekket.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Ferdinand III giftet seg i 1631 med Maria Anna av Spania. Hun var yngste datter til Filip III av Spania og Margaret av Østerrike. Hans annen kone var Maria Leopoldine av Østerrike (gift 1648) og hans tredje kone var Eleanor av Mantua.

Musikkk[rediger | rediger kilde]

Ferdinand III likte musikk og var selv komponist. Han studerte musikk under Giovanni Valentini og hadde nære forbindelser med Johann Jakob Froberger, en av de mest kjente orgelkomponistene i det 17. århundre. Froberger sørget over keiserens død og komponerte musikk tilegnet keiseren ved hans bortgang. Noen av Ferdinands egne komposisjoner har overlevd, særlig messer, motetter, hymner og annen religiøs musikk, i tillegg til noen verdslige stykker.

Siste år[rediger | rediger kilde]

Etter 1648 bestrebet keiseren seg på å sette westfalerfredens bestemmelser ut i livet og fri Tyskland fra fremmede soldater. I 1656 sendte han en hær inn i Italia for å bistå Spania i landets krig mot Frankrike, og han hadde akkurat inngått en allianse med Polen for å stagge Karl X Gustav av Sveriges aggresjon er da han døde den 2. april 1657.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Karl Eder: «Ferdinand III..» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 5, Duncker & Humblot, Berlin 1961, s. 85 f. (digitalisering).
  • Konrad Repgen: Ferdinand III. In: Anton Schindling, Walter Ziegler (Hrsg.): Die Kaiser der Neuzeit. 1519–1918. Heiliges Römisches Reich, Österreich, Deutschland. C.H. Beck, München 1990, S. 142–168.
  • Richard Reifenscheid: Kaiser Ferdinand III. In: Gerhard Hartmann, Karl Schnith (Hrsg.): Die deutschen Kaiser. 1200 Jahre europäische Geschichte. Verlag Styria, Graz 1996, ISBN 3-222-12421-3, S. 551–557.
  • Mark Hengerer: Kaiser Ferdinand III. (1608–1657). Eine Biographie. Böhlau, Wien u.a. 2012, ISBN 978-3-205-77765-6 (Digitalisat auf den Seiten der OAPEN Library).
  • Lothar Höbelt: Ferdinand III. Friedenskaiser wider Willen. Ares Verlag, Graz 2008, ISBN 978-3-90247-556-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Ferdinand II 
Konge av Tyskland og tysk-romersk keiser
Etterfølger:
 Leopold I 
  1. ^ G. Rothenburg: The Army of Francis Joseph. West Lafayette: Purdue University Press, 1976. s 3.