LHBT pride

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Banner for Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring i «homoparaden» i Oslo i 2005, året da festivalen «Skeive dager» isteden ble en del av Europride. Pride-markeringene har siden 1970- og 80-tallet utviklet seg fra radikal likestillingskamp og demonstrasjonstog for skeives rettigheter til inkluderende folkefest og feiring av frihet, mangfold, kjærlighet og glede. Arrangementene møter likevel motstand i flere land.

Pride,[a] formelt LHBT pride,[b] er feiring av kjærlighet og kjønns- og seksualitetsmangfold.[1] Pride synliggjør grupper som bryter med normer for kjønn og seksualitet, markerer samhold, solidaritet, respekt og toleranse og uttrykker alles rettighet til fritt å leve sin egen identitet. Feiringen skjer ofte i form av parader og festivaler.

I Norge arrangeres Pride av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.[2]

Pride bygger på tre hovedpremisser: at folk skal være stolte av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, at seksuell diversitet er et gode, og at seksuell orientering og kjønnsidentitet ikke kan forandres bevisst.

Pride-arrangementene har utviklet seg fra radikale minnemarkeringer og demonstrasjonstog etter Stonewall-opprøret i New York City i 1969,[1] en hendelse som regnes som starten på den moderne homo- og LHBTIQ+-bevegelsen i USA og etter hvert resten av Vesten. Gjennom fellesskap, åpenhet og stolthet har homofile, lesbiske, transpersoner og andre kjempet mot homofobi, forbud og trakassering og for egen frigjøring og likestilling.[1]

Det vanligste symbolet for skeiv stolthet er regnbueflagget. Andre homomerker er gresk lambda-tegn, rosa og svarte trekanter (etter nazistenes skammerking før og under andre verdenskrig) og doble venusspeil og marssymboler. Foto fra prideparaden i Oslo i 2019.

Mens prideparadene i enkelte land er forbudt eller blir forstyrret av religiøse eller høyreekstreme motdemonstranter, har arrangementene i flere liberale demokratier blitt årlige folkefester. I Norge ble den første offentlige markeringen holdt i 1974 i Oslo, der det har vært «homomarsjer» og «Skeive dager» fra 1982. I stolthetsparaden under Oslo Pride i juni 2019 deltok anslagsvis 50 000 personer i opptoget og 275 000 som tilskuere.[3]

Det vanligste symbolet for skeiv stolthet er i dag regnbueflagget. Det ble tatt i bruk i USA i 1978.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den 28. juni 1969 startet en gruppe homofile, bifile og transpersoner et opprør etter en politirazzia på Stonewall Inn, en bar hovedsakelig besøkt av homofile i 43 Christopher Street i New York City. Den nå avdøde Miss Stephen Whittaker,[trenger referanse] som kjempet for transpersoners rettigheter og var med å grunnlegge organisasjonene Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance, regnes av mange for å være den som først slo tilbake mot politiet og dermed startet opprøret.

Stonewall-opprøret regnes som regel som begynnelsen for den moderne homobevegelsen. For eksempel hevder aktivisten L. Craig Schoonmaker å ha oppfunnet begrepet «gay pride» som beskrivelse for opptøyene i 1969.[4]

I den tidlige tiden etter Stonewall-opprøret koordinerte Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance en «månedsdagsmarkering» og senere «The Christopher Street Gay Liberation Day March» 28. juni 1970 for å markere den første årsdagen for opprøret.

Det ble også holdt parader for å markere årsdagen i San Francisco og Los Angeles i 1970.

Brenda Howard kom også på ideen å arrangere en ukeslang serie med arrangementer rundt det som nå er kjent som Pride-dagen, og dette ble den første av de utvidete årlige pride-feiringene som nå holdes verden over.

I New York og Atlanta ble den årlige festdagen for å markere Stonewall-opprøret etter hvert kalt Gay Liberation Day, og i San Francisco og Los Angeles Gay Freedom Day. Begge navnene spredte seg ettersom flere og flere byer begynte å holde tilsvarende feiringer.

I 1980-årene skjedde det en stor kulturell forandring i markeringene. De tidligere løst organiserte marsjene og paradene ble tatt over av mer organiserte og mindre radikale deler av homomiljøet. Under press fra mer konservative medlemmer av miljøet begynte paradene å stryke Liberation («frigjøring») og Freedom («frihet») fra navnene sine, og disse ble erstattet med filosofien «Gay Pride». San Francisco som er en mer liberal by, endret ikke navnet på feiringen fra Gay Freedom Day Parade til Gay Pride Day Parade før i 1994. Lambda-symbolet og de svarte og rosa trekantene som hadde vært revolusjonære symboler for bevegelsen for homofil frigjøring ble pyntet på og brukt også i pride-bevegelsen for å beholde en viss symbolsk kontinuitet med sitt mer radikale opphav.

Motstand[rediger | rediger kilde]

Kristenfundamentalister demonstrerer med plakater under Pride-paraden i Brisbane i Australia 2006: «Hvis Gud knuste homoene i Sodoma og Gomorra, hvordan skal dere unnslippe?», «Homofile elsker synd og hater sannhet», «Jesus døde for at homofile skal angre sine synder, ikke forherlige dem» og «Jesus kan frigjøre deg fra perversjonen din.»
Kulturkonservative og høyreekstreme motdemonstranter protesterer mot Pride-paraden i Warszawa 2006: «Ingen sopere (pederaster)».

Det er ikke uvanlig å se grupper som protesterer mot gay pride-arrangementer med utgangspunkt i religion.[5] Motdemonstranter og kritikere kan være religiøse fundamentalister, men også høyreekstreme og nasjonalkonservative som står for gamle kulturverdier og tradisjonell kjønnsmoral og familiepolitikk.[trenger referanse] 25. juni 2022 ble to mennesker drept i et islamistisk begrunnet terrorangrep mot Oslo Pride.[6]

Også innenfor homomiljøet er det flere som avviser ideen om «homofil stolthet». Enkelte mener at pride er for ensidig opptatt av det seksuelle og mangler diskresjon, noe som kan svekke den offentlige moralen og ødelegge for homosaken. Isteden foreslår de å kjempe for inkludering i samfunnet og kulturen på et bredere grunnlag.[trenger referanse]

Andre avviser gay pride på grunn av identitetspolitikken bevegelsen står for. Kritikerne mener at seksuell orientering ikke skal være det viktigste eller eneste som definerer en person.[trenger referanse]

Atter andre mener de blir oversett eller utelukket fordi de ikke er enig i de liberale verdiene og radikale politiske ideene som homomiljøet ofte støtter og representerer.[trenger referanse]

I Norge har Pride gått fra å være en motkulturell markering for noen få aktivister til å få bred oppslutning fra alle deler av det etablerte samfunnet, selv fra det offentlige maktapparatet på øverste hold. Men støtte til Pride-arrangementer har også møtt motstand fra norske politikere, lærere, ulike aktivister og aviskommentatorer som har tolket deltakelse som støtte også til Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold og organisasjonens politiske kampsaker. Fri har blant annet villet innføre et tredje juridisk kjønn, og mener at personer med kjønnsinkongruens må få behandling uansett alder.[7]

Andre stiller seg kritiske til avpolitiseringen av homokampen og kommersialiseringen av gay pride-arrangementer.[8] Noen av de homofile kritikerne har holdt mot-arrangementer som de kaller gay shame («homofil skam»).[9]

Pride i Norge[rediger | rediger kilde]

Det som nå kalles Pride, ble i Norge markert første gang på Universitetsplassen i Oslo i juni 1974. Det var arrangert av DNF-48 med ulike appeller. Kvinnegruppen i DNF-48 tok initiativ til det første åpne demonstrasjonstoget for homofile av begge kjønn 27. juni 1975. Dette ble innledet med et arrangement på St. Hanshaugen som fortsatte med et demonstrasjonstog til sentrum, men konservative homofile menn og AKP (m-l)-sympatisører gikk sin vei. I DNF-48s internblad ble kvinnegruppen kalt for «kvinnesjåvinister», og marxist-leninistene syntes uttrykket «lesbisk kultur» var en overdrivelse når homofili likevel kom til å forsvinne etter en marxistisk revolusjon. Men også i juni 1976 ble det arrangert et demonstrasjonstog.[10]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pride er et engelsk begrep som betyr «stolthet».
  2. ^ LHBT er en forkortelse for (l)esbiske, (h)omofile, (b)ifile, og (t)ranspersoner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Artikkelen «Pride i Noreg» i Store norske leksikon
  2. ^ «Pride». FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Besøkt 9. august 2022. 
  3. ^ «50.000 i Pride-paraden – men Støre stjal showet». www.vg.no. 23. juni 2019. 
  4. ^ Craig Schoonmaker. «Schoonmaker 2000». Arkivert fra originalen 16. august 2000. Besøkt 1. juli 2007. 
  5. ^ Endsjø, Dag Øistein (1. juli 2022). «Homohat og religiøst mangfold». NRK. 
  6. ^ Amalie Bernhus Årtun, Sunniva Grimstad Hestenes, Andreas Krantz, Mathias Revheim-Rafaelsen, Simon Solheim, Ninnie Therese Rogne Nilsen, Jenny Dahl Bakken, Maria Madeleine Knutsen, Håkon Benjaminsen og Anne Skifjeld (25. juni 2022). «Skyting ved utested i Oslo sentrum – PST hever trusselnivået; PST hever terrortrusselen fra ordinær til ekstraordinær terrortrussel-nivå.». NRK. Besøkt 25. juni 2022. 
  7. ^ Geir Ramnefjell (26. juni 2022). «Pride-skytingen: Angrepet på Pride». Dagbladet. «Masseskytingen utenfor London Pub kommer på et ubehagelig tidspunkt, og viser hva Pride egentlig handler om.» 
  8. ^ Jonah Ari Winn-Lenetsky: Performing Gay Shame, Solidarity and Social Change (s. 14 og 102)
  9. ^ Johnson, Dominic (29. april 2016). Critical Live Art: Contemporary Histories of Performance in the UK (engelsk). Routledge. ISBN 978-1-134-90743-4. 
  10. ^ Inge Ås (19. mai 2022). «De usynlige». klassekampen.no. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]